Til deg med angst

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ønsket om omtrent hvilken som helst annen sykdom står sterkt her også! 

Er drittlei "du ser jo ikke syk ut" eller "hvorfor kan du ikke jobbe, så deg jo i byen her om dagen"... Prøve forklare noen at det trengs to dagers forarbeid og tre dager på sofaen for å gjennomføre 17mai-feiring er ikke så lett... Men jeg så iallefall vistnok helt frisk ut! 

Anonymkode: 79b38...f6c

Ja, det er slitsomt om folk sier sånt. De som har sett meg når jeg har angst har heldigvis aldri sagt slike ting, mer "oi!! trodde ikke man kunne se på folk at de har angst, men du ser forjævlig ut!". Ikke at det er så koselig å høre det heller, men jeg tror de fleste i min omgangskrets som har fått se meg på mitt verste (tror også kontrasten er veldig sterk, fordi jeg er typisk "sterk dame med bein i nesen") har fordommer mot folk med angst  

Anonymkode: ad4b7...aae

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

Klem❤️

Takk ♥️

Anonymkode: 87741...44b

[AnonymBruker]

7 timer siden, Hadley skrev:

Det er som å si at folk med kreft kan ta seg sammen. 

"Brystkreft? Øøøh... Du er svak. Ta deg sammen! Kjemp hardere!" 😒

Kanskje det heller er noe galt med deg som ikke har forståelse for psykiske lidelser?

Tror ikke det er noe galt med meg når jeg nå prøver å få en større forståelse for hvordan livet med angst er ? 

Jeg fikk ikke svart i tråden min før nå, siden jeg har vært på jobb i natt. 

At noen ble skuffet for at innlegget mitt ikke var en oppmuntring til dere med angst, så må jeg beklage at du hadde den forventningen. Intensjonen var kun å få litt mer forståelse og miste fordommene mine. 

 

Anonymkode: 46c6e...93a

[AnonymBruker]

9 timer siden, Hadley skrev:

Det er som å si at folk med kreft kan ta seg sammen. 

"Brystkreft? Øøøh... Du er svak. Ta deg sammen! Kjemp hardere!" 😒

Kanskje det heller er noe galt med deg som ikke har forståelse for psykiske lidelser?

Nei det er det ikke.. ikke i nærheten av en sammenligning engang. 

Mange som tror de har angst fordi de ikke liker å være på IKEA en Lørdag,hvem liker egentlig det?

Jeg synes de som sier de har angst sutrer for mye og takler lite. Gidder ikke å prøve engang.

Anonymkode: 7f8e5...c64

[AnonymBruker]

Jeg har angstlignende symptomer når jeg har migrene. Tankene vandrer helt løpsk.

Kan på en måte forklare det som at jeg har 20 radioer som står på i hodet (ikke stemmer men tanker). Jeg kan prøve å slå av den ene, men da er det fortsatt 19 igjen og alle har ulike argumenter for at noe kan gå eller være galt. Jeg klarer ikke å skille hvilke radioer som er bare tull og hvilke som er rasjonelle når jeg står midt i det. Og dette sjer for hver minste ting. Hvordan folk sier ting (tonefall og ordvalg), hvordan jeg sier ting og alle måtene det kan oppfattes, rykter som kan komme over ting jeg gjør og sier feil, følelsen av at jeg forstyrrer folk når jeg snakker, eller til og med bare er i samme rommet.. det går mest på sosiale interaksjoner hos meg.. det er ikke bare bare å ta seg sammen, men jeg har det bare slik 3-4 dager i måneden. Tenk de som går slik hver dag. Det er slitsomt. Tror ikke noen som vil ha det slik.

Anonymkode: 1d4b3...4a1

[AnonymBruker]

Jeg kan bare snakke for fobier med panikk, siden det er min erfaring på området.

I starten er det svært få som skjønner at de har fått angst. De tror de er uvel av andre grunner, og mange ender opp på legevakt fordi de tror de har hjerteinfarkt. Bare dét burde fortelle deg hvor fælt det er å ha panikkanfall, at normalt friske tror de skal dø av et slikt anfall. Innen de innser at de har angst har de gjerne hatt det lenge, og kroppen er vant til å reagere slik.

Panikkanfall har jeg nesten hver dag. Jeg vet at jeg ikke dør av det, så jeg står i situasjonen likevel. Jeg stikker ikke av, og det er ren viljestyrke. Det er ikke bare å være rasjonell når kroppen er helt uenig med dine tanker, og du blir bombardert med tanker om katastrofe. 

Når man har et slikt anfall er det ikke bare hjertebank, svette, skjelving og svimmelhet, eller følelsen av å miste kontroll og å bli panisk. Etter en stund har kroppen lært at fryktsenteret har hovedprioritet når hjerne og kropp skal kommunisere. Det utvikles flere nerveceller og synapser ifbm amygdala, og man sier derfor at "amygdala vokser". Hos normale folk så kobles som regel ikke fryktsenteret inn før man enser en reell fare. Hos oss kan den minste ting aktivere fryktsenteret. I tillegg får mån mye adrenalin i kroppen, og det går ikke bort før det går bort. Man kan ikke påvirke det. I tillegg tenker man mye på angsten når man ikke har anfall også. Du føler at du har mistet deg selv og ofte også livet ditt, pga. en bedriften sykdom.

