Vil jeg virkelig ha barn?

[AnonymBruker]

Jeg trenger råd fra de som er oppi åra, er frivillig barnefri og fornøyd med det. Jeg tror innerst inne at jeg egentlig ikke vil ha barn, men er altså redd for å angre....

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget fordi det er umulig for noen andre å svare på. Og jeg tror heller ikke jeg er alene om den tanken, men dette har jeg grublet på i ett års tid og nå er jeg i en alder hvor jeg faktisk er NØDT til å ta stilling til akkurat dette. 

Jeg er nå 36 år, er gift med en kvinne, det i seg selv har aldri vært no tema for barn/ikke barn. Vi har et godt og trygt forhold med god økonomi og faste jobber vi trives i. Men det innebærer jo at ting kan ikke bare «plutselig skje» vi må planlegge og det koster litt tid og krefter, ikke minst penger. Ikke noe problem. Men det fører til mye overtenking og urasjonelle tanker. Heldigvis er vi ganske enige i denne tankeprosessen. Hun er med, hvis jeg vil, eller ikke....vi har en god dialog på dette.

Vi har og faktisk allerede startet den prosessen, og jeg ble gravid på andre forsøk men mistet veldig tidlig. Ble jo veldig lei meg, men mest fordi jeg tenkte at jeg måtte på igjen med nok en runde, det i segselv er veldig slitsomt. Hele dette året har vært en påkjenning psykisk. Nå har jeg hatt en pause i noen måneder og begynner å tvile på om jeg virkelig vil ha barn. Lest artikler og innlegg på saken opp i mente, blir nesten litt gal!! Vi har venner med barn, og venner uten barn. Vi har et aktivt liv med mye reiser, venner og sosiale sammenkomster. Jeg vet det bare vil bli ett barn, så han/hun vil vokse opp som enebarn (ikke noe galt i det) jeg kvier meg for neste forsøk rett og slett fordi jeg ikke er helt sikker på at jeg vil dette. Noe i meg sier stopp, fordi jeg ønsker det ikke sterkt nok. Jeg er redd for ansvaret og alle bekymringer det bringer med seg. Og at jeg heller blir påvirket av samfunnet rundt meg som legger opp til at det å få barn er det som er naturlig. Men det frister ikke å få barn, egentlig. Er det noen her som kan skjønne seg på det? Jeg synes også det er vanskelig å prate om det med andre, fordi når jeg åpner opp om det (når andre spør) føler jeg meg uglesett og ikke forstått. Det er ikke meningen å trampe på noen, tviler ikke ett sekund på at det å få egne barn er svært givende! Men jeg er usikker på om det er noe for meg. Er det meningen med mitt liv? Det må da være lov å mene det!? Kan jeg få et fullverdig liv uten? Det stresser meg litt med alderen også, jeg blir en gammel mor. Jo, jeg føler det. Når ungen min er fjortis er jeg 50 år! Er det virkelig en ønskesituasjon for meg OG mitt kommende lille nurk? Skal jeg få barn, bare fordi jeg KAN? Det var noen som sa til meg en gang at en burde virkelig VIRKELIG ønske barn, fordi det er en stor og ikke minst viktig helomvending i livet, hvis en tenker på å få dem. Jeg har ikke lyst på barn, men jeg har lyst til å ha lyst på barn.  Fordi det er normalen. Og det er denne følelsen jeg sliter aller mest med. Hvorfor vil ikke jeg ha barn??! Og JEG ønsker ikke å være i 40 årene og få mitt første barn (sier ikke at det er noe galt med det, men JEG ønsker ikke det!) derfor er jeg litt stresset på tid nå. Og stort sett vil jeg ikke ha, men jeg er redd for å angre. Jeg synes ikke det er spesielt spennende med barn heller, når jeg får snap etter snap av venner med småbarn er det rett og slett litt «snork» kan ikke huske at jeg har vært opptatt av barn noensinne. Det er ikke det at jeg vil at noen skal overbevise meg om at det går bra uten barn, jeg har gått til psykolog for dette her, men jeg føler det er noe galt med meg fordi jeg ikke har dette morsinstinkt genet tydeligvis, og det gjør meg litt trist. Rett og slett. Men det er jo vertfall ikke no grunnlag for å skaffe barn til verden. Den oppgaven tar jeg veldig seriøst, og nettopp derfor er jeg tvilende. Er det noen der ute av den eldre garde som har råd? Som er frivillig barnløse og er fornøyde med det? Som skjønner noe av dette? 

