Kan dette høres ut som ADD?

[AnonymBruker]

Har lurt på om jeg kan ha ADD i mange år, men har aldri tatt det videre. For det første har jeg problemer med å konsentrere meg. Om jeg gjør noe på jobb, må jeg ofte sjekke det jeg har gjort i hvert fall fem ganger, fordi jeg har så lett for å glemme ting, alt fra et mål jeg har tatt(jobber i skipsindustrien) til ting jeg bør gjøre. Om jeg for eksempel skal hente noe på lageret må jeg enten skrive det ned eller terpe på det, fordi det jeg skal huske plutselig blir avbrutt av masse forskjellige og uorganiserte tanker, men selv om jeg terper på det kan jeg plutselig miste fokus igjen, og så er det glemt. 

Jeg har også ofte problemer med å få med meg alt som blir sagt i en samtale. Noen ganger er det så ille at noen kan stå og snakke til meg, og noen minutter senere aner jeg ikke hva vedkommende har sagt. Sliter også med å få med meg detaljer som folk sier, og da hender det at jeg rett og slett ikke får med meg sammenhengen i samtalen.

En annen ting er at om jeg har mye å gjøre, aner jeg ikke hvor jeg skal starte. Det ender ofte med at jeg ikke starter på noe i det hele tatt fordi det føles så overveldende, og dermed blir ingenting gjort. Den minste lille ting som å sette et fat i oppvaskmaskinen kan føles ut som en drøy og dritkjedelig oppgave. Alt som har med organisering å gjøre går rett over hodet på meg, fordi jeg ikke orker det og fordi det krever så mye fokus som jeg ikke klarer å opprettholde. Når det er sagt så er jeg ikke særlig lat(trodde en periode at det var problemet mitt, men etter at jeg begynte som lærling er det mange som har påpekt at jeg har stor arbeidslyst og at jeg faktisk jobber litt for hardt til tider). Uansett så er jeg verdens største prokrastinator, og det har jeg alltid vært.

På barneskolen var jeg veldig skoleflink og gjorde alltid leksene mine, men foreldrene mine måtte alltid mase lenge før jeg begynte på de. Slet med matte fordi jeg ikke greide å fokusere. Var sjenert i klasserommet og slet med å snakke høyt, men var veldig sosial på fritiden. Var aldri utagerende, og gjorde ikke så mye utav meg. 

 På ungdomsskolen dabbet det helt av. Jeg gjorde et forsøk på begynnelsen ved å pugge på prøver, men ga meg raskt på det fordi det ikke var vits, rett og slett fordi jeg ikke greide å holde fokus. Gjorde det relativt dårlig de to første årene der, men gikk ut av ungdomsskolen med mange seksere på vitnemålet, til tross for minimal innsats. Dette er nok fordi jeg er god til å huske fakta, og repetisjonsspørsmålene vi fikk før prøvene satt som støpt med en gang. 

Så begynte jeg på studiespesialisering og der gikk alt skeis. Når kravene ble høyere og arbeidsmengden større, var det vanskelig for meg å holde følge. Gikk ned over en karakter i snitt fra ungdomsskolen, og greide ikke å gjøre noe av arbeidet. Rotet bort bøker, glemte viktige beskjeder, rotet alltid bort pennalet og det var mange ganger jeg ikke engang hadde en blyant å skrive med, fordi jeg rotet de bort fra time til time. På begynnelsen av året gjorde jeg virkelig et forsøk når det kom til lekser og skolearbeid, men ingenting gikk inn i hodet uansett og fokuset falt bort nesten like raskt som jeg åpnet en skolebok. 

Etter nesten to år på studiespesialisering fikk jeg nok og byttet til en yrkesfaglig linje hvor jeg gjorde det mye bedre, mest sannsynlig pga lavere krav og at linjen jeg gikk var leksefri. Jeg fant noe som passet for meg til slutt, men likevel så føler jeg at jeg ikke fungerer optimalt i hverdagen på grunn av problemene jeg har skrevet om. Har sikkert glemt viktige detaljer her nå, men det får jeg evt. ta når jeg kommer på det.

Lurer bare på om det er noen her med lignende erfaring? Kanskje jeg egentlig bare er generelt treig, men at ingenting feiler meg. Det er liksom det som holder meg tilbake fra å søke hjelp, så jeg hadde satt pris på om noen kunne dele sine erfaringer med meg!

Anonymkode: 66175...767

[AnonymBruker]

dette høres ut som de jeg kjenner med add uoppmerksom type. Hadde testet meg. Ingen av de jeg kjenner går på Ritalin, det er Elvanse og Attentin som er de beste medisinene nå. Ritalin har masse bivirkninger og samboeren min ble dritdårlig av de. Har du tidligere slitt med depresjon må du og styre langt unna, det er det faktisk advart mot i vedlegget på ritalinen. Lykke til!

