Ville du lest en bok som startet sånn?

[Cata]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kan jeg spørre hvordan du publiserer det da, og får lesere, om det ikke er via en blogg?

TS

Anonymkode: 03959...a8e

Det kan du gjerne. Siden jeg hadde lyst til å skrive, men ikke helt visste om jeg kunne (det vet jeg fremdeles ikke) så har jeg prøvd meg på det som heter "fanfiction" der man skriver spin-off historier fra et kjent univers som f.eks. Harry Potter. Det finnes flere nettsider der ute der man kan publisere den type historier. 

Håpet mitt er selvsagt at jeg skal klare å skrive noe mer originalt en dag, men som øvelsesarena fungerer det utmerket, og det er morsomt å skrive uansett. (Minuset er selvsagt at om man skal tiltrekke seg mer enn bare et par lesere så må man skrive på engelsk.) 

[Kalevala]

Hvis "nå sprekker verden, tenkte jeg, og det gjorde den" betyr at dette er starten på en dystopi, ja da ville jeg nok lest videre. 

[Cata]

3 minutter siden, Reputation skrev:

Det er litt mye detaljer, og selv om du prøver å skape et bilde så blir det litt for mye.

Det blir som:

"Jeg tok på meg den mørkebrune genseren med blomsterdetaljer og glidelås, som fortsatt luktet tordenvær og sommerregn etter den store låvefesten i fjor sommer på denne tiden."

Vi trenger ikke å vite alle disse detaljene, og særlig ikke i samme setning. De kan komme litt etter litt, men for meg blir det for mye.

Enig i denne. 

For meg fungerte den andre åpningen bedre enn den første, men så slo en variant av "adjektivsyken" meg i hodet da jeg kom til "Hit til ingenting!" Det er ikke konkret så mange adjektiv, men det blir for mange detaljer og jeg går meg vill i beskrivelsen. For meg blir det for mye med "egg med råtne sannheter", "speil" og "sprukkent brilleglass" så tett på hverandre. Alle de sammenlikningene kan fungere, men her synes jeg de kommer så tett at de slår hverandre i hjel. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vil også gjerne påpeke at jeg ser potensial i skrivingen din, så du må ikke gi deg. Å finne den perfekte åpningen vil ta lang tid, så bare prøv deg frem, og når du finner den rette så tror jeg du vet det ganske kjapt. Når du virkelig føler at den sitter. Jeg er nysgjerrig på historien til denne karakteren og hva som vil skje videre, selv om ikke åpningen har truffet helt enda :-)

Anonymkode: 03221...168

Takk for oppmuntringen! 

Når jeg har skrevet tidligere har jeg mer enn flytende stemme som tilpasser seg det teksten skal formidle. Er det en forelsket person skriver jeg deretter, er det en arrogant person skriver jeg deretter. Men i dette prosjektet vet jeg ikke om det vil fungere, og om jeg burde utvikle min stemme, som jeg bruker på personen og karakteren og blir den samme gjennom hele historien. For det er noe problematisk med å ha en skrivestil som er "detached", refererende og avmålt. Karakteren er i starten av historien apatisk, hun har mistet kontakten med verden og seg selv og er så lang inne i en slags rutinepreget transe at å skrive slik som hun er, i den tilstanden, peke på alle de tomme detaljene i et gjennomsnittsliv, det vil gjøre det vanskelig å fenge noen. Men jeg vet ikke om det er idéen min om en slik karakter som er dårlig, eller om det mest handler om at skrivestilen må være annerledes? 

TS

11 minutter siden, Reputation skrev:

Det er litt mye detaljer, og selv om du prøver å skape et bilde så blir det litt for mye.

Det blir som:

"Jeg tok på meg den mørkebrune genseren med blomsterdetaljer og glidelås, som fortsatt luktet tordenvær og sommerregn etter den store låvefesten i fjor sommer på denne tiden."

Vi trenger ikke å vite alle disse detaljene, og særlig ikke i samme setning. De kan komme litt etter litt, men for meg blir det for mye.

Jeg skjønner poenget ditt, og jeg ville vært enig om jeg leste det et annet sted. Jeg må finne på noe annet lurt for å formidle det jeg ønsket, og det er jo ikke at detaljene i seg selv er viktige, de er jo ubetydelige, men at i denne karakteren sitt liv har detaljene og alt "det riktige" blitt så viktig at livet hennes likevel endte opp som tomt. 

