Kreftsyk pappa

[AnonymBruker]

Hei, for ikke lenge siden fikk jeg vite at pappa har uhelbredelig kreft. Dette blir mest sansynelig hans siste sommer, og vi tror ikke han får feiret jul i år. Pappa betyr alt for meg, og han forstår meg bedre enn jeg forstår meg selv. Ikke bare mister jeg pappaen min, men han er også min aller beste venn. Uten han vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, om jeg i det heletatt klarer å komme meg gjennom dette. Kreften sprer seg fort, og han kan bare bevege seg med rullestol nå. Jeg vet at han skal dø snart, men allikevel er det som om jeg ikke helt klarer å innse det. Helt siden jeg var liten har jeg regna ut hvor gammel jeg kom til å være når foreldrene mine kanskje kom til å dø ( av aleder) for å se om jeg var voksen nokk til å takle det, men så ung som jeg er nå, vet jeg ikke om jeg klarer det. Skriver her for å få det litt ut, og kanskje det er noen som har litt råd til meg, med litt lik erfaring.   <3 

 

Anonymkode: f2c94...e55

[Drakan]

 
Det er aldri lett, håper dere får en god sommer sammen.
I beste fall får dere en siste jul.
Bruk tiden til å få så mange minner som mulig. Kanskje hjelp faren din med videodagbok som han kan lage for barnebarn eller deg? Så kan dere..... så har dere noe for fremtiden.  
Ta bilder, film mye når dere har det fint. 

[Anna Maria]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei, for ikke lenge siden fikk jeg vite at pappa har uhelbredelig kreft. Dette blir mest sansynelig hans siste sommer, og vi tror ikke han får feiret jul i år. Pappa betyr alt for meg, og han forstår meg bedre enn jeg forstår meg selv. Ikke bare mister jeg pappaen min, men han er også min aller beste venn. Uten han vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, om jeg i det heletatt klarer å komme meg gjennom dette. Kreften sprer seg fort, og han kan bare bevege seg med rullestol nå. Jeg vet at han skal dø snart, men allikevel er det som om jeg ikke helt klarer å innse det. Helt siden jeg var liten har jeg regna ut hvor gammel jeg kom til å være når foreldrene mine kanskje kom til å dø ( av aleder) for å se om jeg var voksen nokk til å takle det, men så ung som jeg er nå, vet jeg ikke om jeg klarer det. Skriver her for å få det litt ut, og kanskje det er noen som har litt råd til meg, med litt lik erfaring.   <3 

 

Anonymkode: f2c94...e55

Det gjør meg vondt å lese at din pappa er syk og at du ikke har så masse tid igjen med han. Ord blir veldig fattige. Man mister fotfestet når man skal miste en av de som betyr aller mest for en. Jeg er helt sikker på at du klarer å komme deg igjennom det, men det kommer helt sikkert til å bli beintøft, men du må ta en dag av gangen, og du vil finne styrke slik andre har funnet styrke før deg. Jeg tenker ofte på alle de andre i verden som har gått gjennom det samme når jeg tenker på at også jeg snart sannsynligvis vil miste min far av alderdom. Det er ikke til å bære, selv om jeg har vært heldig som har fått hatt han så lenge. Men det er uansett ikke til å bære, men likevel vil jeg sikkert klare det på et eller annet vis, og det er jeg sikker på at du også vil. Støtt deg på de rundt deg, vær mye sammen med din far i denne tiden som er igjen. Og om du føler for det er prester veldig flinke med sorg, og de kan du kontakte og prate med både før og etter for råd og støtte.

En klem fra meg.

[Heisann.]

9 timer siden, Anna Maria skrev:

Det gjør meg vondt å lese at din pappa er syk og at du ikke har så masse tid igjen med han. Ord blir veldig fattige. Man mister fotfestet når man skal miste en av de som betyr aller mest for en. Jeg er helt sikker på at du klarer å komme deg igjennom det, men det kommer helt sikkert til å bli beintøft, men du må ta en dag av gangen, og du vil finne styrke slik andre har funnet styrke før deg. Jeg tenker ofte på alle de andre i verden som har gått gjennom det samme når jeg tenker på at også jeg snart sannsynligvis vil miste min far av alderdom. Det er ikke til å bære, selv om jeg har vært heldig som har fått hatt han så lenge. Men det er uansett ikke til å bære, men likevel vil jeg sikkert klare det på et eller annet vis, og det er jeg sikker på at du også vil. Støtt deg på de rundt deg, vær mye sammen med din far i denne tiden som er igjen. Og om du føler for det er prester veldig flinke med sorg, og de kan du kontakte og prate med både før og etter for råd og støtte.

En klem fra meg.

