Krisesituasjon over lang tid (pårørende av barn)

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg har over lang tid slitt for å få hjelp til barnet mitt som har blitt dårligere og dårligere, for så å miste troen på seg selv, bli suicidal og svært utagerende. Hele tiden oppi dette har jeg taklet jobb, oppfølging, telefonsamtaler mellom instanser som ikke pratet med hverandre og henting på skolen fordi alt kom helt ut av kontroll. 

Har hatt hovedomsorg der den andre forelderen ikke kom på banen før jeg havnet skikkelig i grøfta fysisk og psykisk. Vi byttet om på hovedomsorgen og jeg ser barnet mindre. Det var også kaotisk på jobb i denne perioden, og jeg har nå valgt å bytte arbeidsplass senere i høst.

Jeg er vant til å ha stålkontroll på psyken og får kun adrenalin av mye som skjer rundt meg. Likevel har denne situasjonen vært så krevende at jeg har en følelse av sorg, sinne, utmattelse, energitap, angst og lettelse på en gang. Ikke minst dårlig samvittighet over at kroppen min ikke «tålte» å stå i det mer for barnet mitt. Legen min sier det har vært en enorm krisesituasjon, som jeg fortsatt må stå i en stund til selv om vi nærmer oss det å få mer hjelp. 

Hva har hjulpet dere andre i krisesituasjoner? 

Kan legge til at jeg både er med venner og fyller på med ting som gjør med godt når jeg har mulighet og fysisk energi og da er jeg også ved godt mot, men kroppen blir veldig sliten av det også. Er det noe som går over? Føler heller ikke at hvile hjelper, selv om jeg må ligge ganske strak ut de dagenene kroppen sier stopp, for ellers svimer jeg av. Alt av prøver er fine, så er situasjonen generelt.

 

Ts

Anonymkode: dae38...1d6

[Luckiness]

Det høres jo ut som om du gjør mye bra for deg selv for å takle denne situasjonen!
Jeg tenker at du kanskje kunne trengt deg en sykemelding over en periode eller delvis sykemelding (f.eks. 50%). Slik du får hentet deg inn igjen. Men også for å forebygge at du skal møte veggen, det vil jo både bli verre for både deg, barnet ditt, samfunnet og arbeidsplassen. 
En annen mulighet eller en mulighet sammen med sykemelding er å ta kontakt med pårørendeforeninger/støttegrupper. Barnet ditt har kanskje en diagnose/lidelse? Det finnes mange slike foreninger og grupper. Noen har undervisning, gruppeterapi, mestring, møte andre i lignende situasjoner osv. Du kan nok også få henvisning til psykolog av fastlegen din. Selv om du tenker du gjerne håndterer dette bra og kanskje ikke trenger å prate med noen, så kan det være godt for deg. Hvertfall gi det en sjanse. 

For å forebygge at du hver dag må tenke på dette, så er det kanskje mulig å sette av en dag i uken (eller mer/mindre ved behov) hvor du tar deg av alt praktisk som har med barnet ditt å gjøre. Ikke selve barnet, men ting som telefonsamtaler mellom instanser o.l. Men dette er jo såfremt du har mulighet. Ikke alt er like lett dersom man arbeider fulltid (?). 
Er barnet ditt samtykkekompetent? Om ikke er det mulig å søke om verge. En verge som f.eks. tar seg av alt som har med økonomien til barnet ditt (må kanskje være over 18?). Dette kan avlaste noe. 

[AnonymBruker]

 

Ts her,

Takk for svar og gode tips, Luckiness 🙂

Jeg fikk sykemelding etter at det hadde vært store nedbemanninger på jobben. Jeg ble spart, men var en enorm belastning på alle. Det er noen mnd siden nå. Var mange tlf samtaler i arbeidstiden før dette, men sånn sett en veldig fin arbeidsplass så lenge jeg gjorde jobben min, selv om det ble mye på nattestid en periode. 

Var etter nedbemanningen at jeg fikk den store knekken og kjente at jeg hadde gått så lenge i helspenn. Selv om jeg har barnet mindre er utageringene så store og uforutsigbare til tross for enorm tilrettelegging, at jeg er gåen en uke i etterkant. Barnet sovner ikke, til tross for at vi prøvde melatonin, h*n kjemper i mot og går inn i lett psykose. Desto mer jeg «disponeres» for det, desto verre blir det etterpå og desto mer strammer det seg i brystet til samværsdagene nærmer seg. Og jeg som alltid har elsket å være mamma  ❤️ 

Barnet har ingen diagnose enda, har vært for vanskelig å utrede på BUP og vi venter nå på innleggelse. Det finnes få eller ingen støttegrupper eller kurs vi kan gå på foreløpig som «matcher» i følge BUP og innleggelsesstedet. Vi får nok en god dialog når behandlingen kommer i gang som vil hjelpe. Forhåpentligvis 🙂 

Jeg hjemsøkes bare av følelsen av å ikke strekke til og at jeg må være der mer, samtidig som jeg har måtte skåne oss begge for å ikke utsette barnet for ekstra stress. Barnet ser jo at jeg ikke tåler de utfordrerene situasjonene godt lenger. Samtidig er det et stort savn fra det som var fint og alt vi hadde sammen før problemene meldte sin ankomst. Vet at alle de gode egenskapene og kvalitetene til barnet (som er mange) er der fortsatt, men jeg føler nesten at jeg har mistet barnet mitt på en måte 😞❤️ Vet jo at jeg er mammaen og barnet alltid er der, men samtidig kjenner jeg ikke h** igjen. Barnet har også bedt om hjelp i ober to år selv, men selv om jeg har kjempet hver dag for å bli hørt, så føles det litt som å se noe renne gjennom fingrene sine uten evne til å fange det opp/se problemene bli vanskeligere å vanskeligere å takle. Barnet vet jo heller ikke hvor tregt systemet har gått til tross for at jeg har ringt ned alle instanser og er lei seg fordi ingen vil hjelpe. Er et barn på under ti år. 

 

Klem til deg

 

Anonymkode: dae38...1d6