Går det an komme over stebarn sjalusi?

[AnonymBruker]

Jeg er samboer med en fantastisk mann. Han stiller opp, order til, er snill og omtenksom. Han gjør ikke forskjell på mine barn og hans, og er en utrolig flink pappa til sin datter på 7 år, og stepappa til mine barn. Så har du meg da, som ikke liker datteren hans i det hele tatt, som gruer meg til hun kommer og teller dager til hun reiser. De har en 50/50 samværsavtale. Jeg har det utrolig fint med han, men takler som sagt ikke hans datter.

Etter mye tenking, frustrasjonslufting til både samboer og mine nærmeste venninner, er konklusjonen at jeg er sjalu på hans datter. Det er ingen annen logisk grunn, da ungen ikke gjør noe utav seg, gjør som hun blir fortalt og trasser utrolig lite. Så er sprm mitt, er det mulig å komme over denne sjalusien? Noen som har erfaring?  

Jeg vil helst gå, og aldri se meg tilbake, men mine barn elsker samboeren min, og er blitt glad i datteren hans. Og visaverca. Så for deres skyld vil jeg hvertfall prøve. Ser helst at spydige, slemme og "du er verdens verste person som er sjalu på en 7 åring" kommentarer holdes utenfor denne tråden

Anonymkode: 80762...4cf

[AnonymBruker]

Nei, tror det er vanskelig å snu. Det er bra du har vært ærlig med mannen din, forhåpentligvis passer han på at hun føler seg velkommen i eget hjem og skjermet for negativitet. Du bør oppsøke hjelp fra noen profesjonelle for å bearbeide disse vonde følelsene.

Jeg skjønner at barna har knyttet seg til hverandre, og at barna dine er knyttet til han og omvendt. Men tenk om det var dine barn som ble mislikt av sin steforelder, du hadde sikkert gjort alt for å beskytte dem. Om du ikke endrer deg, så burde du gjøre det rette. Han er ikke pappaen til dine, hun må få ha førsteretten om du ikke greier å snu skuta.

Har inntrykk at noen foreldre gjør alt for å holde på forholdet sitt, selv om det går på bekostningen av barnet sitt. Om han er en av de, så håper jeg at du er fornuftig nok til å bryte ut. Jeg syns det er synd at han ikke har tatt grep når du har vært så ærlig om følelsene dine. Dere er knyttet til han, men hun trenger pappaen sin og hun bør komme først som hans datter. Tro meg, man merker når man ikke er velkommen i sitt eget hjem. Og det er knusende når man innser at man er alene, og ingen setter deg først. Ikke lag splid mellom far og datter, selv om han tillater det. Behandle henne som du ønsker at stemoren og faren til dine barn skal behandle dem. Barna må være elsket og komme først.

Anonymkode: 39c74...dbd

[AnonymBruker]

Jeg er så lei av denne typen "elsker mannen, men hater barna hans" tråder. Nei, du elsker ikke mannen hvis du ikke kan åpne hjerte og hjem for den personen i verden som betyr aller mest for ham og som kommer til å være hans nærmeste bestandig. Partnere kommer og går, men barna har man for alltid,. Skulle tro du som er mor selv forstår det. Du må rett og slett innse at disse to hører sammen.

Anonymkode: 7dec0...1c3

[AnonymBruker]

La oss si man bor sammen med svigermor. Det er også et valg på lik linje med en barn, ikke sant? Må man elske svigermor for å elske mannen? 

Sjalusi kan kureres. Anbefaler terapi og synes det er fint du er ærlig. 

Anonymkode: 0bc34...bd1

[AnonymBruker]

Hvorfor hater du datteren hans? Du sier at hun trasser lite og gjør som hun blir fortalt, så jeg har litt vanskelig for å skjønne hvorfor. Er forholdet ganske nytt?

Jeg er selv stemor. Jeg selv kjente på de samme følelsene i starten av forholdet, hatet aldri barnet, men følte meg som en utenforstående og slet med å finne min rolle. Det ble ikke bedre av at mor la føringer på hva jeg skulle si og gjøre, og at hun fikk barnet til å tro at jeg har tatt plassen hans osv. 

Mye av følelsene kom nok fordi jeg var barnløs selv, og mislikte egentlig at mor hadde så mange føringer på hvordan både far og jeg skulle håndtere situasjonen. Mens hun selv byttet kjærester en gang i året.

For vår del ble det bedre med tiden, mye bedre. 

