Utsatt for omsorgssvikt/psykisk mishandling?

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble psykisk og fysisk mishandlet av mine foreldre. Utad så fasaden perfekt ut med to veloppdradde  barn og et plettfritthjem og mammas englestemme når gjester kom på besøk. Jenter som en sjelden gang kom innom synes jeg var så heldig som hadde en så snill mamma. de fikk kandissukker og saft av henne og hun var så koselig. Inni meg skjønte jeg ingenting, det måtte være noe med meg, og jeg ble så sliten av å tenke på det så jeg lot det ligge og sluttet nesten å føle

Anonymkode: c881b...5c0

 

Anonymkode: c6f43...ff9

[Gjest Lilleprinsesse]

På 25.4.2018 den 23.00, AnonymBruker skrev:

Du som ble utsatt for omsorgssvikt/psykisk mishandling som barn.. Sliter du med å godta det nå? Jeg føler alltid en trang til å unnskylde foreldrene mine. Er ikke stolt av det, men i dag så ble jeg rett og slett sint på psykologen og stormet ut. Fordi hun brukte de ordene flere ganger. Jeg VET at det var omsorgssvikt, men får så dårlig samvittighet av å si det høyt. Vurderer å bytte psykolog, for min nåværende er så himla opptatt av at jeg skal se, føle, tenke og si høyt at "Ja jeg ble utsatt for omsorgssvikt og det var ikke min feil", men det er så vanskelig!! Det er foreldrene mine vi snakker om, de gjorde feil, ja.. men det er så vanskelig. 

Anonymkode: c6f43...ff9

Ja, jeg sliter med å godta det for jeg fatter ikke hvordan de hadde hjertet til det. Men jeg har verken kontakt med moren eller faren min, og jeg har vært åpen om at jeg ikke hadde det bra når jeg var liten. Det gjør vondt og møte de, eller være i mitt barndomshjem hvor alt hendte. For meg har det hjulpet å komme meg videre i livet, uten å måtte unnskylde de, eller få en beklagelse fra de (for det kommer jeg aldri til å godta). Jeg ble utsatt for grov omsorgssvikt og grov mishandling fra jeg var 9 år, det varte helt til jeg var nesten voksen.

Jeg tror at de fleste som er blitt utsatt for noe slikt sliter med å godta, forstå eller hvordan de skal håndtere følelsene oppi det. Jeg sliter fortsatt den dag i dag, men har gode perioder. Dersom du føler at du må kjefte på din psykolog for at hun skal holde kjeft, så syns jeg du bør bytte psykolog. Bare si ifra til legen din om at du vil bytte. For en psykolog skal lytte til deg, ikke irritere deg. Jeg har selv byttet psykolog flere ganger, de er som de fleste "leger" - noen er gode og andre er dårlige. Det værste jeg vet er når psykologen er sånn som din , hvor jeg omtrent må skrike ut at "Ja, jeg ble utsatt for ditten og datte, men det var ikke min feil" - Det er sånt psykologen skal fortelle deg at ikke var din feil, du skal ikke måtte si det. Hun skal trøste deg, lytte og komme med enkelte tips.

[Occulta]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan vet du det? Mange av de som bedriver omsorgssvikt eier ikke empati.

Anonymkode: 2760c...b4c

Jeg tror at min forelder, som har forsømt meg i barndommen, er glad i meg på sin måte... hen er bare mer glad i seg selv. Og bryr seg om meg når det ganger hen. Er sikker på at hen hadde kasta meg foran toget for penger når det stormer som verst oppi hodet og de evigvarende pengeprobleme topper seg. Klassisk narcissist. 

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble psykisk og fysisk mishandlet av mine foreldre. Utad så fasaden perfekt ut med to veloppdradde  barn og et plettfritthjem og mammas englestemme når gjester kom på besøk. Jenter som en sjelden gang kom innom synes jeg var så heldig som hadde en så snill mamma. de fikk kandissukker og saft av henne og hun var så koselig. Inni meg skjønte jeg ingenting, det måtte være noe med meg, og jeg ble så sliten av å tenke på det så jeg lot det ligge og sluttet nesten å føle.

