Utsatt for omsorgssvikt/psykisk mishandling?

[AnonymBruker]

Du som ble utsatt for omsorgssvikt/psykisk mishandling som barn.. Sliter du med å godta det nå? Jeg føler alltid en trang til å unnskylde foreldrene mine. Er ikke stolt av det, men i dag så ble jeg rett og slett sint på psykologen og stormet ut. Fordi hun brukte de ordene flere ganger. Jeg VET at det var omsorgssvikt, men får så dårlig samvittighet av å si det høyt. Vurderer å bytte psykolog, for min nåværende er så himla opptatt av at jeg skal se, føle, tenke og si høyt at "Ja jeg ble utsatt for omsorgssvikt og det var ikke min feil", men det er så vanskelig!! Det er foreldrene mine vi snakker om, de gjorde feil, ja.. men det er så vanskelig. 

Anonymkode: c6f43...ff9

[AnonymBruker]

Jeg har ikke blitt utsatt for grov omsorgssvikt/psykisk mishandling, men det har vært til stede. Jeg sliter ikke med å godta det fordi jeg skjønner at foreldrene mine prøvde å gjøre sitt beste og kanskje ikke fikk den beste veiledningen fra familietjenesten de var i kontakt med. Det jeg sliter med er at foreldrene mine nekter å innse hva de utsatte meg for. Kanskje mamma har innrømt delvis at de stemplet meg som familiens sorte får og at det var deres egen feil, og at de har behandlet meg som et sort får i familien. Søsteren min har også skjønt dette etterhvert tror jeg. Men pappa og broren min har ennå ikke forstått, eller nekter iallefall å innrømme at det var slik det var, og det synes jeg er vanskelig å godta. Broren min nekter også å innrømme at jeg og han er lik på mange områder. Pappa forsvarer broren min i at vi ikke har disse tingene felles, og sier at "dere er jo veldig forskjellige da" med hint om at jeg er veldig aggressiv osv, når jeg ikke er det... Det synes jeg er veldig vondt, og jeg blir sint og lei meg av å tenke på at de har et såpass unyansert syn på både meg og relasjonene i familien. 

Både jeg og søsteren min ble utsatt for fysisk mishandling ved at vi ble slått (det man kalte "ris på rumpa" før i tiden), og når vi skulle få ris så ble vi gjerne jaget ned trappa o.l. Dette er psykisk mishandling. Søsteren min innagerte og jeg utagerte, litt derfor jeg ble stemplet som "sort får" i familien som var mye sint etc. Jeg har hatt skikkelig opprør med foreldrene mine pga dette, og sagt klart og tydelig i fra, og det er derfor det som nevnt har blitt sånn at mamma kanskje delvis har innrømt dette. Men det kommer aldri fra hennes munn at det var omsorgssvikt eller mishandling, selv om det rent juridisk er det det er. Jeg skjønner godt hvordan du har det TS, når du synes det er vanskelig å sette ord på det. Jeg er veldig glad for at jeg har tatt det "oppgjøret" med foreldrene mine, men har syntes det har vært utrolig vanskelig å bli møtt med den motstanden fra pappa og broren min. Som da igjen (direkte eller indirekte) beskylder meg for å være sint og aggressiv, som om problemet lå hos meg og alt var min feil. 

Anonymkode: f1e86...cd7

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt for omsorgssvikt, fysisk og psykisk mishandling. Jeg er vel mer til ro med at det skjedde nå(jeg er 30), men det er de emosjonelle konsekvensene som jeg har vansker med(er til psykolog for å prøve å rette på dette), og som gjør meg så rasende. Det har påvirket livet mitt i så negativ retning fra så tidlig av at jeg hater hvordan livet mitt har blitt, og alt er pga. de emosjonelle konsekvensene fra det mine foreldre gjorde. Så jeg får jo en daglig påminning. Pluss at mine foreldre selv benekter alt, så det er også vanskelig.

Så jeg er nok i langt større grad sint på dem enn du er, og det har jeg forsåvidt alltid vært. Har kanskje litt med personlighet å gjøre? Samtidig merker jeg jo at det er tabu å være sint på sine foreldre, nærmest uavhengig av hva de har gjort, så jeg unngår å snakke om dette til noen. Så det trenger ikke å være noen fordel.

Jeg hører jo at du klarer å tenke rasjonelt; du ble utsatt for omsorgssvikt og det var ikke din feil. Men det høres ut som den emosjonelle biten, altså tilknytningen man naturlig nok likevel har til sine foreldre, ikke helt henger på. Det er i alle fall akkurat den biten der som gjør seg gjeldende hos meg; jeg vet hva som er rasjonelt, men følelsene kjører sitt eget løp. Om det gav mening:P

Men det er klart at dette gjør det vanskelig! Men det er jo noe av poenget; å få nøstet opp i det som er vanskelig. Men å slå seg til ro med at de utsatte deg for omsorgssvikt, og at det ikke var din feil, er jo ikke det samme som å si at de ikke var glade i deg. At de ikke gjorde sitt beste. Men det betyr ikke at det ikke var omsorgssvikt inne i bildet likevel.