Anonymkode: 96cbe...76a

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

dette høres ut som de jeg kjenner med add uoppmerksom type. Hadde testet meg. Ingen av de jeg kjenner går på Ritalin, det er Elvanse og Attentin som er de beste medisinene nå. Ritalin har masse bivirkninger og samboeren min ble dritdårlig av de. Har du tidligere slitt med depresjon må du og styre langt unna, det er det faktisk advart mot i vedlegget på ritalinen. Lykke til!

Anonymkode: 96cbe...76a

Takk skal du ha! Har fått legetime, men er fortsatt veldig usikker på om det er verdt det. Av en eller annen grunn føles det så flaut(selv om det selvsagt ikke er noe å skamme seg over!) og jeg er redd for at om jeg evt får en diagnose, så kommer jeg til å ufrivillig la diagnosen definere meg. Aner ikke hva jeg skal si til familie og venner heller, er bare min nærmeste venninne som har fått vite at jeg har tenkt å bli utredet. For et styr! Føler jeg trenger hjelp, men samtidig så hadde jeg jo klart meg uten, og da føler jeg at jeg kommer til å ta opp plassen til noen som trenger det mer. 

Anonymkode: 66175...767

[Gjest Jegskulleønskeat]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har lurt på om jeg kan ha ADD i mange år, men har aldri tatt det videre. For det første har jeg problemer med å konsentrere meg. Om jeg gjør noe på jobb, må jeg ofte sjekke det jeg har gjort i hvert fall fem ganger, fordi jeg har så lett for å glemme ting, alt fra et mål jeg har tatt(jobber i skipsindustrien) til ting jeg bør gjøre. Om jeg for eksempel skal hente noe på lageret må jeg enten skrive det ned eller terpe på det, fordi det jeg skal huske plutselig blir avbrutt av masse forskjellige og uorganiserte tanker, men selv om jeg terper på det kan jeg plutselig miste fokus igjen, og så er det glemt. 

Jeg har også ofte problemer med å få med meg alt som blir sagt i en samtale. Noen ganger er det så ille at noen kan stå og snakke til meg, og noen minutter senere aner jeg ikke hva vedkommende har sagt. Sliter også med å få med meg detaljer som folk sier, og da hender det at jeg rett og slett ikke får med meg sammenhengen i samtalen.

En annen ting er at om jeg har mye å gjøre, aner jeg ikke hvor jeg skal starte. Det ender ofte med at jeg ikke starter på noe i det hele tatt fordi det føles så overveldende, og dermed blir ingenting gjort. Den minste lille ting som å sette et fat i oppvaskmaskinen kan føles ut som en drøy og dritkjedelig oppgave. Alt som har med organisering å gjøre går rett over hodet på meg, fordi jeg ikke orker det og fordi det krever så mye fokus som jeg ikke klarer å opprettholde. Når det er sagt så er jeg ikke særlig lat(trodde en periode at det var problemet mitt, men etter at jeg begynte som lærling er det mange som har påpekt at jeg har stor arbeidslyst og at jeg faktisk jobber litt for hardt til tider). Uansett så er jeg verdens største prokrastinator, og det har jeg alltid vært.

På barneskolen var jeg veldig skoleflink og gjorde alltid leksene mine, men foreldrene mine måtte alltid mase lenge før jeg begynte på de. Slet med matte fordi jeg ikke greide å fokusere. Var sjenert i klasserommet og slet med å snakke høyt, men var veldig sosial på fritiden. Var aldri utagerende, og gjorde ikke så mye utav meg. 

 På ungdomsskolen dabbet det helt av. Jeg gjorde et forsøk på begynnelsen ved å pugge på prøver, men ga meg raskt på det fordi det ikke var vits, rett og slett fordi jeg ikke greide å holde fokus. Gjorde det relativt dårlig de to første årene der, men gikk ut av ungdomsskolen med mange seksere på vitnemålet, til tross for minimal innsats. Dette er nok fordi jeg er god til å huske fakta, og repetisjonsspørsmålene vi fikk før prøvene satt som støpt med en gang. 

Så begynte jeg på studiespesialisering og der gikk alt skeis. Når kravene ble høyere og arbeidsmengden større, var det vanskelig for meg å holde følge. Gikk ned over en karakter i snitt fra ungdomsskolen, og greide ikke å gjøre noe av arbeidet. Rotet bort bøker, glemte viktige beskjeder, rotet alltid bort pennalet og det var mange ganger jeg ikke engang hadde en blyant å skrive med, fordi jeg rotet de bort fra time til time. På begynnelsen av året gjorde jeg virkelig et forsøk når det kom til lekser og skolearbeid, men ingenting gikk inn i hodet uansett og fokuset falt bort nesten like raskt som jeg åpnet en skolebok. 

Etter nesten to år på studiespesialisering fikk jeg nok og byttet til en yrkesfaglig linje hvor jeg gjorde det mye bedre, mest sannsynlig pga lavere krav og at linjen jeg gikk var leksefri. Jeg fant noe som passet for meg til slutt, men likevel så føler jeg at jeg ikke fungerer optimalt i hverdagen på grunn av problemene jeg har skrevet om. Har sikkert glemt viktige detaljer her nå, men det får jeg evt. ta når jeg kommer på det.