Anonymkode: 0c055...417

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trenger råd fra de som er oppi åra, er frivillig barnefri og fornøyd med det. Jeg tror innerst inne at jeg egentlig ikke vil ha barn, men er altså redd for å angre....

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget fordi det er umulig for noen andre å svare på. Og jeg tror heller ikke jeg er alene om den tanken, men dette har jeg grublet på i ett års tid og nå er jeg i en alder hvor jeg faktisk er NØDT til å ta stilling til akkurat dette. 

Jeg er nå 36 år, er gift med en kvinne, det i seg selv har aldri vært no tema for barn/ikke barn. Vi har et godt og trygt forhold med god økonomi og faste jobber vi trives i. Men det innebærer jo at ting kan ikke bare «plutselig skje» vi må planlegge og det koster litt tid og krefter, ikke minst penger. Ikke noe problem. Men det fører til mye overtenking og urasjonelle tanker. Heldigvis er vi ganske enige i denne tankeprosessen. Hun er med, hvis jeg vil, eller ikke....vi har en god dialog på dette.

Vi har og faktisk allerede startet den prosessen, og jeg ble gravid på andre forsøk men mistet veldig tidlig. Ble jo veldig lei meg, men mest fordi jeg tenkte at jeg måtte på igjen med nok en runde, det i segselv er veldig slitsomt. Hele dette året har vært en påkjenning psykisk. Nå har jeg hatt en pause i noen måneder og begynner å tvile på om jeg virkelig vil ha barn. Lest artikler og innlegg på saken opp i mente, blir nesten litt gal!! Vi har venner med barn, og venner uten barn. Vi har et aktivt liv med mye reiser, venner og sosiale sammenkomster. Jeg vet det bare vil bli ett barn, så han/hun vil vokse opp som enebarn (ikke noe galt i det) jeg kvier meg for neste forsøk rett og slett fordi jeg ikke er helt sikker på at jeg vil dette. Noe i meg sier stopp, fordi jeg ønsker det ikke sterkt nok. Jeg er redd for ansvaret og alle bekymringer det bringer med seg. Og at jeg heller blir påvirket av samfunnet rundt meg som legger opp til at det å få barn er det som er naturlig. Men det frister ikke å få barn, egentlig. Er det noen her som kan skjønne seg på det? Jeg synes også det er vanskelig å prate om det med andre, fordi når jeg åpner opp om det (når andre spør) føler jeg meg uglesett og ikke forstått. Det er ikke meningen å trampe på noen, tviler ikke ett sekund på at det å få egne barn er svært givende! Men jeg er usikker på om det er noe for meg. Er det meningen med mitt liv? Det må da være lov å mene det!? Kan jeg få et fullverdig liv uten? Det stresser meg litt med alderen også, jeg blir en gammel mor. Jo, jeg føler det. Når ungen min er fjortis er jeg 50 år! Er det virkelig en ønskesituasjon for meg OG mitt kommende lille nurk? Skal jeg få barn, bare fordi jeg KAN? Det var noen som sa til meg en gang at en burde virkelig VIRKELIG ønske barn, fordi det er en stor og ikke minst viktig helomvending i livet, hvis en tenker på å få dem. Jeg har ikke lyst på barn, men jeg har lyst til å ha lyst på barn.  Fordi det er normalen. Og det er denne følelsen jeg sliter aller mest med. Hvorfor vil ikke jeg ha barn??! Og JEG ønsker ikke å være i 40 årene og få mitt første barn (sier ikke at det er noe galt med det, men JEG ønsker ikke det!) derfor er jeg litt stresset på tid nå. Og stort sett vil jeg ikke ha, men jeg er redd for å angre. Jeg synes ikke det er spesielt spennende med barn heller, når jeg får snap etter snap av venner med småbarn er det rett og slett litt «snork» kan ikke huske at jeg har vært opptatt av barn noensinne. Det er ikke det at jeg vil at noen skal overbevise meg om at det går bra uten barn, jeg har gått til psykolog for dette her, men jeg føler det er noe galt med meg fordi jeg ikke har dette morsinstinkt genet tydeligvis, og det gjør meg litt trist. Rett og slett. Men det er jo vertfall ikke no grunnlag for å skaffe barn til verden. Den oppgaven tar jeg veldig seriøst, og nettopp derfor er jeg tvilende. Er det noen der ute av den eldre garde som har råd? Som er frivillig barnløse og er fornøyde med det? Som skjønner noe av dette? 