Anonymkode: 3c263...294

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du som ble utsatt for omsorgssvikt/psykisk mishandling som barn.. Sliter du med å godta det nå? Jeg føler alltid en trang til å unnskylde foreldrene mine. Er ikke stolt av det, men i dag så ble jeg rett og slett sint på psykologen og stormet ut. Fordi hun brukte de ordene flere ganger. Jeg VET at det var omsorgssvikt, men får så dårlig samvittighet av å si det høyt. Vurderer å bytte psykolog, for min nåværende er så himla opptatt av at jeg skal se, føle, tenke og si høyt at "Ja jeg ble utsatt for omsorgssvikt og det var ikke min feil", men det er så vanskelig!! Det er foreldrene mine vi snakker om, de gjorde feil, ja.. men det er så vanskelig. 

Anonymkode: c6f43...ff9

Når jeg fikk barn, innså jeg mer og mer hvor grov omsorgsvikt jeg hadde vokst opp i. Først da ble øynene mine virkelig åpnet. Først da sa jeg, at jeg har vokst opp med grov omsorgsvikt. Har ptsd og sliter hver dag. Men psykologen hjelper meg med å dra fram ting jeg helst ikke vil snakke om og det blir lettere og bedre. 

Forstår deg ,men kanskje det kan være godt å faktisk forstå at det var det du ble utsatt for? uten å måtte ha dårlig samvittighet. Det er ikke din feil! Det er faktisk foreldrene dine sin feil. De valgtr å la deg vokse opp i det. Ikke du!

*klem*

Anonymkode: b9798...022

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du som ble utsatt for omsorgssvikt/psykisk mishandling som barn.. Sliter du med å godta det nå? Jeg føler alltid en trang til å unnskylde foreldrene mine. Er ikke stolt av det, men i dag så ble jeg rett og slett sint på psykologen og stormet ut. Fordi hun brukte de ordene flere ganger. Jeg VET at det var omsorgssvikt, men får så dårlig samvittighet av å si det høyt. Vurderer å bytte psykolog, for min nåværende er så himla opptatt av at jeg skal se, føle, tenke og si høyt at "Ja jeg ble utsatt for omsorgssvikt og det var ikke min feil", men det er så vanskelig!! Det er foreldrene mine vi snakker om, de gjorde feil, ja.. men det er så vanskelig. 

Anonymkode: c6f43...ff9

Jeg har aldri trengt å repetere noe høyt. Han påpeker hvem som er de ansvarlige, at det er rett å føle som jeg gjør. Faktisk har vi pratet masse rundt dette uten at ordet omsorgssvikt har blitt brukt til det kjedsommelige for at det skal synke inn. 

Dessuten trenger ikke foreldrene dine være onde for å begå omsorgssvikt. Ofte består omsorgssvikt i å ikke gjøre noe.  Det går også ann å ha et greit forhold til dem i dag likevel. For eksempel så gjør mange det samme som det deres foreldre gjorde mot dem, og det er heller ikke alle som har nok sosialkompetanse til å kunne fungere som omsorgsperson. 

Anonymkode: 4e315...d76

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har aldri trengt å repetere noe høyt. Han påpeker hvem som er de ansvarlige, at det er rett å føle som jeg gjør. Faktisk har vi pratet masse rundt dette uten at ordet omsorgssvikt har blitt brukt til det kjedsommelige for at det skal synke inn. 

Dessuten trenger ikke foreldrene dine være onde for å begå omsorgssvikt. Ofte består omsorgssvikt i å ikke gjøre noe.  Det går også ann å ha et greit forhold til dem i dag likevel. For eksempel så gjør mange det samme som det deres foreldre gjorde mot dem, og det er heller ikke alle som har nok sosialkompetanse til å kunne fungere som omsorgsperson. 

Anonymkode: 4e315...d76

Jeg er den samme som den første som svarte i denne tråden.. Og jeg er veldig glad i og har nær kontakt med foreldrene mine selv om jeg ble utsatt for disse handlingene. De var gode foreldre utenom disse episodene og den urettferdige kjeftingen (som også bidro til at jeg ble "sint" som barn). Og jeg er fullt klar over og bevisst på alt de har gjort for meg oppigjennom. Men det rettferdiggjør likevel ikke handlinger mot barn som er urett, og derfor trenger man å plassere skylden der den hører hjemme. 

Når det gjelder det jeg har uthevet i det du skrev: dette er dessverre veldig sant - barndommen går ofte i generasjoner, med mindre foreldrene selv har reflektert veldig mye over omsorgssvikten og hva det gjorde med en, hva som er god barndom og god omsorg osv. Pappa ga oss "ris på rumpa" fordi han selv ble slått med bjørkeris etc. Men det er ikke noe bedre om det er med eller uten bjørkeris, fysisk mishandling er det uansett. Også psykisk, med tanke på maktposisjonen en forelder står i og at barnet blir utrygg i situasjonen og ender med å skylde på seg selv for noe som rent helhetlig er urettferdig, sett utenfra. 

Anonymkode: f1e86...cd7

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler forresten alle som har opplevd omsorgssvikt, og som liker barn, å utdanne seg innen pedagogikk. Eks. barnehagelærer eller barnevernspedagogikk. Da får man et mye bredere perspektiv på ting og ser sammenhenger osv. Det har vært som terapi for meg, rett og slett  

Anonymkode: f1e86...cd7

[AnonymBruker]

Oy, her var det mange svar, vil svare dere hver og en. 

 

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

1: Jeg sliter ikke med å godta det fordi jeg skjønner at foreldrene mine prøvde å gjøre sitt beste og kanskje ikke fikk den beste veiledningen fra familietjenesten de var i kontakt med.

2: Det jeg sliter med er at foreldrene mine nekter å innse hva de utsatte meg for. 

