Føler meg ikke velkommen av svigermor.

[Gjest Anonymous]

Hei.

Velger og være anonym jeg pga min kjære som kjenner nicket mitt.

Jo altså, jeg sitter her med en ekkel følelse og min kjære skjønner meg ikke. Det handler jo da selvsagt om svigermor. :evil: Det hele startet den dagen vi forlovet oss. Alt vi fikk i respons var et gratulere og det var det. Ikke noe tegn på glede, ingenting. Mens mine foreldre ble overlykkelige og var i hundre over nyheten. Så kom vi jo da brylluppsplanleggingen og økonomisk spørsmål. Vi får 20 000 i støtte fra mine foreldre, men ingenting fra svigermor. Og det er greit!! Hun er på atføring og sliter økonomisk. Så jeg krever ikke at hun skal betale noe. Men jeg hadde jo blitt glad om hun kunne bidra litt. Men slik situasjonen er så kan hun ikke det og det respekterer vi. Så her om dagen møtte jeg på henne ute og vi ble stående og prate om da bryllupet. Og det hun klarer og si er at " Må dere ha så stort bryllup?? Kan dere ikke bare reise bort og gifte dere i utlandet??" Dette sier hun altså og hun har tidligere IKKE engasjert seg på noen som helst måte og ikke nok med det. Hun klarer også å si at Hun var ikke sikker på om hun og de to brødrene til min kjære kunne komme. da hun ikke hadde råd til reisen. Da svarte jeg at det koster ikke all verden med reisen og de bor og spiser gratis. Jeg sa også at vi foretrakk at de kom og delte dagen med oss enn og gi oss bryllupsgave. Ja, hun fikk se hvordan det ble. Synes det er ganske frekt. Når man ikke bidrar med noe så synes jeg at man bør holde munn om hvordan vi har lyst til å feire dagen vår. Vi gifter oss tross alt bare en gang (forhåpentligvis). Og det siste utspillet jeg fikkk fra henne var at hun har invitert min kjære til Danmark i helgen, men det var ikke spørsmål om jeg ville bli med. Hun spanderer riktignok turen til min kjære, men hun kunne jo spurt om jeg kunne tenke meg og bli med og da betale turen selv i det minste. Eller er jeg bare helt teit??? For jeg kunne godt tenke meg en weekend i Danmark, da min kjære og jeg ikke har feriert sammen i sommer. Men dette skjønner jo da altså ikke min kjære og jeg sitter her og føler meg veldig uvelkommen i familien. Da det er stikk motsatt med kjæresten til min kjæres bror. Hun har svigermor invitert med på flere turer til syden, USA etc. Mens jeg er heldig hvis jeg får bli med til Sverige. Uff, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Og jeg trengte å få dette ut. Sorry at det ble langt. Jeg bare måtte få det ut.

[scorpion73]

Slike ting er alltid veldig trist, å jeg vet veldig godt hvordan du har det.

Min " flotte" svigermor klarte faktisk å si det i bryllupet vårt hun at hun hadde kanskje giddet å hjulpet litt til med det praktiske dersom han hadde valgt en annen å gifte seg med, men til meg er hun bare smør blid, å later til at vi har verdens beste forhold.

Jeg har gjennomskuet henne for lenge siden, og gidder ikke lenger å ta meg nær av ting hun eller sier, og jeg fant ut av det for mange år siden at min kjære gir døyten i hva hun sier.

Han hadde støttet meg fult og helt dersom jeg hadde bedt henne reise til H..................

Hva sier din kjære til at det er kun han som blir bedt med til danmark da??

Synes nesten han bør ta tak i dette jeg.

[Augustbrud2003]

Usssjj... det der var ikke bra :evil:

Skrekkeksemplene paa svigers er der ute og du har tydeligvis funnet en av dem...

Du faar bite tenna sammen og fokusere paa det vakre som venter paa deg og din kjaere ! Det er tross alt "deres dag" og husk : Det er ikke DEG det er noe fundamentalt galt med.. det er HENNE !

