Vil gå fra mann pga bonusbarn

[Frkwitch]

Ville tatt en prat med mannen,hva om han kan ta baby noen timer slik at du får dra med venner,dra på kino eller shoppe? Bare være deg noen timer,sett gjerne opp faste dager og tidspunkt så du har noe å se frem til. Jeg skjønner følelsen din,selv om vi ikke har det likt. Jeg har 3 barn under 6 år og fy søren for ett kaos! Av og til har jeg bare lyst til å ta bilen og stikke av og tenker at det var ikke slik jeg så det for meg! Ikke får jeg bæsje i fred engang.. 🤤

Men jeg skjønner jo at det er sånn akkurat nå det er mest slitsomt,baby og to gutter som krangler helga lang! Og jeg ammer enda,derfor er jeg også full av hormoner. Prøv å se løsninger på situasjonen din. 

Hvis det er slik at du ikke klarer mer,kanskje det ikke er så dumt å flytte ut? Forklar alt til mannen din,kanskje dere kan være i ett forhold med to husholdninger? Kanskje det blir lettere for deg å styre din hverdag slik du klarer den med ditt barn og hans barn. 

Lykke til! 

[Outlander]

1 hour ago, AnonymBruker said:

I blandt er en ting. Men dette er tydeligvis ikke i blant. Og av og til så trenger faktisk voksne voksentid å få være voksne og for å få unna ærender osv de må. Det er faktisk ikke slemt å stille krav til ungene. 

Evt så får du begynne å ha sex på sofaen så tenåringen fersker dere. Da begynner hun nok å si i fra først. 

Anonymkode: e987a...d4c

 - gå og finn deg en kåt 20 åring som ikke har barn da.  Rart at folk som har barn klarer å få flere barn.  Han sikkert trenger bare noen få minutter å bli ferdig uansett, jeg regner med at dette klarer dere på låst bad når du bare MÅÅÅÅÅ ha sex.  

Endret 14. mai 2018 av Outlander

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

I blandt er en ting. Men dette er tydeligvis ikke i blant. Og av og til så trenger faktisk voksne voksentid å få være voksne og for å få unna ærender osv de må. Det er faktisk ikke slemt å stille krav til ungene. 

Evt så får du begynne å ha sex på sofaen så tenåringen fersker dere. Da begynner hun nok å si i fra først. 

Anonymkode: e987a...d4c

Men.. ungen kommer jo ikke ‘innom’ i den forstand, hun kommer hjem!

Jenta vil naturligvis oppleve det som en avvisning om hun får beskjed om å forholde seg til huset som hjemme kun i partallsuker..! Å stille krav er én ting, men hvis kravet er at hun ikke kan komme hjem så er noe galt.

Og så skal man liksom ha sex på sofaen for å skremme henne vekk? Ja, her er man virkelig inkluderende!

Anonymkode: defb4...1b7

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men.. ungen kommer jo ikke ‘innom’ i den forstand, hun kommer hjem!

Jenta vil naturligvis oppleve det som en avvisning om hun får beskjed om å forholde seg til huset som hjemme kun i partallsuker..! Å stille krav er én ting, men hvis kravet er at hun ikke kan komme hjem så er noe galt.

Og så skal man liksom ha sex på sofaen for å skremme henne vekk? Ja, her er man virkelig inkluderende!

Anonymkode: defb4...1b7

Men da må hun også skjønne at foreldrene ikke kan være tilgjengelige hele tiden så hun risikerer å bli sittende alene å glo. Voksne må få være voksne også.

Anonymkode: e987a...d4c

[Gjest PeleWasShite]

Klassisk Askepott-effekt. Stemor har nå fått sitt eget biologiske barn, og da forandrer prioriteringene seg kjapt, psyken, følelser, alt sammen. Det ligger dypt i benmargen på oss mennesker å prioritere vårt eget genetiske avkom først, og da har man gjerne ikke lenger samtidig kjærligheten og tålmodigheten til andres genetiske avkom. Prioriteringer.

