Utsatt for omsorgssvikt/psykisk mishandling?

[AnonymBruker]

Skjønner ikke at dere klarer å gi sånn støtte og forståelse til foreldrene som har gjort slikt. Har selv null forståelse for det jeg gikk gjennom, den dama som fødte meg er en svak person. Jeg bryr meg lite om at hun hadde en dårlig oppvekst for da burde hun i hvert fall ikke føre det videre. Jeg har selv barn og hennes oppførsel kunne aldri falt meg inn. 

Anonymkode: 2760c...b4c

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner ikke at dere klarer å gi sånn støtte og forståelse til foreldrene som har gjort slikt. Har selv null forståelse for det jeg gikk gjennom, den dama som fødte meg er en svak person. Jeg bryr meg lite om at hun hadde en dårlig oppvekst for da burde hun i hvert fall ikke føre det videre. Jeg har selv barn og hennes oppførsel kunne aldri falt meg inn. 

Anonymkode: 2760c...b4c

Dette.

Anonymkode: c881b...5c0

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men alt er mye lettere om foreldrene erkjenner og innrømmer.

Anonymkode: f1e86...cd7

Mine gjorde ikke det da  og jeg forstår det også. Det er for tungt for noen å bekjenne hva de har forårsaket. Det er redsel.

Anonymkode: d82d9...0e9

[AnonymBruker]

Høres ut som en dårlig psykolog.

Jeg har vært til flere, og er også blitt utsatt for det samme, og de har sagt at det er helt naturlig at jeg vil forsvare foreldrene mine og at jeg er kjempeglad i de og slikt likevel.

Anonymkode: ee8cc...633

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

(...)

Sry for langt innlegg som bare handler om meg, men jeg har ingen råd, fordi jeg selv ikke har lykkes i å komme over det. 

Anonymkode: d81e2...726

Veldig trist og høre  Forstår deg så inderlig godt om at du ønsker han skal dø. Følte det samme om mormor. Gråt ikke en tåre i begravelsen, skippet halve begravelsen også. Møtte opp for mamma's skyld. Mamma og mormor var helt til og like slem. Så jeg vet så inderlig godt hvor mamma kommer fra.. samtidig som at jeg forstår ikke helt hvordan hun kan gjøre det samme mot meg, når hun vet hvor vondt det gjør. Har snakket litt om dette med psykologen og hun sier det er helt normal tankegang. Det er ikke slik at vi vil dytte dem utfra et stup, men om de faller så vil ikke bli helt knust. 
Det med trusler om vold var også mamma. Hun sto over meg, brølte i trynet mitt og med en knyttneve oppi luften. Truet med vold hele tiden, var kun et par ganger det skjedde. Men det gjør det jo ikke noe bedre for det, trusler er like skadelig som vold, ifølge psykologen. Selv så føler jeg at jeg får ikke lov til å klage, fordi hun slo meg ikke daglig. 

10 timer siden, Occulta skrev:

 Jeg føler også at siden det har gått greit med meg så har jeg ikke «grunn til/lov til» å være lei meg, bitter, skuffet eller klandre forelder for en dårlig barndom som (om ikke har ødelagt mitt liv) har satt dype spor i sjelen min.

også er jeg ufattelig sjalu på alle vennene mine som har fantastiske foreldre.... det er også en kjip følelse å leve med. 

Jeg anbefaler deg å oppsøke hjelp om du trenger det. Få renset alt ut, slik at du kan fortsette med livet uten den bagasjen. Selv så var jeg som deg, la lokk på alt, skjulte det for andre og meg selv.. også møtte jeg veggen og alt kom ramlende over meg. Noen er heldige og kan leve med bagasjen i hele livet, uten at det skaper problemer. Du har absolutt all lov til å slite etter barndommen. Kjenner meg igjen med det siste. Jeg har alltid vært sjalu på andre og ønsket mg bedre foreldre. Foreldre som stilte opp, som gjorde ting med meg. 

