Jeg er knust - venninner drar på tur uten meg

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke dette er ekte venner. Selvfølgelig er det naturlig i blandt at ikke alle kan være med. Men her planla de å utelate deg. Til de som sier at det kanskje er noe med TS sin væremåte som er grunnen. Da ville rette fremgangsmåten vært å tatt dette opp med TS hvis de var ekte venner, slik at hun hadde mulighet til å gjøre noe med det, hvis det var noe som irriterte de andre. 

Anonymkode: a363b...bed

[Gjest Bøff Eløff]

Fy søren så kjipe folk! All sympati!

[JaVel]

Samtidig kan man ha blinde flekker som man ikke ser selv, men som er veldig tydelig for dem som er rundt personen. For eksempel man har en tendens til bare å snakke om seg selv uten at man ser det selv,man kan være den som klager mye,mens man selv tror man er en positiv person etc. Det er ikke lett å fortelle andre om disse negative trekkene, uten å føle at man høvler over andres personlighet. Jeg tror jeg ville spurt dem om du har noen negative personlighetstrekk som du selv ikke legger merke til, og så håpe at de er ærlige. Da har du i hvert fall en mulighet til å forandre deg, hvis det er noe slikt som er problemet.

[Gjest O.G.]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her.

Jeg burde vel ha fulgt opp at jeg ikke ble invitert, men helt ærlig ble jeg så satt ut at jeg ikke tenkte å spørre. Jeg dro rett etterpå.

Jeg kan heller ikke tenke meg at jeg har noen merkelig oppførsel eller vaner som har irritert de andre. De har hvertfall ikke kommentert det før. Jeg stiller alltid opp, vi liker mye av de samme tingene, fester sammen, ler sammen og krangler sjeldent.

Har sendt en felles melding og spurt hvorfor jeg ble utelatt på denne måten. Vil ikke sette ut hele svaret, i fare for gjenkjenning, men kort og godt sier de bare at det ikke var vondt ment og at ''det passet seg sånn''. Jeg skjønner ingenting. Det er tydelig noe de ikke vil fortelle meg. Men nå har jeg fått nok. De får ha det så godt uten meg.

 

Anonymkode: d1a13...41a

De tre der hadde jeg slettet fra livet mitt.

[Gjest Carressa]

Dump dem. Slett dem, ignorer dem, prøv å glem dem og gå videre. Skaff deg nye venner. Det er vanskelig i voksen alder, men ikke så vanskelig som folk skal ha det til. Gå ut av komfortsonen din, vær litt «unorsk» så skal du se at du får erstattet de tre med noen mye hyggeligere mennesker. 

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her.

Jeg burde vel ha fulgt opp at jeg ikke ble invitert, men helt ærlig ble jeg så satt ut at jeg ikke tenkte å spørre. Jeg dro rett etterpå.

Jeg kan heller ikke tenke meg at jeg har noen merkelig oppførsel eller vaner som har irritert de andre. De har hvertfall ikke kommentert det før. Jeg stiller alltid opp, vi liker mye av de samme tingene, fester sammen, ler sammen og krangler sjeldent.

Har sendt en felles melding og spurt hvorfor jeg ble utelatt på denne måten. Vil ikke sette ut hele svaret, i fare for gjenkjenning, men kort og godt sier de bare at det ikke var vondt ment og at ''det passet seg sånn''. Jeg skjønner ingenting. Det er tydelig noe de ikke vil fortelle meg. Men nå har jeg fått nok. De får ha det så godt uten meg.

 

Anonymkode: d1a13...41a

Jeg ville svart at jeg var svært skuffet, og at jeg ikke forstod noenting av hva som skjedde. Ville også gjort det klart at vennskapet var over! Hadde aldri klart å vært med mine venner igjen etter noe sånt. Hadde følt meg totalt utenfor. For noen idioter!! Måtte samvittigheten ødelegge turen! Hev hodet ditt, TS!! Ikke svar på henvendelser osv på en stund fra dem. 