[Biloba]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

I blandt er en ting. Men dette er tydeligvis ikke i blant. Og av og til så trenger faktisk voksne voksentid å få være voksne og for å få unna ærender osv de må. Det er faktisk ikke slemt å stille krav til ungene. 

Evt så får du begynne å ha sex på sofaen så tenåringen fersker dere. Da begynner hun nok å si i fra først. 

Anonymkode: e987a...d4c

Foreldrene mine bodde sammen, og hadde på det meste 5 barn boende. 

De klarte å være voksne uten noe spesiell voksentid for å være voksne, og vi hadde bare ett hjem. Handle og gjøre ærender må de også ha gjort visstnok. 

Rart om det plutselig for dagens voksne ikke lengre er mulig å være voksne uten å gi barna en kald skulder og henvise dem til andre steder.

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg TS, men som en mor til en 7 måneder gammel baby; jeg ville IKKE tatt noen beslutninger nå.

Prøv heller å finn ut hva du og dere trenger akkurat nå for å få det litt bedre, og så får du gjøre opp regnskap om forholdet når mammapermen er et tilbakelagt kapittel. Det er meget mulig at dere trenger avlastning, men akkurat nå tror jeg det er mange andre kilder til de følelsene du har enn stebarna isolert sett.

Her ville jeg fokusert på hva som funker her og nå, og latt de store spørsmålene ligge en stund til baby-situasjonen har lagt seg litt. 

Anonymkode: a1445...799

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for støtten, nei, det er faktisk ingen skam i å synes at en situasjon er uutholdelig. Jeg er fryktelig glad i mannen min, men vi får aldri fri sammen lenger pga morens økende dårlige psyke og barna som da trenger oss mer. Stakkars unger, men jeg må ta hensyn til meg selv kjenner jeg. 

Anonymkode: c8fd4...5ea

Vet du, barna kommer alltid først. Sån er livet. Du er voksen, de er barn. 

Mannen din er far. En del av pakke er at foreldre ikke får "fri". Hva om moren deres dør? Hva forventer du da? 

Litt bortskjemt?

Anonymkode: 96b1c...b7e

[tirben]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men da må hun også skjønne at foreldrene ikke kan være tilgjengelige hele tiden så hun risikerer å bli sittende alene å glo. Voksne må få være voksne også.

Anonymkode: e987a...d4c

Jøss! Har du barn selv? Tenåringer? Har dere da sex på sofaen så tenåringen ikke skal føle seg velkommen i sitt eget hjem? Vokste du opp sånn selv også? At foreldrene dine prioriterte sex i stua, slik at du som 14 åring måtte gå ute til de var ferdige? 

Jeg har hatt tenåringer, og ja, det er den mest slitsomme perioden. De er oppe like lenge som de voksne,  og det er vanskelig å ha romantiske middager som ender i sex på stua.  De må også kjøres mye, og selvfølgelig hentes i helger når de har vært med venner. Ofte er det i tillegg mye krangling, og man kan føle seg ganske mislykket som foreldre. Men da er det viktig å huske at det er når de er på sitt mest ufordragelige, at de trenger mest kjærlighet. Våre barn er voksne nå, og er selvfølgelig fortsatt alltid velkommen i sitt barndomshjem. Tenk over hvordan dere hadde det i ungdomstiden, er det noe dere vil videreføre til deres barn,  eller måtte dere selv spørre om dere fikk lov til å komme hjem? Hvordan ønsker dere å behandle deres egne tenåringer? Med varme og omsorg eller med avvisning?

 

[heipådegsann]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det ikke felles barn vi diskuterer her, men bonusbarn, eller egne barn man selv har fra før tidligere. Noen har det veldig strikt med en uke hver plass, og oppstår det ting underveis, er det den familien som da har sin uke som ordner opp (så klart med unntak av alvorlige ting). Det er ryddig og oversiktlig for både barn og voksne. 