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner ikke at dere klarer å gi sånn støtte og forståelse til foreldrene som har gjort slikt. Har selv null forståelse for det jeg gikk gjennom, den dama som fødte meg er en svak person. Jeg bryr meg lite om at hun hadde en dårlig oppvekst for da burde hun i hvert fall ikke føre det videre. Jeg har selv barn og hennes oppførsel kunne aldri falt meg inn. 

Anonymkode: 2760c...b4c

Du er heldig, fordi det er ganske vanskelig for mange å hate foreldrene sine. Eller det å hate dem og være sint er normalt, men det å forlate dem og aldri se seg tilbake. Bare gå uten å prøve alt og ingenting for å fikse problemet, det er svært vanskelig for mange og få klarer det. 

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som en dårlig psykolog.

Jeg har vært til flere, og er også blitt utsatt for det samme, og de har sagt at det er helt naturlig at jeg vil forsvare foreldrene mine og at jeg er kjempeglad i de og slikt likevel.

Anonymkode: ee8cc...633

Psykologen har jo sagt det også. Men jeg forsvarer dem på grensen til at jeg nekter å innse det som har skjedd. Det å bruke de ordene omsorgssvikt og mishandling sitter langt, langt, langt inne. Jeg har flere hundre argumenter, tanker og meninger om at det ikke var omsorgssvikt/mishandling. Jeg får høre at det er normalt å reagere slik, det er normalt å bli sint på psykologen for å si noe slikt, det er normalt å føle skam og frykt for at foreldrene mine skal finne ut hva som blir sagt, også vil de forlate meg for godt. Det psykologen vil er at jeg skal erkjenne det som har skjedd, slik at jeg kan jobbe meg igjennom det. 

ts

Anonymkode: c6f43...ff9

[Occulta]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg anbefaler deg å oppsøke hjelp om du trenger det. Få renset alt ut, slik at du kan fortsette med livet uten den bagasjen. Selv så var jeg som deg, la lokk på alt, skjulte det for andre og meg selv.. også møtte jeg veggen og alt kom ramlende over meg. Noen er heldige og kan leve med bagasjen i hele livet, uten at det skaper problemer. Du har absolutt all lov til å slite etter barndommen. Kjenner meg igjen med det siste. Jeg har alltid vært sjalu på andre og ønsket mg bedre foreldre. Foreldre som stilte opp, som gjorde ting med meg. 

Ja, det kan virke som om jeg på noen måter nekter å erkjenne at alt dette faktisk har skjedd. For da blir jeg nødt til å stå i det.

Som regel når jeg tenker på alt som har skjedd så føles det som om det er noen andres minner, at dette ikke har hendt meg.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Veldig trist og høre  Forstår deg så inderlig godt om at du ønsker han skal dø. Følte det samme om mormor. Gråt ikke en tåre i begravelsen, skippet halve begravelsen også. Møtte opp for mamma's skyld. Mamma og mormor var helt til og like slem. Så jeg vet så inderlig godt hvor mamma kommer fra.. samtidig som at jeg forstår ikke helt hvordan hun kan gjøre det samme mot meg, når hun vet hvor vondt det gjør. Har snakket litt om dette med psykologen og hun sier det er helt normal tankegang. Det er ikke slik at vi vil dytte dem utfra et stup, men om de faller så vil ikke bli helt knust. 
Det med trusler om vold var også mamma. Hun sto over meg, brølte i trynet mitt og med en knyttneve oppi luften. Truet med vold hele tiden, var kun et par ganger det skjedde. Men det gjør det jo ikke noe bedre for det, trusler er like skadelig som vold, ifølge psykologen. Selv så føler jeg at jeg får ikke lov til å klage, fordi hun slo meg ikke daglig. 

Jeg anbefaler deg å oppsøke hjelp om du trenger det. Få renset alt ut, slik at du kan fortsette med livet uten den bagasjen. Selv så var jeg som deg, la lokk på alt, skjulte det for andre og meg selv.. også møtte jeg veggen og alt kom ramlende over meg. Noen er heldige og kan leve med bagasjen i hele livet, uten at det skaper problemer. Du har absolutt all lov til å slite etter barndommen. Kjenner meg igjen med det siste. Jeg har alltid vært sjalu på andre og ønsket mg bedre foreldre. Foreldre som stilte opp, som gjorde ting med meg. 