Anonymkode: ee681...812

[AnonymBruker]

Er vel naturlig at man trenger litt tid på å finne ut av relasjonen til stebarn, og særlig når hun ikke er der hele tiden.

Jeg ville forsøkt terapi. Det er fint du er ærlig om at du er sjalu, men det er vel ikke det samme som at du hater henne? Kanskje bedre å si til deg selv at du trenger litt tid på å bli kjent med henne og trygg i rollen din, enn at du hater ungen. Det høres jo ikke ut som hun er så vanskelig å like. Du må bygge en egen relasjon til henne, og det tar tid og det er ditt ansvar dersom du vil fortsette å leve med samboeren din.

Anonymkode: ed104...576

[Bonusmammaen]

Hva er det du misliker spesifikt? Er det oppmerksomhet, at dette er uvant og at du ønsker all tid med kjæresten? 

Jeg kjenner ikke selv til å være sjalu på bonusbarna, men hvis barnet har trekk du ikke liker betyr det ikke at du ikke liker eller kan bli glad i barnet. Kanskje du mikser dette sammen med å føle at du ikke får tid med kjæresten? Eller er det en måte han oppfører seg på når barnet er der som gjør at det trigges? 

Du kan absolutt jobbe med sjalusi og det at du er så åpen her- er en fin start. Ta kontakt med legen og få en henvisning. Det er ingen skam. 

[SesameStreet]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er samboer med en fantastisk mann. Han stiller opp, order til, er snill og omtenksom. Han gjør ikke forskjell på mine barn og hans, og er en utrolig flink pappa til sin datter på 7 år, og stepappa til mine barn. Så har du meg da, som ikke liker datteren hans i det hele tatt, som gruer meg til hun kommer og teller dager til hun reiser. De har en 50/50 samværsavtale. Jeg har det utrolig fint med han, men takler som sagt ikke hans datter.

Etter mye tenking, frustrasjonslufting til både samboer og mine nærmeste venninner, er konklusjonen at jeg er sjalu på hans datter. Det er ingen annen logisk grunn, da ungen ikke gjør noe utav seg, gjør som hun blir fortalt og trasser utrolig lite. Så er sprm mitt, er det mulig å komme over denne sjalusien? Noen som har erfaring?  

Jeg vil helst gå, og aldri se meg tilbake, men mine barn elsker samboeren min, og er blitt glad i datteren hans. Og visaverca. Så for deres skyld vil jeg hvertfall prøve. Ser helst at spydige, slemme og "du er verdens verste person som er sjalu på en 7 åring" kommentarer holdes utenfor denne tråden

Anonymkode: 80762...4cf

Har du prøvd å identifisere hva som er problemet? Hva er det du reagerer på? Er det fordi at du må dele samboeren din med henne? At hun er en jente? Hva tenker du? Hvordan reagerer du i nærheten av henne?  

Også er det jo standardspørsmålet.. Hvor lenge har dere bodd sammen? Det kan også ligge litt i bunnen, at du trenger litt tid for å knytte et ordentlig bånd med henne. Har dere noen like interesser? Har du prøvd å gjøre noe sammen med henne? Bake? Kino? Sykle? Noe bare for dere så dere har muligheten til å bli kjent? 

For såvidt, når det kommer til sjalusi så vil jeg rose deg for at du innrømme at du har et problem og er villig til å arbeide med det. Det vitner om styrke, tenker jeg.  

[AnonymBruker]

Vet du hva du må tilbringe tid med ho. Prøv å integrer hun som en del av flokken din. Deretter burde du finne en utenforstående å prate med. Også burde du slutte å ventilere for mannen din...tenk om han gjorde det samme mot deg med dine barn. Tenk hvor vondt det hadde gjort.

Sjalusi er fullt mulig å overkomme og du har tatt første steget på veien for å overkomme det 

Anonymkode: fee9d...7eb

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det går an å komme over. Min stemor er sjalu på meg. Hun har til og med kommet med en såpass syk uttalelse om at jeg er forelsket i faren min, fordi jeg har lyst til å snakke med han eller f.eks. ta en lunsj. Nå er jeg voksen, og i nesten samme alder, så det er litt annerledes. Men tror at enten er man sjalu, eller så er man ikke. Min stefar har alltid behandlet meg som sin egen, og han kom inn i livet vårt da jeg var fem. 