Lurer bare på om det er noen her med lignende erfaring? Kanskje jeg egentlig bare er generelt treig, men at ingenting feiler meg. Det er liksom det som holder meg tilbake fra å søke hjelp, så jeg hadde satt pris på om noen kunne dele sine erfaringer med meg!

Anonymkode: 66175...767

Har du opplevd traumer? De to første avsnittene kjenner jeg meg mye igjen i. Mangel på oppmerksomhet/konsentrasjon/fjernhet i samtaler er symptomer på min traumediagnose, PTSD i kompleks form.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Jegskulleønskeat skrev:

Har du opplevd traumer? De to første avsnittene kjenner jeg meg mye igjen i. Mangel på oppmerksomhet/konsentrasjon/fjernhet i samtaler er symptomer på min traumediagnose, PTSD i kompleks form.

Nei, har ikke opplevd traumer

Anonymkode: 66175...767

[Gjest Jegskulleønskeat]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nei, har ikke opplevd traumer

Anonymkode: 66175...767

Godt å høre. Da kan det ikke være en traumediagnose. Mulig du har ADD ja. Har du tatt sertifikatet? (Bare lurer på det siden jeg selv sliter med å følge med i trafikken pga jeg er oppmerksom, så har ikke kommet så langt med kjøringen)

[AnonymBruker]

32 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

Godt å høre. Da kan det ikke være en traumediagnose. Mulig du har ADD ja. Har du tatt sertifikatet? (Bare lurer på det siden jeg selv sliter med å følge med i trafikken pga jeg er oppmerksom, så har ikke kommet så langt med kjøringen)

Har hatt sertifikatet i litt over to år, og har som oftest ikke problemer med å fokusere i trafikken. Har gjort noen blundere som de fleste andre da, men har ikke vært nærme noen ulykke. Nå bor jeg i ei vestlandsbygd med lite trafikk og relativt oversiktlige veier i nærheten da, men hadde vanskelig for å konsentrere meg en gang jeg kjørte på motorveien ved Oslo midt i rushen en gang jeg var der. Ble så sliten av all fokusen det krevde, at jeg måtte la noen andre overta kjøringen. 

Anonymkode: 66175...767

[Gjest Jegskulleønskeat]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Har hatt sertifikatet i litt over to år, og har som oftest ikke problemer med å fokusere i trafikken. Har gjort noen blundere som de fleste andre da, men har ikke vært nærme noen ulykke. Nå bor jeg i ei vestlandsbygd med lite trafikk og relativt oversiktlige veier i nærheten da, men hadde vanskelig for å konsentrere meg en gang jeg kjørte på motorveien ved Oslo midt i rushen en gang jeg var der. Ble så sliten av all fokusen det krevde, at jeg måtte la noen andre overta kjøringen. 

Anonymkode: 66175...767

Pga jeg er uoppmerksom* skulle det stå.

så bra du har fått sertifikatet. Det er kjempebra!

[AnonymBruker]

Du kan få en utredning, men mye mulig du rett og slett bare er vimsete av natur? Mange som er det. ADD og ADHD er som regel genetisk, men det er verdt å sjekke så du slipper å lure. Jeg har selv en sterk ADHD diagnose jeg fikk som 12 åring, og traume-diagnoser i tillegg. Jeg kjenner meg igjen i flere ting du skriver, med å være vimsete, lett distrahert, tankekjør osv. 

Har du noen gang prøvd amfetamin? (dumt spm) men de med adhd og add får motsatt effekt av amfetamin, vi blir heller fokuserte, sultne og kan sove av rusmidlet, ikke "speeda" som alle andre. 

Anonymkode: 3fb3b...4ff

[Cordelia]

Kjenner meg veldig godt i det du beskriver. Har dog ikke fått noen diagnose, bare at jeg har konsentrasjonsproblemer. Hos meg lurte psykiateren på om det var ADD eller som følge av angst. Fikk ikke tilbud om videre utredning bare tilbud om å prøve ritalin og gruppeterapi. NOe som er rart med tanke på hva andre nevner med tanke på depresjon.

Uansett så ville jeg tatt noen timer og sett hva det førte til, også kan du jo se det an da. Du skal ihvertfall ikke føle at du tar opp plassen til noen andre. Du har like mye rett på det som andre. Lykke til.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke egentig så mye å bidra med, annet enn å si at jeg for tiden er midt i en utredningsprosess for ADD selv (kvinne, 35), og at jeg ikke (her kikket jeg til siden i to sekunder, og glemte tankerekken for hva jeg skulle skrive, bare sånn for å illustrere........)

Men jeg og kjenner meg veldig igjen i de problemene du beskriver i HI, og det er nettopp slike ting som gjorde at jeg etterhvert ønsket å få en avklaring i forhold til dette.

Når jeg først skjønte at man ikke egentlig skulle ha det sånn da, vel å merke...

Jeg har jo hatt det sånn hele livet, og visste ikke egentlig at det ikke er normalt og at man ikke vanligvis skal måtte bruke så utrolig mye energi på å i det hele tatt bare *fungere* og late som man er normal og klarer det andre klarer.