Anonymkode: 0c055...417

Høres ikke ut som barn er riktig for deg/dere. Er enig i tankegangen om at man må ha lyst, for det er virkelig en helomvending. Du mister all fritid/egentlig på en ganske lang stund. Jeg kjenner i alle fall at jeg aldri har helt "fri". Barna er uansett i tankene selv om vi har barnevakt. Tanker, bekymringer, planlegging osv. Det er fantastisk givende, men forferdelig slitsomt. Hadde ikke takla det om jeg ikke hadde lysten som grunnlag.

Du skriver "jeg har ikke lyst på barn", men lyst til å ha lyst. Man kan ikke endre på hva man føler for.

Anonymkode: a78fa...153

[AnonymBruker]

Jeg kjenner igjen mye av det du tenker og er like gammel som deg. Var prøvere en stund, så fikk jeg kalde føtter og vi tok en pause fra det, før jeg tilsynelatende fikk lyst igjen. Oppdaget nylig at jeg er gravid, og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Vet ikke om jeg har lyst til dette her  Har så mange ganger sagt i løpet av de siste to årene at jeg har så lyst til å ha lyst, for innerst inne ønsker jeg en familie. Er ikke vant til barn, og ser for meg at dette kommer til å bli utrolig slitsomt. Gruer meg til å miste friheten. Har voldsomme humørsvingninger nå, hvor jeg i det ene øyeblikket ser for meg koselige kvelder sammen med den lille, før jeg plutselig angrer på det hele og håper på spontanabort. Jeg hater at jeg er så ubesluttsom. Mannen min ønsker barnet men sier at han støtter meg hvis jeg vil ta abort. Men jeg har ikke samvittighet til å ta livet av det når dette ble gjort med viten og vilje. Nå må jeg bare stå ved mitt valg, men håper så inderlig at jeg snart blir fylt med kjærlighet over det som vokser inni meg. 

Anonymkode: bd99b...27e

[AnonymBruker]

Veldig spesielt at du tror et forum ved navn Barn & Familie skulle være rette stedet å treffe barnløse på. 

Anonymkode: 51410...3c5

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig spesielt at du tror et forum ved navn Barn & Familie skulle være rette stedet å treffe barnløse på. 

Anonymkode: 51410...3c5

Vel, temaet handler om barn og familie. Hvor skulle det ellers ligge? Singelliv? utdanning og karriere? Film og tv-serier?

Anonymkode: bd99b...27e

[AnonymBruker]

Jeg er 40 og frivillig barnløs, men jeg har aldri hatt tankene du har, så jeg vet ikke om jeg kan bidra. Jeg har alltid visst at jeg ikke ønsket barn, og jo eldre jeg ble jo sikrere ble jeg. Men jeg har ikke veid for og imot, barn har aldri interessert meg, på samme måte som jeg ikke er interessert i tennis eller veteranbiler. Utover det ser jeg kun masse arbeid og stress ved å ha barn. Jeg har frivillig barnløse venner, og liker friheten min. Jeg vil reise og drive med hobbiene mine og være midtpunkt i eget og samboers sitt liv. 

Anonymkode: 82af8...780

[AnonymBruker]

Om du er usikker, så er det kanskje greit å la være. Et barn krever mye, og man blir 100% bundet. 

Om du skulle angret om noen år, så går det an å adoptere/være fosterforeldre.