3: Både jeg og søsteren min ble utsatt for fysisk mishandling ved at vi ble slått (det man kalte "ris på rumpa" før i tiden), og når vi skulle få ris så ble vi gjerne jaget ned trappa o.l. Dette er psykisk mishandling.

4: Jeg har hatt skikkelig opprør med foreldrene mine pga dette, og sagt klart og tydelig i fra, og det er derfor det som nevnt har blitt sånn at mamma kanskje delvis har innrømt dette. Men det kommer aldri fra hennes munn at det var omsorgssvikt eller mishandling, selv om det rent juridisk er det det er. 

Anonymkode: f1e86...cd7

Er som å lese om mine problemer. 
1: Akkurat det sliter jeg også med. Jeg vet at de aldri i livet hadde gjort halvparten, om de viste hvor skadelig det var. Det var liksom en kommentar her, erting der, trykker meg ned.. summen av alt, har ført til at jeg nå sliter psykisk. 
2: akkurat sånn er det her også, mamma hadde slått meg blå og gul om hun viste hva psykologen sier om henne, altså om omsorgssvikt. 
3: Det vokste jeg også opp med. Mamma kastet ting etter oss og tok hardt tak i oss. En gang så skulle hun dra meg ned trappen, endte opp med at jeg falt og brakk foten. Grunnen var så idotisk som at jeg hadde satt på ny oppvaskmaskin og hun sa jeg skulle ta ut det som var nyvasket. Men jeg hadde tatt det ut, så satt inn det som var skitten og satt den på igjen. Men hun trodde ikke på meg og ble sint fordi jeg hadde satt på en ren maskin på nytt. For det i vasken hadde nemlig søsteren min vasket for hånd og fått 50 kr for. Hun løy så klart, løy og stjal og jeg fikk alltid skylden. Så det med sorte får, det var meg også, alltid min skyld at noe forsvant, alltid min skyld og aldri søsteren min. 
4: Det tørr jeg ikke, så kudos til deg! virkelig. Det er en ting psykologen har sagt jeg burde gjøre. For foreldrene mine vet ikke hva de har gjort galt, fordi jeg har aldri turt å si noe. Men jeg tørr ikke, er redd for å miste dem, at de skal vende meg ryggen. 

ts

Anonymkode: c6f43...ff9

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble utsatt for omsorgssvikt, fysisk og psykisk mishandling. Jeg er vel mer til ro med at det skjedde nå(jeg er 30), men det er de emosjonelle konsekvensene som jeg har vansker med(er til psykolog for å prøve å rette på dette), og som gjør meg så rasende. Det har påvirket livet mitt i så negativ retning fra så tidlig av at jeg hater hvordan livet mitt har blitt, og alt er pga. de emosjonelle konsekvensene fra det mine foreldre gjorde. Så jeg får jo en daglig påminning. Pluss at mine foreldre selv benekter alt, så det er også vanskelig.

Så jeg er nok i langt større grad sint på dem enn du er, og det har jeg forsåvidt alltid vært. Har kanskje litt med personlighet å gjøre? Samtidig merker jeg jo at det er tabu å være sint på sine foreldre, nærmest uavhengig av hva de har gjort, så jeg unngår å snakke om dette til noen. Så det trenger ikke å være noen fordel.

Jeg hører jo at du klarer å tenke rasjonelt; du ble utsatt for omsorgssvikt og det var ikke din feil. Men det høres ut som den emosjonelle biten, altså tilknytningen man naturlig nok likevel har til sine foreldre, ikke helt henger på. Det er i alle fall akkurat den biten der som gjør seg gjeldende hos meg; jeg vet hva som er rasjonelt, men følelsene kjører sitt eget løp. Om det gav mening:P

Men det er klart at dette gjør det vanskelig! Men det er jo noe av poenget; å få nøstet opp i det som er vanskelig. Men å slå seg til ro med at de utsatte deg for omsorgssvikt, og at det ikke var din feil, er jo ikke det samme som å si at de ikke var glade i deg. At de ikke gjorde sitt beste. Men det betyr ikke at det ikke var omsorgssvikt inne i bildet likevel.

Anonymkode: 3c263...294

Er du psykologen min? Herregud det er som å høre henne! 
Alt stemmer for meg også. Før var jeg trist, jeg var lei meg fordi jeg ikke hadde en familie som elsket hverandre. Som gjorde ting med hverandre. Pappa har aldri vært med oss på stranden, svømmehalen, kino.. ingenting, absolutt ingenting. Samme med mamma, men hun påsto at hun ønsket, men kunne ikke. Måtte vaske, bingo, jobb, ut å handle, slappe av etc. Alltid en unnskyldning, så jeg gikk alltid rundt med et håp om at en dag skjer det. Da jeg var 8 år så ble jeg plassert på samme rom som min søster, vi har aldri vært venner. Men det var fordi rommet mitt skulle brukes som tv-stue. Der fikk vi til slutt en pc. Jeg har aldri sittet ned i stuen og sett på TV eller film med familien min. Aldri, ikke en eneste gang. Vi fikk ofte beskjed om å hente mat også gå opp og se tv mens vi spiste. Før var jeg trist. Nå er jeg sint. Hvorfor, hvorfor ville ikke mamma og pappa være mamma og pappa? Hvorfor ble vi alltid sent vekk? Hvorfor!! Jeg har ingen svar på det. Men det førte til at jeg følte meg uønsket, en byrde for foreldrene mine. 