Og er man ganske oppegående så klarer man også å trekke inn andre ressurser i seg selv, og kompensere for utfordringene i stor nok grad til at det ikke blir påfallende for andre at man sliter med enkelte ting, men som sagt så "koster" det jo også utrolig mye mer.

Spennende det Jegskulleønskeat trekker inn i forhold til C-PTSD også (Som skal inkluderes son ny diagnose i ICD-11), som kan gi mange like symptomer som ADD.

Begge deler handler jo om dette med tilknytning og utvikling (manglende) av frontallappen, og sluttresultatet ender opp i ADD, men om det er reultatet av en medfødt genetisk underutvikling av frontallappen/dopaminreseptorer og lignende i hjernen, eller om de samme områdene i hjernen ikke har fått utvikle seg som de skal på grunn av at tilknytningsprosessen til tidlige omsorgspersoner har blitt fucket opp av en eller annne grunn (traumer, sykdom/depresjon hos omsorgperson, whatever) så er resultatet like forbanna ADD.

Men debatten går nå uansett, om ADD er skapt eller medfødt. Foreldreorganisasjoner er de som er mest ivrige på å fremme den genetiske årsaksmodellen, for ingen vil jo bli beskyldt for å være dårlige foreldre, men det trenger jo uansett ikke være noens "feil" selv om det kan ha skjedd ting som kan ha forstyrret tilknytningsprosessen.

Så BÅDE arv og miljø spiller en rolle for utviklingen av ADD, man kan være uheldig og få mye av begge deler, mer av den ene enn den andre, og faktisk også ha den genetiske forutsetningen for det, men allikevel IKKE utvikle ADD, nettopp fordi tilknytningsprossen og foreldrestilen har på en måte motvirket det og hjulpet med å styrke de utsatte hjerneområdene.

Men, årsaker og slikt blir litt irrelevant bortsett fra i forskningssammenheng, sluttresultatet, altså ADD er jo allikevel det samme, uansett om det kommer av det ene eller det andre.

Litt avsporing dette, men jeg føler det er relevant i forhold til dette med kompleks PTSD. (som forøvrig ikke trenger å innebære noe spesifikt "traume", slik det defineres innen psykologi)

Anonymkode: 9d99a...2e9

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har ikke egentig så mye å bidra med, annet enn å si at jeg for tiden er midt i en utredningsprosess for ADD selv (kvinne, 35), og at jeg ikke (her kikket jeg til siden i to sekunder, og glemte tankerekken for hva jeg skulle skrive, bare sånn for å illustrere........)

Men jeg og kjenner meg veldig igjen i de problemene du beskriver i HI, og det er nettopp slike ting som gjorde at jeg etterhvert ønsket å få en avklaring i forhold til dette.

Når jeg først skjønte at man ikke egentlig skulle ha det sånn da, vel å merke...

Jeg har jo hatt det sånn hele livet, og visste ikke egentlig at det ikke er normalt og at man ikke vanligvis skal måtte bruke så utrolig mye energi på å i det hele tatt bare *fungere* og late som man er normal og klarer det andre klarer.

Og er man ganske oppegående så klarer man også å trekke inn andre ressurser i seg selv, og kompensere for utfordringene i stor nok grad til at det ikke blir påfallende for andre at man sliter med enkelte ting, men som sagt så "koster" det jo også utrolig mye mer.

Spennende det Jegskulleønskeat trekker inn i forhold til C-PTSD også (Som skal inkluderes son ny diagnose i ICD-11), som kan gi mange like symptomer som ADD.

Begge deler handler jo om dette med tilknytning og utvikling (manglende) av frontallappen, og sluttresultatet ender opp i ADD, men om det er reultatet av en medfødt genetisk underutvikling av frontallappen/dopaminreseptorer og lignende i hjernen, eller om de samme områdene i hjernen ikke har fått utvikle seg som de skal på grunn av at tilknytningsprosessen til tidlige omsorgspersoner har blitt fucket opp av en eller annne grunn (traumer, sykdom/depresjon hos omsorgperson, whatever) så er resultatet like forbanna ADD.

Men debatten går nå uansett, om ADD er skapt eller medfødt. Foreldreorganisasjoner er de som er mest ivrige på å fremme den genetiske årsaksmodellen, for ingen vil jo bli beskyldt for å være dårlige foreldre, men det trenger jo uansett ikke være noens "feil" selv om det kan ha skjedd ting som kan ha forstyrret tilknytningsprosessen.

Så BÅDE arv og miljø spiller en rolle for utviklingen av ADD, man kan være uheldig og få mye av begge deler, mer av den ene enn den andre, og faktisk også ha den genetiske forutsetningen for det, men allikevel IKKE utvikle ADD, nettopp fordi tilknytningsprossen og foreldrestilen har på en måte motvirket det og hjulpet med å styrke de utsatte hjerneområdene.

Men, årsaker og slikt blir litt irrelevant bortsett fra i forskningssammenheng, sluttresultatet, altså ADD er jo allikevel det samme, uansett om det kommer av det ene eller det andre.

