Utsatt for omsorgssvikt/psykisk mishandling?

[AnonymBruker]

Hei

Jeg ble utsatt for omsorgssvikt av min mor fra jeg ble født og til hun tok livet sitt da jeg var 16 år. Jeg har aldri følt noen trang til å unnskylde hennes handlinger, men jeg har jo ofte tenkt på om hun var glad i meg innerst inne. Etter å ha fått barn selv, kan jeg likevel aldri i verden tenke meg at hun var glad i meg. Hun var alvorlig psykisk syk, men man gjør ikke slemme ting mot barna sine likevel. Det finnes ingen unnskyldning mot det i mine øyne.

Hun var ond og fæl. Hun mobbet meg og snakket nedsettende til meg i hele oppveksten. "Du er stygg" og "ingen liker deg, du vil aldri få deg noen kjæreste" var slikt jeg ofte fikk høre. Hun stjal dagboken min og leste den, der stod jo alle de innerste tankene mine som hun brukte mot meg. Hun var opptatt av et perfekt ytre - fasaden. Hun var opptatt av å "kjøpe" meg og vinne lojalitet når det trengtes. Og jeg var superlojal, turte aldri fortelle noe til noen om hvordan hun var. Hun var pillemisbruker og alkis, suicidal hver uke. Flere selvmordsforsøk. Sykehuset brydde seg ikke om å kontakte barnevernet, selv om hun hadde barn (meg). Legen hennes skrev ut mer og mer piller og hørte på alle selvmordstankene. Jeg var ofte med på disse legetimene. I perioder med psykoser gikk hun rundt med kniv og jeg ble truet på livet. Første gang da jeg var 3 år. Naboen observerte dette men kontaktet aldri barnevernet. Hun tok opp masse forbrukslån og stjal mine sparepenger. Jeg var et rart barn, sjenert og stille. Livredd for å få straff hvis jeg gjorde noe galt. På ungdomsskolen skadet jeg ofte meg selv. Var deprimert. 

Jeg turte aldri å ha med venner hjem. Hun hatet familien så de ble jeg ikke kjent med. Jeg fikk ikke den sosiale stimulien et barn trenger. 

Jeg ble likevel et bedre menneske enn henne. Har aldri snakket med noen psykologer om oppveksten min. Da hun tok livet sitt var det over - jeg var fri. Det har gått bra med meg, fått meg en fantastisk mann, barn, utdannelse, jobb etc. Men jeg har senskader som følge av oppveksten. Er mye sliten, orker ikke så mye som andre. Har store konsentrasjonsproblemer som tar mye energi på jobb. Er ikke noe flink sosialt men det har bedret seg. Har mye vondt i hodet. Det har likevel gått bedre enn forventet med meg, men jeg kjenner blaff av sinne og bitterhet over fortida mi til tider. Jeg fortjente det ikke. Min mor var psykisk syk og skulle aldri hatt barn. 

Men jeg klarer ikke å unnskylde i det hele tatt. Hun har langt på vei lagt mange hindringer i veien for meg. Hun var ond. Jeg hater henne, men ser framover. 

 

Anonymkode: d2581...bd5