Søskenforhold

[AnonymBruker]

Hvordan forhold har dere til deres søsken ? Har deres foreldre lagt opp til at det har blitt slik ?

For mitt vedkommende, snakker vi aldri sammen,vi er veldig forskjellige personmessig, vår mor har også satt mitt søsken opp mot meg da h#n er/har alltid vært på "hennes side"

Anonymkode: 48dfc...edc

[AnonymBruker]

Jeg har god kontakt med begge mine søsken, den eldste og den yngste har litt mindre kontakt. Den eldste kommer jeg langt bedre overens med nå enn jeg gjorde i barndommen, jeg tror kanskje forskjellene ble mer synlige når vi bodde sammen hele familien. I studietiden bodde vi sammen et par år, og hadde det veldig greit. Den yngste er ganske travel, så der må man selv ta mye av initiativet, noe som kanskje er årsaken til at eldste og yngste har mindre kontakt, i kombinasjon med at jeg oftere var hos foreldrene våre da yngste fortsatt bodde hjemme.

Vi spenner i alder fra nylig flyttet ut, til midt i tjueårene og gift, med bolig og slikt på plass.

Anonymkode: 53071...a40

[Ny Bruker]

Har tre søsken, 10, 6 og 1 år eldre. Har veldig godt forhold til alle. Og til familiene deres. Ringer og prater med hverandre et par ganger i uka, selv om to av dem bor i utlandet. Foreldre la opp til dette helt fra barndommen.

[Jordbærkake34532]

Har en bror som er 2,5 år yngre. Har ikke noe kontakt med han. Foreldre som har lagt opp til det. 

[AnonymBruker]

Hva har foreldrene deres gjort? Hvordan la de opp til det? 

 

Jeg er enebarn, har fått 3 barn, og håper de har ett godt forhold når de blir voksne og. 

Anonymkode: 0733b...769

[Ofilia]

Jeg har en bror som jeg ikke har så mye kontakt med da han er så opptatt med seg og sitt føles det ut som. Jeg treffer han kun hos foreldrene mine ved jul og bursdager og sånn så møter han sånn ca. Fire ganger i året. Men han er helt annerledes enn meg. Han er heldigvis frisk og har mange venner, kjæreste og jobber og er sosial og reiser overalt. Jeg klarer ingenting så føler meg så ubrukelig iforhold til han men jeg unner han selvfølgelig det.

Jeg har veldig god kontakt med foreldrene mine heldigvis og hundene mine. De er de eneste jeg har bortsett fra kvinneguiden selv om det ikke kan sammenlignes og satt litt på spissen.

Endret 25. april 2018 av Ofilia

[GulSitron]

Mitt søsken er funksjonshemmet og det er nesten 10års aldersforskjell mellom oss, men vi har et godt forhold. Vi er hos mamma og pappa en helg i mnd. 

Mentalt sett er han mye yngre enn meg, men han ble født før meg. Jeg elsker han for den han er, på godt og vondt. 

[Atea]

Min mor satte min søster og meg opp mot hverandre, sammenlignet oss. Kunne for eksempel si at det kunne A (meg) når jeg var tre år, da må du også kunne det B! (lillesøster). Dette ble gjort begge veier, jeg fikk også høre at når B som bare er fire år kan dette, da kan du også gjøre det! Sagt i en litt hissig tone. 

Min mor er ikke et pedagogisk menneske og er ofte lite psykologisk. For henne var det en lett snarvei for å oppnå det hun ville, at vi ryddet rommet f.eks. 

Hun satte oss opp mot hverandre, og etter at vi ble unge voksne har søskenforholdet gått i bølger i alle år, fra iskald front til latter og glede. Jeg har fortalt min yngre søster, som kanskje ikke husker alt siden hun var yngre, om hvordan vi ble sammenlignet og at jeg tror det er grunnen til at vi ofte havner i konflikt. "Hvem er best i verden her - liksom", den rollen har hun ofte inntatt overfor meg, men har sluttet med det. Likevel føler jeg ikke at jeg kan stole på henne, for hun løp alltid og sladret til våre foreldre som barn, og gjorde det fortsatt når vi var i tjueårene. Vil ikke gå inn på hele historien, men var som om hun ville at jeg skulle være familiens svarte får. Hvis det gir noen mening kunne hun påstå at jeg ble full kvelden før, selv om vi drakk like mye begge to og hadde det hyggelig sammen. Hun kunne også lyve og si at jeg ble med en fremmed hjem, osv. 

Min far avslørte hennes spill tidlig. Jeg har ikke snakket med min mor om det, og nå er hun så opp i årene at jeg lar det bli i fortiden. Jeg har alltid vært åpen rundt min økonomi med mine foreldre. Det har ikke hun. Likevel kan hun finne på å spørre meg hva jeg fikk igjen på skatten. Jeg bruker å svare at siden du aldri forteller noe selv og holder kortene tett til brystet, så anser jeg dette som et ikke-spørsmål. 