Litt avsporing dette, men jeg føler det er relevant i forhold til dette med kompleks PTSD. (som forøvrig ikke trenger å innebære noe spesifikt "traume", slik det defineres innen psykologi)

Anonymkode: 9d99a...2e9

Kunne du være så snill å fortelle litt om hvordan utredningsprossessen foregår? Jeg finner ikke noe informasjon om dette for voksne og ville vært interessant å vite før jeg eventuelt tar tak på den grenen.

Anonymkode: 7d4bb...c8b

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan få en utredning, men mye mulig du rett og slett bare er vimsete av natur? Mange som er det. ADD og ADHD er som regel genetisk, men det er verdt å sjekke så du slipper å lure. Jeg har selv en sterk ADHD diagnose jeg fikk som 12 åring, og traume-diagnoser i tillegg. Jeg kjenner meg igjen i flere ting du skriver, med å være vimsete, lett distrahert, tankekjør osv. 

Har du noen gang prøvd amfetamin? (dumt spm) men de med adhd og add får motsatt effekt av amfetamin, vi blir heller fokuserte, sultne og kan sove av rusmidlet, ikke "speeda" som alle andre. 

Anonymkode: 3fb3b...4ff

Har tenkt tanken på at jeg bare kan være vimsete av natur, men så tenker jeg meg om og kommer på at det er jo ikke bare vimsete jeg er, det er jo et drøss andre ting også som "feiler", hehe. Amfetamin eller andre rusmidler har jeg ikke erfaring med, men er jo ganske interessant at man reagerer ulikt! 

 

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke egentig så mye å bidra med, annet enn å si at jeg for tiden er midt i en utredningsprosess for ADD selv (kvinne, 35), og at jeg ikke (her kikket jeg til siden i to sekunder, og glemte tankerekken for hva jeg skulle skrive, bare sånn for å illustrere........)

Men jeg og kjenner meg veldig igjen i de problemene du beskriver i HI, og det er nettopp slike ting som gjorde at jeg etterhvert ønsket å få en avklaring i forhold til dette.

Når jeg først skjønte at man ikke egentlig skulle ha det sånn da, vel å merke...

Jeg har jo hatt det sånn hele livet, og visste ikke egentlig at det ikke er normalt og at man ikke vanligvis skal måtte bruke så utrolig mye energi på å i det hele tatt bare *fungere* og late som man er normal og klarer det andre klarer.

Og er man ganske oppegående så klarer man også å trekke inn andre ressurser i seg selv, og kompensere for utfordringene i stor nok grad til at det ikke blir påfallende for andre at man sliter med enkelte ting, men som sagt så "koster" det jo også utrolig mye mer.

Spennende det Jegskulleønskeat trekker inn i forhold til C-PTSD også (Som skal inkluderes son ny diagnose i ICD-11), som kan gi mange like symptomer som ADD.

Begge deler handler jo om dette med tilknytning og utvikling (manglende) av frontallappen, og sluttresultatet ender opp i ADD, men om det er reultatet av en medfødt genetisk underutvikling av frontallappen/dopaminreseptorer og lignende i hjernen, eller om de samme områdene i hjernen ikke har fått utvikle seg som de skal på grunn av at tilknytningsprosessen til tidlige omsorgspersoner har blitt fucket opp av en eller annne grunn (traumer, sykdom/depresjon hos omsorgperson, whatever) så er resultatet like forbanna ADD.

Men debatten går nå uansett, om ADD er skapt eller medfødt. Foreldreorganisasjoner er de som er mest ivrige på å fremme den genetiske årsaksmodellen, for ingen vil jo bli beskyldt for å være dårlige foreldre, men det trenger jo uansett ikke være noens "feil" selv om det kan ha skjedd ting som kan ha forstyrret tilknytningsprosessen.

Så BÅDE arv og miljø spiller en rolle for utviklingen av ADD, man kan være uheldig og få mye av begge deler, mer av den ene enn den andre, og faktisk også ha den genetiske forutsetningen for det, men allikevel IKKE utvikle ADD, nettopp fordi tilknytningsprossen og foreldrestilen har på en måte motvirket det og hjulpet med å styrke de utsatte hjerneområdene.

Men, årsaker og slikt blir litt irrelevant bortsett fra i forskningssammenheng, sluttresultatet, altså ADD er jo allikevel det samme, uansett om det kommer av det ene eller det andre.

Litt avsporing dette, men jeg føler det er relevant i forhold til dette med kompleks PTSD. (som forøvrig ikke trenger å innebære noe spesifikt "traume", slik det defineres innen psykologi)

Anonymkode: 9d99a...2e9

Sier som AB over meg, hadde satt stor pris på om du kunne fortelle litt hvordan utredningsprosessen foregår, hva du må igjennom osv!

Ts

Anonymkode: 66175...767

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Kunne du være så snill å fortelle litt om hvordan utredningsprossessen foregår? Jeg finner ikke noe informasjon om dette for voksne og ville vært interessant å vite før jeg eventuelt tar tak på den grenen.