TS

Anonymkode: 03959...a8e

[AnonymBruker]

Jeg ville nok som leser vurdert å gi meg etter første setningen, på grunn av det billige trikset du benytter deg av ("da det skjedde"). Når man leser videre etter et slikt "løfte" og finner ut at ingenting dramatisk skjer, så blir man ikke akkurat vennligere stilt overfor teksten.

Du prøver deg på en beskrivende stil, sier du, men jeg synes ikke du helt lykkes. Å skyte inn noen adjektiver her og der er ikke det samme som å beskrive noe, i hvert fall ikke på noen litterær måte.

"Den søte, lilla potteplanten", for eksempel, er veldig diffust. I stedet for å skrive at den ikke har blitt vannet på en stund, kunne man kanskje beskrive hvordan planten henger med hodet, at bladene har blitt gule og har lagt seg i en ring rundt skåla, at blomstene har begynt å felle kronblader, at et spindelsvev skimrer i solskinnet mellom stilken og den knusktørre jorda i potta. Som du ser, jeg vet ingenting om potteplanter, så hvis jeg skulle skrevet om hvordan en slik plante ser ut når den visner. måtte jeg kjøpt meg en og ofret den på skrivekunstens alter, for å si det en smule pompøst. Uansett, planten kan være en metafor for hvordan hovedkarakteren selv føler seg, men dette er ikke jobbet tilstrekkelig frem.

"Den synkende følelsen ble til en stor følelse som rommet hele meg" er også en slående meningsløs formulering. Hva betyr dette? Hva er det du ønsker å beskrive her?

Anonymkode: cf20b...c5d

[annebanane]

Den andre versjonen er bedre, men fenger meg likevel ikke. Merker med en gang at det er en type historie som ikke interesserer meg i lengden i tekst, men det er jo bare min egen preferanse.

Henger meg opp i at du beskriver planten som søt da. Det ødela mye for meg. Synest søt er et dårlig ord til beskrivelser av utseende, spesielt av planter (uavhengig om det er en metafor/et bilde). 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Cata skrev:

Enig i denne. 

For meg fungerte den andre åpningen bedre enn den første, men så slo en variant av "adjektivsyken" meg i hodet da jeg kom til "Hit til ingenting!" Det er ikke konkret så mange adjektiv, men det blir for mange detaljer og jeg går meg vill i beskrivelsen. For meg blir det for mye med "egg med råtne sannheter", "speil" og "sprukkent brilleglass" så tett på hverandre. Alle de sammenlikningene kan fungere, men her synes jeg de kommer så tett at de slår hverandre i hjel. 

Litt pretensiøst kanskje? 

Utifra hva du liker ville du hatt mer nøyaktig hva som skjer, og ikke bilder? 

TS

Anonymkode: 03959...a8e

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Moonwalker skrev:

Den andre versjonen er bedre, men fenger meg likevel ikke. Merker med en gang at det er en type historie som ikke interesserer meg i lengden i tekst, men det er jo bare min egen preferanse.

Henger meg opp i at du beskriver planten som søt da. Det ødela mye for meg. Synest søt er et dårlig ord til beskrivelser av utseende, spesielt av planter (uavhengig om det er en metafor/et bilde). 

Type historie mtp innhold, eller mtp skrivestil? 

Jeg er personlig fascinert av hvor tomme livene våres blir av materialismen og kapitalismen, og denne eksistensielle fortvilelsen hovedpersonen opplever etter å ha gått i hele den unge voksen-tiden med å gjøre "det riktige" synes jeg selv er et spennende premiss. Hvordan vi er opphengt i tankene om å forbedre oss selv, og finne oss selv, at til og med når vi opplever en total virkelighetsbrist og psykisk knekk så oppsøker vi det samme og tror at vi kan finne oss selv i å fylle livet med mer av det samme tomme. Og det er nok skrevet mye om dette her, hvite, privilegerte mennesker som fremdeles opplever at de har det vondt, så på en eller annen måte få inn hvordan dette er sett opp mot den kulturen og det samfunnet vi lever i, og ikke bare en enkelthistorie om utenforskap. 

Jeg forstår hva du sier om søt, jeg tenker om min egen potteplante som søt, men det er bare fordi den står der ensom, og er så liten. 

TS

Anonymkode: 03959...a8e

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville nok som leser vurdert å gi meg etter første setningen, på grunn av det billige trikset du benytter deg av ("da det skjedde"). Når man leser videre etter et slikt "løfte" og finner ut at ingenting dramatisk skjer, så blir man ikke akkurat vennligere stilt overfor teksten.

