Til deg med angst

[AnonymBruker]

Grunnen til at jeg aldri snakker om min angst er at alle får en "å så flink du er, klem til deg"-holdning som bare blir helt fjern. Jeg vil mye heller utfordres angående den, fordi det er det som faktisk virker, man trenger å høre at det en tenker er bak mål. Å ta seg sammen blir et håpløst råd i denne sammenhengen, fordi den eneste måten å bli kvitt angst på er å slutte å ta seg sammen. Gi slipp.

Anonymkode: adc69...75d

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal være helt ærlig, og si at jeg har har litt fordommer mot de som sier de har angst.  Jeg tenker litt da at det må jo bare være å ta seg sammen. Dette menes ikke frekt mot dere med angst, men kan dere forklare meg litt hva dere gjennomgår under et angstanfall ? Hvor gammel var du når du fikk diagnosen angst ? Hvordan fungerer du i hverdagen ? 

Anonymkode: 46c6e...93a

Gang noe du frykter aller mest med 100. 

Anonymkode: 2641e...a14

[AnonymBruker]

Jeg hadde angst for å gå utenfor ytterdøra. 

Gikk ikke ut på over 6uker. OG da husket jeg det knapt fordi jeg var i konstant alarm beredskap. 

 

Jeg ble mobbet hele oppveksten. Utfryst av hele klassen hele ungdomstrinnet

Jeg ble misbrukt og banket opp av min stefar. 

 

Gjør meg passelig irritert når enkelte slenger rundt seg med angst diagnoser. 

Det gjør meg også bare så utrolig oppgitt over folk som bare sier "ta deg sammen". Og i tillegg forvente en forklaring?! 

Klart det bare å hente en megafon å rope ut forklaringer på hvorfor man har angst. For det er jo helt normalt, brette ut livet sitt fordi noen er så sneversynte at de ser ned på de med angst eller andre diagnoser. 

Du vet ikke hva denne personen har opplevd. Du vet ikke hva sidemannen din har opplevd. 

 

Anonymkode: 7980f...e6c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Grunnen til at jeg aldri snakker om min angst er at alle får en "å så flink du er, klem til deg"-holdning som bare blir helt fjern. Jeg vil mye heller utfordres angående den, fordi det er det som faktisk virker, man trenger å høre at det en tenker er bak mål. Å ta seg sammen blir et håpløst råd i denne sammenhengen, fordi den eneste måten å bli kvitt angst på er å slutte å ta seg sammen. Gi slipp.

Anonymkode: adc69...75d

Jeg er til dels enig i det siste du skriver. Det er for så vidt sant, men problemet er at det å gi slipp på angsten og det å gi slipp på litt for mye er en svært så vanskelig greie å balansere riktig. Det kan fort å for langt om man ikke har full kontroll, og det han man sjelden ved angst.

Anonymkode: 98fab...0cd

[Gjest ^_^]

Når jeg leste "til deg med angst" så trodde jeg dette skulle være et oppmuntrende innlegg til de med angst her inne. Hah selfølgelig var det ikke det, det drives vel ikke med (positiv)  oppmuntring her inne. 

[AnonymBruker]

Hatt angst så lenge jeg kan huske. Diagnosert tidlig i 20årene. Har også en annen psykisk diagnose. Fungerer veldig godt i dag, med angst hver dag, da den ikke er av det voldsomme slaget på daglig basis. Sitter som en gngende bever i magen og gnager dagen lang.

Panikkangst kan komme når som helst men etter jeg fikk et skikklig anfall i butikk for ca 10 år siden så har jeg jo erfart at man overlever, folk hjelper til og det er ikke flaut. Ved panikkanfall får jeg ikke puste, faller sammen og hylgriner.

Den er slik den er i dag fordi jeg tar de hensyn jeg må. Planlegger ting, dropper ut hvis jeg føler at det ikke går greit i dag. Dropper så klart aldri jobb da jeg da faktisk ikke er meg, men jobbmeg, og vi er ikke helt den samme. 

Så jo, kan ta meg sammen når panikkanfallet er over, men mens det står på er man faktisk ikke ved sine fulle fem. 