Jeg hadde vært hos tannlegen. Jeg gruet meg til det var min tur etter all boringen året før friskt i minne, derfor  tok jeg mot til meg sa jeg at hun som var etter oss kunne gå inn foran meg. Og de takket for det. På hjemveien måtte vi gå et ganske langt stykke til fots gjennom en skog. Og da min mor aner seg helt usett fra andre mennesker ,skjønner jeg senere,,,,, rykker hun meg plutselig hardt i armen , så hardt at det føles som den er gått ut av ledd. Jeg gråter. Både av det plutselige sjokket og den voldsomme smerten.  Hun  er rasende for at jeg sa de andre kunne gå inn før oss. jeg er opptatt av at ingen på skolen skal se at jeg har grått, de må ikke se det,ikke for alt i verden, for da går verden under.Jeg prøver å smile og late som ingenting i skolegården men følelsen i armen er der i flere dager. Så fortrenger jeg det. helt til neste episode.

 

Familien er på biltur og jeg har noe viktig på hjerte som jeg ikke kan la være å si. Men min far vil ikke høre. jeg adlyder men prøver denne gang med hviskende forsiktig stemme å si til mine foreldre det jeg har på hjertet. Plutselig brøler min far til og sier ET ORD TIL SÅ........ nå siler tårene mine, all fornuft inni meg sier at jeg må formidle det jeg har på hjertet. Far tåler ikke hikstene mine. Med ett og uten noe forvarsel svinger han opp i innkjørselen til et fremmed hus og sier at her skal jeg bo med dem for mine foreldre vil ikke ha meg mer og jeg får aldri komme hjem til dem mere, aldri se dem mere. Det er bestemt. Lammet av angst, jeg klarer ikke å gråte ber jeg om nåde og jeg skal aldri klage mer og da får jeg aller nådigst bli med dem hjem igjen.

De verste episodene med all ydmykelsen og slagene på bar kropp blir for mye å skrive om. Om da moren min knuste en tallerk i hodet på meg fordi jeg ikke ville spise

 

Mine foreldre benekter idag absolutt alt. ingen har hatt så gode foreldre som oss. Skuespillet deres er til å bli kvalm av.                                                                                                                                                                                                                                                  

Anonymkode: c881b...5c0

Det verste er å ikke få lov til å vise følelser! Sånt sitter i lenge, tror fortsatt ikke at jeg godtar meg selv helt om jeg er noe annet enn super glad.

Anonymkode: 2760c...b4c

[AnonymBruker]

Jeg er i førtiårene og har et barn. Pga traumer i hele min barndom har  jeg jobbet mye med meg selv, også fordi jeg ikke vil gi noe videre. Jeg har vært utsatt for psykisk, fysisk vold og overgrep. Videre var det omfattende omsorgssvikt. Jeg måtte si disse tingene om igjen til ny behandler, og ordet omsorgssvikt var det tøffeste å uttale for meg nå. Jeg har brudd kontakt med min såkalte far for et halvt liv siden og min mor er desverre død. Jeg har i de siste år holdt meg fast til et delvis fantasibilde av min mor, fordi jeg følte meg så allene. Nå slipper jeg tak i henne som sviktet meg så fælt. Det er forklaringer ja, men ingen unnskyldinger. Spesielt ikke for det barnet jeg var som jeg bærer med meg hele tiden og som trenger at jeg er ærlig om historien min og det jeg virkelig trenger. Jeg trenger så mye egen omsorg som jeg ennå ikke har trent nok på... Det er trist og jeg er så forbanna. Jeg har to søsken som led lignende svik. Våre forhold bærer så sårt preg av det. Hvordan jeg takler å få khærlighet av min man, alt er preget. Jeg kjenner meg ofte i fare. Og hvordan jeg klarer å se barnet vårt og være tilstede er helt sprøtt, for jeg klarer ting jeg ikke fikk selv. Takk og pris. Men hvis jeg ikke innser realiteten, går jeg meg selv forbi og det er ikke bra overhodet.