Du prøver deg på en beskrivende stil, sier du, men jeg synes ikke du helt lykkes. Å skyte inn noen adjektiver her og der er ikke det samme som å beskrive noe, i hvert fall ikke på noen litterær måte.

"Den søte, lilla potteplanten", for eksempel, er veldig diffust. I stedet for å skrive at den ikke har blitt vannet på en stund, kunne man kanskje beskrive hvordan planten henger med hodet, at bladene har blitt gule og har lagt seg i en ring rundt skåla, at blomstene har begynt å felle kronblader, at et spindelsvev skimrer i solskinnet mellom stilken og den knusktørre jorda i potta. Som du ser, jeg vet ingenting om potteplanter, så hvis jeg skulle skrevet om hvordan en slik plante ser ut når den visner. måtte jeg kjøpt meg en og ofret den på skrivekunstens alter, for å si det en smule pompøst. Uansett, planten kan være en metafor for hvordan hovedkarakteren selv føler seg, men dette er ikke jobbet tilstrekkelig frem.

"Den synkende følelsen ble til en stor følelse som rommet hele meg" er også en slående meningsløs formulering. Hva betyr dette? Hva er det du ønsker å beskrive her?

Anonymkode: cf20b...c5d

Skriver du? Det jeg har uthevet synes jeg var bra! 

Takk for tilbakemeldingen! Nyttig. 

Det du peker på her er samtidig som jeg forstår at det ikke funker litt av det jeg prøvde på. Det er slående meningsløst. Det er tomt og uviktige detaljer, hvem bryr seg liksom. Det er så daft. Tomt. Uviktig. 

Setter pris på de konkrete innspillene!  

TS

Anonymkode: 03959...a8e

[AnonymBruker]

Jeg syns andreversjonen er bedre, karakteren står tydeligere frem, og jeg liker de tre siste setningene. Men teksten blir alt for overforklarende, ikke minst hva gjelder potteplantemetaforen. Stol på leseren.

Pass også på når det gjelder språklige klisjeer. At planten "henger med hodet", for eksempel, er helt greit å si i dagligtale, men blir veldig slapt i en litterær tekst.

Anslaget er dårlig, men setningen "Jeg kunne se at verden levde" er interessant. Kanskje verdt et forsøkt å åpne med den.

Anonymkode: cf20b...c5d

[Gjest Reputation]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg skjønner poenget ditt, og jeg ville vært enig om jeg leste det et annet sted. Jeg må finne på noe annet lurt for å formidle det jeg ønsket, og det er jo ikke at detaljene i seg selv er viktige, de er jo ubetydelige, men at i denne karakteren sitt liv har detaljene og alt "det riktige" blitt så viktig at livet hennes likevel endte opp som tomt. 

TS

Anonymkode: 03959...a8e

Detaljer kan bety så mye, og ofte ligger det detaljer i det som ikke blir sagt. At potteplanten blir beskrevet som lilla er helt perfekt, men at brilleglasset er knust trenger ikke å komme rett etterpå. Vi får vite det meste om karakteren på første siden, og da blir det lite dybde igjen.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns andreversjonen er bedre, karakteren står tydeligere frem, og jeg liker de tre siste setningene. Men teksten blir alt for overforklarende, ikke minst hva gjelder potteplantemetaforen. Stol på leseren.

Pass også på når det gjelder språklige klisjeer. At planten "henger med hodet", for eksempel, er helt greit å si i dagligtale, men blir veldig slapt i en litterær tekst.

Anslaget er dårlig, men setningen "Jeg kunne se at verden levde" er interessant. Kanskje verdt et forsøkt å åpne med den.

Anonymkode: cf20b...c5d

Nytt forslag: 

Jeg kunne se at verden levde. 

Jeg lå apatisk, halvnaken på sofaen, en lørdagsmorgen mens verden var tørr og varm der ute. Lukten av gress, nyspirte blader og bondens gjødsel på markene ville revet i nesen, og jeg kunne kjent vinden i håret mens sola tegnet fregner i ansiktet mitt. Men jeg var like livløs som potteplanten som samlet spindelvev på terrassen. Jeg så den plutselig, visnet og ensom, og erkjennelsen av min gjennomsnittlighet slo mot meg. Slaget lagde en sprekk i synssansen, som om jeg så verden gjennom sprukkent brilleglass. Jeg flyttet blikket mot en glipe i skyene og kunne høre noe skrangle inne i hodet mitt. Jeg kunne se at verden levde, og jeg var ikke en del av det. 