Du er heldig, fordi det er ganske vanskelig for mange å hate foreldrene sine. Eller det å hate dem og være sint er normalt, men det å forlate dem og aldri se seg tilbake. Bare gå uten å prøve alt og ingenting for å fikse problemet, det er svært vanskelig for mange og få klarer det. 

Psykologen har jo sagt det også. Men jeg forsvarer dem på grensen til at jeg nekter å innse det som har skjedd. Det å bruke de ordene omsorgssvikt og mishandling sitter langt, langt, langt inne. Jeg har flere hundre argumenter, tanker og meninger om at det ikke var omsorgssvikt/mishandling. Jeg får høre at det er normalt å reagere slik, det er normalt å bli sint på psykologen for å si noe slikt, det er normalt å føle skam og frykt for at foreldrene mine skal finne ut hva som blir sagt, også vil de forlate meg for godt. Det psykologen vil er at jeg skal erkjenne det som har skjedd, slik at jeg kan jobbe meg igjennom det. 

ts

Anonymkode: c6f43...ff9

Jeg mener ikke å hate, jeg bruker ikke lengre energi på å være sint, trist eller hate moren min. Hun er luft, har ikke snakket med henne på 5 år nå. Men før det så har jeg prøvd alt, det er bare til ingen nytte. Leser man om hvordan en sosiopat fungerer så er det som å lese om henne. Det er ikke noe galt med meg og det er en låst situasjon jeg ikke får gjort noe med. 

Men jeg har absolutt ingen forståelse for å videreføre vold til egne barn når man har opplevd det selv.

Anonymkode: 2760c...b4c

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Occulta skrev:

Ja, det kan virke som om jeg på noen måter nekter å erkjenne at alt dette faktisk har skjedd. For da blir jeg nødt til å stå i det.

Som regel når jeg tenker på alt som har skjedd så føles det som om det er noen andres minner, at dette ikke har hendt meg.

Slik er det for meg også, på en måte. Det føles så fjernt, jeg klarer ikke å ta det inn at det var så ille.

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mener ikke å hate, jeg bruker ikke lengre energi på å være sint, trist eller hate moren min. Hun er luft, har ikke snakket med henne på 5 år nå. Men før det så har jeg prøvd alt, det er bare til ingen nytte. Leser man om hvordan en sosiopat fungerer så er det som å lese om henne. Det er ikke noe galt med meg og det er en låst situasjon jeg ikke får gjort noe med. 

Men jeg har absolutt ingen forståelse for å videreføre vold til egne barn når man har opplevd det selv.

Anonymkode: 2760c...b4c

Det jeg mente, at det å være sint og slikt er enkelt... men det å forlate dem og aldri se seg tilbake. Det er svært vanskelig, så kudos til deg som har klart det. Du kan leve uten å bruke mye tid og energi på å være sint, prøve å fikse det osv. Du har gått videre og det, det bør du være stolt over. Mens jeg er i en situasjon hvor jeg ønsker å fikse ting, er sint og lei meg.. Innerst inne så vet at mamma kommer aldri til å forandre seg, hun kommer aldri til å unnskylde seg for det som skjedde. Fordi hun ser ikke hva hun gjorde galt, og det gjør meg sint og frustrert. Det beste for min psykiske helse, er å forlate henne og aldri se meg tilbake. Men det er ikke så enkelt. 

ts

Anonymkode: c6f43...ff9

[AnonymBruker]

Moren min drev med psykisk mishandling, samtidig som hun drakk mye. Jeg ble flyttet i fosterhjem veldig ung og fikk derfor ett veldig fint liv (selv om starten var dårlig). 

Faren min har delvis innrømmet at ting ikke var greit. Det var mye han ikke visste om  før jeg ble flyttet i fosterhjem. De var ikke sammen på den værste perioden til moren min, så jeg har ikke noe sinne mot han. Men jeg vet han har mye dårlig samvittighet for at ting var slik som de var. 