Problemet mitt er at jeg snur sinnet mot meg selv. Jeg har gjort noe galt for å fortjene dette. Det er min skyld. Samtidig så har jeg kommet til et punkt hvor sinnet har snudd rundt. Jeg er sint på foreldrene mine og ønsker svar. Men får nok aldri det, fordi de vil kaste meg utav livet deres. Fordi vi var jo så heldige som hadde tv rom helt for oss selv. Vi var heldige som fikk en haug med VHS filmer og sega maskin. 

Problemet er jo at de sier de er glad i meg... men så har jeg så mange bevis for det motsatte. Og det blir så vanskelig. Jeg får dårlig skyldfølelse for å ikke godta hvordan ting var. Før så jeg aldri alt dette, hvor galt det var osv. Så alt er litt nytt for meg, fordi jeg har aldri tenkt noe over det, det bare var sånn. Men nå så ser jeg så mye feil hvor enn jeg ser. 

ts

Anonymkode: c6f43...ff9

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Oy, her var det mange svar, vil svare dere hver og en. 

 

Er som å lese om mine problemer. 
1: Akkurat det sliter jeg også med. Jeg vet at de aldri i livet hadde gjort halvparten, om de viste hvor skadelig det var. Det var liksom en kommentar her, erting der, trykker meg ned.. summen av alt, har ført til at jeg nå sliter psykisk. 
2: akkurat sånn er det her også, mamma hadde slått meg blå og gul om hun viste hva psykologen sier om henne, altså om omsorgssvikt. 
3: Det vokste jeg også opp med. Mamma kastet ting etter oss og tok hardt tak i oss. En gang så skulle hun dra meg ned trappen, endte opp med at jeg falt og brakk foten. Grunnen var så idotisk som at jeg hadde satt på ny oppvaskmaskin og hun sa jeg skulle ta ut det som var nyvasket. Men jeg hadde tatt det ut, så satt inn det som var skitten og satt den på igjen. Men hun trodde ikke på meg og ble sint fordi jeg hadde satt på en ren maskin på nytt. For det i vasken hadde nemlig søsteren min vasket for hånd og fått 50 kr for. Hun løy så klart, løy og stjal og jeg fikk alltid skylden. Så det med sorte får, det var meg også, alltid min skyld at noe forsvant, alltid min skyld og aldri søsteren min. 
4: Det tørr jeg ikke, så kudos til deg! virkelig. Det er en ting psykologen har sagt jeg burde gjøre. For foreldrene mine vet ikke hva de har gjort galt, fordi jeg har aldri turt å si noe. Men jeg tørr ikke, er redd for å miste dem, at de skal vende meg ryggen. 

ts

Anonymkode: c6f43...ff9

Uff, høres ikke ut som moren din heller var god på å se seg selv utenfra. Skjønner godt at du som barn ble usikker når du ble behandlet på den måten. 

Jeg tror ikke foreldre kan vende barna sine ryggen, det er iallefall for meg helt utenkelig - og umenneskelig. Foreldrene mine har aldri vurdert å vende meg ryggen (tror jeg) pga mitt oppgjør mot dem, problemet har heller vært at de trer inn i en slags offerrolle med en gang jeg nevner det (á la - det er så synd i dem fordi jeg tar opp disse fæle tingene "hele tiden"). Altså, motstand mot å innrømme og forstå. Faren min har psykiske problemer på grunn av omsorgssvikten i sin oppvekst da, så det forklarer hvorfor jeg ikke har kommet så mye lengre med han - han makter ikke å erkjenne/si at han selv har drevet med omsorgssvikt.

Hadde jeg vært deg ville jeg bare tatt mot til meg og skrevet et brev med alle følelser og tanker du har om dette, hva det har gjort med deg og fortsatt gjør med deg. Men gi deg selv tid, og gi foreldrene dine tid til å fordøye det du setter ord på. Det kan hende det er en lang prosess å få de til å forstå, men til slutt er det kanskje det beste for din egen del. Jeg for min del hadde aldri kunnet leve med å akseptere at jeg ble stemplet og behandlet på den måten jeg ble, iallefall ikke at jeg fikk utvidet perspektivet mitt gjennom utdanning om barns oppvekst. Så det var en vond, hard klump som måtte stikkes hull på en gang for alle, og så lenge pappa og broren min fortsetter å fornekte så vil den fortsatt være der, men den er iallefall litt mindre. 

Lykke til <3 

Anonymkode: f1e86...cd7

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har aldri trengt å repetere noe høyt. Han påpeker hvem som er de ansvarlige, at det er rett å føle som jeg gjør. Faktisk har vi pratet masse rundt dette uten at ordet omsorgssvikt har blitt brukt til det kjedsommelige for at det skal synke inn. 

Dessuten trenger ikke foreldrene dine være onde for å begå omsorgssvikt. Ofte består omsorgssvikt i å ikke gjøre noe.  Det går også ann å ha et greit forhold til dem i dag likevel. For eksempel så gjør mange det samme som det deres foreldre gjorde mot dem, og det er heller ikke alle som har nok sosialkompetanse til å kunne fungere som omsorgsperson. 

Anonymkode: 4e315...d76

Det som gjør det så vanskelig. De er ikke psykopater! De torturerte meg ikke med vilje, de skadet meg ikke med vilje. Og det er det som gjør alt så himla vanskelig. Og i dag så har de ikke den makten over meg lengre. Jeg er voksen, jeg tørr å stå opp for meg selv og det vet de også. Men så er det hele barndommen, alt jeg holder på å rydder oppi nå.. og de går rundt og tror at alt er bra og alt var bra. De var ikke feilfrie så de er unnskyldt... det er bare så vanskelig å godta og si "Ja jeg ble utsatt for omsorgssvikt".  