Anonymkode: 03959...a8e

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nytt forslag: 

Jeg kunne se at verden levde. 

Jeg lå apatisk, halvnaken på sofaen, en lørdagsmorgen mens verden var tørr og varm der ute. Lukten av gress, nyspirte blader og bondens gjødsel på markene ville revet i nesen, og jeg kunne kjent vinden i håret mens sola tegnet fregner i ansiktet mitt. Men jeg var like livløs som potteplanten som samlet spindelvev på terrassen. Jeg så den plutselig, visnet og ensom, og erkjennelsen av min gjennomsnittlighet slo mot meg. Slaget lagde en sprekk i synssansen, som om jeg så verden gjennom sprukkent brilleglass. Jeg flyttet blikket mot en glipe i skyene og kunne høre noe skrangle inne i hodet mitt. Jeg kunne se at verden levde, og jeg var ikke en del av det. 

Anonymkode: 03959...a8e

Dette var veldig mye bedre! Liker veldig godt den siste setningen. 

Anonymkode: 03221...168

[AnonymBruker]

Synes det nye forslaget var mye bedre, men synes kanskje det er litt vel mye bruk av "jeg" og at leseren forstår at det er "jeg" situasjonen handler om. Blir for mye informasjon og nye ting som introduseres etter min smak, men scenen du har laget gjennom teksten er interessant.

Anonymkode: 61b46...733

[AnonymBruker]

Jeg likte ingen av variantene. For meg ble den alt for tung og kjedelig å lese med unødvendige detaljer og lange setninger. Liker at det er litt enklere språk og lett å følge med, uten så mye tolkning og symboler. At skrivestilen skulle endre seg med hovedpersonen ble alt for mye for meg.

Men kan jo hende det bare handler om preferanser 😊 Jeg er generelt ikke så glad i detaljer.

Sånn her hadde jeg skrevet det:

Det var lørdag formiddag og som vanlig satt jeg alene i stua. Blikket mitt streifet gjennom rommet, og stoppet ved potteplanten på terassen. Et eller annet ved den fanget oppmerksomheten min, uten at jeg helt klarte å sette fingeren på det. Kanskje var det noe med den triste, hengende, kjedelige planten som skrek etter vann, som traff meg? Det minnet kanskje litt om mitt eget liv? 33 år gammel, singel, ensom og gjennomsnittlig på alle måter.men Livet mitt var bare rutine. Ganske tragisk egentlig, hvis man tenker over det. Men lite visste jeg om at mye snart skulle endre seg. 

Sier ikke at det er bedre. Bare sånn stil jeg personlig foretrekker 😊

Anonymkode: 37971...f6a

[AnonymBruker]

Absolutt ikke.

Anonymkode: 7f812...f17

[AnonymBruker]

Det med at skrivestilen forandrer seg med sinnsstemningen til karakteren kan fungere veldig godt. "Å spise blomster til frokost" er et eksempel på en bok hvor det blir gjort. Der er karakteren bipolar og skrivestilen går gjennom ekstreme forandringer alt etter om hun er manisk eller deprimert. 

Anonymkode: 03221...168

[AnonymBruker]

Jeg liker ideen, men det var noe ved teksten din som føltes.. oppramsende? Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det, så jeg skriblet heller ned hvordan jeg ville ha skrevet noe tilsvarende. Jeg er INGEN ekspert, bare så det er sagt!  

 

Sollyset hadde funnet veien gjennom de halvt opptrukne gardinene, og da de nådde potteplanten på kommoden la jeg merke til at den hang med hodet. De lilla kronbladene som vanligvis strakte seg yppig ut i verden var nå bleke og livløse, og jeg visste at under dem ville jorden være tørr. Jeg prøvde å huske når jeg hadde vannet den sist - tre dager, trodde jeg. Tre dager og blomsten hadde begynt å gi opp livet. 

Utenfor hadde vinteren endelig gitt slipp, og vårens livgivende varme hadde fått verden til å blomstre atter en gang. Trærne strakte seg mot himmelen i kaskader av grønt og over dem svevde en døsig måke på utstrakte vinger. Jeg kunne se at verden levde, men likevel så jeg ingenting. Jeg hadde ikke en gang klart å kle på meg denne lørdagsmorgenen. Jeg lå slapp og halvnaken på sofaen, som om jeg ventet på at noe skulle skje, men sannheten var at jeg ikke lenger hadde håp om at noe ville forandre seg. I likhet med potteplanten hadde jeg visnet; dagene fløt sammen i et eneste langtrukket øyeblikk og jeg registrerte knapt at jeg utførte mine daglige rutiner. 