Anonymkode: 513c3...024

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner igjen mye av det du tenker og er like gammel som deg. Var prøvere en stund, så fikk jeg kalde føtter og vi tok en pause fra det, før jeg tilsynelatende fikk lyst igjen. Oppdaget nylig at jeg er gravid, og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Vet ikke om jeg har lyst til dette her  Har så mange ganger sagt i løpet av de siste to årene at jeg har så lyst til å ha lyst, for innerst inne ønsker jeg en familie. Er ikke vant til barn, og ser for meg at dette kommer til å bli utrolig slitsomt. Gruer meg til å miste friheten. Har voldsomme humørsvingninger nå, hvor jeg i det ene øyeblikket ser for meg koselige kvelder sammen med den lille, før jeg plutselig angrer på det hele og håper på spontanabort. Jeg hater at jeg er så ubesluttsom. Mannen min ønsker barnet men sier at han støtter meg hvis jeg vil ta abort. Men jeg har ikke samvittighet til å ta livet av det når dette ble gjort med viten og vilje. Nå må jeg bare stå ved mitt valg, men håper så inderlig at jeg snart blir fylt med kjærlighet over det som vokser inni meg. 

Anonymkode: bd99b...27e

Kjære deg! Tusen takk for ærligheten din. Du høres akkurat ut som meg. I går satt jeg og grein nesten litt småhysterisk fordi jeg blir så sliten av disse tankene frem og tilbake, og jeg er ikke en gang gravid enda! Men, jeg har alltid tenkt at hvis jeg da blir gravid så er det en mening med det. Og jeg støtter deg i at du må bare stå i det, selv om du er usikker tror jeg at å ta abort ville vært svært vanskelig å leve med. Nettopp fordi vi er så vinglete. Og alle disse følelsene gir deg jo dårlig samvittighet og ødelegger jo enormt for livskvaliteten, som du selv sier med humørsvingninger. Off, jeg føler så med deg. Jeg håper og tror at når magen din vokser, vil også morsinstinktet vokse. Jeg har også tenkt på at livet uten barn kanskje blir litt kjedelig. Kanskje ikke akkurat nå, men når jeg blir eldre. Og livet stopper jo ikke opp selv om en får barn! Tvert imot. Det tar bare en ny vending. Nå sitter jeg å forteller deg ting, som vennene min har sagt til meg! hehe. Jeg har ett betalt forsøk igjen, jeg tror jeg er nødt til å ta det, selv om jeg tviler. Blir det barn så var det meningen, blir det ikke så var det også meningen. Men det er fortsatt forferdelig vanskelig. Uansett. Hvem du enn er, takk for at du våget å svare meg så ærlig - det betyr mer enn du aner. Jeg ønsker deg ro i sjelen og heldig er du som har en så fin og støttende mann! Og jeg ønsker deg masse masse lykke til  

Anonymkode: 0c055...417

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vel, temaet handler om barn og familie. Hvor skulle det ellers ligge? Singelliv? utdanning og karriere? Film og tv-serier?

Anonymkode: bd99b...27e

og veldig spesielt at det IKKE kan høre til her. "Diskuter barn, familielivet, adopsjon og andre familierelaterte ting." - står det. Må innrømme at jeg var kort innom "Helse og kropp", men det er ikke temaet her. Og det er jo tydeligvis noen som har svart her...så....

Anonymkode: 0c055...417

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om du er usikker, så er det kanskje greit å la være. Et barn krever mye, og man blir 100% bundet. 

Om du skulle angret om noen år, så går det an å adoptere/være fosterforeldre.

Anonymkode: 513c3...024

Det er dessverre ikke så lett for oss som er gift med noen av samme kjønn å adoptere, men fosterfamilie er faktisk noe jeg har vært inne på. Hvis jeg skulle angre, så er det absolutt en mulighet  

Anonymkode: 0c055...417

[Tvist]

Jeg hadde lyst på barn i en periode, mannen ville ikke. Så da tenkte jeg lenge, ikke bare på det første året, men på hvordan tiden hadde blitt fremover med henting og levering i barnehage/skole, aktiviteter, kos men også mye stress. Jeg fant til slutt ut at jeg ikke ønsker det, at det blir for lite tid til meg, og mine fritidsaktiviteter. Jeg er ikke så veldig opptatt av barn, mer av dyr, så vier heller livet mitt til det. Jeg synes det er greit å ha nevøer/nieser, det holder for meg. 