Moren min har jeg null kontakt med, mye av grunnen er fordi hun ikke innrømmer at det jeg opplevde ikke var greit. Og at hun fortsatte med å trykke meg ned alle årene jeg bodde i fosterhjem. Det gjør ikke vondt for meg å ikke ha kontakt med henne, siden hun bare slet meg ut de gangene jeg har prøvd. Og livet mitt er mye lettere og bedre uten henne. 

Også har jeg mye å takke forsterfamilien min for, jeg hadde aldri hatt ett helt vanlig, rolig og normalt liv uten oppveksten min der. De er mye av grunnen til at jeg er sterk nok til kutte ut kontakten med moren min. 

Anonymkode: 10dae...11e

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slik er det for meg også, på en måte. Det føles så fjernt, jeg klarer ikke å ta det inn at det var så ille.

Det jeg mente, at det å være sint og slikt er enkelt... men det å forlate dem og aldri se seg tilbake. Det er svært vanskelig, så kudos til deg som har klart det. Du kan leve uten å bruke mye tid og energi på å være sint, prøve å fikse det osv. Du har gått videre og det, det bør du være stolt over. Mens jeg er i en situasjon hvor jeg ønsker å fikse ting, er sint og lei meg.. Innerst inne så vet at mamma kommer aldri til å forandre seg, hun kommer aldri til å unnskylde seg for det som skjedde. Fordi hun ser ikke hva hun gjorde galt, og det gjør meg sint og frustrert. Det beste for min psykiske helse, er å forlate henne og aldri se meg tilbake. Men det er ikke så enkelt. 

ts

Anonymkode: c6f43...ff9

Har jobbet med meg selv fra jeg var 16, da jeg dro hjemmefra. Så vanvittig mye jeg fikk til bare jeg dro hjemmefra! Du kan ikke fikse moren din, du kan godta at hun er den hun er. Det innebærer at du selv nå godta at du aldri vil få en god og støttende mamma. Du må mest sannsynlig svelge mange kameler og la alt det negative hun sier gå inn det ene øret og ut det andre. Hvis du takler å ha det slik så kan du ha en god relasjon til din mor. 

Da jeg innså at det var å alltid være den som gir med min mor så droppet jeg det. Jeg var 20 da jeg tok valget.

Anonymkode: 2760c...b4c

[AnonymBruker]

20 hours ago, AnonymBruker said:

Er du psykologen min? Herregud det er som å høre henne! 
Alt stemmer for meg også. Før var jeg trist, jeg var lei meg fordi jeg ikke hadde en familie som elsket hverandre. Som gjorde ting med hverandre. Pappa har aldri vært med oss på stranden, svømmehalen, kino.. ingenting, absolutt ingenting. Samme med mamma, men hun påsto at hun ønsket, men kunne ikke. Måtte vaske, bingo, jobb, ut å handle, slappe av etc. Alltid en unnskyldning, så jeg gikk alltid rundt med et håp om at en dag skjer det. Da jeg var 8 år så ble jeg plassert på samme rom som min søster, vi har aldri vært venner. Men det var fordi rommet mitt skulle brukes som tv-stue. Der fikk vi til slutt en pc. Jeg har aldri sittet ned i stuen og sett på TV eller film med familien min. Aldri, ikke en eneste gang. Vi fikk ofte beskjed om å hente mat også gå opp og se tv mens vi spiste. Før var jeg trist. Nå er jeg sint. Hvorfor, hvorfor ville ikke mamma og pappa være mamma og pappa? Hvorfor ble vi alltid sent vekk? Hvorfor!! Jeg har ingen svar på det. Men det førte til at jeg følte meg uønsket, en byrde for foreldrene mine. 

Problemet mitt er at jeg snur sinnet mot meg selv. Jeg har gjort noe galt for å fortjene dette. Det er min skyld. Samtidig så har jeg kommet til et punkt hvor sinnet har snudd rundt. Jeg er sint på foreldrene mine og ønsker svar. Men får nok aldri det, fordi de vil kaste meg utav livet deres. Fordi vi var jo så heldige som hadde tv rom helt for oss selv. Vi var heldige som fikk en haug med VHS filmer og sega maskin. 