Jeg så bort på den visne potteplanten igjen, og med ett var det som om en iskald jernhånd grep om ryggraden min. Blomsten var død, jeg hadde glemt å vanne den; tre dager hadde gått uten at jeg fylte vann på litermålet, gikk fra kjøkkenet til stua, og helte akkurat riktig mengde vann ned i den mørke jorda. Mens jeg betraktet de sørgmodige kronbladene var det som om noe inni meg brast; jeg følte en underlig kulde spre seg fra ryggraden til resten av kroppen og rommet rundt meg pulserte i veldige dønninger. Det føltes som om alt slo sprekker, som om jeg så verden gjennom et sprukket brilleglass, og idet jeg flyttet blikket mot en glipe i skyene kunne jeg høre mine egne hjerteslag som tordendrønn i det fjerne. 

Anonymkode: 9114f...e76

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Her er en annen versjon av akkurat den samme åpningen, fungerer dette dårligere eller bedre, eller er det stort sett samme skrivestil?: 

Sollyset gjorde verden fargerik, og i det det traff de lilla bladene på potteplanten la jeg merke til at den hang med hodet. Etter tre dager uten vann hadde den allerede begynt å gi opp livet. Endelig var den deilige våren her, og alt jeg klarte var å se apatisk ut på ingenting. Jeg hadde ikke engang klart å kle på meg denne lørdagsmorgenen. Jeg kunne se at verden levde, mens jeg lå slapp og halvnaken på sofaen uten håp om at ting kunne forandre seg. Jeg hadde jo ikke engang lagt merke til at jeg var kommet hit! Hit til ingenting. Alt jeg kom i kontakt med begynte å visne, akkurat som meg. På samme måte som jeg ikke hadde vannet planten hadde jeg heller ikke vannet livet mitt. Alt var rutine. Og det slo meg. Jeg fikk et egg fylt med råtne sannheter om meg selv klasket i hodet. Jeg så den søte, navnløse potteplanten dø sakte, og den var bare et speil! Erkjennelsen av at jeg var fullstendig gjennomsnittlig i alt annet enn min gjennomsnittlighet fikk meg til å sprekke. Bokstavlig talt. Det kom en sprekk på synssansen. Som om jeg så verden gjennom et sprukkent brilleglass. Og i det jeg flyttet blikket mitt mot en glipe i skyene, hørte jeg også at det skranglet der inne i hodet mitt. 

Anonymkode: 03959...a8e

Denne fungerer enda dårligere enn den første.

Du ordlegger deg langt bedre som deg selv enn i disse skjønnlitterære avsnittene dine. Prøv å bruke din egen stemme, for den fungerer faktisk godt. Hva du enn prøver på her, er ikke vellykket. 

(Når det er sagt: Det finnes mye skvip som selger godt. Serieromaner for eksempel.)

Anonymkode: 005b4...b9f

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Denne fungerer enda dårligere enn den første.

Du ordlegger deg langt bedre som deg selv enn i disse skjønnlitterære avsnittene dine. Prøv å bruke din egen stemme, for den fungerer faktisk godt. Hva du enn prøver på her, er ikke vellykket. 

(Når det er sagt: Det finnes mye skvip som selger godt. Serieromaner for eksempel.)

Anonymkode: 005b4...b9f

Er dette min stemme, som "meg selv"?:

Jeg ligger på sofaen en lørdag formiddag, kun i trusa fordi jeg ikke engang har orket å kle på meg, jeg føler meg stusselig. Etter å ha ligget der ganske lenge og dagdrømt og grublet over alskens problemer får jeg øye på den halvdøde potteplanten min på terrassen. Alt jeg tar i dør, og jeg vet at det er en overdrivelse, men tungsinnet mitt har gode kår. Livet mitt er redusert til rutiner, jeg gjør alt riktig og likevel er livet mitt tomt. Jeg har strebet så lenge etter alt som er uviktig og nå er alt meningsløst. Jeg vil være spesiell, men jeg er bare gjennomsnittlig. 

Det er en sprekk i synsfeltet mitt, og blunking får det ikke til å gå bort. Verden er så langt borte, og jeg prøver å riste meg selv inn igjen i verden, men sprekken er kommet for å bli. Det er underlig, men jeg hører en skrangling når jeg beveger meg, jeg tror den kommer fra hodet mitt. 

Anonymkode: 03959...a8e