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg fikk barn, innså jeg mer og mer hvor grov omsorgsvikt jeg hadde vokst opp i. Først da ble øynene mine virkelig åpnet. Først da sa jeg, at jeg har vokst opp med grov omsorgsvikt. Har ptsd og sliter hver dag. Men psykologen hjelper meg med å dra fram ting jeg helst ikke vil snakke om og det blir lettere og bedre. 

Forstår deg ,men kanskje det kan være godt å faktisk forstå at det var det du ble utsatt for? uten å måtte ha dårlig samvittighet. Det er ikke din feil! Det er faktisk foreldrene dine sin feil. De valgtr å la deg vokse opp i det. Ikke du!

*klem*

Anonymkode: b9798...022

Hos meg så kom vendepunktet da jeg flyttet ut. Husker ikke hva psykologen kalte det, komplisert (?) ptsd eller noe. Jeg har levd et helt liv i utrygghet og i konstant frykt. Jeg var redd for å få kjeft for noe jeg ikke hadde gjort. At mamma står å brøler fæle ting i ansiktet mitt, sier stygge ting, kjefter på meg, kaster ting etter meg.. jeg fant aldri roen i kroppen. Og da jeg flyttet ut for meg selv, så var jeg fortsatt redd og utrygg. Jeg fikk panikkanfall hver gang det ringte på døren eller telefonen ringte, eller om jeg fikk en beskjed på facebook. Fordi jeg var livredd for at det var mamma som var sint på meg. Det var da jeg innså hvor ille det egentlig var under hele oppveksten. Hvor dypt og innviklet denne frykten er. Denne frykten utviklet seg til ptsd. 1 mnd etter at jeg flyttet ut så fikk jeg et lite sammenbrudd. Fordi jeg sov dårlig og følte meg ikke trygg i mitt eget hjem. Etter det så har mer og mer kommet frem, grums og dritt fra barndommen som jeg aldri har tenkt noe over. Ting jeg ikke har stilt noe spørsmål til, "mamma kaster en stekepanne etter meg fordi jeg gjorde ikke leksene mine.. helt normalt".. nå så ser jeg hvor sykt det egentlig var. Og det er veldig vanskelig å akseptere. For hun er jo ikke ond.. hun slet vell med sitt, trøtt og sliten etter jobb, kort lunte.. jeg vet ikke, men hun viste nok ikke hvor skadelig det var.  

ts

Anonymkode: c6f43...ff9

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uff, høres ikke ut som moren din heller var god på å se seg selv utenfra. Skjønner godt at du som barn ble usikker når du ble behandlet på den måten. 

Jeg tror ikke foreldre kan vende barna sine ryggen, det er iallefall for meg helt utenkelig - og umenneskelig. Foreldrene mine har aldri vurdert å vende meg ryggen (tror jeg) pga mitt oppgjør mot dem, problemet har heller vært at de trer inn i en slags offerrolle med en gang jeg nevner det (á la - det er så synd i dem fordi jeg tar opp disse fæle tingene "hele tiden"). Altså, motstand mot å innrømme og forstå. Faren min har psykiske problemer på grunn av omsorgssvikten i sin oppvekst da, så det forklarer hvorfor jeg ikke har kommet så mye lengre med han - han makter ikke å erkjenne/si at han selv har drevet med omsorgssvikt.

Hadde jeg vært deg ville jeg bare tatt mot til meg og skrevet et brev med alle følelser og tanker du har om dette, hva det har gjort med deg og fortsatt gjør med deg. Men gi deg selv tid, og gi foreldrene dine tid til å fordøye det du setter ord på. Det kan hende det er en lang prosess å få de til å forstå, men til slutt er det kanskje det beste for din egen del. Jeg for min del hadde aldri kunnet leve med å akseptere at jeg ble stemplet og behandlet på den måten jeg ble, iallefall ikke at jeg fikk utvidet perspektivet mitt gjennom utdanning om barns oppvekst. Så det var en vond, hard klump som måtte stikkes hull på en gang for alle, og så lenge pappa og broren min fortsetter å fornekte så vil den fortsatt være der, men den er iallefall litt mindre. 

Lykke til <3 

Anonymkode: f1e86...cd7

Ser at det datt ut et ord: "iallefall ikke ETTER at jeg fikk utvider perspektivet mitt ... "

Anonymkode: f1e86...cd7

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du som ble utsatt for omsorgssvikt/psykisk mishandling som barn.. Sliter du med å godta det nå? Jeg føler alltid en trang til å unnskylde foreldrene mine. Er ikke stolt av det, men i dag så ble jeg rett og slett sint på psykologen og stormet ut. Fordi hun brukte de ordene flere ganger. Jeg VET at det var omsorgssvikt, men får så dårlig samvittighet av å si det høyt. Vurderer å bytte psykolog, for min nåværende er så himla opptatt av at jeg skal se, føle, tenke og si høyt at "Ja jeg ble utsatt for omsorgssvikt og det var ikke min feil", men det er så vanskelig!! Det er foreldrene mine vi snakker om, de gjorde feil, ja.. men det er så vanskelig. 

Anonymkode: c6f43...ff9

Ble utsatt for det, men jeg kan faktisk se det fra deres side i voksen alder. Jeg sier ALDRI at det var min skyld da. Bare at jeg forstår. Har det ikke vondt med det lenger i det hele tatt selv om det tok noen år å finne veien hit.

