Til deg med angst

[AnonymBruker]

Jeg skal være helt ærlig, og si at jeg har har litt fordommer mot de som sier de har angst.  Jeg tenker litt da at det må jo bare være å ta seg sammen. Dette menes ikke frekt mot dere med angst, men kan dere forklare meg litt hva dere gjennomgår under et angstanfall ? Hvor gammel var du når du fikk diagnosen angst ? Hvordan fungerer du i hverdagen ? 

Anonymkode: 46c6e...93a

[AnonymBruker]

Du har mye å lære, det er bra av deg å stille spørsmål og ønske å vite mer om noe du absolutt vet ingenting om.

Anonymkode: b20fd...eea

[AnonymBruker]

Jeg har aldri opplevd å ha et skikkelig angstanfall, men opplever heller symptomer som rastløshet, indre uro, anspenthet, og diverse daglig. Det henger sammen med alt jeg konstant går rundt og bekymrer meg for at har skjedd eller kan skje. Og ja, jeg er fullstendig klar over at de fleste av bekymringene mine er totalt idiotiske og nytteløse, men det hjelper ikke uansett hvor mye jeg forteller meg selv det (ev at andre sier det). Jeg klarer fortsatt ikke å slappe av eller la være å tenke på det. 

Jeg var vel 15-16 da jeg fikk diagnosen. Er 22 nå. Fungerer egentlig veldig greit, med unntak av de gangene det bare blir for mye. Da går jeg mentalt ned i et sort hull og stenger alt og alle ute, og sliter litt med å forholde meg til både verden og meg selv. Men jeg har lært meg at det går over, og at jeg bare må holde ut. 

Jeg er student, trener, spiser sunt, har venner og klarer meg egentlig helt optimalt. Det er sjelden folk merker på meg at jeg har angst. Enten gjør de det grunnet kroppslige symptomer, men det er sjelden de er så ille at andre uvitende merker det. De aller fleste som merker at noe er galt gjør det fordi jeg uttrykker min bekymring eller stresser over helt unødvendige ting. Jeg tror for øvrig ikke de vet at jeg har angst, for det har jeg ikke sagt. De bare vet at jeg kan reagere på ting litt annerledes. 

Anonymkode: 98fab...0cd

[Nera]

Ta oss sammen? Haha. En angst kan man umulig kontrollere. Stemmen min skjelver noe jævlig når jeg leser foran andre, men samtidig kunne jeg ha sagt «hva faen stemmen min skjelver» Det er jeg ikke redd for å si, men det er bare angsten som gjør meg slik og jeg kan ikke kontrollere den. Også litt vansker med å være blandt folk, jeg kan plutselig begynne å være rar uten å snakke om jeg skal bestille noe mat der folk står i køen. 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal være helt ærlig, og si at jeg har har litt fordommer mot de som sier de har angst.  Jeg tenker litt da at det må jo bare være å ta seg sammen. Dette menes ikke frekt mot dere med angst, men kan dere forklare meg litt hva dere gjennomgår under et angstanfall ? Hvor gammel var du når du fikk diagnosen angst ? Hvordan fungerer du i hverdagen ? 

Anonymkode: 46c6e...93a

Interessant at det er det du tenker, siden et angstanfall for meg handler om nettopp et desperat forsøk på å ta meg sammen.

Anonymkode: adc69...75d

[Gjest Jegskulleønskeat]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har aldri opplevd å ha et skikkelig angstanfall, men opplever heller symptomer som rastløshet, indre uro, anspenthet, og diverse daglig. Det henger sammen med alt jeg konstant går rundt og bekymrer meg for at har skjedd eller kan skje. Og ja, jeg er fullstendig klar over at de fleste av bekymringene mine er totalt idiotiske og nytteløse, men det hjelper ikke uansett hvor mye jeg forteller meg selv det (ev at andre sier det). Jeg klarer fortsatt ikke å slappe av eller la være å tenke på det. 

Jeg var vel 15-16 da jeg fikk diagnosen. Er 22 nå. Fungerer egentlig veldig greit, med unntak av de gangene det bare blir for mye. Da går jeg mentalt ned i et sort hull og stenger alt og alle ute, og sliter litt med å forholde meg til både verden og meg selv. Men jeg har lært meg at det går over, og at jeg bare må holde ut. 