Anonymkode: a03b9...f24

[AnonymBruker]

1 minutt siden, ^_^ skrev:

Når jeg leste "til deg med angst" så trodde jeg dette skulle være et oppmuntrende innlegg til de med angst her inne. Hah selfølgelig var det ikke det, det drives vel ikke med (positiv)  oppmuntring her inne. 

Nå har ikke TS svart noe mer her inne, så jeg aner ikke hvilken agenda vedkommende egentlig har, men det er da vel ikke negativt å søke opplysning, til tross for (eller kanskje særlig pga) at man har fordommer. Alle har da fordommer. 

Anonymkode: 98fab...0cd

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå har ikke TS svart noe mer her inne, så jeg aner ikke hvilken agenda vedkommende egentlig har, men det er da vel ikke negativt å søke opplysning, til tross for (eller kanskje særlig pga) at man har fordommer. Alle har da fordommer. 

Anonymkode: 98fab...0cd

... og fordommer kommer av uvitenhet.

Anonymkode: 2641e...a14

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 8.6.2018 den 23.52, AnonymBruker skrev:

... og fordommer kommer av uvitenhet.

Anonymkode: 2641e...a14

Akkurat. Man klarer vel ikke å sette seg inn i noe man ikke har opplevd selv.  Det største kjennetegnet er nettopp det at man unngår det så langt det lar seg gjøre. 

Endret 1. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er til dels enig i det siste du skriver. Det er for så vidt sant, men problemet er at det å gi slipp på angsten og det å gi slipp på litt for mye er en svært så vanskelig greie å balansere riktig. Det kan fort å for langt om man ikke har full kontroll, og det han man sjelden ved angst.

Anonymkode: 98fab...0cd

Er det noen som virkelig har full kontroll da?

Anonymkode: adc69...75d

[Gjest ^_^]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå har ikke TS svart noe mer her inne, så jeg aner ikke hvilken agenda vedkommende egentlig har, men det er da vel ikke negativt å søke opplysning, til tross for (eller kanskje særlig pga) at man har fordommer. Alle har da fordommer. 

Anonymkode: 98fab...0cd

Nei? Men første innlegget var fortsatt ikke en oppmuntring til de med angst her inne, eller leser du noe jeg ikke ser? Hva er det du prater om? 

[AnonymBruker]

Jeg tar gjerne i mot tips for å ta meg sammen!! Jeg vet ikke hvordan jeg skal stoppe pusteproblemer som gjør meg så svimmel at jeg kræsjer inn i ting, skjelving som er så kraftig at jeg ikke kan få av tastelåsen på telefonen eller låse opp ytterdøra, svette så kraftig at det renner i ansiktet og på ryggen og har ødelagt halve garderoben min, miste følelse i bena sånn at jeg ikke kan stå, for deretter en total utmattelse når det endelig roer seg, en utmattelse som gjør at jeg knapt klarer komme meg til badet for å gå på do. 
Så kom gjerne med tips til hvordan man tar seg sammen fra det! 
Jeg vet at det "kun" er angst, og ikke farlig, men den kunnskapen stopper ikke svetting og skjelving. 

Jeg fikk diagnosen da jeg var 30. 
 

Anonymkode: 79b38...f6c

[Gjest Jegskulleønskeat]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tar gjerne i mot tips for å ta meg sammen!! Jeg vet ikke hvordan jeg skal stoppe pusteproblemer som gjør meg så svimmel at jeg kræsjer inn i ting, skjelving som er så kraftig at jeg ikke kan få av tastelåsen på telefonen eller låse opp ytterdøra, svette så kraftig at det renner i ansiktet og på ryggen og har ødelagt halve garderoben min, miste følelse i bena sånn at jeg ikke kan stå, for deretter en total utmattelse når det endelig roer seg, en utmattelse som gjør at jeg knapt klarer komme meg til badet for å gå på do. 
Så kom gjerne med tips til hvordan man tar seg sammen fra det! 
Jeg vet at det "kun" er angst, og ikke farlig, men den kunnskapen stopper ikke svetting og skjelving. 

Jeg fikk diagnosen da jeg var 30. 
 