Anonymkode: 3b612...17e

[Gjest Nina1975]

Synest du er kjempetøff som våget å spør om hvorfor du ikke ble inkludert. Det våget aldri jeg når jeg, sakte, men sikkert ble presset ut av vennegjengen. Det var helt grusomt, måtte rett og slett gjennom en sorgprosess, tok mange, mange år før jeg kom over det. Lurer fremdeles på hvorfor. Tok mange år før jeg våget å opprette nye vennskap, men stoler fremdeles ikke på noen egentlig. Tror jeg vil bli ditchet for hver minste ting.  Du har konfrontert de, og de vil ikke gi deg svar, så jeg ville ha avsluttet vennskapene, det vil aldri bli det samme igjen allikevel. Sånne venner klarer du deg uten❤️

[AnonymBruker]

Huff, høres veldig kjipt ut, dette. 😞

Når sant skal sies, drar jeg og noen andre også på tur uten å spørre en venninne. Dette har mange grunner. For det første, har hun ikke råd til det. Her er det snakk om tvangstrekk fra lønna hver mnd og forpliktet økonomisk rådgiving fra NAV. Vi spurte de første årene vi dro på tur, nå har vi droppet det, da jeg føler det er å strø salt i såret, å invitere henne når hun ikke kan bli med uansett. Vi pleier aldri å snakke om turene, heller, når hun er i nærheten. I tillegg sliter hun litt psykisk, og det er ofte drama. Hun har en veldig sterk personlighet, er ikke en grå mus som sitter og observerer, hun er alltid i sentrum. Og krangler ofte med en av oss i gjengen, og blir dødelig fornørmet om vi andre har kontakt oss imellom, hun synes det er illojalt at jeg f.eks. har kontakt med en annen venninne som hun krangler med, for da sviker jeg henne. Det stedet hun er nå (psykisk sett) dreier alt seg om henne. Det blir veldig slitsomt for oss andre.

Vi har vært venner i så mange år nå, og jeg har levd så lenge med begrensningene en slik venninne legger på megt (hvem jeg "får" være med, i hvilke settinger vi kan møtes, alle pengene jeg har lånt henne, etc etc, at jeg har kommet til det punktet at jeg ikke vil la henne hindre meg i å reise på tur med andre venninner. Jeg kan ikke la henne være sjef i MITT liv. Så da må hun bare akseptere at vi drar på tur uten henne.

Sier ikke at dette kan sammenlignes med din situasjon, TS, men at det kan være grunner til at folk gjør som de gjør. Dine venninner bør gi deg et ærlig svar når du spør dem rett ut. Såpass ryggrad bør de ha. Skjønner godt at du dropper dem! Klem til deg.

Anonymkode: 88cad...ae7

[AnonymBruker]

Kanskje de har tenkt å tjene noen slanter på en helg som eskortepiker i en fremmed by? 

I så fall kan du ta utelatelsen som et kompliment!

Anonymkode: f4cdf...d4d

[AnonymBruker]

Bare dump dem, TS. Ble selv ikke invitert i bursdag til en av mine "bestevenninner", og det fant jeg ut av meg selv. Det er tungt og en enorm sorgprosess. Jeg er ennå ikke over det sviket. Men du må stå opp for deg selv og glemme dem. 

Anonymkode: 7a064...bd8

[AnonymBruker]

Skjedd meg også. Introduserte mine to beste venner, de rottet seg sammen og ble bestevenner. De klinte det sånn oppi trynet på meg. «Vi er bestevenner og du har ingen venner». Begeret rant over og jeg slettet dem fra alt med et klikk. Jeg har ingen venner nå, men jeg slipper iallefall å få følelsene av venneløshet servert daglig av to jeg trodde var glad i meg og ønsket meg vel. Jeg tror karma kommer og biter dem i bakenden etterhvert. Kutt dem ut og finn venner som ikke sitter fast i 14-16 årsalderen. 