I tillegg har jeg de siste årene blitt mer opptatt av hvilken påvirkning en stadig økende befolkning har på miljøet. og frykter at fremtiden kan bli ille, og at det er bra om befolkningen synker.

Endret 22. mai 2018 av Tvist

[AnonymBruker]

Jeg er også i forhold med en annen kvinne og er 37 år, og veldig frivillig barnløs. Med de mener jeg at jeg aldri har tvilt, ment at jg ikke vil ha barn siden jeg selv var barn. Så jeg kan ikke sette meg inn i dette med å ville og ikke ville, men det høres for meg ut som du egentlig ikke vil, men du er redd for at du plutselig en dag skal endre mening, eller at folk rundt deg skal reagere på at du ikke vil? Selv om det har blitt nærmest dagligdags at også vi skeive kan få unger, tror jeg at "folk flest" ikke nødvendigvis forventer det, fordi det ikke kan skje uten mye planlegging og tilrettelegging. Så det er ikke sikkert du vil møte mye motstand.

Hva tenker du om du ser for deg at du lever livet som nå - for alltid, og ikke har barn, ser det veldig godt for deg og visualiserer hvordan en slik fremtid vil bli? Og hva tenker du om en fremtid som forelder - hvordan det er å ha ansvaret og å oppdra barn? Hva gjør deg mest spent, og mest redd? Hvis du slapp å ta stilling til det mer, ville du føle lettelse? Eller hvis du ble gravid nå, ville du føle glede eller redsel?

Skjønner godt det er vanskelig, men nå når du er såpass voksen og ikke vet, er det kanskje fordi det ikke er noe for deg? jeg har som sagt aldri tvilt, men hvis jeg ser for meg et liv som forelder, eller som gravid, får jeg nesten panikk, det er så langt unna det jeg ønsker meg i livet..

 

Anonymkode: e6c1f...f0d

[AnonymBruker]

På 22.5.2018 den 15.43, AnonymBruker skrev:

Jeg er også i forhold med en annen kvinne og er 37 år, og veldig frivillig barnløs. Med de mener jeg at jeg aldri har tvilt, ment at jg ikke vil ha barn siden jeg selv var barn. Så jeg kan ikke sette meg inn i dette med å ville og ikke ville, men det høres for meg ut som du egentlig ikke vil, men du er redd for at du plutselig en dag skal endre mening, eller at folk rundt deg skal reagere på at du ikke vil? Selv om det har blitt nærmest dagligdags at også vi skeive kan få unger, tror jeg at "folk flest" ikke nødvendigvis forventer det, fordi det ikke kan skje uten mye planlegging og tilrettelegging. Så det er ikke sikkert du vil møte mye motstand.

Hva tenker du om du ser for deg at du lever livet som nå - for alltid, og ikke har barn, ser det veldig godt for deg og visualiserer hvordan en slik fremtid vil bli? Og hva tenker du om en fremtid som forelder - hvordan det er å ha ansvaret og å oppdra barn? Hva gjør deg mest spent, og mest redd? Hvis du slapp å ta stilling til det mer, ville du føle lettelse? Eller hvis du ble gravid nå, ville du føle glede eller redsel?

Skjønner godt det er vanskelig, men nå når du er såpass voksen og ikke vet, er det kanskje fordi det ikke er noe for deg? jeg har som sagt aldri tvilt, men hvis jeg ser for meg et liv som forelder, eller som gravid, får jeg nesten panikk, det er så langt unna det jeg ønsker meg i livet..