Anonymkode: 79b38...f6c

Oi, det der høres jo ut som et helvete. Uff av meg. Klem til deg 

[AnonymBruker]

Jeg har ganske sterk angst, ikke dødsangst eller at jeg tror at noe forferdelig skal skje, men å bli kritisert av andre i alle mulige situasjoner. For eksempel av alle forbipasserende, alle på hele kjøpesenteret, alle inne på butikken, alle på bussen/trikken. Over alt som inkluderer at jeg må ut av døra mi hjemmefra. Det verste innenfor angst jeg har opplevd er da jeg fikk så mye angst at jeg fikk et panikkanfall på trikken, ikke sånn panikkanfall at du tror at du skal dø eller begynner å gråte ukontrollert og hyperventilerer, neida, jeg fikk vrangforestillinger av hva som faktisk skjedde og trodde at vennegjengen bak meg sto og jokket på meg, lo av meg og snakket høyt og lo om at de skulle voldta meg. Jeg forsto at dette ikke faktisk skjedde, men det føltes så utrolig ekte. Bare se for deg at du er klar i hodet over at ting ikke er farlig, du vet at det du forestiller deg ikke kommer til å skje, men hele kroppen din reagerer som om det er fare på ferde, ved å svette, bli stiv, skjelve, svimmel, tankekjør, nummen i fingrene, prikking i kroppen og man bare blir helt satt ut. 

Det er ikke sånn at jeg har det kjempe ille hele tiden, men angsten er med meg hver eneste dag, i alle situasjoner. Alle hverdagslige ting som er normalt for andre er en utfordring for meg. Noen ting er verre enn andre. Det verste er at alle disse bekymringene tar utrolig mye energi, så jeg har ikke overskudd til å finne på noe med noen. Så jeg isolerer meg selv, og det er lett å isolere seg når jeg har angst for alt som inkluderer å gå ut døren, for man vil jo naturligvis unngå ubehagelige situasjoner. Man bare kommer i en ond sirkel som er vanskelig å komme seg opp og ut av. 

Det jeg ikke skjønner er hva normale, friske folk tenker på i løpet av dagen. Jeg har så konstant tankekjør med engstelse og bekymringer at jeg skjønner ikke hva jeg skal fylle tiden med når jeg blir frisk. 

Det som er mest irriterende med angsten for min del er at jeg faktisk utfordrer meg selv hele tiden. Jeg har ikke lappen, så jeg har ikke annet alternativ enn å ta kollektiv transport eller å gå - noe som begge deler gir meg angst, men jeg gjør det jo hver eneste dag, men allikevel så blir ikke angsten borte. Selvfølgelig har mange ting blitt mye bedre etter å ha utfordret meg selv, men angsten bare sitter så godt inne i systemet.

Er lett å tenke at man bare skal ta seg sammen, men er virkelig enklere sagt enn gjort.

Anonymkode: 87741...44b

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Det som er mest irriterende med angsten for min del er at jeg faktisk utfordrer meg selv hele tiden. Jeg har ikke lappen, så jeg har ikke annet alternativ enn å ta kollektiv transport eller å gå - noe som begge deler gir meg angst, men jeg gjør det jo hver eneste dag, men allikevel så blir ikke angsten borte. Selvfølgelig har mange ting blitt mye bedre etter å ha utfordret meg selv, men angsten bare sitter så godt inne i systemet.

Er lett å tenke at man bare skal ta seg sammen, men er virkelig enklere sagt enn gjort.

Anonymkode: 87741...44b

Kjenner meg veldig igjen i akkurat dette. Jeg gjør det jo hver dag, likevel er det tusen småting å tenke på. Jeg kan bli paranoid for alle jeg møter, og føle at alle har onde hensikter. Det verste er likevel den daglige kverna tror jeg. Overtenker hvilken side av fortauet jeg burde velge og stresser med hvor jeg skal se hvis noen kommer i motsatt retning, skal jeg si hei til bussjåføren, hvor skal jeg sitte, når burde jeg reise meg for å gå av, hva om noen sitter ytterst når jeg skal av, kommer jeg meg over veien uten at biler må stoppe osv osv. Det blir av en eller annen så store tanker.