Anonymkode: b9479...be8

[AnonymBruker]

På 10.6.2018 den 14.20, AnonymBruker skrev:

Jeg har tre "gode" venninner fra barndommen. Vi har alltid vært en firkløver, selv om noen bor i andre byer for tiden.

Jeg fant nylig ut at de tre andre har bestilt tur til Danmark; og jeg er ikke blitt spurt. De skulle egentlig ikke si noe, men jeg var nylig på besøk hos hun ene som fortalte det til meg. Selvfølgelig frister det mest å "slå opp" med alle som en, men igjen er dette de eneste nære venninnene jeg har, utenom bekjente og "venners venner".

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er knust.

 

Anonymkode: d1a13...41a

Kjære deg, det er overhodet ikke ok å gjøre noe sånt. Hadde dette vært virkelige venner hadde det aldri vært en unnskyldning at "det bare ble sånn", om de satt sammen og fant en hoppe-på tur burde de ha tatt opp telefonen og spurt, det hadde tatt 3 minutter. Jeg fikk skikkelig vondt inni meg nå, har opplevd noe lignende selv. Trenger nye venner si 😌 Jeg hadde bare latt det være nå, ikke tatt noe kontakt. Om det blir et samtaleemne senere eller de prøver å late som alt er bra ville jeg ha prøvde forklare på en saklig måte at du ble veldig såret av dette, og at de må prøve å sette i din situasjon. Jeg vil tro ingen av dem synes det hadde vært spesielt gøy. Stor klem 👩‍❤️‍👩

Anonymkode: c00cb...ccc

[Gjest O.G.]

På 12.6.2018 den 15.07, AnonymBruker skrev:

Jeg synes ikke dette er ekte venner. Selvfølgelig er det naturlig i blandt at ikke alle kan være med. Men her planla de å utelate deg. Til de som sier at det kanskje er noe med TS sin væremåte som er grunnen. Da ville rette fremgangsmåten vært å tatt dette opp med TS hvis de var ekte venner, slik at hun hadde mulighet til å gjøre noe med det, hvis det var noe som irriterte de andre. 

Anonymkode: a363b...bed

Enig.

Kan godt være TS er dødsvanskelig å ha med å gjøre, men sånt som det her sier sitt om de som utestenger med vilje også. 

[Gjest hind]

On 6/11/2018 at 2:55 PM, AnonymBruker said:

Men hva skulle de gjort da? En av dem skulle ta på seg å si at " vi vil ikke ha deg med på tur, fordi..." Hadde det vært mindre sårende å kaste det i ansiktet på henne? Vanskelig dilemma uansett...

Ts har jo ikke noen anelse om hvorfor hun ikke er med og hva som skiller henne fra de andre. Hun har ikke merket at de tre har bedre kjemi seg imellom enn med henne. De gjør jo ikke plutselig sånt ut av det blå mot en de liker like godt som andre, bare for å være slemme..det ligger jo en årsak der.

Anonymkode: 25db0...5b9

Hun spurte jo rett ut om hva årsaken var. Da synes jeg de skylder henne å gi henne en ordentlig forklaring. Når de feiger ut og serverer noe svada som bare gjør henne mer forvirret er de både ryggradsløse og slemme på én gang. 

[Gjest O.G.]

24 minutter siden, hind skrev:

Hun spurte jo rett ut om hva årsaken var. Da synes jeg de skylder henne å gi henne en ordentlig forklaring. Når de feiger ut og serverer noe svada som bare gjør henne mer forvirret er de både ryggradsløse og slemme på én gang. 

Nemlig, noe som ikke gjør dem noe likere enn TS. 

[AnonymBruker]

Jeg har en venninnegjeng på 4 som har vært sammen siden barndommen.

Hvem som er tettest med hvem har variert ut fra interesser og livssituasjon, men vi har på mange måter vært hele gjengen mesteparten av tiden.

Vi har vært på tur. Først en gang, og så igjen et år senere.