Anonymkode: 7d4bb...c8b

Nå havnet jeg først inn i denne prosessen i fjor høst når jeg opplevde en "dårlig periode", nedtur eller kall det hva man vil, og det var psykologen jeg var hos da som først tok opp muligheten for ADD, etter at jeg begynte å få forklart litt hvordan jeg hadde det.

I utgangspunktet snakket jeg om familierelasjoner og det at jeg selv de siste par årene hadde fått en mistanke om at jeg hadde opplevd såkalt emosjonell omsorgssvikt og kjente meg veldig igjen i C-PTSD.

Jeg begynte egentlig ganske raskt å føle meg bedre igjen uavhengig av psykologtimene, så jeg avsluttet kontakten før noe egentlig var avklart, orket ikke gå dit lenger og det føltes bare slitsom og meningsløst når jeg ikke lenger følte meg dårlig, så jeg avsluttet. Jeg visste liksom ikke helt hva vi gjorde eller følte at det kom noe ut av at jeg gikk dit.

Men tanken om ADD var sådd, og det neste halve året brukte jeg på å sette meg inn i hva ADD/ADHD egentlig innebærer, og oppdaget en hel masse mer enn det jeg trodde jeg visste om ADHD, og at det var så enormt mye mer det påvirket, og at det på ingen måte var slik "alle" visste ADHD var, nemlig hyperaktive gutter i barneskolealder med konsentrasjons-, lese- og skrivevansker.

Så jeg ba om ny henvisning, for utredning av ADHD denne gangen, og hadde faktisk så flaks at jeg fikk samme behandler som jeg var hos i høst, og vi var enige om å gå videre i forhold til en spesifikk utredning av dette.

Hun forklarte at i forhold til utredning av en spesifikk diagnose er det mye skjemaer og fastsatte kriterier, og at vi kunne begynne å gå gjennom noen av disse, vi har f.eks et utredningsskjema over flere sider som vi faktisk har brukt foreløpig 4 timer tror jeg på å gå gjennom, ikke fordi skjemaet i seg selv er så utrolig omfattende, men fordi vi tar oss tid til å ta avsporinger underveis, ut i fra ting vi kommer inn på med skjemaet som utgangspunkt.

Jeg føler det er mye mer nytte over utredningen nå, enn da vi snakket i høst, for da hadde jeg jo også masse å fortelle, men jeg klarte ikke å finne den strukturen og utgangspunktene, på en måte, til å komme inn på alt sammen. Jeg sa at det er lettere med et slags rammeverk å gå ut i fra først, sånn at man liksom kan assosiere seg inn på relevante, og kanksje også helt andre temaer, og det ser ut til å fungere bedre akkurat for meg, å kunne ha et utgangspunkt, en struktur.

Første timen med dette utgangspunktet fikk jeg også med meg to skjemaer hjem, hver på 1 side, som jeg skulle fylle ut selv, disse er visst også standard/krav for utredning av ADHD hos voksne. Skjemaene var enkle og lett å fylle ut syns jeg, siden jeg rett og slett følte det var relevant. Jeg visste hva jeg skulle svare, liksom.

Og det er så langt jeg foreløpig har kommet i prossessen, vi holder fremdeles på med det standardiserte skjemaet, men tar oss tid til avsporingene (psykologen min blir forresten litt ivrig noen ganger og sier at hun syns det er spennende og interessant med alle de tingene vi etterhvert kommer inn på), og jeg syns det er mye lettere å vite hva jeg skal fortelle noe om, når jeg først liksom får et "cue" fra skjemaet.

Så, der er vi nå, ingen diagnose ennå, men mye å snakke om som er relevant, og jeg har en følelse av at hun også lener mot diagnose etterhvert..

Anonymkode: 9d99a...2e9

[AnonymBruker]

Jeg er nettopp ferdig utredet for ADHD, endte opp med en ADD-diagnose. Jeg er kvinne, 31 år.

Utredningen foregikk egentlig bare over to dager. Første dagen var på 4 timer, og da gjorde jeg mange tester. Jeg kan ramse opp det jeg husker.

-Det var noen tofargede klosser man skulle plassere i et bestemt mønster, på kortest mulig tid.

- Behandler ramset opp en masse ord som jeg skulle forklare betydningen av. F.eks hva betyr politi?

- Fikk et ark der ordene rød, grønn, blå, gul sto ramset opp etter hverandre, så skulle jeg si ordene på kortest mulig tid. Etterpå fikk jeg et ark der ordet rød sto med blå skrift, grønn sto med gul skrift osv, der man skulle si fargen på bokstavene og ikke ordet (vanskelig å forklare), og til slutt et ark der man skulle veksle mellom å si fargen på bokstavene og selve ordet. 

- Fikk se en tegning med figurer (streker, trekanter, piler osv) som jeg skulle huske, og prøve å tegne den på egenhånd etterpå.

-Til slutt var det en test på data der alle bokstavene i alfabetet kom opp på skjermen i korte små glimt, og når bokstaven X kom skulle jeg trykke på en tast. 

Det var mange flere tester, men jeg husker ikke. Måtte også fylle ut noen skjema. På dag to var det anamneseopptak der vi snakket om oppvekst, sykdommer og alt mulig. 