Det kommer jo mye an på hvorfor det skjedde også. Mine foreldre var veldig unge og de hadde sin historie! De mislyktes, men gjorde det beste ut fra deres forutsetninger. 

Men det er ikke DIN SKYLD! Et barn er i foreldrenes varetekt. Et barn har aldri skyld for hva de voksne gjør. En kan bare være heldig å forstå en dag.

til deg.

Anonymkode: d82d9...0e9

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ble utsatt for det, men jeg kan faktisk se det fra deres side i voksen alder. Jeg sier ALDRI at det var min skyld da. Bare at jeg forstår. Har det ikke vondt med det lenger i det hele tatt selv om det tok noen år å finne veien hit.

Det kommer jo mye an på hvorfor det skjedde også. Mine foreldre var veldig unge og de hadde sin historie! De mislyktes, men gjorde det beste ut fra deres forutsetninger. 

Men det er ikke DIN SKYLD! Et barn er i foreldrenes varetekt. Et barn har aldri skyld for hva de voksne gjør. En kan bare være heldig å forstå en dag.

til deg.

Anonymkode: d82d9...0e9

Men alt er mye lettere om foreldrene erkjenner og innrømmer.

Anonymkode: f1e86...cd7

[duplexx]

Interessant spørsmål. Både ja og nei. Jeg kan se det, fordi jeg ser de små barna i foreldrene mine... men jeg kan ikkke helt forstå det.

Jeg hadde en far som voldtok meg, vennene hans, farfar (jeg ser hvor pappaen min kommer fra...), fest og fyll hver samværshelg. Men det verste er likevel mammaen min! Pappa har jeg bare begravd i historien, han er så skadet at det finnes ikke ord. Mens moren min, som skulle være den oppegående, var ikke det likevel. At hun lukket øynene, at hun enda oppfører seg som hun gjør når vi ses - det sjokkerer meg. Jeg har to barn selv, og hadde aldri klart å leve med meg selv, eller den distansen hun har skapt mellom oss. Jeg FORSTÅR at det er vanskelig for henne, jeg forstår at hun nok ikke har tatt det ordentlig innover seg. Men jeg syns det er veldig feigt. Og hadde aldri klart å ta slike valg om det gjaldt mine egne barn.

Det virker jo sykt. Og det har jeg fått høre. Men det er lettere for meg å se galskapen hos mammaen min, enn pappaen min. For det var liksom hun jeg regnet med.

Det er nok veldig vanlig å unnskylde foreldre, for de er noen ganger alt vi har. Har hatt. Og man trodde de alltid visste og gjorde best. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ble utsatt for det, men jeg kan faktisk se det fra deres side i voksen alder. Jeg sier ALDRI at det var min skyld da. Bare at jeg forstår. Har det ikke vondt med det lenger i det hele tatt selv om det tok noen år å finne veien hit.

Det kommer jo mye an på hvorfor det skjedde også. Mine foreldre var veldig unge og de hadde sin historie! De mislyktes, men gjorde det beste ut fra deres forutsetninger. 

Men det er ikke DIN SKYLD! Et barn er i foreldrenes varetekt. Et barn har aldri skyld for hva de voksne gjør. En kan bare være heldig å forstå en dag.

til deg.

Anonymkode: d82d9...0e9

Det er noe jeg tenker mye på. Jeg forstår jo at det var ikke enkelt. Med tanke på økonomi og tidspress. Sleng på arvelig temperament så får du en dårlig combo. Jeg hater ikke mamma og pappa i dag. De er fantastiske foreldre nå, ingen er perfekte men de er mamma og pappa. Jeg er ikke redd dem lengre, jeg får ikke kjeft for alt og ingenting, de hever ikke stemmen til meg. Problemet er at jeg sliter med å godta det som har skjedd. Det er så vanskelig når psykologen rister av sinne når jeg forteller om barndommen. Rister på hodet og sier "Det er omsorgssvikt", "det er psykisk mishandling". 

Der og da, da jeg var yngre, så var det ikke så vanskelig sånn egentlig. Jeg søkte trøst og omsorg, men fikk det ikke og ble lei meg. Men mishandling og omsorgssvikt.. det følte jeg aldri. Jeg viste ikke bedre, jeg trudde det skulle være sånn. Og de stygge følelsene jeg hadde, de gjorde ting komplisert. Om jeg ble lei meg, så var det min egen skyld. Fordi jeg måtte skjerpe meg og slutte å være så drama queen. Om jeg ble lei meg, så fikk jeg høre de ordene "skjerp deg". Så det ble min skyld, det var min egen skyld så jeg søkte trøst og ble avvist.. også ble jeg lei meg og det var min egen skyld og sånn gikk det da  dag inn og dag ut i mange, mange år. Ikke en eneste gang i barndommen, så skylte jeg på foreldrene mine. Det var alltid min egen skyld, fordi det var det de sa til meg. Og det er først nå jeg ser hvor sykt det er! Hvor sykt det er å skylde på et lite barn at det snør ute, og mamma tørr ikke å kjøre meg til skolen og veiene var ikke brøytet til å gå i 45 min. Så da fikk jeg kjeft, fordi jeg måtte kjøres og kunne ikke gå fordi jeg hadde ikke vintersko. men det å si "Jeg har ikke penger til å kjøpe vintersko til datteren min", det sa mamma aldri. Hun ble sint og tok det utover meg. Jo mer jeg tenker på det, jo sykere er det. Det skal ikke være sånn! Og det gjør meg sint. 

ts

Anonymkode: c6f43...ff9

[AnonymBruker]

2 minutter siden, duplexx skrev:

Interessant spørsmål. Både ja og nei. Jeg kan se det, fordi jeg ser de små barna i foreldrene mine... men jeg kan ikkke helt forstå det.