Anonymkode: dba73...a9a

[Grønn Frosk]

På 25.4.2018 den 23.00, AnonymBruker skrev:

Du som ble utsatt for omsorgssvikt/psykisk mishandling som barn.. Sliter du med å godta det nå? Jeg føler alltid en trang til å unnskylde foreldrene mine. Er ikke stolt av det, men i dag så ble jeg rett og slett sint på psykologen og stormet ut. Fordi hun brukte de ordene flere ganger. Jeg VET at det var omsorgssvikt, men får så dårlig samvittighet av å si det høyt. Vurderer å bytte psykolog, for min nåværende er så himla opptatt av at jeg skal se, føle, tenke og si høyt at "Ja jeg ble utsatt for omsorgssvikt og det var ikke min feil", men det er så vanskelig!! Det er foreldrene mine vi snakker om, de gjorde feil, ja.. men det er så vanskelig. 

Anonymkode: c6f43...ff9

Jeg klarte på ett vis å leve med det. Men med noen jevne nedturer gjennom åra. Fikk reaksjonen etter at han som sto for det hele døde. Har hatt en lang og vond prosess for å få det bedre etter dødsfallet, og er nå mer komfortabel med å innrømme at jeg ble utsatt for omsorgssvikt og psykisk vold. Har det ikke bra enda, og sliter med angst og panikkanfall, men kan legge skylden for det på rett person. Ting tar tid, og jeg sliter mye med sinne og det som skjedde, men det blir gradvis bedre. 

[AnonymBruker]

På ‎26‎.‎04‎.‎2018 den 1.58, AnonymBruker skrev:

Skjønner ikke at dere klarer å gi sånn støtte og forståelse til foreldrene som har gjort slikt. Har selv null forståelse for det jeg gikk gjennom, den dama som fødte meg er en svak person. Jeg bryr meg lite om at hun hadde en dårlig oppvekst for da burde hun i hvert fall ikke føre det videre. Jeg har selv barn og hennes oppførsel kunne aldri falt meg inn. 

Anonymkode: 2760c...b4c

Hvis man har blitt utsatt for grov omsorgssvikt kan man lage avstand til minnene ved å ikke snakke noe særlig om dem,og/ eller bagatellisere minnene ala " det var sikkert ikke så grovt som jeg husker". Hvis man går i dybden i det forferdelige, kan man risikere et kraftig sammenbrudd. Jeg har møtt mennesker som for eksempel har blitt seksuelt misbrukt gjennom en hel barndom, men når de snakker om det, er det som de snakker om været, de holder seg på overflaten av minnene, ellers risikerer de rett og slett å bryte sammen.

Anonymkode: 4e58d...16c

[AnonymBruker]

Jeg har blitt utsatt for grov omsorgsvikt og mishandling som barn. Det du sier at du føler for å unnskylde foreldrene dine, er ikke unormalt etter en slik oppvekst. Det er mange som føler det slik, og kan føle seg enda mer lojale mot sine foreldre enn det som er normalt.

Jeg syntes psykologen din gjør en god jobb til å prøve å "knekke" deg litt, og få deg ut av komfortsonen din. Hvis du vil gjøre en jobb med deg selv, så fortsett hos h*n. Det er dette som må til, for å komme seg ut av visse tankemønstre og for å bli bevisst på hvordan virkeligheten egentlig er. Jeg prater av god erfaring, har gått til psykologer i 10 år, og i traumebehandling. Det eneste som fungerer er å bli pressa litt utenfor komfortsonen og virkelig JOBBE med seg selv. Ikke flykte når ting blir ubehagelig.

Anonymkode: 03b2e...8c8

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har blitt utsatt for grov omsorgsvikt og mishandling som barn. Det du sier at du føler for å unnskylde foreldrene dine, er ikke unormalt etter en slik oppvekst. Det er mange som føler det slik, og kan føle seg enda mer lojale mot sine foreldre enn det som er normalt.