Problemet er jo at de sier de er glad i meg... men så har jeg så mange bevis for det motsatte. Og det blir så vanskelig. Jeg får dårlig skyldfølelse for å ikke godta hvordan ting var. Før så jeg aldri alt dette, hvor galt det var osv. Så alt er litt nytt for meg, fordi jeg har aldri tenkt noe over det, det bare var sånn. Men nå så ser jeg så mye feil hvor enn jeg ser. 

ts

Anonymkode: c6f43...ff9

Jeg er ikke utdannet psykolog så jeg er garantert ikke psykologen din:) Men jeg jobber i et annet helseyrke, kanskje det er derfor?:P

Jeg kan relatere til denne byrde-følelsen. Jeg var mye sykt som barn, og følgelig var det sikkert en del styr med meg, legetimer, medisiner, oppfølging osv.). Så når jeg hadde behov utover det akutte, så ble jeg avfeid. Mine foreldre gjorde heller ikke ting sammen med meg slik som du også beskriver. Det høres ut som om de hos deg, muligens ubevisst, forsøkte å erstatte tid med dem med materielle goder som filmer og spill?

Jeg har også rettet en del sinne innover, dog for andre ting enn hva som skjedde mellom meg og foreldrene mine, men det er akkurat like urasjonelt det jeg er sint på meg selv for, som det du er sint på deg selv for:P Det er overhodet ikke noe jeg rår over eller som er min feil.

Mine foreldre sier også at de er glade i meg, så det gjør det jo vanskelig når jeg er så sint på dem, og det gir meg også dårlig samvittighet i flekkene. Pluss at det utenfra får meg til å se ut som en skikkelig drittsekk:P Jeg har forsøkt å konfrontere særlig min mor ang. barndommen, men jeg kan like gjerne snakke til en vegg. Så jeg har egentlig bare innfunnet meg med at de aldri kommer til å skjønne det. Vel, frem til jeg blir emosjonell fordi vi krangler eller noe:P 

Men både dine og mine foreldre tror jeg nok er glade i oss, men en ting er hva de selv føler, men om det ikke blir gjort til handling så spiller det fint liten rolle. Det blir bare tomme ord, selv om de ikke er tomme for dem.

Anonymkode: 3c263...294

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke utdannet psykolog så jeg er garantert ikke psykologen din:) Men jeg jobber i et annet helseyrke, kanskje det er derfor?:P

Jeg kan relatere til denne byrde-følelsen. Jeg var mye sykt som barn, og følgelig var det sikkert en del styr med meg, legetimer, medisiner, oppfølging osv.). Så når jeg hadde behov utover det akutte, så ble jeg avfeid. Mine foreldre gjorde heller ikke ting sammen med meg slik som du også beskriver. Det høres ut som om de hos deg, muligens ubevisst, forsøkte å erstatte tid med dem med materielle goder som filmer og spill?

Jeg har også rettet en del sinne innover, dog for andre ting enn hva som skjedde mellom meg og foreldrene mine, men det er akkurat like urasjonelt det jeg er sint på meg selv for, som det du er sint på deg selv for:P Det er overhodet ikke noe jeg rår over eller som er min feil.

Mine foreldre sier også at de er glade i meg, så det gjør det jo vanskelig når jeg er så sint på dem, og det gir meg også dårlig samvittighet i flekkene. Pluss at det utenfra får meg til å se ut som en skikkelig drittsekk:P Jeg har forsøkt å konfrontere særlig min mor ang. barndommen, men jeg kan like gjerne snakke til en vegg. Så jeg har egentlig bare innfunnet meg med at de aldri kommer til å skjønne det. Vel, frem til jeg blir emosjonell fordi vi krangler eller noe:P 

Men både dine og mine foreldre tror jeg nok er glade i oss, men en ting er hva de selv føler, men om det ikke blir gjort til handling så spiller det fint liten rolle. Det blir bare tomme ord, selv om de ikke er tomme for dem.

Anonymkode: 3c263...294

Hvordan vet du det? Mange av de som bedriver omsorgssvikt eier ikke empati.

Anonymkode: 2760c...b4c

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan vet du det? Mange av de som bedriver omsorgssvikt eier ikke empati.