Selv om dere kanskje har et kaos hvor dere ikke vet hvor ungene sover fra natt til natt, så er det ikke sikkert at dette er det rette for andre. For mange andre er det beste å ha klare rammer for hverdagen, hvor man vet at den uken har jeg/vi alt ansvaret, og i neste uke har man det ikke. 

Anonymkode: 102c5...aff

Ryddig og oversiktlig, men utrolig kaldt. Jeg vokste opp med foreldre som gjorde det sånn, og helt ærlig synes jeg det var utrolig dårlig gjort mot oss barna. Man føler alltid at man er på besøk, og det er ikke særlig gøy å vite at foreldrene dine helst ikke vil ha deg hjemme. Jeg kunne ihvertfall aldri gjort det mot mitt barn, og håper at etterhvert nå som generasjonene med skilsmissebarn er voksne og foreldre at slike ting ikke lenger blir like vanlig.

Før kunne man skylde på at skilsmisser var uvanlige og at  man manglet erfaring. Men nå vet vi hvordan det er å være barna.

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da har de kontroll på hvor barna er når de har lagt planer, antar jeg. At om de er hos familie og venner så blir dem der som avtalt

Anonymkode: 3319f...428

Særlig! Unger og ungdommer flyr naturligvis inn og ut av huset akkurat som de vil. Det hender til og med at tenåringer kommer hjem fra fest eller overnatting en gang utpå ettermiddagen/kvelden fordi de har kranglet med vennene elns

Anonymkode: c9b60...878

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og så da? Det er slik det er å ha barn! Som forelder har man faktisk ikke særlig mye til privatliv og man får fint tåle at ting man ser frem til blir "ødelagt" av uforutsette hendelser rundt ungene. Man slenger ikke igjen døra i trynet på 16åringen hvis man er en anstendig forelder....

Anonymkode: dd894...182

Vri det litt da.. 

Du har sendt barna til barnevakt... Noe som er avtalt... Står på badet og gjør deg klar til en bryllupsfest til bestevenninna di og er straks klar til å dra..  Og der står barna på døra, og sier de skal sove hjemme.. Du må avlyse å droppe festen.. barnevakten brøt avtalen.

SLIK ER DET Å HA BARN....  

Anonymkode: 3d40f...3e4

[Gjest Nina1975]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vri det litt da.. 

Du har sendt barna til barnevakt... Noe som er avtalt... Står på badet og gjør deg klar til en bryllupsfest til bestevenninna di og er straks klar til å dra..  Og der står barna på døra, og sier de skal sove hjemme.. Du må avlyse å droppe festen.. barnevakten brøt avtalen.

SLIK ER DET Å HA BARN....  

Anonymkode: 3d40f...3e4

Kjempekjipt, hadde aldri brukt den barnevakten igjen, hadde garantert gitt personen en kraftig skrape; men JA, SÅNN ER DET Å HA BARN! Det er ett valg for livet, ikke barn som har valgt det. Kan ikke straffe de for det. 

Endret 15. mai 2018 av Nina1975

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg kjempegodt! Samtidig har jeg selv vært et bonusbarn med en forelder som var psykisk syk. Og når man er 14 år, så trenger man noen stabile voksenpersoner. Man er fortsatt et barn. Det er nok årsaken til at hun kommer. Har det kanskje ikke så greit hjemme hos mor... 

Ser du har fått mange råd. Og jeg har ikke lest alle. Men det jeg tenker er at du må ta de valgene som blir riktig for deg selv. Samtidig: Ting blir mye bedre når du er i full jobb. Da får du ditt liv tilbake på et vis. Kanskje legge noen planer etter jobb i ny og ne. En film/teater og drink med venninne? Prøve å dra på noen helgeturer. Har du økonomi til å flytte, har du/dere kanskje råd til en hytte eller fritidsbolig et sted? 

Jeg mistrives sykt med deler av småbarnslivet selv, og det er mine egne unger. Jeg hadde aldri noensinne flyttet sammen med en mann med barn. 