Jeg syntes psykologen din gjør en god jobb til å prøve å "knekke" deg litt, og få deg ut av komfortsonen din. Hvis du vil gjøre en jobb med deg selv, så fortsett hos h*n. Det er dette som må til, for å komme seg ut av visse tankemønstre og for å bli bevisst på hvordan virkeligheten egentlig er. Jeg prater av god erfaring, har gått til psykologer i 10 år, og i traumebehandling. Det eneste som fungerer er å bli pressa litt utenfor komfortsonen og virkelig JOBBE med seg selv. Ikke flykte når ting blir ubehagelig.

Anonymkode: 03b2e...8c8

Vil også legge til at jeg sliter mye enda, og jeg glemmer alt som har skjedd, så lenge ingen nevner det - eller om det er ting som minner meg på det. Det er en måte for meg å overleve på. Jeg tror ikke jeg har tillgitt foreldrene mine, men jeg elsker dem, og later som at ting ikke har skjedd, jeg har jobba mye med meg selv, og jeg vet de har gjort det samme. I dag har jeg diagnosene kompleks PTSD med dissosiativ lidelse, som nå er kroniske lidelser etter barndommen jeg har hatt. 

Anonymkode: 03b2e...8c8

[AnonymBruker]

På 26.4.2018 den 20.52, AnonymBruker skrev:

Hvordan vet du det? Mange av de som bedriver omsorgssvikt eier ikke empati.

Anonymkode: 2760c...b4c

Det er ikke sannheten i mitt tilfelle, mine foreldre fikk meg veldig unge (17 og 23 år). Begge var rusavhengig/narkomane, som gjorde at evnen og kapasiteten, og forståelsen deres ikke var helt på topp. De elsker meg, og vil mitt beste, men når jeg var liten så var dem ikke klare i og med livssituasjonen til dem begge. 

Anonymkode: 03b2e...8c8

[AnonymBruker]

Ts. Du er ikke alene. Opplevd grov omsorgssvikt, psykisk vold og trusler selv. Jeg sliter 30 år etter og det ble ekstra sterkt etter jeg fikk barn. Mange minner som var fortrengt kom tilbake. Dessverre er det mange sim beskytter sine foreldre. Retter sinnet mot seg selv.

Jeg var en av de som rettet sinnet mot mor som var den største svikten. Hun var og er psykisk syk. Empatien er der sterkt utviklet, og er ikke lenger sint og jeg forstår at hun ikke var tilregnelig. Man er ikke nødt til å gå i opprør, men det er usunt for deg å rette sinnet mot deg selv. Du gjorde aldri noe galt. Du var et barn.

Regner med du har hørt om Stockholms syndromet? Det er brukt hovedsakelig til kidnapping, men samme prinsippet kan skje når det er foreldre som utøver omsorgssvikt, fysisk og psykisk vold osv. Man føler enormt med dem. Beskytter og vil knapt høre noe negativt. Hvis jeg var deg, ville jeg sagt til psykologen hvordan du føler det. Si rett ut du blir sint og vurderer å bytte siden det går innpå deg.

Anonymkode: 6cd77...e8a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har blitt utsatt for grov omsorgsvikt og mishandling som barn. Det du sier at du føler for å unnskylde foreldrene dine, er ikke unormalt etter en slik oppvekst. Det er mange som føler det slik, og kan føle seg enda mer lojale mot sine foreldre enn det som er normalt.

Jeg syntes psykologen din gjør en god jobb til å prøve å "knekke" deg litt, og få deg ut av komfortsonen din. Hvis du vil gjøre en jobb med deg selv, så fortsett hos h*n. Det er dette som må til, for å komme seg ut av visse tankemønstre og for å bli bevisst på hvordan virkeligheten egentlig er. Jeg prater av god erfaring, har gått til psykologer i 10 år, og i traumebehandling. Det eneste som fungerer er å bli pressa litt utenfor komfortsonen og virkelig JOBBE med seg selv. Ikke flykte når ting blir ubehagelig.