Men hadde jeg vaert deg tror jeg ikke engang jeg ville ha vaert med henne til Danmark.. om hun hadde spurt eller ei. Og dersom hun har raad til aa invitere med seg folk til utlandet (usa eller danmark eller hvor det naa er hendst... ) burde hun virkelig ha funnet raad til aa dra til deres bryllup... eller hva ????

Lykke til med deres videre planlegging.. og det ordner seg nok.... haaper jeg ! Klemmz fra Augustbrud2003

[Gjest Anonymous]

Min kjære vel egentlig glad for at hun i det hele tatt inviterte han. Da han er vel ikke akkurat gullungen hennes. Ikke skjønner jeg hvorfor hun ikke behandler han bedre for gutten er snill tvers i gjennom og gjør alt for henne. Er det noe så er han der med en gang. men han får liksom aldri noe igjen for det. Og det irriterer meg. Det er sant at jeg ikke har lyst til å bli med henne til Danmark, men jeg synes det er en prinsipp sak siden hun alltid inviterer min kjæres bror og hans dame ( de er ikke samboere) med på alt. Og jeg får aldri et spørsmål om det. Og det sårer meg tro det eller ei. Hadde det vært mine foreldre så hadde det aldri vært noe spørsmål om han skule bli invitert eller ikke. Det er en selvfølge. Men jeg er vel bare bortskjemt. :-? Men jeg skulle ønske at hun kunne behandle meg på en litt bedre måte. Om ikke annet respektere meg for den jeg er.

[Mrs. H]

Er det ikke litt rart at hun har råd til å spandere tur på din tilkommende til Danmark men ikke råd til bryllupsgave/komme i bryllupet???

[Gjest Engel, ikke pålogget]

Jeg reagerer også litt på at hun betaler Danmarkstur for han men ikke har råd til å komme i bryllupet. Ellers var den første tanken som slo meg den at hun kanskje har det vondt fordi hun ikke har råd til å hjelpe dere med utgiftene, hun vet kanskje at dere får hjelp fra dine foreldre? Vil kanskje tro at det kan ligge bak uttalelsen om bryllupet. Men siden hun tydeligvis driver med litt forskjellsbehandling ellers også, er det kanskje annet som ligger bak. Har du prøvd å snakke med henne om hvordan du føler det? vet det ikke er lett men... kanskje din kjære kan ta det opp med henne på turen nå? Tror dere trenger litt utlufting.

[Gjest Anonymous]

Vet nøyaktiv hvordan du har det. Mitt forhold til svigers er på samme måten. Min forlovede og jeg har nå vært sammen i over 5 år. Da vi flyttet sammen studerte min forlovede og svigers gav klar beskjed om at dersom vi flyttet sammen (vi har bodd sammen i over 4 år), måtte han betale tilbake alt det utdannelsen hans hadde kostet henne. Greit for oss. Så lenge vi fikk være sammen.

I årenes løp har jeg til stadighet fått høre at jeg ikke er bra nok for hennes sønn. En gang presterte hun til og med å si at dersom hun hadde reagert tidligere, hadde aldri forholdet vårt blitt så seriøst. Hver gang min samboer har konfrontert sin mor med disse uttalelsene, har hun sagt at hun liker meg utrolig godt etc. Så fort han har snudd ryggen til igjen, har jeg virkelig fått høre. I påsken for 2 år siden overhørte tilfeldigvis min samboer sin mors uttalelser om meg. Det endte opp med at vi dro tidlig neste morgen og ikke snakket med henne på over 6 mnd. I sommer forlovet vi oss, og ønsket og dele den gode nyheten. Da lo hun bare av oss. Nå er vi i full gang med bryllupsplanleggingen og hun kritiserer alt vi gjør og ikke gjør. Det hører også med til historien at hun og min mor, kun har møttes 2 ganger og begge gangene har endt opp i krangel. Min mor har tatt imot min samboer med åpne armer og de har et veldig godt forhold. Min mor har derfor tatt vårt parti hver gang min svigermor har snakket nedlatende om oss (være seg bryllup, samboerskap, fremtidige barn etc). Hun klarte å presse ut av seg at barnebarn ville hun absolutt ikke ha på mange år. Det var hun slettes ikke klar for, men da sa min samboer at det var slettes ikke noe problem. Vi fikk barn når vi var klare for det og hvis det var slik hun følte det - skulle vi sørge for at hun aldri fikk se det. Det ble med det, og hun har aldri nevnt det igjen. Med årene har min samboer og jeg lært oss å ta alt hun sier med en klype salt. Min samboer vet hvor mye hun har såret meg opp gjennom årene, men har alltid tatt mitt parti - og han er utrolig forståelsesfull over at jeg ikke ønsker særlig kontakt med henne. Hun (heksa som jeg så fint kaller henne) og jeg er aldri lenger alene i et rom, slik at hun skal få tråkket mer på meg. Jeg ser slettes ikke frem til å bli i familie med henne, men jeg vet at i min forlovedes familie er det mange som har tatt vel imot meg og behandler meg som et fullverdig familiemedlem så alle disse gode menneskene veier mer opp en denne ene (svigers) som gjør alt hun kan for å ødelegge.

