Kan sjeler kjenne igjen hverandre?

[AnonymBruker]

Noen ganger bare føles det slik. Jeg føler at jeg har møtt vedkommende før, men dette er enormt sjelden. Men det er nesten slik at jeg f.eks kan tenke på personen, og da sender vedkommende melding, eller gir lyd fra seg på en eller annen måte. 
Eller man bare føler at man kjenner vedkommende.
Jeg synes det er litt plagsomt, for jeg lever med et savn etter noen. Jeg har hatt så mye angst at jeg har møtt alt nytt med forhåndsdømming!
Dette har gjort slik at folk nok har unngått meg også, litt underbevisst. Det er et trekk jeg har hatt siden jeg var lite barn, dessverre. Og det har ødelagt mer i voksenlivet enn jeg kunne tro da jeg var yngre. 

Er det noen som har erfart lignende?

Anonymkode: 07ea9...7d2

[AnonymBruker]

har hatt noen slike opplevelser ja. veldig sjeldent, men man vet når det skjer for å si det slik. Jeg hadde det med en ansatt jeg hilste på en gang, helt sprøtt. Har tenkt på ham i flere år etter. Jeg var ikke det minste betatt, det var ikke noe i den duren. Da jeg tok ham i hånda var det som om jeg fikk elektrisk støt, og når jeg møtte blikket hans var det som om vi kjente hverandre. jeg ble så satt ut at jeg ikke fikk med meg navnet hans.. Jeg sluttet i jobben rett etter, men har tenkt på episoden i ettertid. Slike opplevelser har fått meg til å tro på reinkarnasjon, at vi har levd flere liv og at man en sjelden gang kan krysse vei med de man har kjent og ta begge to fanger det opp. Jeg har det samme med en kompis, det var som om vi hadde kjent hverandre i flere år da vi møttes. Vi kan lese hverandre på en måte ingen andre kan, fanger opp hverandres sinnstemning på tlf etc. Ofte kan jeg få en følelse av at han har sendt mld eller prøvd å ringe, og så ser jeg på tlf, og det er kun få minutter siden han har ringt. Jeg har det samme med ei veninne jeg har kjent fra barndommen.

Anonymkode: 2e044...b96

[Trolltunge]

Jeg hadde en eks dette var ganske skremmende med. Vi var vennskapelig etter bruddet, for vi var enige om at vi egentlig aldri hadde vært skikkelig kjærester, eller kom til å bli det. Det var bare noe rart som gjorde at vi umiddelbart følte en slags fortrolighet med hverandre, og vi brydde oss om hverandre, men det var ikke slik kjærlighet som forhold bygges på. Vi hadde bare forvekslet det merkelige båndet vi begge følte med forelskelse.

Det kunne gå uker og måneder mellom vi snakket eller traff hverandre etter at vi kom til den konklusjonen, og vi var begge opptatt i vårt liv, men det slo ikke feil, HVER gang jeg tenkte "Nå er det lenge siden jeg har snakket med xxx" så ringte han få minutter etter, eller han sto på døren min like etter. Det  var ingen regelmessighet i dette, så helt uforståelig. Det ble til slutt slik at bare tanken min streifet innom ham, så tenkte jeg gjerne "Nei, nå må jeg ikke tenke på ham, for jeg har egentlig ikke tid til å snakke i telefonen eller få besøk nå!"

Å bestemme seg for å ikke tenke på noe fungerer som regel dårlig, så selvfølgelig tenkte jeg "Ikke tenk på xxx, ikke tenk på xxx!" Dermed tenkte jeg jo likevel på ham... og han ringte eller stakk innom. 

Med årene ble det sjeldnere og sjeldnere at jeg tenkte på ham, men fem år tok det før jeg kunne tenke på ham, uten at han brått var der. Enten fysisk eller ved at han ringte. 

Nå treffes vi med års mellomrom tilfeldig, og fremdeles er det en slags godhet mellom oss som jeg egentlig ikke kan forklare. Jeg vet for eksempel at skulle jeg en gang havne i en vanskelig situasjon, der han kunne hjelpe meg, så hadde han stilt opp uten å nøle. Det bare vet jeg. Selv om jeg ikke har truffet ham på et par år eller mer, når/om det skulle skje. 

Endret 25. mai 2018 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Jeg har og en slik som trolltunga beskriver. Det kan gå år mellom hver gang vi møtes men en ting er sikkert og det er at han dukker opp når livet er helt jævlig og han sier alltid at han er glad i meg og vil at jeg skal ha det bra. Jeg har ikke en eneste gang sagt noe om hvordan jeg har det. Sist jeg traff han var min mann med og før han dro sa han «jeg er glad i dere begge». 

Anonymkode: 5b12d...b32

[AnonymBruker]

…
Ja. Heldigvis har jeg aldri møtt noen fra et tidligere liv, men man kan møte folk man gjenkjenner fra sjelens indre. 
Det kan være både positivt og negativt. 
Derimot... jeg har erfart at jeg var født med frykt for mennesker. I mange av mine tidligere liv erfarte jeg mennesker som dyr. Mennesker er mindre skremmende når man har levd som et menneske. 

Anonymkode: 47ac5...077

[AnonymBruker]

Jeg opplevde det med en kompis, og han er en god kompis den dag i dag. Jeg fikk også følelser for han for flere år siden, men de gikk over. Det er likevel på en måte en person jeg aldri kommer til å "miste".
Det samme har jeg med en annen kompis og. Han er oppvokst i samme by som meg, og selv om det kan gå år mellom hver gang vi treffes eller har kontakt, så er det alltid naturlig.
Men jeg opplevde noe litt snodig for et par år siden, jeg traff en person et sted jeg egentlig ikke skulle til. Jeg så ikke engang frem til og dra dit, men han  snudde om på alt og til slutt så ville jeg ikke vekk. Jeg følte at jeg hadde funnet hjemme på en måte. Der var jeg ikke på let etter alt annet. Vi har fremdeles en viss kontakt, og jeg fikk følelser for han. Men jeg sliter med en del og kan ikke gå inn i forhold nå. Jeg tenker så på han at jeg ikke  vet hvorfor. Det er bare veldig rart når det er en som kom inn i livet mitt så tilfeldig, og som det er mulig å savne den bittelille tiden med så mye. Det jeg håper er å få svar på slik en gang. Eller å få møte han igjen. I dette eller senere liv.

Anonymkode: 07ea9...7d2

[AndreaE]

Ja, jeg mener det.

[AnonymBruker]

Hvem vet. Kanske i drømmene?!

Anonymkode: 970ff...c3b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvem vet. Kanske i drømmene?!

Anonymkode: 970ff...c3b

Ja.

Anonymkode: e51c7...0e7