Anonymkode: 03b2e...8c8

Jeg har gått til en del behandlere. Et par byttet jeg, noen andre sluttet. Min nåværende er den mest utrygge og skumleste behandleren jeg har hatt hittil. Fordi. Jeg er ekspert på å manipulere andre, gråte meg utav situasjonen (falske tårer), snakke meg vekk fra ting. Dette har jeg gjort med samtlige behandlere, så fort de kommer innpå noe ekte og vondt. Slik er det ikke med min nåværende. Hun lar meg ikke manipulere og snakke meg utav ting. Både hun og jeg vet at silkehansker funker ikke på meg. Jeg føler meg også trygg på henne, så det gjør det så mye lettere. Har gått til henne i 2 år nå, og det er først nå vi har begynt på de vanskelige tingene. Hun er utrygg, fordi jeg kan ikke manipulere henne, jeg har null makt. Hun ser forbi absolutt alt. Men det er utrygg på en bra måte. 

Hennes mål er at jeg skal si "Ja jeg ble utsatt for omsorgssvikt".. uten å si "Men... det er min skyld, det var ikke så ille etc" etter første setning.. Bare det å si det høyt gjør meg kvalm, fordi det er så vanskelig og innrømme ovenfor meg selv. 

ts

Anonymkode: c6f43...ff9

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vil også legge til at jeg sliter mye enda, og jeg glemmer alt som har skjedd, så lenge ingen nevner det - eller om det er ting som minner meg på det. Det er en måte for meg å overleve på. Jeg tror ikke jeg har tillgitt foreldrene mine, men jeg elsker dem, og later som at ting ikke har skjedd, jeg har jobba mye med meg selv, og jeg vet de har gjort det samme. I dag har jeg diagnosene kompleks PTSD med dissosiativ lidelse, som nå er kroniske lidelser etter barndommen jeg har hatt. 

Anonymkode: 03b2e...8c8

Det er sånn med meg og, jeg glemmer alt så lenge det ikke snakkes om, eller glemmer ikke, men tenker ikke på det. En gang var det en psykolog som presset meg for mye på å snakke om det vonde, jeg merket at jeg ble mer og mer bomull i hodet og det endte med at jeg besvimte. Mye mer behagelig å late som det vonde ikke eksisterer.

Anonymkode: 4e58d...16c

[AnonymBruker]

Husker ikke så mye av fortiden egentlig bortsett fra mange episoder både dårlige og gode, Er nesten helt blankt før 7-8 års alderen.

Anonymkode: 96062...f58

[AnonymBruker]

På 25.4.2018 den 23.53, AnonymBruker skrev:

Oy, her var det mange svar, vil svare dere hver og en. 

 

Er som å lese om mine problemer. 
1: Akkurat det sliter jeg også med. Jeg vet at de aldri i livet hadde gjort halvparten, om de viste hvor skadelig det var. Det var liksom en kommentar her, erting der, trykker meg ned.. summen av alt, har ført til at jeg nå sliter psykisk. 
2: akkurat sånn er det her også, mamma hadde slått meg blå og gul om hun viste hva psykologen sier om henne, altså om omsorgssvikt. 
3: Det vokste jeg også opp med. Mamma kastet ting etter oss og tok hardt tak i oss. En gang så skulle hun dra meg ned trappen, endte opp med at jeg falt og brakk foten. Grunnen var så idotisk som at jeg hadde satt på ny oppvaskmaskin og hun sa jeg skulle ta ut det som var nyvasket. Men jeg hadde tatt det ut, så satt inn det som var skitten og satt den på igjen. Men hun trodde ikke på meg og ble sint fordi jeg hadde satt på en ren maskin på nytt. For det i vasken hadde nemlig søsteren min vasket for hånd og fått 50 kr for. Hun løy så klart, løy og stjal og jeg fikk alltid skylden. Så det med sorte får, det var meg også, alltid min skyld at noe forsvant, alltid min skyld og aldri søsteren min. 
4: Det tørr jeg ikke, så kudos til deg! virkelig. Det er en ting psykologen har sagt jeg burde gjøre. For foreldrene mine vet ikke hva de har gjort galt, fordi jeg har aldri turt å si noe. Men jeg tørr ikke, er redd for å miste dem, at de skal vende meg ryggen. 

ts

Anonymkode: c6f43...ff9

Ufra det jeg leser her er det jo åpenbart at det har pågått psykisk og fysisk mishandling.