Det var på mange måter hyggelig, men på mange måter også slitsomt.
Vi er bare 4. Og fordi vi har vært venner siden barndommen, er vi 4 veldig forskjellige personer som voksne.
Det ble mye forskjellige ønsker, og vanskelig å være enige om hva vi skulle gjøre. Ofte (nesten hele tiden) ble det den som ropte høyest som fikk viljen sin, og dermed bestemte hva vi andre skulle gjøre.
Hyggelige turer, altså, men jeg var alltid glad for å komme hjem, og alltid skuffet over alt jeg ikke fikk muligheten til å gjøre på tur, fordi noen andre bestemte.

I etterkant har vi naturlig nok snakket om disse turene og hvordan vi opplevde dem. Både når vi møtes en og en, og når vi er flere sammen. Og det viser seg at 2 av de 3 andre har lignende opplevelser som meg. Altså at de mye føler seg tvunget til å gjøre ting de ikke vil, fordi den siste av oss bestemmer og styrer alt.

Det skal sies at vi alle vet at vi har ei i gjengen som alltid skal være midtpunkt. Som roper høyest, alltid, og som har veldig sterke meninger hun forventer at vi andre er enige i. Alle samtaler skal handle om henne, hennes liv, og ting hun er opptatt av. Når vi er på tur, skal vi ut på byen. Vi skal drikke, masse, og vi skal prate med alle vi møter. (Altså, når vi da blir med på byen, så føler vi 3 andre oss dumpet til fordel for den første og beste som er villig til å snakke med henne.)

Generelt er vi andre på tur for å oppleve noe sammen. Ha tid til å snakke med hverandre, og ha det hyggelig som gruppe.
Mens vi opplever at for henne er vi "rekvisitter". Vi er der for å muliggjøre hennes tur, og for at hun skal kunne gå på byen og møte folk uten å måtte gå ut alene. Alle andre er mer spennende enn oss.

Dette er ikke noe som utelukkende skjer når vi er på tur. Men det forsterkes veldig når det bare er oss på tur i en fremmed by.

 

Resultatet er at vi andre ikke lenger orker å reise på turer. Skulle vi reist, hadde vi reist uten henne. Og vi ville nok gjort som TS sine venninner, og bare latt være å fortelle henne om at vi skulle på tur. Hadde hun fått vite det, så hadde vi nok kommet opp med en dårlig unnskyldning, som at "det bare ble sånn" eller "vi fant et rom som bare hadde plass til 3."

Jeg unngår henne generelt så mye som mulig, da jeg sjelden opplever at hun og jeg egentlig er venninner, men at vi kun møtes på grunn av de andre to. De andre møter jeg oftere.
Nå har hun mye venner og vennegjenger utenom oss også da. Hun er generelt en utadvendt person som kjenner mange. Vi opplever ofte at hun prioriterer andre foran oss, så helt "toppen av lista" er vi nok ikke.
 

Kanskje er det vanskelig for TS sine venninner å forklare hvorfor TS ikke er invitert, uten å såre henne. Selv om jeg forstår skuffelsen når hun har fått vite om turen, og ikke får et godt svar på hvorfor.

Som flere andre tenker jeg at TS må se litt på både seg selv og vennskapene, og se om det kan være noen grunn der til at de velger å reise uten henne. (For det ER det de BEVISST har gjort. De har valgt henne bort.)
Klikker de bedre? Har de flere felles interesser? Tar TS veldig mye plass når hun er med? Er dere på forskjellige stadier i livet?

Jeg tenker kanskje TS kan beholde kontakten med en av disse venninnene, hun som faktisk fortalte om dette, dersom det er den TS klikker best med. Så kan hun heller velge vekk de to andre. Sånn for å ikke være helt venneløs etterpå. 
Det går jo også an å fase dem vekk, ved å bevisst oppsøke steder der man kan få nye venner. 

 

Anonymkode: e2a79...aa7

[AnonymBruker]

Fy søren TS det der var dårlig gjort! Jeg føler veldig med deg.