Jeg fikk ADD-diagnose fordi jeg ikke fyller kriteriene for hyperaktivitet. Skal prøve medisiner etter ferien og er veldig spent på det. Det føles godt å endelig ha et slags svar på hvorfor jeg er som jeg er, og hvorfor skole og studier er så vanskelig for meg. 

Anonymkode: 84112...4e4

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er nettopp ferdig utredet for ADHD, endte opp med en ADD-diagnose. Jeg er kvinne, 31 år.

Utredningen foregikk egentlig bare over to dager. Første dagen var på 4 timer, og da gjorde jeg mange tester. Jeg kan ramse opp det jeg husker.

-Det var noen tofargede klosser man skulle plassere i et bestemt mønster, på kortest mulig tid.

- Behandler ramset opp en masse ord som jeg skulle forklare betydningen av. F.eks hva betyr politi?

- Fikk et ark der ordene rød, grønn, blå, gul sto ramset opp etter hverandre, så skulle jeg si ordene på kortest mulig tid. Etterpå fikk jeg et ark der ordet rød sto med blå skrift, grønn sto med gul skrift osv, der man skulle si fargen på bokstavene og ikke ordet (vanskelig å forklare), og til slutt et ark der man skulle veksle mellom å si fargen på bokstavene og selve ordet. 

- Fikk se en tegning med figurer (streker, trekanter, piler osv) som jeg skulle huske, og prøve å tegne den på egenhånd etterpå.

-Til slutt var det en test på data der alle bokstavene i alfabetet kom opp på skjermen i korte små glimt, og når bokstaven X kom skulle jeg trykke på en tast. 

Det var mange flere tester, men jeg husker ikke. Måtte også fylle ut noen skjema. På dag to var det anamneseopptak der vi snakket om oppvekst, sykdommer og alt mulig. 

Jeg fikk ADD-diagnose fordi jeg ikke fyller kriteriene for hyperaktivitet. Skal prøve medisiner etter ferien og er veldig spent på det. Det føles godt å endelig ha et slags svar på hvorfor jeg er som jeg er, og hvorfor skole og studier er så vanskelig for meg. 

Anonymkode: 84112...4e4

Mistenker at dette kanskje er det de kaller evnetester..?

På slutten av forrige time snakket psyk. om at det kunne være aktuelt å utføre evnetester på meg, men det var litt sånn på tampen så vi snakket ikke så mye om det. Interessant å se hvordan den biten foregår også :)

Anonymkode: 9d99a...2e9

[AnonymBruker]

Problemet er forsåvidt at slike tester er veldig avhengig av om man ser det som gøy eller ikke, jeg hadde f.eks syns dette var artig og hadde kastet meg ut i oppgaven med glede, og dermed sikkert gjort det ganske godt, om man syns det var kjipt hadde man ikke engasjert seg så mye og sikkert gjort det dårligere, og det er NETTOPP der problemet med ADD/ADHD ligger, interesse og motivasjon.

Problemet ligger i at man ikke kan *styre* hva som trigger ens interesse og motivasjon, og at det i stor grad er avhengig av belønning, altså belønning (dopamin) i hjernen, hva som trigger en, tenner en, hva som får deg i gang..!

Og oppgaver som ikke gir nok belønning klarer vi ikke å holde fokus på, det sklir unna, fenger ikke og all viljestyrke i verden kan ikke veie opp for det.

Men gi oss derimot noe som interesserer oss, som fyrer oss opp og vekker interessen, da gir vi 110% og klarer faktisk nesten ikke stoppe oss selv, altså hyperfokus, som er en like stor del av ADD/ADHD som "ufokus".

Og da er vi litt på kjernen av problemet, fokus/interesse/motivasjon som vi ikke med vilje kan styre, enten er vi superinteressert, eller absolutt ikke interessert.

Frontallapp. Dopamin.

Anonymkode: 9d99a...2e9

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 22.6.2018 den 17.19, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke egentig så mye å bidra med, annet enn å si at jeg for tiden er midt i en utredningsprosess for ADD selv (kvinne, 35), og at jeg ikke (her kikket jeg til siden i to sekunder, og glemte tankerekken for hva jeg skulle skrive, bare sånn for å illustrere........)

Men jeg og kjenner meg veldig igjen i de problemene du beskriver i HI, og det er nettopp slike ting som gjorde at jeg etterhvert ønsket å få en avklaring i forhold til dette.

Når jeg først skjønte at man ikke egentlig skulle ha det sånn da, vel å merke...

Jeg har jo hatt det sånn hele livet, og visste ikke egentlig at det ikke er normalt og at man ikke vanligvis skal måtte bruke så utrolig mye energi på å i det hele tatt bare *fungere* og late som man er normal og klarer det andre klarer.

Og er man ganske oppegående så klarer man også å trekke inn andre ressurser i seg selv, og kompensere for utfordringene i stor nok grad til at det ikke blir påfallende for andre at man sliter med enkelte ting, men som sagt så "koster" det jo også utrolig mye mer.