Jeg har ikke opplevd det samme som deg, men har vokst opp med en rusavhengig mor og far(som i mine tenår ble rusfri).

Jeg har dårlig erfaring med å konfrontere, og med å forvente at hun skulle forstå(det var hun jeg bodde hos). Det var ikke bare rusavhengigheten som gav utslag i omsorgssvikt, men endel andre ting også - dog ikke fysisk vold eller systematisk nedpsyking.

Uansett; jeg gikk i terapi, gjorde meg dårlige erfaringer med å ta det opp eller konfrontere. Jeg tror rett og slett hun ikke takler å vite alt hun har gjort, som hun kanskje ikke husker/ikke vil huske. Begge foreldrene mine vokste selv opp under kritikkverdige forhold, og det var nok mange årsaker til at det ble som det ble.

Jeg hadde et vanskelig forhold til foreldrene mine lenge, men innså etterhvert i voksen alder at jeg bare måtte finne en balansegang selv. Det at jeg gikk tidlig i terapi og erkjente alt(som jeg forsåvidt ikke hadde problemer med) tror jeg er essensielt for at jeg er en omsorgsfull og «normalt fungerende» forelder selv - jeg vet jo hva som er dysfunksjonelt, og har alltid visst det.

Nå er forholdet vårt mye bedre.

Men det kan jo hende er fordi det aldri foregikk fysisk og psykisk vold - da tror jeg nok jeg ville hatt vanskelig for å gjøre noe med det.

Er du sikker på at du vil la fremtidige barnebarn ha alenekontakt med foreldrene dine? Dette tror jeg du trenger reflektere mer rundt. 

Anonymkode: 12ad1...24b

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har gått til en del behandlere. Et par byttet jeg, noen andre sluttet. Min nåværende er den mest utrygge og skumleste behandleren jeg har hatt hittil. Fordi. Jeg er ekspert på å manipulere andre, gråte meg utav situasjonen (falske tårer), snakke meg vekk fra ting. Dette har jeg gjort med samtlige behandlere, så fort de kommer innpå noe ekte og vondt. Slik er det ikke med min nåværende. Hun lar meg ikke manipulere og snakke meg utav ting. Både hun og jeg vet at silkehansker funker ikke på meg. Jeg føler meg også trygg på henne, så det gjør det så mye lettere. Har gått til henne i 2 år nå, og det er først nå vi har begynt på de vanskelige tingene. Hun er utrygg, fordi jeg kan ikke manipulere henne, jeg har null makt. Hun ser forbi absolutt alt. Men det er utrygg på en bra måte. 

Hennes mål er at jeg skal si "Ja jeg ble utsatt for omsorgssvikt".. uten å si "Men... det er min skyld, det var ikke så ille etc" etter første setning.. Bare det å si det høyt gjør meg kvalm, fordi det er så vanskelig og innrømme ovenfor meg selv. 

ts

Anonymkode: c6f43...ff9

Kan jeg spørre hvorfor?

Du skriver det jo her. 

Altså; jeg forstår jo at det er verre å si, og jeg er ikke sikker på om konfrontasjon ovenfor foreldre alltid hjelper - men jeg bare påpeker at du jo allerede har sagt det. Bare skriftlig.

Hva er det verste som skjer om du sier det høyt til deg selv? Du beskriver jo alle handlingene?

Anonymkode: 12ad1...24b

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan jeg spørre hvorfor?

Du skriver det jo her. 