Jeg er student, trener, spiser sunt, har venner og klarer meg egentlig helt optimalt. Det er sjelden folk merker på meg at jeg har angst. Enten gjør de det grunnet kroppslige symptomer, men det er sjelden de er så ille at andre uvitende merker det. De aller fleste som merker at noe er galt gjør det fordi jeg uttrykker min bekymring eller stresser over helt unødvendige ting. Jeg tror for øvrig ikke de vet at jeg har angst, for det har jeg ikke sagt. De bare vet at jeg kan reagere på ting litt annerledes. 

Anonymkode: 98fab...0cd

Har du generalisert angstlidelse? 

[AnonymBruker]

Fikk voldsomme pusteproblemer, og det føltes som om jeg ikke fikk nok luft. Jeg begynte å hyl-gråte og fikk skjelvinger i hele kroppen. Dette fikk jeg etter at jeg snublet foran flere hundre mennesker på en konsert.
Jeg har aldri fått diagnosen angst, men jeg sliter med sosial angst og har gått til psykolog for det.
Fungerer helt ok i hverdagen, men det er mye som hemmer meg. Jeg sliter med å prate med kollegaene mine, jeg overtenker alt, er generelt veldig nervøs for alt og ingenting. Og bare en liten ting kan jeg gjøre om til en stor bagatell.

Anonymkode: 85539...bd0

[AnonymBruker]

Tenk deg noe du virkelig er redd for, tenk deg hvordan du føler deg da - reaksjonen din. Tenk deg den reaksjonen på noe som ikke er farlig, kanskje du ikke vet hvorfor du er så redd engang. 

Det er fryktelig invalidiserende, når man er så redd at man ikke klarer å kontrollere kroppen, stemmen osv. Dette for ting som "alle andre" ikke synes er skummelt. 

Anonymkode: e4b70...5d9

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Jegskulleønskeat skrev:

Har du generalisert angstlidelse? 

Ja. 

Anonymkode: 98fab...0cd

[AnonymBruker]

"Å ta seg sammen" er veldig vanskelig, egentlig helt umulig, når alle fibre i hele kroppen jobber mot deg. Når alle nerveforbindelsene dine er i høyspenn og du føler at du ganske raskt mister kontrollen over både deg selv og alt rundt. Det er som å gå inn i en transe der du ikke klarer å tenke på noe annet enn den ubehagelige følelsen som oppstår. Det kan sammenlignes med smerte, uten at det nødvendigvis er en fysisk smerte, men et psykisk ubehag som sprer seg fra hodet til armene og beina. Et umiddelbart behov for å flykte, rømme, komme seg vekk fra situasjonen... samtidig som hjernen prøver å gjøre logikk ut av det hele, og du jobber for å beholde roen, du vet at du ikke er i en farlig situasjon og at det rent objektivt sett ikke er noe å frykte - men du jobber mot deg selv. Hele tiden jobber du mot deg selv. 

Å leve med angst er som å ha en engel på ene skulderen og en djevel på andre. Engelen er fremme ofte, beskytter mot panikkanfall, gir rom til å puste, til å utfordre seg selv, til å gå ut av døren hjemme. Men titt og ofte dukker djevelen fram, og alltid uten forvarsel. Ofte uten grunn også. Bare setter seg på skulderen, og kontrollerer alt. Skaper frykt og sinne og frustrasjon, fordi du vil bare at den skal forsvinne. Du vil bare at djevelen skal klatre ned fra skuldra di sånn at du kan fortsette dagen, kle på deg klær, gå ut av døren, gjøre det du skal, være sosial og nå målene dine. Ofte blir man dessverre tvunget til å bare brette dyna over hodet og bli liggende i påvente om at det skal gå over av seg selv..

De som bare må ta seg sammen og "skjerpe seg selv" er de som ikke forstår at å leve med angst er som å leve med en hvilken som helst annen sykdom. Den kan være altoppslukende, den kan være dødelig. Den kan ødelegge mange liv og relasjoner. Det er styggen på ryggen som følger deg hele livet... den kan være mildere i perioder og sterkere i andre perioder. Man kan gjennomføre ting man tidligere ikke kunne, og nå milepæler i livet om man virkelig står på og jobber med seg selv hver eneste dag. Men den underliggende sjansen for at den lammende følelsen skal dukke opp fra tid til annen, blir aldri borte.