Den mest utbredte behandlingsmetoden er kognitiv atferdsterapi. Den mest effektive måten er et opplegg over 4 dager hvor du utsetter deg selv for situasjoner du er livredd for gang på gang hver eneste dag i 4 dager. Du skal sjokkbehandle kroppen til å se at det ikke er farlig. Jeg synes det høres helt forjævlig ut. Å ta buss 4 ganger på rad er for meg som at andre kanskje skal hoppe i fallskjerm uten å vite om de har skjerm, å legge seg i en seng av slanger, ha 100 edderkopper på kroppen eller nesten blir påkjørt 10 ganger på rad. Det er en grusom følelse, og jeg kommer mest sannsynlig til å få flere sammenbrudd underveis, på offentlig plass, hvor folk glor og tenker "wtf?". Dette er jeg villig til å utsette meg for for å bli frisk. 

For jeg har prøvd å ta meg sammen. I flere år. Jeg vet at min egen hjerne er veien til å bli frisk. Jeg har lest nok om temaet til å kunne skrive en masteroppgave om det, og likevel får jeg ikke kontrollert mine egne tanker. I tillegg gir du deg selv mental juling når du likevel unngår det du bestemte deg for å gjøre, når du "lar" krisemaksimeringen foregå og ikke tenker korrekt når anfallene kommer. Du havner ganske langt nede når du går rundt og surrer og venter på behandling.

Så ja. Man tar seg ikke sammen fordi man ikke har kontroll på hverken kropp eller tanker. Du skal ha hatt mange anfall før du klarer å aktivt styre tankene dine litt midt oppi det. Til og med da kommer uønskede tanker om død og andre konsekvenser. Det er nesten umulig å ta seg sammen. Målet mitt er å gi faen i tankene. I en periode klarte jeg å le av dem og det hjalp. Men nå har jeg mistet motet og er igjen redd for tankene. 

Jeg har agorafobi med panikk, sosial fobi (begge er egentlig sosiale fobier), OCD med tvangstanker og - handlinger. Hatt det av og på siden jeg var 7 år. Skal ha min 4. runde med behandling nå, og vet at jeg mest sannsynlig vil få dette igjen. 

 

Anonymkode: 7eeaa...7f1

[AnonymBruker]

Har hatt sosial angst hele livet. Tenk deg en situasjon hvor du har vært redd for noe du ikke trenger å være redd for. Når du er på hytta og må gå på utedoen i mørket for eksempel. Tenk deg tankene og følelsene du hadde da. Mens du sitter der begynner du å høre lyder utenfor. Hjertet dunker raskere og raskere, du svetter, og det hodet ditt forteller deg er at du må forte deg, fordi du må løpe fort som f inn til hytta igjen. Hele kroppen er klar for en ting, og det er å løpe for livet. Uansett hvor mye du forteller deg selv at det bare er tull, det er ingenting å være redd for, så hjelper det ikke. Kroppen reagerer uansett. 

Se for deg det hver eneste gang du går ut døra hjemme. Se for deg alt det når du skal gjøre noe så enkelt og normalt som å gå i butikken og kjøpe en pakke melk, ta bussen eller når kollegaen din spør om du kan sette på kaffen. Se for deg resten av livet ditt med det. 

Anonymkode: a6484...94d

[AnonymBruker]

Tenk om det bare var å ta seg sammen da! Da hadde livet vært enkelt da! Men når pulsen skyter i været, hjertet dundrer, svimmelheten og kvalmen herjer, magen slår seg vrang og alt jeg klarer å tenke på er at jeg må vekk, da er det virkelig ikke bare å ta seg sammen. Jeg har til tider klort meg til blods i håp om å dempe den kløende uroen i huden. Og tro ikke at jeg ikke har bedt meg selv ta meg sammen tusenvis av ganger. Jeg snakker fornuftig til meg selv og prøver å holde roen, men det er helt umulig. 

Anonymkode: 0631e...02f

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal være helt ærlig, og si at jeg har har litt fordommer mot de som sier de har angst.  Jeg tenker litt da at det må jo bare være å ta seg sammen. Dette menes ikke frekt mot dere med angst, men kan dere forklare meg litt hva dere gjennomgår under et angstanfall ? Hvor gammel var du når du fikk diagnosen angst ? Hvordan fungerer du i hverdagen ? 

Anonymkode: 46c6e...93a

Jeg skal på DPS nå for å finne ut om jeg har en diagnose. Jeg sliter med angst, men vet ikke om den trigges av en annen diagnose eller om det er ren angst. Jeg fikk mitt første anfall når jeg var 24. Det er slik at du blir liggende våken om nettene og sliter med å få pusten dit den skal. Du ser plutselig ingen fremtid og føler deg totalt ubetydelig og alene. 

Dette gjør så du igjen blir veldig sliten dagen etterpå. Så går du der likevel og skal holde motet oppe og vet ikke hvem du skal snakke med. For enkelte har jo mer enn nok med seg og sitt og du kan ikke vente at de stiller opp for deg...de har nemlig ingen plikt. Så er du redd for å bli dømt om du er ærlig om det i tillegg og blir enda mer alene. Man har en følelse av at alle hater seg. 

Anonymkode: 5e11b...b6f