Anonymkode: 357af...55b

[Bonusmammaen]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke det går an å komme over. Min stemor er sjalu på meg. Hun har til og med kommet med en såpass syk uttalelse om at jeg er forelsket i faren min, fordi jeg har lyst til å snakke med han eller f.eks. ta en lunsj. Nå er jeg voksen, og i nesten samme alder, så det er litt annerledes. Men tror at enten er man sjalu, eller så er man ikke. Min stefar har alltid behandlet meg som sin egen, og han kom inn i livet vårt da jeg var fem. 

Anonymkode: 357af...55b

Forskjellen er kanskje at Ts er klar over sitt problem, mens din stemor ikke? Det trist det du har opplevd. Jeg tror noen stemødre blir blinde for farens feil eller måten de føler seg tilsidesatt på å sender negativ energi mot stebarnet. Ts er som sagt åpen og da tror jeg absolutt hun kan komme ut av problemet med mye kommunikasjon. 

[AnonymBruker]

Samboeren din har en datter som han har ansvar for. Akkurat som du har to barn fra før som du har ansvar for. Barna har første prioritet. At du er sjalu på hans datter skinner tvers igjennom. Dette har vi erfaring med fra vår familie også. Anbefaler at du tar tak i dette for din samboers skyld. Hans datter er ikke skyld i dette. 

Anonymkode: 1ad68...820

[Gjest O.G.]

Egentlig er det denne samboeren som burde være sur siden TS kommer med adskillig mer bagasje enn hva han gjør. Han er derimot en voksen og klarer å oppføre seg.

[AnonymBruker]

9 timer siden, Bonusmammaen skrev:

Forskjellen er kanskje at Ts er klar over sitt problem, mens din stemor ikke? Det trist det du har opplevd. Jeg tror noen stemødre blir blinde for farens feil eller måten de føler seg tilsidesatt på å sender negativ energi mot stebarnet. Ts er som sagt åpen og da tror jeg absolutt hun kan komme ut av problemet med mye kommunikasjon. 

Jo, kanskje du har rett. Når det gjelder sjalusi i annen forbindelse, for eksempel i parforhold, hjelper det jo sjeldent at den sjalu parten er klar over at den har et problem, det er jo like fullt et problem? Kanskje terapi er en mulighet, slik at man får snakket om hvorfor disse følelsene dukker opp. 

Anonymkode: 357af...55b

[AnonymBruker]

Ja det går fint an å jobbe med. Tror du vil bli overrasket over hvor mye det vil hjelpe deg å gå i terapi og snakke om det 😊 Dette kan faktis snu helt. Så du gleder deg over barnet når hun er hos dere og ser frem til at hun kommer igjen. Men du må ha proff hjelp! Dette løser seg ikke selv.

Anonymkode: a9e73...b00

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja det går fint an å jobbe med. Tror du vil bli overrasket over hvor mye det vil hjelpe deg å gå i terapi og snakke om det 😊 Dette kan faktis snu helt. Så du gleder deg over barnet når hun er hos dere og ser frem til at hun kommer igjen. Men du må ha proff hjelp! Dette løser seg ikke selv.

Anonymkode: a9e73...b00

Jeg og min mann går til terapi hos familievernkontoret nå, på grunn av mine egne utfordringer i forhold til hans datter som bor hos oss 100%. Hun flyttet til oss da hun var 13 og er nå 16. Vi har alltid hatt et godt forhold, men det endret seg da hun skulle være hos oss HELE tiden. Min mann er ofte på jobbreiser, og jeg blir sittende med ansvaret for våre to felles barn og henne. Fordi JEG er den voksne, så er det JEG som må ta ansvaret. Jeg og mannen min oppsøkte familievernkontoret for å få hjelp. Jeg ønsker jo ikke at hun skal ha en stemor som meg, som har problemer med at hun er i huset. Derfor trenger jeg hjelp. 

Anonymkode: 5904d...263

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg og min mann går til terapi hos familievernkontoret nå, på grunn av mine egne utfordringer i forhold til hans datter som bor hos oss 100%. Hun flyttet til oss da hun var 13 og er nå 16. Vi har alltid hatt et godt forhold, men det endret seg da hun skulle være hos oss HELE tiden. Min mann er ofte på jobbreiser, og jeg blir sittende med ansvaret for våre to felles barn og henne. Fordi JEG er den voksne, så er det JEG som må ta ansvaret. Jeg og mannen min oppsøkte familievernkontoret for å få hjelp. Jeg ønsker jo ikke at hun skal ha en stemor som meg, som har problemer med at hun er i huset. Derfor trenger jeg hjelp. 