De fleste av oss kan fungere relativt greit i hverdagen. Vi kan være dyktige arbeidstakere, men vi kommer ofte hjem utslitt... mer utslitt enn andre kanskje, siden nervene bestandig er i høyspenn. Vi kan være aktive, delta i samfunnet som alle andre. Vi kan ha gode relasjoner og lykkelige forhold og vennskap, men kanskje bruker vi 10-15 min ekstra hver eneste dag på å undre, tenke, overanalysere. Andre kan ikke leve normalt, og har problemer med å åpne inngangsdøren og gå ut av leiligheten. Det utarter seg forskjellig i ulike mennesker. Fra svakere angst til sterk, altoppslukende angst. Enten den har mindre eller større påvirkningskraft i hverdagen, er den ekte og reell. Den er heller ikke ønskelig. På lik linje som ingen ønsker å miste en fot, ønsker ikke vi å miste fire-fem dager av hver eneste uke, eller miste store deler av ungdomsårene eller voksenlivet....

Anonymkode: 671a9...7c9

[AnonymBruker]

Jeg synes alle har angst og depresjoner nå om dagen..

Hva kommer dette av? Snowflake generasjonen? Forsto ikke at livet ikke kunne pakkes inn for evig og alltid?

Anonymkode: 7f8e5...c64

[Gjest Jegskulleønskeat]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja. 

Anonymkode: 98fab...0cd

Klem til deg❤️ Høres veldig slitsomt ut.

[AnonymBruker]

Angst er en fysisk reaksjon for meg. Jeg kan like lite stoppe angsten som du kan tvinge deg selv til å slutte å ha vondt i hodet. Kroppens fysiske reaksjoner forteller meg at jeg skal være redd, og det kommer ofte ut av ingenting. Sist jeg fikk den typen angstanfall stod jeg hjemme og ryddet i et skap. En eller annen tanke fikk meg til å se meg rundt, og plutselig sluttet jeg å puste normalt. Jeg følte at et eller annet var veldig feil, jeg var livredd, men det var ingenting å være redd for, og det er en utrolig ubehagelig følelse. Den andre typen angst jeg får er fullstendig hysterisk gråt grunnet tankespinn, der jeg ikke kommer meg ut av en eller annen negativ loop. Det kan vare i timesvis. Hjernen min bare slutter å fungere, som videre gir meg enda mer angst siden jeg har angst for å bli gal.

Jeg fungerer i jobb da. Har mastergrad osv. så det går da på et vis. 

Når det er sagt, har jeg også møtt min andel mennesker med "angst" for hist og pist, som er vanskelig å ta seriøst. Det kan være ganske provoserende. 

Anonymkode: cb6e2...022

[AnonymBruker]

Jeg var slik som deg, så ned på alle som hadde angst og slike ting. Helt til jeg "uten forvarsel" fikk det selv. Plutselig turte jeg ikke å gå på butikken engang. Var helt skjelven, følte jeg skulle besvime, konstant kvalm og uvel, følte av og til at jeg ikke fikk puste. Klarte ikke jobbe, måtte bli sykemeldt og flytte hjem til mamma. SÅ dårlig var jeg, og jeg er i utgangspunktet en som kan reise verden rundt uten å se meg tilbake. Men mye stress, jobb, skole, flink-pike-syndrom over tid gjorde etterhvert at jeg havnet i angst-helvete. Ting som i utgangspunktet var helt ufarlig, reagerte kroppen på som om det sprang en bjørn etter meg. Eneste trygge sted var i mammas armer. Folk forsto ikke at jeg ikke var som før, og det var sårt. Mistet flere venner. Men lærte også hvem som er mine ordentlige venner, de som har backet meg, gitt meg trygghet og samtidig utfordret meg, selv om de kanskje ikke forstod. Måtte jobbe ordentlig hardt med meg selv, i mitt eget tempo for å komme tilbake til noenlunde normalt menneske igjen. Dette er nå 3 år siden. Jeg fungerer nå veldig fint i det daglige, men har for eksempel fortsatt ikke vært utenfor Norge. Knapt nok min egen hjemby. Mitt mål for 2018 er å reise ut av Norge, ikke så langt men kanskje til Danmark. Og av og til har jeg stunder der angsten ligger og ulmer, og da vet jeg at jeg må roe ned og slappe av alene noen dager.

Ikke se ned på di med angst. Selv om du kanskje ikke forstår, vær der for dine venner og støtt dem, back dem opp og vær en god venn. Man vet aldri når det skjer en selv  

Anonymkode: 1c2fd...5af

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes alle har angst og depresjoner nå om dagen..

Hva kommer dette av? Snowflake generasjonen? Forsto ikke at livet ikke kunne pakkes inn for evig og alltid?

Anonymkode: 7f8e5...c64

Man har en naturlig dragning mot informasjon som handler om en selv. 