Anonymkode: 2760c...b4c

Hos meg så stemmer det, at de er glad i meg.. men allikevel gjort dårlige valg og hatt dårlig oppførsel. Det hadde vært så mye enklere om de var psykopater som elsket å skade meg fysisk og psykisk. Det hadde da vært enkelt å vende dem ryggen. 

ts

Anonymkode: c6f43...ff9

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hos meg så stemmer det, at de er glad i meg.. men allikevel gjort dårlige valg og hatt dårlig oppførsel. Det hadde vært så mye enklere om de var psykopater som elsket å skade meg fysisk og psykisk. Det hadde da vært enkelt å vende dem ryggen. 

ts

Anonymkode: c6f43...ff9

I og med at moren din nekter å unnskylde seg og mener at hun ikke har gjort noe galt så er det noe rart der da. 

Anonymkode: 2760c...b4c

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvordan vet du det? Mange av de som bedriver omsorgssvikt eier ikke empati.

Anonymkode: 2760c...b4c

Det er jeg ikke i tvil om, men ikke all omsorgssvikt handler om mangel på empati. Det kan handle om mangel på evne, engasjement osv. Men i mitt og TS sitt tilfelle, ut fra det hun beskriver om sine foreldre og det jeg vet om mine egne, så vil jeg tro det i alle fall. Selv om det kanskje hadde vært enklere om jeg ikke trodde det.

Anonymkode: 3c263...294

[Forundret..]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du som ble utsatt for omsorgssvikt/psykisk mishandling som barn.. Sliter du med å godta det nå? Jeg føler alltid en trang til å unnskylde foreldrene mine. Er ikke stolt av det, men i dag så ble jeg rett og slett sint på psykologen og stormet ut. Fordi hun brukte de ordene flere ganger. Jeg VET at det var omsorgssvikt, men får så dårlig samvittighet av å si det høyt. Vurderer å bytte psykolog, for min nåværende er så himla opptatt av at jeg skal se, føle, tenke og si høyt at "Ja jeg ble utsatt for omsorgssvikt og det var ikke min feil", men det er så vanskelig!! Det er foreldrene mine vi snakker om, de gjorde feil, ja.. men det er så vanskelig. 

Anonymkode: c6f43...ff9

Jeg sliter ikke med å godta det. Eller, ikke på det viset som deg.

Jeg var lenge forbanna på mor fordi jeg visste at hun ikke var egnet, fra ca tolvårs alderen så fikk jeg ut mye eder og galle for å si det slik. I årene 18-23 var jeg skikkelig forbannet pga barndommen som på flere vis ble tatt fra meg. Jeg slet med mindreverdighetskomplekser, noe jeg kjenner på innimellom fortsatt. 

Jeg har ikke unnskyldt henne fordi hun visste at hun ikke strakk til, hun kunne bedt om hjelp men gjorde det ikke.

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner ikke at dere klarer å gi sånn støtte og forståelse til foreldrene som har gjort slikt. Har selv null forståelse for det jeg gikk gjennom, den dama som fødte meg er en svak person. Jeg bryr meg lite om at hun hadde en dårlig oppvekst for da burde hun i hvert fall ikke føre det videre. Jeg har selv barn og hennes oppførsel kunne aldri falt meg inn. 

Anonymkode: 2760c...b4c

En del av det å bli voksen er å kunne se at foreldre bare er mennesker de også med egne problemer og utfordringer. Foreldre har egen bagasje som former dem.

Av og til vet de ikke bedre og kan de ikke bedre. Av og til er de preget av egen barndom. En får ikke automatisk en pedagogisk forståelse av barn og deres behov av å bli mamma eller pappa. Det er ganske komplekse greier og det sies at det tar flere generasjoner å rydde opp i slikt. Derfor er det mulig å se at en hadde skikkelig dårlige foreldre, ikke fordi de var onde slemme mennesker men fordi de ikke kunne bedre. Det betyr ikke at en trenger å ha noe å gjøre med de når en blir voksen fordi om de ikke bidrar med noe godt så er det lov å kutte dem ut.