Lykke til!

[waco]

Min " flotte" svigermor klarte faktisk å si det i bryllupet vårt hun at hun hadde kanskje giddet å hjulpet litt til med det praktiske dersom han hadde valgt en annen å gifte seg med

Er ikke det helt naturlig da? Skjønner ikke hvorfor du blir sur for slike ting?

En svigemor elsker sin sønn såpass mye at hvem han gifter seg med er underordnet uansett.

Bare damer som klarer å bli sure for slikt. Hadde f eks min svigerfar mislikt meg så hadde jeg gitt så F i det som bare mulig... Hans problem at han ikke vil bli kjent med meg liksom.

Skjønner du nå, eller må jeg forklare enda en gang til?

Waco

[Vala]

Skjønner at du blir lei deg over svigermoren dins forskjellsbehandling. Noen mennesker nytter det bare ikke komme overens med.

Eks- "svigermoren" min var som du beskriver.. Ingenting jeg gjorde var bra nok for henne. (De var svært kristne og jeg er fra en humanetiker-familie noe som var helt grusomt. I tillegg var jeg fra Oslo og det var heller ikke bra.) Tilslutt valgte jeg å ikke ha noe med henne å gjøre, selv om jeg synes det var kjipt.

Nå har jeg et kjempegodt forhold til ”svigermoren” (vi er ikke gift enda) min. Kjæresten min er hennes eneste barn og hun sier det er fantastisk å se han så lykkelig sammen med meg og hinter frempå om både barn og bryllup. Jeg har vel hatt flaks jeg da.. :D

[Gjest Anonymous]

Ja, jeg synes også at det er pussig at hun har råd til å spandere tur til Danmark, men ikke har råd til bryllupet. Uansett, så sendte jeg min kjære opp til henne også kunne han si i fra til henne at jeg føler meg forskjellsbehandlet og synes det er helt feil. Dette gjorde han og svaret han hadde fått var at det hun måtte betale 1200 kr ekstra for en lugar hvis hun skulle ha med meg også. Og det hadde hun ikke råd til Det var ikke det at hun ikke ville ha meg med, men da måtte jeg betale reisen selv.... Og jeg mener at hvis hun virkelig hadde villet hatt meg med så ville hun ha sagt dette med en gang. Og gitt meg en sjangse til å ta avgjørelsen selv om jeg ville betale turen selv eller la være og bli med. Men min kjære sa at hun ikke klarte å tenke så langt og at det ike var noe og gjøre med det. Uansett så forsikret han meg om at jeg ikke skulle bekymre meg for at hun ikke liker meg. Hun har jo aldri sagt noe stygt om meg til han. Heller ikke noe til meg direkte, men det er ikke alltid ord teller. handling har litt og si også... Eller tar jeg helt feil.

uansett så takker jeg for de råd jeg har fått. Og jeg velger vel å prøve ikke å bry meg om det. Det er tross alt ikke henne jeg skal gifte meg med. Men jeg kan ikke noe for at det sårer... :-?