Anonymkode: 5904d...263

Meg over her. Glemte også å si at jeg har vært sammen med faren hennes siden rett før hun fylte 2 år. 

Anonymkode: 5904d...263

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er samboer med en fantastisk mann. Han stiller opp, order til, er snill og omtenksom. Han gjør ikke forskjell på mine barn og hans, og er en utrolig flink pappa til sin datter på 7 år, og stepappa til mine barn. Så har du meg da, som ikke liker datteren hans i det hele tatt, som gruer meg til hun kommer og teller dager til hun reiser. De har en 50/50 samværsavtale. Jeg har det utrolig fint med han, men takler som sagt ikke hans datter.

Etter mye tenking, frustrasjonslufting til både samboer og mine nærmeste venninner, er konklusjonen at jeg er sjalu på hans datter. Det er ingen annen logisk grunn, da ungen ikke gjør noe utav seg, gjør som hun blir fortalt og trasser utrolig lite. Så er sprm mitt, er det mulig å komme over denne sjalusien? Noen som har erfaring?  

Jeg vil helst gå, og aldri se meg tilbake, men mine barn elsker samboeren min, og er blitt glad i datteren hans. Og visaverca. Så for deres skyld vil jeg hvertfall prøve. Ser helst at spydige, slemme og "du er verdens verste person som er sjalu på en 7 åring" kommentarer holdes utenfor denne tråden

Anonymkode: 80762...4cf

Har en stemor som ødela store deler av livet mitt pga sjalusi.

Håper du flytter for degselv, ingen barn fortjener å leve i sitt eget hjem med noen som egentlig ikke liker dem. 

Anonymkode: ef587...69b

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke det går an å komme over. Min stemor er sjalu på meg. Hun har til og med kommet med en såpass syk uttalelse om at jeg er forelsket i faren min, fordi jeg har lyst til å snakke med han eller f.eks. ta en lunsj. Nå er jeg voksen, og i nesten samme alder, så det er litt annerledes. Men tror at enten er man sjalu, eller så er man ikke. Min stefar har alltid behandlet meg som sin egen, og han kom inn i livet vårt da jeg var fem. 

Anonymkode: 357af...55b

Min stemor var likedan. 

Tror det handler om eiebehov. 

Alt blir en konkurranse med stemor. Om du går tur med pappa og stemor ikke vil, så er det din feil at han er sammen med deg og ikke henne. Om du blir kjørt på fritidsaktivitet, så er det din feil at han ikke rakk å gjøre husarbeid den dagen. 

Det er grusomt med slike stemødre og verre er at jo eldre du blir jo mer ser de ut til å tenke at det er greit å behandle deg som dritt.

Du skal helst ikke eksistere. 

Eneste gangen jeg så stemora mi være genuint glad på mine vegne var når jeg flyttet fra landet. Faren min på sin side var trist men glad for meg, hun var utelukkende i ekstase. Ble dog kjapp nedtur når han begynte å ta seg ferier for å komme å besøke meg. Da var det min feil at det ikke ble sydentur på henne.

Jeg synes det er fint at voksne rundt stemødrene i denne tråden har fått tilbakemelding fra andre voksne rundt barnet. Min far er død nå, og så mange voksne (onkler og tanter) - snakker nå om hvor sjalu hun var, hvor trist det var, og hvor ugrei hun har vært mot meg. «Alle» har visst det. Men det var liksom greit. 

Pr dags dato er jeg ganske forutinntatt mot stemødre. Det er så mange av dem som fremstår som store barn, det er «meg-meg-meg»!! Og mislik og avsky for et barn som bare er et barn.

Jeg vet ikke om terapi eller erkjenning av problemet vil hjelpe. Kanskje bør man bare akseptere at det er en rolle man ikke takler. Det blir litt som å gå i terapi fordi man avskyr jobben sin og er elendig i den. 

Anonymkode: ef587...69b

[Outlander]

Så merkelig at mange kvinner har morsinstinkt for sine egne barn men blir skikkelig sjalu av stebarn.  Hva egentlig feiler dere? Du burde bare gå - du kommer til å ødelegge alle rundt deg, spesielt hans datter som du ser som en trussel.  Og når du gå, tenk MYE på barna som er involvert neste gang du blir sammen med en mann.