Jeg hadde en far som voldtok meg, vennene hans, farfar (jeg ser hvor pappaen min kommer fra...), fest og fyll hver samværshelg. Men det verste er likevel mammaen min! Pappa har jeg bare begravd i historien, han er så skadet at det finnes ikke ord. Mens moren min, som skulle være den oppegående, var ikke det likevel. At hun lukket øynene, at hun enda oppfører seg som hun gjør når vi ses - det sjokkerer meg. Jeg har to barn selv, og hadde aldri klart å leve med meg selv, eller den distansen hun har skapt mellom oss. Jeg FORSTÅR at det er vanskelig for henne, jeg forstår at hun nok ikke har tatt det ordentlig innover seg. Men jeg syns det er veldig feigt. Og hadde aldri klart å ta slike valg om det gjaldt mine egne barn.

Det virker jo sykt. Og det har jeg fått høre. Men det er lettere for meg å se galskapen hos mammaen min, enn pappaen min. For det var liksom hun jeg regnet med.

Det er nok veldig vanlig å unnskylde foreldre, for de er noen ganger alt vi har. Har hatt. Og man trodde de alltid visste og gjorde best. 

Forstår deg godt. Pappa var voldelig.. men det sliter jeg ikke med. Det at han slo tenker jeg aldri over. Det er mamma som såret meg mest. Mamma som vendte meg ryggen, som ikke trøstet meg når jeg trengte det. Pappa slo fordi hans far slo. Blåmerkene forsvant, men mamma's avvisning ødela meg. Psykologen forstår ikke det, hvorfor jeg ikke ønsker å snakke om pappa. Fordi jeg vet hvor sykt det er å ikke grine over det, mens mamma's psykiske mishandling, det sårer mest. 

Det at du ser hvor sykt det er å tillate noe sånt. Det tror jeg er bra for dine barn. For om dine barne opplever noe sånt, så kan du stole på at du vil gjøre det din mor ikke gjorde. Beskytte barna dine! Så det bør du være glad for, at du ikke blir den som tar lærdom og kopierer dine foreldre. Sånn tenker jeg også, jeg hadde aldri hatt hjerte til å kjefte og kaste ting etter mine barn, aldri i livet! Fordi jeg har lært av mine foreldre, lært hva jeg ikke skal gjøre. 
Noen folk vokser opp til å bli foreldrene sine, andre blir det de skulle ha vært. 

ts

Anonymkode: c6f43...ff9

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt for omsorgssvikt og fysisk og psykisk mishandling av en stefar i litt over 5 år. Jeg var aldri glad i han, hatet han fra første slag, og derfor har jeg ingen problemer med å innse hva han har gjort eller prate om det med hvem som helst. Jeg har mye sinne i meg.

Det som er vanskelig for meg er at mannen har en personlighetsforstyrrelse. Dette har jeg lest mye om, og er bombesikker. Han krenkes av alt og ingenting, lager helvette så fort han får sjansen, og ALT dreier seg om han. Han ble selv mishandlet som barn også. Så han er faktisk unnskyldt, til en viss grad. Det plager meg noe jævli, han kommer aldri til å forstå hva han har gjort eller innrømme noe som helst. Jeg ble også anklaget for helt syke ting, faktisk akkurat det samme med den oppvaskmaskina. Han slo bare 5 ganger, men truet med juling, ga meg psykoblikket og løftet hånden som om han skulle slå. Isolering og hardt fysisk arbeid som straff. 

I tillegg sliter jeg med at mamma, som er god og ordentlig, lot dette pågå så lenge. Ingen andre familiemedlemmer meldte fra heller. Det plager meg. 

Men det som er verst er at han gjør det samme mot lillesøsteren min i dag. Mamma fikk dessverre barn med han. Politiet tar det ikke på alvor, barnevernet sier at hun vil klare seg så lenge hun har én oppegående forelder, fvk og konfliktrådet har gitt opp fordi far ikke evner å ta til seg kritikk. Så jeg/vi kan ikke gjøre noen ting. 

Så ja, jeg hater min mishandler, og håper han dør snart så problemet er ute av verden. Stygt sagt, men han har ødelagt mange år av livet mitt som har resultert i tilbakevendende depresjon, angst og ptsd. Hadde jeg ikke hatt en lillesøster og han var ute av livet mitt skulle jeg kommet over det. Men det er mye vanskeligere når du må møte den/dem hele tiden. Kan ikke tenke meg en gang hvordan det er for deg å skulle ha et "liksom normalt" forhold til foreldrene dine..

Sry for langt innlegg som bare handler om meg, men jeg har ingen råd, fordi jeg selv ikke har lykkes i å komme over det. 

Anonymkode: d81e2...726

[Occulta]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du som ble utsatt for omsorgssvikt/psykisk mishandling som barn.. Sliter du med å godta det nå? Jeg føler alltid en trang til å unnskylde foreldrene mine. Er ikke stolt av det, men i dag så ble jeg rett og slett sint på psykologen og stormet ut. Fordi hun brukte de ordene flere ganger. Jeg VET at det var omsorgssvikt, men får så dårlig samvittighet av å si det høyt. Vurderer å bytte psykolog, for min nåværende er så himla opptatt av at jeg skal se, føle, tenke og si høyt at "Ja jeg ble utsatt for omsorgssvikt og det var ikke min feil", men det er så vanskelig!! Det er foreldrene mine vi snakker om, de gjorde feil, ja.. men det er så vanskelig. 