Noe lignende har skjedd meg. Vi var tre venninner som planla en tur og så fikk jeg plutselig se på fb at de var der uten meg. Jeg spurte dem om hvorfor det ble slik og forklarte at jeg ble såret. Hun ene sa at hun bare ikke hadde tenkt over det da de bråbestemte seg for å dra. Hadde hun glemt at jeg eksisterte, kanskje? Hun andre tok spørsmålet mitt som et personangrep og gikk rett i strupen på meg. Da jeg fikk det hele litt på avstand så jeg ting klarere og forsto at dynamikken i gruppa var helt god.  Jeg bestemte meg for å kutte ut begge to, men det er ikke så lett når man har vært venner så lenge. De tar stadig kontakt og maser om at vi skal finne på ting og får meg til å føle meg slem fordi jeg prøver å fase dem ut. Så jeg prøver å ha litt kontakt, men den skuffelsen sitter fremdeles i magen og det kan aldri bli som før. I dag har jeg nye venninner og vi har en mer harmonisk dynamikk, men jeg sliter litt med å stole på at det ikke skjer igjen.

Til dere som lurer på om det er TS sin personlighet som er bakgrunnen bør bite dere merke i at dette er voksne kvinner. Det er forventet at vi holder oss til sannheten, selv når den er ubehagelig for oss selv. En handling som TS har vært utsatt for kan sette dype arr, særlig fordi hun sitter igjen som et spørsmålstegn. Hun aner ikke engang hva hun gjorde galt og har ingen mulighet for å endre på dette. Dermed må hun alltid gå med usikkerhet i vennskap fordi det samme kan skje igjen.

Anonymkode: afd40...f06

[Skorstein]

For noen dårlige venner du har. Så lenge du ikke har oppført deg dårlig burde de ikke ha noen grunn til å ditche deg. Venner, partner og familie backer en hundre prosent enda man sliter psykisk, er man ekte og sterk så stikker man ikke av. De har ikke noe bånd til deg ser det ut som, det er typisk når man ikke blir spurt eller invitert på ting lengre og snakket til. 

[Skorstein]

23 timer siden, O.G. skrev:

Enig.

Kan godt være TS er dødsvanskelig å ha med å gjøre, men sånt som det her sier sitt om de som utestenger med vilje også. 

Hvorfor ? Vet om flere personer selv med frekk oppførsel, vanskelig å være rundt og usjarmerende, som allikevel har venner og partner og fortsatt kan gjøre som de vil og bli bedt med på alt. Problemet ligger kanskje i at Ts ikke klarer å knytte bånd til andre? 

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en venninnegjeng på 4 som har vært sammen siden barndommen.

Hvem som er tettest med hvem har variert ut fra interesser og livssituasjon, men vi har på mange måter vært hele gjengen mesteparten av tiden.

Vi har vært på tur. Først en gang, og så igjen et år senere.

Det var på mange måter hyggelig, men på mange måter også slitsomt.
Vi er bare 4. Og fordi vi har vært venner siden barndommen, er vi 4 veldig forskjellige personer som voksne.
Det ble mye forskjellige ønsker, og vanskelig å være enige om hva vi skulle gjøre. Ofte (nesten hele tiden) ble det den som ropte høyest som fikk viljen sin, og dermed bestemte hva vi andre skulle gjøre.
Hyggelige turer, altså, men jeg var alltid glad for å komme hjem, og alltid skuffet over alt jeg ikke fikk muligheten til å gjøre på tur, fordi noen andre bestemte.

I etterkant har vi naturlig nok snakket om disse turene og hvordan vi opplevde dem. Både når vi møtes en og en, og når vi er flere sammen. Og det viser seg at 2 av de 3 andre har lignende opplevelser som meg. Altså at de mye føler seg tvunget til å gjøre ting de ikke vil, fordi den siste av oss bestemmer og styrer alt.