Kunne det være et alternativ at dere fortsatt var særboende kjærester? At din kjæreste kom til deg på besøk og at dere møttes litt ute og slikt? Så slipper du å føle at ditt hjem plutselig blir invadert i tide og utide? Skjønner jo behov for space og forutsigbarhet, samtidig som ungene hans må få lov til å føle seg velkommen. 

Anonymkode: 54e14...eae

[miss spjåk]

På 14.5.2018 den 9.47, Anna Maria skrev:

Når denne 14åringen sliter med en mamma som er psykisk syk, så trenger hun sikkert å "lufte" seg og komme til far innimellom. Det bør det være rom for, og en bør være fleksibel og ikke klandre mor for noe hun ikke kan noe for, ikke klandre tenåringen for å være nettopp en tenåring som har fått kastet altfor mye på sine unge skuldre. Hun trenger støtte der hun kan få den, og burde blitt tatt imot med åpne armer hvor enn hun ville være, ikke oppgitthet eller motstand. For det burde dere skamme dere spør dere meg.

Dette handler mer om tenåringen enn om dere, det er viktigere år for henne enn for dere, selv om alle skal ha det bra, er dere voksenpersoner som har et ansvar for de unge og små. Om ikke du vil ta på deg det ansvaret får du flytte da, men ikke på noen måte må du prøve å påvirke far til å lukke dørene for tenåringen disse ukene hvor hun skal være hos mor. Når mor er syk, er det slik at i årene som kommer er det sannsynlig at det vil komme til å bli mange besøk fra tenåringen, nettopp fordi hun trenger å komme seg litt vekk fra den psykisk syke moren og få støtte fra faren. Det vil helt sikkert ikke bli mindre av det.

Av og til blir livet litt annerledes enn en helt så for seg, og da må en tilpasse seg, eller trekke seg ut. men det er etter min mening den feige løsningen, i ditt tilfelle, siden du nå engang har skaffet deg et felles barn med denne mannen. Men det er ditt valg. Det er bedre at du trekker deg ut, enn at 14åringen har vibber mot seg av motstand fra deg om du sender henne det i disse ukene hun egentlig ikke skal være der. Det kan du gjøre uten at du egentlig også gjør det bevisst, når du føler det slik du gjør, og det er skadelig for jentungen. Jentungen er viktigst her.

ser det er få som har tatt dette perspektivet, og det er et viktig et. det kan være forferdelig å ha en forelder som sliter. Hva slags psykisk sykdom mor har, det være seg depresjon eller en diagnose, ikke glem den "rebelske" 14 åringen når "friuken"  kommer TS. Når 14åringen flyr ned dørene, er det fordi hun er utrygg i morens hjem? Kanskje hun sitter inne med mye redsel og ansvar, som hun ikke får kommunisert til dere. Og at dette slår ut i vanskelig atferd. Er det virkelig så ille at du vil ut av dette, veier ikke det positive opp for det vanskelige? Har du utvikle et godt forhold til jentungen?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg forstår deg veldig veldig godt. Det er veldig kjipt når biologiske foreldre ikke tar sin ansvar til barna sine. Jeg er selv stemor, og datteren til mannen min bodde hos sin mor når vi giftet oss. Moren sendte henne til oss fast, og giftet seg. Nå har jeg selv barn som er 4 måneder, og stedatter på 6 år som jeg har hatt i to år nå. Mor tar ikke noe ansvar i det hele tatt, og besøker henne 1 gang i hele året. 

Min baby sover så dårlig på natta, og jeg halv våken står opp, kler på barna og på stedatter, lager til henne matpakke og frokost og tar henne med til barnehage hver eneste morgen. Selv om jeg ikke har sovet i det hele tatt. Dere som har små barn forstår godt hvor vanskelig det er med barnevogn kle på barna ditt og datt hver morgen. 

Det er meg som vasker hennes klær, dusjer henne, lager til henne mat, absolutt alt. + rydder på huset,  lager mat. Jeg blir så sliten av det noen ganger. Hvor far er? Han går på jobb kl 06:30 til 15:30. Når han kommer hjem så slapper han av foran TV:) får hjelp NOEN GANGER. 