Spennende det Jegskulleønskeat trekker inn i forhold til C-PTSD også (Som skal inkluderes son ny diagnose i ICD-11), som kan gi mange like symptomer som ADD.

Begge deler handler jo om dette med tilknytning og utvikling (manglende) av frontallappen, og sluttresultatet ender opp i ADD, men om det er reultatet av en medfødt genetisk underutvikling av frontallappen/dopaminreseptorer og lignende i hjernen, eller om de samme områdene i hjernen ikke har fått utvikle seg som de skal på grunn av at tilknytningsprosessen til tidlige omsorgspersoner har blitt fucket opp av en eller annne grunn (traumer, sykdom/depresjon hos omsorgperson, whatever) så er resultatet like forbanna ADD.

Men debatten går nå uansett, om ADD er skapt eller medfødt. Foreldreorganisasjoner er de som er mest ivrige på å fremme den genetiske årsaksmodellen, for ingen vil jo bli beskyldt for å være dårlige foreldre, men det trenger jo uansett ikke være noens "feil" selv om det kan ha skjedd ting som kan ha forstyrret tilknytningsprosessen.

Så BÅDE arv og miljø spiller en rolle for utviklingen av ADD, man kan være uheldig og få mye av begge deler, mer av den ene enn den andre, og faktisk også ha den genetiske forutsetningen for det, men allikevel IKKE utvikle ADD, nettopp fordi tilknytningsprossen og foreldrestilen har på en måte motvirket det og hjulpet med å styrke de utsatte hjerneområdene.

Men, årsaker og slikt blir litt irrelevant bortsett fra i forskningssammenheng, sluttresultatet, altså ADD er jo allikevel det samme, uansett om det kommer av det ene eller det andre.

Litt avsporing dette, men jeg føler det er relevant i forhold til dette med kompleks PTSD. (som forøvrig ikke trenger å innebære noe spesifikt "traume", slik det defineres innen psykologi)

Anonymkode: 9d99a...2e9

Hei. Ja, så du refererte til meg. Jeg har blitt utredet for ADHD 2 ganger, men har det ikke.

For å utrede for ADD må oppvekst nok også kartlegges. Vanskene kan være medfødte, men de kan også være lærte i skadelige miljøer

Endret 1. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Jegskulleønskeat said:

Hei. Ja, så du refererte til meg. Jeg har blitt utredet for ADHD 2 ganger, men har det ikke. Som barn ble det skrevet i journalen at jeg hadde mange av symptomene, men at de trodde det var pga tidligere traumer. Jeg ble diagnostisert med en tilpasningsforstyrrelse. Senere ble jeg diagnostisert med Asperger syndrom (som nå har blitt fjernet), og fikk forklart at jeg i slutten av barneskolen virket svært deprimert. I august 2017 fikk jeg kompleks PTSD (problematikken ble forklart slik selvom det ikke er en offisiell diagnose) + tillegg med separasjonsangst. 

Det de trodde var ADHD som barn med urolighet, anspenthet, uoppmerksomhet, fjernhet, ukonsentrasjon osv var en del av en større diagnose. Jeg vil nok tippe at tilpasningsforstyrrelse utviklet seg til kompleks PTSD og at denne siste diagnosen var den som ga meg den forbigående depresjonen og separasjonsangsten. (Asperger var nok kanskje diagnostisert feil)

For å utrede for ADD må oppvekst nok også kartlegges. Vanskene kan være medfødte, men de kan også være lærte i skadelige miljøer

Veldig relevante ting alt dette, jeg føler alt dette egentlig har MYE sammenheng.

Jeg har også vært innom tanken om Asperger, forespurte en utredning for dette for mange år siden, som ikke ble avsluttet, igjen fordi jeg avsluttet timene før vi hadde kommet særlig i gang, jeg syns det var mer ubehagelig og slitsomt å gå dit enn jeg følte at vi egentlig kom noen vei da også.

Men, når du sier tilpasningsforstyrrelse så lurer jeg på om du ikke mener tilknytningsforstyrrelse...?

Tilknytning er supersentralt i alt dette, i følge alt det jeg har lært og lest

Anonymkode: 9d99a...2e9

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 22.6.2018 den 18.49, AnonymBruker skrev:

Veldig relevante ting alt dette, jeg føler alt dette egentlig har MYE sammenheng.

Jeg har også vært innom tanken om Asperger, forespurte en utredning for dette for mange år siden, som ikke ble avsluttet, igjen fordi jeg avsluttet timene før vi hadde kommet særlig i gang, jeg syns det var mer ubehagelig og slitsomt å gå dit enn jeg følte at vi egentlig kom noen vei da også.

Men, når du sier tilpasningsforstyrrelse så lurer jeg på om du ikke mener tilknytningsforstyrrelse...?

Tilknytning er supersentralt i alt dette, i følge alt det jeg har lært og lest

Anonymkode: 9d99a...2e9

Ja, jeg forstår. Om du har en mistanke om at du har Asperger kan du be om en ny utredning. 

 

Endret 1. desember 2018 av Jegskulleønskeat