Anonymkode: cb6e2...022

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg veldig igjen i akkurat dette. Jeg gjør det jo hver dag, likevel er det tusen småting å tenke på. Jeg kan bli paranoid for alle jeg møter, og føle at alle har onde hensikter. Det verste er likevel den daglige kverna tror jeg. Overtenker hvilken side av fortauet jeg burde velge og stresser med hvor jeg skal se hvis noen kommer i motsatt retning, skal jeg si hei til bussjåføren, hvor skal jeg sitte, når burde jeg reise meg for å gå av, hva om noen sitter ytterst når jeg skal av, kommer jeg meg over veien uten at biler må stoppe osv osv. Det blir av en eller annen så store tanker.

Anonymkode: cb6e2...022

Er akkurat sånn jeg har det også! Er dette som gjør meg så utrolig utslitt, alle de tankene man får for hver minste lille ting. 

Anonymkode: 87741...44b

[AnonymBruker]

Fikk mitt første angstanfall da jeg var 5 år, og det kom sporadisk frem til jeg ble veldig syk av det som 10-11 åring. Jeg hadde mange anfall hver dag, og de kunne vare i timesvis. Det begynte med hjertebank, svimmelhet, uvirkelighetsfølelse, blodtrykksfall og slike ting og utartet seg veldig fort til hyperventilering, oppkast, diarè, kraftige skjelvinger/kramper, svetting/frysing, ble ekstremt anspent og fikk derfor veldig vondt i skuldre/hode osv. Jeg har hatt mange så intense angstanfall at jeg faktisk har blitt innlagt med dehydrering og elektrolyttforstyrrelser. I tillegg har jeg besvimt hjemme og blitt hentet i ambulanse.

Jeg har hatt bedre perioder og dårligere perioder, og har hatt de fleste diagnosene satt på forskjellige tidspunkter og fjernet/reintrodusert ved behov. Generalisert angstlidelse, panikkangst, sosial angst, emetofobi, agorafobi, panikksyndrom etc.

Jeg brukte ekstremt mye vival for å klare å fullføre grunnskole og endte likevel med fritak for vurdering i de fleste fag. 

I dag er jeg 27 år og jeg hadde en periode i 2016 der jeg også ble helt invalidisert. Klarte ikke være alene hjemme, kom meg ingen steder alene, kastet opp på meg selv og bæsjet meg ut i bilen dessverre (og dette med vival innabords).

Jeg har prøvd alle former for terapi, vært hos et utall psykologer og diverse - men det har dessverre ikke hjulpet noe særlig.

Hvis noen noen gang forteller meg i trynet mitt at jeg bare må ta meg sammen så skal de faen meg få høre det. Jeg hadde gladelig tatt de fleste andre sykdommer fremfor angst, og det mener jeg i fullt alvor altså.

Anonymkode: ad4b7...aae

[Gjest Jegskulleønskeat]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ganske sterk angst, ikke dødsangst eller at jeg tror at noe forferdelig skal skje, men å bli kritisert av andre i alle mulige situasjoner. For eksempel av alle forbipasserende, alle på hele kjøpesenteret, alle inne på butikken, alle på bussen/trikken. Over alt som inkluderer at jeg må ut av døra mi hjemmefra. Det verste innenfor angst jeg har opplevd er da jeg fikk så mye angst at jeg fikk et panikkanfall på trikken, ikke sånn panikkanfall at du tror at du skal dø eller begynner å gråte ukontrollert og hyperventilerer, neida, jeg fikk vrangforestillinger av hva som faktisk skjedde og trodde at vennegjengen bak meg sto og jokket på meg, lo av meg og snakket høyt og lo om at de skulle voldta meg. Jeg forsto at dette ikke faktisk skjedde, men det føltes så utrolig ekte. Bare se for deg at du er klar i hodet over at ting ikke er farlig, du vet at det du forestiller deg ikke kommer til å skje, men hele kroppen din reagerer som om det er fare på ferde, ved å svette, bli stiv, skjelve, svimmel, tankekjør, nummen i fingrene, prikking i kroppen og man bare blir helt satt ut. 