Anonymkode: c6f43...ff9

Jeg ble helt klart utsatt for omsorgssvikt, både rent praktisk og emosjonelt/psykisk. Jeg er veldig klar over dette. Samtidig som en del av meg ikke klarer å tilgi min forelder, så er jeg også utrolig glad i dem og får dårlig samvittighet for at jeg bærer nag. Alt i alt har det gått bra med meg, men det har gått verre for noen av mine søsken. Jeg føler også at siden det har gått greit med meg så har jeg ikke «grunn til/lov til» å være lei meg, bitter, skuffet eller klandre forelder for en dårlig barndom som (om ikke har ødelagt mitt liv) har satt dype spor i sjelen min. I tillegg til omsorgssvikt så opplevde jeg flere traumatiske ting i barndommen. Min forelder var ufør pga psykiske sykdom, min andre forelder tok sitt eget liv... aldri (såvidt jeg vet) var bv inne i bildet, jeg fikk heller aldri tilbud om hjelp etter selvmordet. Jeg hadde det såpass dårlig hjemme (møkkete klær, aldri skolemat, forelder dukket aldri opp til foreldremøter, aldri leksehjelpe, hadde aldri med 50kr til skoleutflukten eller pølser til skogsturen, jeg fikk ikke gå ut av huset etter skolen etc), at jeg synes at det er helt utrolig at bekymringsmeldinger ikke ble sendt eller fulgt opp av bv. Forelder er ekstremt manipulerende og narcissistisk, vi flyttet mye og jeg lurer på forelder klarte å vri seg unna kommune, bv osv. I tillegg til å ha forsømt meg i barndommen så har forelderen min svindlet meg for millioner (i arv og eiendom). 

Jeg har lenge vurdert om jeg skulle fått hjelp til å prossesert alt som har skjedd. Jeg har aldri pratet med noen om det, jeg takler ting ved å aldri kjenne etter på følelser og bare trykke alt ned... og det har jo funket så langt!? Samtidig lurer jeg på om det er vits, eller om jeg i det hele tatt orker å grav opp i all denne elendigheten. Også er jeg redd for at jeg skal bli nødt til å konfrontere forelder dersom jeg tar tak i dette, og jeg ønsker jo ikke å såre dem eller å gjøre livet deres verre (dette er jentungen i meg, som kun vil gjøre sine foreldre til lags og som elsker dem uansett). 

også er jeg ufattelig sjalu på alle vennene mine som har fantastiske foreldre.... det er også en kjip følelse å leve med. 

 

 

[Occulta]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er noe jeg tenker mye på. Jeg forstår jo at det var ikke enkelt. Med tanke på økonomi og tidspress. Sleng på arvelig temperament så får du en dårlig combo. Jeg hater ikke mamma og pappa i dag. De er fantastiske foreldre nå, ingen er perfekte men de er mamma og pappa. Jeg er ikke redd dem lengre, jeg får ikke kjeft for alt og ingenting, de hever ikke stemmen til meg. Problemet er at jeg sliter med å godta det som har skjedd. Det er så vanskelig når psykologen rister av sinne når jeg forteller om barndommen. Rister på hodet og sier "Det er omsorgssvikt", "det er psykisk mishandling". 

Der og da, da jeg var yngre, så var det ikke så vanskelig sånn egentlig. Jeg søkte trøst og omsorg, men fikk det ikke og ble lei meg. Men mishandling og omsorgssvikt.. det følte jeg aldri. Jeg viste ikke bedre, jeg trudde det skulle være sånn. Og de stygge følelsene jeg hadde, de gjorde ting komplisert. Om jeg ble lei meg, så var det min egen skyld. Fordi jeg måtte skjerpe meg og slutte å være så drama queen. Om jeg ble lei meg, så fikk jeg høre de ordene "skjerp deg". Så det ble min skyld, det var min egen skyld så jeg søkte trøst og ble avvist.. også ble jeg lei meg og det var min egen skyld og sånn gikk det da  dag inn og dag ut i mange, mange år. Ikke en eneste gang i barndommen, så skylte jeg på foreldrene mine. Det var alltid min egen skyld, fordi det var det de sa til meg. Og det er først nå jeg ser hvor sykt det er! Hvor sykt det er å skylde på et lite barn at det snør ute, og mamma tørr ikke å kjøre meg til skolen og veiene var ikke brøytet til å gå i 45 min. Så da fikk jeg kjeft, fordi jeg måtte kjøres og kunne ikke gå fordi jeg hadde ikke vintersko. men det å si "Jeg har ikke penger til å kjøpe vintersko til datteren min", det sa mamma aldri. Hun ble sint og tok det utover meg. Jo mer jeg tenker på det, jo sykere er det. Det skal ikke være sånn! Og det gjør meg sint. 

ts

Anonymkode: c6f43...ff9

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver TS. Akkurat var sånn var min forelder og... steforelder var likedan bare i tillegg ekstremt lunefull og sint, truet med vold og straffet meg med hardt arbeid og isolasjon. Det er vanskelig å tilgi, samtidig som at hvis jeg later som om alt dette ikke skjedde... så klarer jeg faktisk å ha et veldig fint forhold til min forelder nå som voksen. Det er mye kjærlighet der, nå. Men samtidig mye begravd sinne og smerte.