Altså; jeg forstår jo at det er verre å si, og jeg er ikke sikker på om konfrontasjon ovenfor foreldre alltid hjelper - men jeg bare påpeker at du jo allerede har sagt det. Bare skriftlig.

Hva er det verste som skjer om du sier det høyt til deg selv? Du beskriver jo alle handlingene?

Anonymkode: 12ad1...24b

Veldig vanskelig å forklare, men det er som om at jeg ikke snakker om meg selv. Jeg tar det ikke innover og sitter å bortforklarer det for meg selv. Jeg har tusen unnskyldninger for det de har gjort. Og jeg vet at det provoserer andre, at folk får lyst til å filleriste meg og slutte å beskytte foreldrene mine  Så jeg prøver å ikke gjøre det her. 

Det med barnebarn, ja jeg hadde stolt på dem. Fordi de er i dag gode foreldre. Det som gjør alt så himla vanskelig. Før hadde de verken tid, energi, helse eller økonomi til å ha barn. Mye av det som skjedde, skjedde fordi de var stresset og frustrert. I dag er det noe helt annet. Hadde du spurt om mamma og pappa versjon fra 1999; Da hadde jeg sagt aldri i livet om de hadde fått være i samme rom som mine barn. 

ts

Anonymkode: c6f43...ff9

[Occulta]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er sånn med meg og, jeg glemmer alt så lenge det ikke snakkes om, eller glemmer ikke, men tenker ikke på det. En gang var det en psykolog som presset meg for mye på å snakke om det vonde, jeg merket at jeg ble mer og mer bomull i hodet og det endte med at jeg besvimte. Mye mer behagelig å late som det vonde ikke eksisterer.

Anonymkode: 4e58d...16c

Samme her. Jeg sitter aldri hjemme og tenker på alt og blir lei meg. Ikke heller når jeg den dag i dag er sammen med h*n som (ikke) tok vare på meg som barn. Jeg er verdensmester i å late som om ingenting har skjedd. Jeg har aldri gått til psykolog, men mitt søsken har, og har fått god hjelp av det. Jeg prater heller ikke med venner ol. om barndommen... fordi hvis de vet om det så kan jeg ikke lenger gå rundt å late som om livet mitt er perfekt. Da må jeg erkjenne at alt har skjedd. Jeg har så mixed feelings rundt dette, ene delen av meg ønsker å prate om det, ønsker at Folk skal høre hva jeg har opplevd... andre delen av meg vil bare grave alt ned og prøve å gå videre uten å dvele ved den vonde barndommen. Jeg har også blitt voldtatt og misbrukt i voksen alder og gjorde heller aldri noe med det... fortalte ingen om det, det ble aldri anmeldt. Jeg bare later som at det aldri hendte. Det er som at barndommen min har gjort at jeg ikke føler at jeg kan forvente mer av folk rundt meg, eller at jeg fortjener å bli dårlig behandlet, og at ingen bryr seg uansett.. så det er ikke vits å fortelle om det. 

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Veldig vanskelig å forklare, men det er som om at jeg ikke snakker om meg selv. Jeg tar det ikke innover og sitter å bortforklarer det for meg selv. Jeg har tusen unnskyldninger for det de har gjort. Og jeg vet at det provoserer andre, at folk får lyst til å filleriste meg og slutte å beskytte foreldrene mine  Så jeg prøver å ikke gjøre det her. 

Det med barnebarn, ja jeg hadde stolt på dem. Fordi de er i dag gode foreldre. Det som gjør alt så himla vanskelig. Før hadde de verken tid, energi, helse eller økonomi til å ha barn. Mye av det som skjedde, skjedde fordi de var stresset og frustrert. I dag er det noe helt annet. Hadde du spurt om mamma og pappa versjon fra 1999; Da hadde jeg sagt aldri i livet om de hadde fått være i samme rom som mine barn. 

ts

Anonymkode: c6f43...ff9

Det hender jo at folk kan forandre seg - men jeg tenker det kommer mye an på alvorlighetsgraden av handlingene.