Dritt lei. Men hva kan jeg gjøre? Ingenting. Som hun andre sa her, akseptere situasjonen. Jeg Jar barn selv nå, og vil ikke at han vokser med skilte foreldre. 

Til deg ts, jeg forstår deg godt. Hvis du elsker mannen din og hvis du tror at du kommer til å angre hvis du går fra han, må du bare akseptere alt. Jeg sier til deg helt ærlig, ingenting forandrer seg. Sånn er det å være gift med barn fra før.

hadde jeg vist jeg før jeg giftet meg, aldri i verden om jeg hadde gått inn i dette.

Anonymkode: 2a9a5...48f

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg forstår deg veldig veldig godt. Det er veldig kjipt når biologiske foreldre ikke tar sin ansvar til barna sine. Jeg er selv stemor, og datteren til mannen min bodde hos sin mor når vi giftet oss. Moren sendte henne til oss fast, og giftet seg. Nå har jeg selv barn som er 4 måneder, og stedatter på 6 år som jeg har hatt i to år nå. Mor tar ikke noe ansvar i det hele tatt, og besøker henne 1 gang i hele året. 

Min baby sover så dårlig på natta, og jeg halv våken står opp, kler på barna og på stedatter, lager til henne matpakke og frokost og tar henne med til barnehage hver eneste morgen. Selv om jeg ikke har sovet i det hele tatt. Dere som har små barn forstår godt hvor vanskelig det er med barnevogn kle på barna ditt og datt hver morgen. 

Det er meg som vasker hennes klær, dusjer henne, lager til henne mat, absolutt alt. + rydder på huset,  lager mat. Jeg blir så sliten av det noen ganger. Hvor far er? Han går på jobb kl 06:30 til 15:30. Når han kommer hjem så slapper han av foran TV:) får hjelp NOEN GANGER. 

Dritt lei. Men hva kan jeg gjøre? Ingenting. Som hun andre sa her, akseptere situasjonen. Jeg Jar barn selv nå, og vil ikke at han vokser med skilte foreldre. 

Til deg ts, jeg forstår deg godt. Hvis du elsker mannen din og hvis du tror at du kommer til å angre hvis du går fra han, må du bare akseptere alt. Jeg sier til deg helt ærlig, ingenting forandrer seg. Sånn er det å være gift med barn fra før.

hadde jeg vist jeg før jeg giftet meg, aldri i verden om jeg hadde gått inn i dette.

Anonymkode: 2a9a5...48f

Du kan ta et kraftig oppgjør med den late fjotten av en guttunge du har barn med. 

Anonymkode: 4e532...835

[AnonymBruker]

Når din baby på 7mnd har blitt et «slitsomt barn på 7» eller «krevende tenåring på 14» antar jeg du synes det er helt greit at en ny og yngre stemor hysjer barnet ditt hjem fra far, om barnet skulle finne på å ønske kontakt utenfor partallsuke.

Anonymkode: 9cb9b...e21

[Gjest N-Nøff]

Åh.. jeg forstår virkelig ikke hvordan noen orker å bo med en mann som har barn, med en annen dame, fra før av. 

Selvfølgelig går det ofte galt. Man orker jo ikke andres unger SÅ ofte, med mindre man er heldig og de er snille og rolige. 

 

Du kan vel like gjerne flytte ut, men 50/50 er ikke bra, sies det, du får heller sende ham til faren annenhver helg.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når din baby på 7mnd har blitt et «slitsomt barn på 7» eller «krevende tenåring på 14» antar jeg du synes det er helt greit at en ny og yngre stemor hysjer barnet ditt hjem fra far, om barnet skulle finne på å ønske kontakt utenfor partallsuke.

Anonymkode: 9cb9b...e21

Hvordan hysjer man egentlig et barn hjem?  "Hysj, Ole!! Nå må du ikke si et ord"- dermed løper han hjem da eller? 

Anonymkode: bc901...e98