 

Anonymkode: e6c1f...f0d

Hei, du stiller noen veldig vesentlige og viktige spørsmål som traff meg veldig. Jeg har også begynte å lese den boka "Evig barnefri" nettopp for å komme til bunns i hvor problemet mitt egentlig ligger. Som mamma sier, hvis du virkelig ville hatt barn så ville du muligens hatt dem nå?..jeg leste gjennom spørsmålene dine på nytt, svarte for meg selv og så ærlig som jeg kan være med meg selv. På en måte er dette for meg som å komme ut av skapet. En vil liksom ikke helt akseptere det, at det er sånn, men det tar litt tid å venne seg til tanken tror jeg. Jeg har faktisk blitt mest påvirket av de skeive vennene våres med barn, men jeg ser jo at det er ingen dans på roser men det er fantastisk å se hvor normalt det på en måte er blitt. Jeg tror en må ville det veldig mye mer enn det jeg gjør for å trives i den rollen. Jeg er glad i barn, jeg elsker niesene og nevøene mine over alt på jord, det samme med våre venners barn. Men det betyr ikke at jeg vil ha barn selv, at jeg er en god mor, og at det er det vi også burde gjøre. Og for å svare på spørsmålene dine: Ja, jeg elsker livet jeg har nå - det ser bra ut. Jeg elsker at vi kan bestille spontantur til New York og Fort Lauderdale, og at jeg kan lese pensum en hel dag uten å få dårlig samvittighet og ta hensyn til noen andre enn megselv (og kona da, men hun krever jo ikke stort) Fremtiden som forelder skremmer meg, jeg har så stor respekt for de som er foreldre! Jeg vet ikke om jeg er skikket nok til et slikt stort ansvar.  Ja, jeg ville føle lettelse hvis jeg slapp å ta stilling til det mer. Jeg tror at jeg ville føle redsel hvis jeg ble gravid nå, og nettopp derfor har jeg utsatt det siste forsøket vi har i flere måneder nå, av respekt for det ufødte barn og alle foreldre der ute og hele prosessen egentlig, det føles ikke rett så lenge jeg er som jeg er nå. Før jeg finner ut av hva som er mest rett for MEG. Takk for at du tok deg tid til å svare, setter veldig stor pris på det :) det hjelper å prate om det, selv om det er et veldig tabubelagt tema.

Anonymkode: 0c055...417

[AnonymBruker]

På 21.5.2018 den 20.59, AnonymBruker skrev:

Veldig spesielt at du tror et forum ved navn Barn & Familie skulle være rette stedet å treffe barnløse på. 

Anonymkode: 51410...3c5

Mange frivillige barnløse som leser her, vi har jo både venner og familie med barn selv om vi ikke har det selv. 

TS jeg har tenkt lignende tanker før "om å ha lyst til å ville" det var fordi jeg var sammen med en som ville ha, det ble slutt så da innså jeg at jeg absolutt ikke ville ha barn. Det beste er å forsone seg selv med at du ikke vil ha og akseptere det. Det begynner å være normalt å ikke ha barn også i vårt samfunn ☺ Det beste er også å ikke ha det savnet, at man ikke mangler noe. Mvh kvinne 32

Anonymkode: 4291b...b89

[AnonymBruker]

Har ei venninne på 30 selv som er frivillig barnløs. Hun er opptatt med jobb og hobbyer i tillegg til en sykdom som har sine perioder. Hun er nok også i tankene om barn i tilfelle hun skulle angre, men egentlig vil hun ikke ha. Det er et tema hos de, men jeg tror de er fornøyde slik ting er.

Jeg derimot elsker barn og har alltid gjort det, stilt opp som barnevakt overalt siden jeg var 12 år selv. Jobbet med barn i flere år og alltid tenkt at jeg en dag skal ha min egen lille flokk. Fordi jeg liker at livet kretser rundt mine barn, livet mitt har alltid kretset rundt barn. Vi prøvde i 25 måneder på å få barn, da førstemann endelig kom så har vi ikke begynt på prevensjon igjen. Her blir det 3-4 kjappe fordi vi liker at hobbyer og ferier kretser rundt det å oppdra barn. 

Man trenger ikke være så opphengt i familielivet som vi er, men å få barn fordi man er redd for å angre 10-20 år frem i tid blir litt rart. Jeg tror at det som er riktig for deg i en alder av 36 (rolig, moden og trygg på deg selv) den vil ikke angre i en alder av 50. 

Det er ikke gitt at mine barn vil sitte å holde meg i hånden når jeg er på gamlehjem heller. Mest sannsynlig har man venninner i egen alder som er mest tilstedet selv om man har barn og barnebarn.

Anonymkode: 69ff1...ef8