Om man har barn med kolikk og store atferdsvansker kan det svarte for de fleste - enkelte ting er rett og slett ikke mennesklig å takle(langvarig søvndeprivasjon osv) - og det kan hende du en gang som forelder selv kommer til å kjenne på disse følelsene.

Men det som skiller seg fra «normale» og «dysfunksjonelle» er jo hvorvidt man A) søker hjelp og B) stopper når man skjønner man gjorde noe over grensen, og har selvinnsikt på hvorfor det skjedde.

Om ting er systematisk og gjentakende sier det noe om at det er dysfunksjonalitet inni bildet, og ikke bare å «vokse av seg» når man får barnebarn.

Jeg vil si at dersom man som voksen lugger/slår/gjentakende ganger sier åpenbart nedsettende ting til barna - da kan man ikke være med barnebarn alene heller. 

Om det er slik at din psykolog og de andre psykologene sier at dette ikke er noe som hadde et mønster eller har en fare for å gjenta seg - så er det jo greit.

Men jeg tenker at du fortsatt virker for «nært»(les; medavhengig eller hva jeg skal si) til at du kan ta den vurderingen selv. Du beskytter dem jo fortsatt. 

Det er ingenting å forsvare eller beskytte - det som skjedde, det skjedde. I tillegg til eventuelt andre positive hendelser. 

Anonymkode: 12ad1...24b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det hender jo at folk kan forandre seg - men jeg tenker det kommer mye an på alvorlighetsgraden av handlingene.

Om man har barn med kolikk og store atferdsvansker kan det svarte for de fleste - enkelte ting er rett og slett ikke mennesklig å takle(langvarig søvndeprivasjon osv) - og det kan hende du en gang som forelder selv kommer til å kjenne på disse følelsene.

Men det som skiller seg fra «normale» og «dysfunksjonelle» er jo hvorvidt man A) søker hjelp og B) stopper når man skjønner man gjorde noe over grensen, og har selvinnsikt på hvorfor det skjedde.

Om ting er systematisk og gjentakende sier det noe om at det er dysfunksjonalitet inni bildet, og ikke bare å «vokse av seg» når man får barnebarn.

Jeg vil si at dersom man som voksen lugger/slår/gjentakende ganger sier åpenbart nedsettende ting til barna - da kan man ikke være med barnebarn alene heller. 

Om det er slik at din psykolog og de andre psykologene sier at dette ikke er noe som hadde et mønster eller har en fare for å gjenta seg - så er det jo greit.

Men jeg tenker at du fortsatt virker for «nært»(les; medavhengig eller hva jeg skal si) til at du kan ta den vurderingen selv. Du beskytter dem jo fortsatt. 

Det er ingenting å forsvare eller beskytte - det som skjedde, det skjedde. I tillegg til eventuelt andre positive hendelser. 

Anonymkode: 12ad1...24b

Enig i at det er ingenting  å forsvare. Ofte gjelder dette ikke bare enebarn men en søskenflokk hvor den ene er lojal mot lovpriser foreldrene til the bitter end.

Han/hun tror hen gjør så bra ved å være lojal og blir ofte belønnet av foreldrene for å tie om det fæle som fant sted. Studd det langt bort i sjelen, innerst i et lite kammer og lar seg ikke affisere mer av det.

Men en dag vil det bryte fram til overflaten og ikke minst skape problemer i egne barn sin oppvekst ved å gjøre  en del av samme feilen nemlig å gjøre ungene til en forlengelse av seg selv uten noen egentlig egen personlighet. Det å ikke være i kontakt med egne følelser for det gjør man mer og mer når man fortrenger og bagatelliserer vonde ting i ens oppvekst vil til slutt komme tilbake med en eller annen dramatisk konsekvens. Jo lenger man fortrenger blir man  kunstig og overfladisk og prøver febrilsk iform av dissosisering å dempe det.

Den dagen det skjer er det ikke sikkert søsknene hen forrådte,  vil ha noe med hen å gjøre lenger. 

Anonymkode: c881b...5c0