Det er ikke sånn at jeg har det kjempe ille hele tiden, men angsten er med meg hver eneste dag, i alle situasjoner. Alle hverdagslige ting som er normalt for andre er en utfordring for meg. Noen ting er verre enn andre. Det verste er at alle disse bekymringene tar utrolig mye energi, så jeg har ikke overskudd til å finne på noe med noen. Så jeg isolerer meg selv, og det er lett å isolere seg når jeg har angst for alt som inkluderer å gå ut døren, for man vil jo naturligvis unngå ubehagelige situasjoner. Man bare kommer i en ond sirkel som er vanskelig å komme seg opp og ut av. 

Det jeg ikke skjønner er hva normale, friske folk tenker på i løpet av dagen. Jeg har så konstant tankekjør med engstelse og bekymringer at jeg skjønner ikke hva jeg skal fylle tiden med når jeg blir frisk. 

Det som er mest irriterende med angsten for min del er at jeg faktisk utfordrer meg selv hele tiden. Jeg har ikke lappen, så jeg har ikke annet alternativ enn å ta kollektiv transport eller å gå - noe som begge deler gir meg angst, men jeg gjør det jo hver eneste dag, men allikevel så blir ikke angsten borte. Selvfølgelig har mange ting blitt mye bedre etter å ha utfordret meg selv, men angsten bare sitter så godt inne i systemet.

Er lett å tenke at man bare skal ta seg sammen, men er virkelig enklere sagt enn gjort.

Anonymkode: 87741...44b

Klem❤️

[Gjest Jegskulleønskeat]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fikk mitt første angstanfall da jeg var 5 år, og det kom sporadisk frem til jeg ble veldig syk av det som 10-11 åring. Jeg hadde mange anfall hver dag, og de kunne vare i timesvis. Det begynte med hjertebank, svimmelhet, uvirkelighetsfølelse, blodtrykksfall og slike ting og utartet seg veldig fort til hyperventilering, oppkast, diarè, kraftige skjelvinger/kramper, svetting/frysing, ble ekstremt anspent og fikk derfor veldig vondt i skuldre/hode osv. Jeg har hatt mange så intense angstanfall at jeg faktisk har blitt innlagt med dehydrering og elektrolyttforstyrrelser. I tillegg har jeg besvimt hjemme og blitt hentet i ambulanse.

Jeg har hatt bedre perioder og dårligere perioder, og har hatt de fleste diagnosene satt på forskjellige tidspunkter og fjernet/reintrodusert ved behov. Generalisert angstlidelse, panikkangst, sosial angst, emetofobi, agorafobi, panikksyndrom etc.

Jeg brukte ekstremt mye vival for å klare å fullføre grunnskole og endte likevel med fritak for vurdering i de fleste fag. 

I dag er jeg 27 år og jeg hadde en periode i 2016 der jeg også ble helt invalidisert. Klarte ikke være alene hjemme, kom meg ingen steder alene, kastet opp på meg selv og bæsjet meg ut i bilen dessverre (og dette med vival innabords).

Jeg har prøvd alle former for terapi, vært hos et utall psykologer og diverse - men det har dessverre ikke hjulpet noe særlig.

Hvis noen noen gang forteller meg i trynet mitt at jeg bare må ta meg sammen så skal de faen meg få høre det. Jeg hadde gladelig tatt de fleste andre sykdommer fremfor angst, og det mener jeg i fullt alvor altså.

Anonymkode: ad4b7...aae

Klem❤️

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvis noen noen gang forteller meg i trynet mitt at jeg bare må ta meg sammen så skal de faen meg få høre det. Jeg hadde gladelig tatt de fleste andre sykdommer fremfor angst, og det mener jeg i fullt alvor altså.

Anonymkode: ad4b7...aae

Ønsket om omtrent hvilken som helst annen sykdom står sterkt her også! 

Er drittlei "du ser jo ikke syk ut" eller "hvorfor kan du ikke jobbe, så deg jo i byen her om dagen"... Prøve forklare noen at det trengs to dagers forarbeid og tre dager på sofaen for å gjennomføre 17mai-feiring er ikke så lett... Men jeg så iallefall vistnok helt frisk ut! 

Anonymkode: 79b38...f6c