Det skal sies at vi alle vet at vi har ei i gjengen som alltid skal være midtpunkt. Som roper høyest, alltid, og som har veldig sterke meninger hun forventer at vi andre er enige i. Alle samtaler skal handle om henne, hennes liv, og ting hun er opptatt av. Når vi er på tur, skal vi ut på byen. Vi skal drikke, masse, og vi skal prate med alle vi møter. (Altså, når vi da blir med på byen, så føler vi 3 andre oss dumpet til fordel for den første og beste som er villig til å snakke med henne.)

Generelt er vi andre på tur for å oppleve noe sammen. Ha tid til å snakke med hverandre, og ha det hyggelig som gruppe.
Mens vi opplever at for henne er vi "rekvisitter". Vi er der for å muliggjøre hennes tur, og for at hun skal kunne gå på byen og møte folk uten å måtte gå ut alene. Alle andre er mer spennende enn oss.

Dette er ikke noe som utelukkende skjer når vi er på tur. Men det forsterkes veldig når det bare er oss på tur i en fremmed by.

 

Resultatet er at vi andre ikke lenger orker å reise på turer. Skulle vi reist, hadde vi reist uten henne. Og vi ville nok gjort som TS sine venninner, og bare latt være å fortelle henne om at vi skulle på tur. Hadde hun fått vite det, så hadde vi nok kommet opp med en dårlig unnskyldning, som at "det bare ble sånn" eller "vi fant et rom som bare hadde plass til 3."

Jeg unngår henne generelt så mye som mulig, da jeg sjelden opplever at hun og jeg egentlig er venninner, men at vi kun møtes på grunn av de andre to. De andre møter jeg oftere.
Nå har hun mye venner og vennegjenger utenom oss også da. Hun er generelt en utadvendt person som kjenner mange. Vi opplever ofte at hun prioriterer andre foran oss, så helt "toppen av lista" er vi nok ikke.
 

Kanskje er det vanskelig for TS sine venninner å forklare hvorfor TS ikke er invitert, uten å såre henne. Selv om jeg forstår skuffelsen når hun har fått vite om turen, og ikke får et godt svar på hvorfor.

Som flere andre tenker jeg at TS må se litt på både seg selv og vennskapene, og se om det kan være noen grunn der til at de velger å reise uten henne. (For det ER det de BEVISST har gjort. De har valgt henne bort.)
Klikker de bedre? Har de flere felles interesser? Tar TS veldig mye plass når hun er med? Er dere på forskjellige stadier i livet?

Jeg tenker kanskje TS kan beholde kontakten med en av disse venninnene, hun som faktisk fortalte om dette, dersom det er den TS klikker best med. Så kan hun heller velge vekk de to andre. Sånn for å ikke være helt venneløs etterpå. 
Det går jo også an å fase dem vekk, ved å bevisst oppsøke steder der man kan få nye venner. 

 

Anonymkode: e2a79...aa7

Du er hvertfall ingen god venn. En feig og dårlig venn. Jeg er førstemann til å innrømme at jeg kunne vært hun venninnen du forteller om, som alltid skal legge planer og ta styringen. Jeg VET det, og jeg prøver tone det ned, men jeg gjør det fordi jeg synes det er gøy og fordi jeg mener det godt. Noen av mine venner synes det er deilig at jeg tar kontrollen, og noen synes sikkert det er irriterende sånn som deg. En ting som er sikkert er at uten kommunikasjon er det ikke hyggelig for noen! Jeg hadde hvertfall foretrukket 1000% at venninnene mine er såpass reale at de kan sette seg ned og si "Vet du hva? Vi liker deg, men vi synes det er slitsomt å dra på tur med deg av disse grunnene. Kanskje du kan tone det ned litt/prøve å tilpasse deg oss litt, så kan vi ha det hyggelig alle sammen?". Kanskje hun ikke er klar over at dere oppfatter dette som irriterende i det hele tatt? Hvis du tror det er noe mindre sårende å bli utestengt og få en løgn i ansiktet enn å ha en samtale, så lurer jeg på hvor voksen du er.

Anonymkode: c00cb...ccc