Tusen takk for støttende ord. <33

[AnonymBruker]

På 23.5.2018 den 1.32, AnonymBruker skrev:

Hei, for ikke lenge siden fikk jeg vite at pappa har uhelbredelig kreft. Dette blir mest sansynelig hans siste sommer, og vi tror ikke han får feiret jul i år. Pappa betyr alt for meg, og han forstår meg bedre enn jeg forstår meg selv. Ikke bare mister jeg pappaen min, men han er også min aller beste venn. Uten han vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, om jeg i det heletatt klarer å komme meg gjennom dette. Kreften sprer seg fort, og han kan bare bevege seg med rullestol nå. Jeg vet at han skal dø snart, men allikevel er det som om jeg ikke helt klarer å innse det. Helt siden jeg var liten har jeg regna ut hvor gammel jeg kom til å være når foreldrene mine kanskje kom til å dø ( av aleder) for å se om jeg var voksen nokk til å takle det, men så ung som jeg er nå, vet jeg ikke om jeg klarer det. Skriver her for å få det litt ut, og kanskje det er noen som har litt råd til meg, med litt lik erfaring. ❤️

 

Anonymkode: f2c94...e55

Hei. Faren min døde for ca 6mnd siden. Han var også min beste venn. Det var kjempetungt og eg husker jeg akkurat som deg grudde meg allerede som liten til han skulle dø. Jeg husker jeg var sikkert 10-12 år og gråt ustanselig en dag, da jeg hadde vært så trist. Jeg hadde gått å tenkt på at en dag skulle jeg leve videre uten denne fantastiske pappaen min. Jeg skjemtes også sånn over å i det hele tatt forestille meg at han var død. Han spurte hva det var og forsøkte å trøste meg, når jeg fortalte han hvorfor jeg gråt husker jeg han humret og satte meg i fanget sitt. Alltid så rolig og stødig. Alle skal dø en dag og da er du sikkert voksen og har egne barn. Heldigvis hadde han rett, og jeg klamrer meg fast til alt jeg har kjært i livet sånn at jeg lever hver dag slik han hadde ønsket det; med mest mulig glede og kjærlighet rundt meg.

Hvor gammel er du sånn ca? Har du andre nære mennsker? Venner? Søsken? Du må støtte deg på dem nå og nyt all tid du har sammen med faren din ❤️

Anonymkode: e9d9a...d8d

[Diamant20]

Så trist å høre!

Jeg ville nok tatt video hvor han snakker om barndom, familie, slekt, favoritt ting og hans opplevelser av store hendelser

[Gjest Fjelldronning]

Jeg sender deg en god, og lang klem. Bruk tiden godt sammen med din far, denne siste tiden. Tilbring mest mulig tid sammen med ham. Jeg har selv mistet moren min til kreft, og det er grusomt å tenke på at jeg (vi) aldri kommer til å se henne igjen ❤️ 

Endret 7. juni 2018 av Fjelldronning

[Heisann.]

På 28.5.2018 den 12.45, AnonymBruker skrev:

Hei. Faren min døde for ca 6mnd siden. Han var også min beste venn. Det var kjempetungt og eg husker jeg akkurat som deg grudde meg allerede som liten til han skulle dø. Jeg husker jeg var sikkert 10-12 år og gråt ustanselig en dag, da jeg hadde vært så trist. Jeg hadde gått å tenkt på at en dag skulle jeg leve videre uten denne fantastiske pappaen min. Jeg skjemtes også sånn over å i det hele tatt forestille meg at han var død. Han spurte hva det var og forsøkte å trøste meg, når jeg fortalte han hvorfor jeg gråt husker jeg han humret og satte meg i fanget sitt. Alltid så rolig og stødig. Alle skal dø en dag og da er du sikkert voksen og har egne barn. Heldigvis hadde han rett, og jeg klamrer meg fast til alt jeg har kjært i livet sånn at jeg lever hver dag slik han hadde ønsket det; med mest mulig glede og kjærlighet rundt meg.

Hvor gammel er du sånn ca? Har du andre nære mennsker? Venner? Søsken? Du må støtte deg på dem nå og nyt all tid du har sammen med faren din ❤️

Anonymkode: e9d9a...d8d

Tusen takk for støttende ord❤️  Jeg er 14 år nå og enebarn. Har ikke så lyst til å fortelle venner, orker liksom ikke at folk skal syntes synn på meg å gå rundt å virke triste. Har lyst til å ha vanlige hverdager, men det blir vanskeligere og vanskeligere.

Endret 6. juni 2018 av Heisann.

[lady90]

Så trist å høre ☹️ jeg er i samme situasjon som deg. Pappa er uhelbredelig kreftsyk og har bare dager/uker igjen. Det går så raskt nedover at nå klarer han ikke å gå og omtrent ikke snakke. Jeg har alltid vært pappas pike, derfor er det bare så utrolig trist. Som deg ønsker jeg ikke å annonsere det rundt omkring, jeg har kun fortalt det på jobben + noen venner når det har vært nødvendig. Kna ikke tenke meg hvordan det blir uten ham, men samtidig synes jeg han bør slippe nå, tror det er det beste for alle parter. Vi skal nok klare å komme oss igjennom dette du og jeg, selvom det føles håpløst akkurat nå ☹️ stor klem til deg 

[Heisann.]

På 7.6.2018 den 22.04, lady90 skrev:

Så trist å høre ☹️ jeg er i samme situasjon som deg. Pappa er uhelbredelig kreftsyk og har bare dager/uker igjen. Det går så raskt nedover at nå klarer han ikke å gå og omtrent ikke snakke. Jeg har alltid vært pappas pike, derfor er det bare så utrolig trist. Som deg ønsker jeg ikke å annonsere det rundt omkring, jeg har kun fortalt det på jobben + noen venner når det har vært nødvendig. Kna ikke tenke meg hvordan det blir uten ham, men samtidig synes jeg han bør slippe nå, tror det er det beste for alle parter. Vi skal nok klare å komme oss igjennom dette du og jeg, selvom det føles håpløst akkurat nå ☹️ stor klem til deg 

Ja det er utrolig tøft. Vi må være sterke og tenke på at vi har vert så heldig og har så mange gode minner alerede. Takk for støtten, og stor klem tilbake!