Anonymkode: 5f7fe...f0d

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt for psykisk mishandling gjennom hele min oppvekst, og har fått mange senvirkninger. Merkelig nok har jeg aldri tatt det opp med mine foreldre, har aldri vært nær dem nok,til å vrenge sjelen min. I tillegg har jeg vært redd for at de hadde benektet det siden psykisk mishandling er så forvirrende, samtidig som blåmerkene sitter på innsiden, og derfor er usynlig for alle utenom de som var i situasjonen selv. Bitterhet har jeg aldri vært plaget av, på tross av angst, og dissosiasjon som senvirkninger. Den fysiske " mishandlingen" har jeg aldri vært plaget av, lugging, kniping etc, den var bagatellmessig pluss at den var så konkret slik at den ikke førte til forvirring. Det var også mye rus da jeg vokste opp, selvsagt førte den til mye stress, siden den lå innenfor det ekstreme, men den var heller ikke så skadelig siden den ikke var rettet mot meg personlig.Jeg har flere ganger opplevd at mennesker rundt meg har fått sjokk av den ekstreme rusatferden til min mor, men da føler jeg at de ikke forstår, for det var jo den psykiske volden som skadet meg, og som har gjort at jeg sliter med psykiske ettervirkninger også i dag.

Anonymkode: 4e58d...16c

[AnonymBruker]

http://www.annekristine.no/tag/voksne-barn-av-foreldre-med-personlighetsforstyrrelser/

Psykisk mishandling.

Anonymkode: 4e58d...16c

[AnonymBruker]

Jeg ble psykisk og fysisk mishandlet av mine foreldre. Utad så fasaden perfekt ut med to veloppdradde  barn og et plettfritthjem og mammas englestemme når gjester kom på besøk. Jenter som en sjelden gang kom innom synes jeg var så heldig som hadde en så snill mamma. de fikk kandissukker og saft av henne og hun var så koselig. Inni meg skjønte jeg ingenting, det måtte være noe med meg, og jeg ble så sliten av å tenke på det så jeg lot det ligge og sluttet nesten å føle.

Jeg hadde vært hos tannlegen. Jeg gruet meg til det var min tur etter all boringen året før friskt i minne, derfor  tok jeg mot til meg sa jeg at hun som var etter oss kunne gå inn foran meg. Og de takket for det. På hjemveien måtte vi gå et ganske langt stykke til fots gjennom en skog. Og da min mor aner seg helt usett fra andre mennesker ,skjønner jeg senere,,,,, rykker hun meg plutselig hardt i armen , så hardt at det føles som den er gått ut av ledd. Jeg gråter. Både av det plutselige sjokket og den voldsomme smerten.  Hun  er rasende for at jeg sa de andre kunne gå inn før oss. jeg er opptatt av at ingen på skolen skal se at jeg har grått, de må ikke se det,ikke for alt i verden, for da går verden under.Jeg prøver å smile og late som ingenting i skolegården men følelsen i armen er der i flere dager. Så fortrenger jeg det. helt til neste episode.

 

Familien er på biltur og jeg har noe viktig på hjerte som jeg ikke kan la være å si. Men min far vil ikke høre. jeg adlyder men prøver denne gang med hviskende forsiktig stemme å si til mine foreldre det jeg har på hjertet. Plutselig brøler min far til og sier ET ORD TIL SÅ........ nå siler tårene mine, all fornuft inni meg sier at jeg må formidle det jeg har på hjertet. Far tåler ikke hikstene mine. Med ett og uten noe forvarsel svinger han opp i innkjørselen til et fremmed hus og sier at her skal jeg bo med dem for mine foreldre vil ikke ha meg mer og jeg får aldri komme hjem til dem mere, aldri se dem mere. Det er bestemt. Lammet av angst, jeg klarer ikke å gråte ber jeg om nåde og jeg skal aldri klage mer og da får jeg aller nådigst bli med dem hjem igjen.

De verste episodene med all ydmykelsen og slagene på bar kropp blir for mye å skrive om. Om da moren min knuste en tallerk i hodet på meg fordi jeg ikke ville spise

 

Mine foreldre benekter idag absolutt alt. ingen har hatt så gode foreldre som oss. Skuespillet deres er til å bli kvalm av.                                                                                                                                                                                                                                                  

Anonymkode: c881b...5c0