Anonymkode: adc69...75d

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

Klem til deg❤️ Høres veldig slitsomt ut.

Takk ❤️ Jeg har heldigvis klart å lære meg å leve med det ganske greit, og det er lenge siden jeg har gjort noe som er helt ut på viddene grunnet bekymringer. Før kunne jeg ofte feks gå av bussen lenge før jeg egentlig skulle av fordi jeg var overbevist om at den kom til å kræsje eller at en terrorist skulle sprenge en bombe der. Jeg sitter ikke konstant og sjekker mobilen uten å klare å tenke på annet i flere timer dersom noen ikke svarer når de skal. Jeg har sluttet å møte opp på arrangement flere timer før de starter av frykt for å komme for sent. Før slet jeg også veldig med å sove fordi jeg bekymret meg sånn for at det skulle begynne å brenne, eller at en morder skulle bryte seg inn. 

Jeg har fortsatt alle disse bekymringene, og det er slitsom, men jeg har lært meg å ikke reagere på de, men heller prøve å dytte de så langt bak i hodet som mulig. 

Anonymkode: 98fab...0cd

[Elán]

Jeg var 15 da jeg fikk diagnosen sosial angst. Det jeg opplevde var at jeg plutselig følte at verden ble veldig stor da jeg var ute i det offentlige rom og på skolen. Var det mye folk, måtte jeg unngå å gå til disse stedene. Jeg var fast bestemt på at noen alltid hadde stygge ting å si om meg og jeg turte ikke prate med folk. Alltid en frykt for å si noe dumt eller gjøre noe dumt. Det utviklet seg til at jeg ble innesluttet og ikke turte forlate soverommet mitt.

Symptomene var at jeg fikk hjertebank, begynte å svette, gråte, hele kroppen ble skjelven samtidig som jeg ble helt lamslått. Greide ikke bevege meg. Det er ikke noe å skjerpe seg med, det er en voldsom frykt mot noe. De enkleste ting kan oppleves som hemninger. 

[AnonymBruker]

Jeg føler meg aller først stresset, sliten, sulten eller lei meg, men det kan jeg være uten å ende med angstanfall også. Så skjer det noe som bikker meg over og utløser et angstanfall. Det kan være ulike ting: kanskje jeg treffer en person som stresser meg, gjør en stor feil, tenker på noe traumatisk osv. Men det er ikke systematisk og ikke gitt at jeg alltid får angstanfall om grunnstemningen min ikke er på topp. 

Selve anfallet er ulikt fra gang til gang, men det de har til felles er at jeg føler jeg holder på å dø eller er svært syk. Jeg får vondt i brystet, pusteproblemer, kaldsvette/blekhet, skjelver i armer og bein, oppkast/diaré/magesmerter, muskelsmerter og klarer ikke snakke når det skjer. Jeg har panikkangst og kan ikke stoppe anfallet når det først er i gang. Jeg kan absolutt ikke bare "ta meg sammen"

Anonymkode: 5d2a9...42c

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 8.6.2018 den 23.23, AnonymBruker skrev:

Takk ❤️ Jeg har heldigvis klart å lære meg å leve med det ganske greit, og det er lenge siden jeg har gjort noe som er helt ut på viddene grunnet bekymringer. Før kunne jeg ofte feks gå av bussen lenge før jeg egentlig skulle av fordi jeg var overbevist om at den kom til å kræsje eller at en terrorist skulle sprenge en bombe der. Jeg sitter ikke konstant og sjekker mobilen uten å klare å tenke på annet i flere timer dersom noen ikke svarer når de skal. Jeg har sluttet å møte opp på arrangement flere timer før de starter av frykt for å komme for sent. Før slet jeg også veldig med å sove fordi jeg bekymret meg sånn for at det skulle begynne å brenne, eller at en morder skulle bryte seg inn. 

Jeg har fortsatt alle disse bekymringene, og det er slitsom, men jeg har lært meg å ikke reagere på de, men heller prøve å dytte de så langt bak i hodet som mulig. 

Anonymkode: 98fab...0cd

Det virker som om du har kommet langt, og funnet metoder å takle det på. Du har nok jobbet hardt. Ser for meg at det har vært en lang vei å gå. Angst er ikke lett å bekjempe

Endret 1. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[Hadley]

Det er som å si at folk med kreft kan ta seg sammen. 

"Brystkreft? Øøøh... Du er svak. Ta deg sammen! Kjemp hardere!" 😒

Kanskje det heller er noe galt med deg som ikke har forståelse for psykiske lidelser?