Jeg har barnebarn, og hun er invitert en rekke ganger, til dåp for eksempel og på julaften. Men hun kommer aldri, likevel klager hun til vår mor og sier at hun føler seg tilsidesatt. Da ringer min mor meg og påfører meg litt dårlig samvittighet, som om alt er min feil, at jeg har oppdratt mine sønner feil (eller at de har funnet seg rigide damer, noe de ikke har). Når jeg skriver om det her nå, tenker jeg litt, og tror jeg må ta en aldri så liten prat med min søster igjen. Men, jeg er lei av drama og kan ikke endre henne, men skal spørre henne rett ut: Hvorfor føler du deg satt utenfor? Du kan jo aldri bli en del av min utvidede storfamilie (svigerdøtres familie), men du er grandtante så hvorfor klager du til vår mor at du holdes utenfor når du aldri kommer når du blir invitert. Noe sånt skal jeg si. Men her igjen må jeg ta alt vår mor har sagt med en klype salt, for er det noe hun kan er det å skape dårlig samvittighet på andre, og jeg håper det har endret seg, men er aldri helt sikker siden barndommen satte et preg på vårt søskenforhold. 

Nå ble jeg kan hende litt for åpen her, men hvis det finnes noe familiekontor man kan kontakte med denne type problemer, ville jeg gjerne fått med de begge dit. Noe jeg tviler på at de er villige til. Og det er nok et overdrevet tiltak. Det meste går jo egentlig mye bedre nå, er lettere å snakke sammen etter en konflikt for eksempel og min søster har skjønt at når barn blir sammenlignet og satt opp mot hverandre, må det mye jobbing som voksne for å få et godt forhold.

[Arkana]

Jeg har et godt og nært forhold til broren min (han er tre år yngre enn meg). Vi har begge flyttet langt hjemmefra, men bor bare 10 minutter fra hverandre og sees jevnlig. Barna våre forguder ham. Jeg vet ikke helt hva du mener med om foreldrene har lagt opp til et godt forhold mellom søsken.  De har ikke forskjellsbehandlet oss, åpenlyst sammenlignet oss eller noe sånt hvis det er det du mener. Jeg er veldig glad i broren min og det er så fint å ha søsken. Vi lekte mye sammen som barn og selv om vi jo har hatt typisk søskenkrangling og sånt har vi likevel alltid hatt et godt forhold. Etter at vi opplevde å miste Pappa og deretter at svigermor ble alvorlig syk kjente jeg dessuten veldig på at det er godt å slippe å stå helt alene med syke foreldre eller når foreldrene er borte. 

[Gjest Fenixs]

Jeg har ikke noe forhold til mine søsken, treffes kun ved jul og bursdager, vi er ikke uvenner men heller ikke venner, vil si det er helt overfladisk.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke kontakt med min søster.

Hun har  psykopatiske trekk og jeg har trukket meg stille  og rolig unna.

Anonymkode: 15bd1...19d

[AnonymBruker]

Har et godt forhold til mine brødre. Jeg måtte tenke meg litt om, om foreldrene mine har lagt opp til det, tenkte først at det er fordi jeg har så greie brødre, men det gjorde nok moren min veldig bevisst. Vi skulle være spesielt snille mot hverandre, ikke snakke stygt om hverandre (særlig ikke til andre utenfor familien), og ikke snakke stygt til hverandre. Slåssing, konflikt og krangel ble sett på som alvorlig (og ikke feid bort som "vanlig søskenkrangel"), hun la vekt på at vi skulle støtte hverandre, ta vare på hverandre, hjelpe hverandre og omgås/leke en god del, selv om aldersforskjellen var 6 år mellom eldste og yngste. Man måtte tilpasse seg søsken, og ting skulle være rettferdig, men ikke likt. Eldste slapp å ta særlig ansvar, være barnevakt og slikt, og yngste kom ikke unna med alt.

Anonymkode: 3b62d...da6

[Vera Vinge]

Jeg har en yngre bror, og vi har alltid hatt et godt forhold. Jeg har aldri kjent på noen konkurranse mellom oss, mens jeg tror han har følt seg litt målt opp mot meg som alltid var tidlig ute med alt mulig, veldig selvstendig, ble ansett som fornuftig osv. Dette ble ikke veldig mye framhevet som i at foreldrene våre brukte meg som et direkte eksempel til etterfølgelse, men mer sånn jeg vet det kan bli i en del familier hvor den eldste på en måte blir målestokken for de yngre. Aner det samme er i emning for mine egne barn, der jeg ser hvordan nr to strever etter å komme seg på samme nivå som nr en, selv om de ennå er små. Så man skal hvertfall som foreldre være utrolig bevisste hvilket språk man bruker når man omtaler barna overfor hverandre.

Dessverre bor jeg og broren min veldig langt unna hverandre nå, ellers hadde vi hatt mye mer kontakt. Vi er også veldig forskjellige, med helt ulike interesser og væremåte, så det er ikke naturlig å snakkes så mye på telefon. Men vi har det for det meste veldig hyggelig når vi møtes og gjerne er sammen mye over et kortere tidsrom. Og barna mine er veldig glad i ham. Det er også fint å ha en person med felles referanseramme når det gjelder oppveksten, særlig ettersom foreldrene våre er skilt og besteforeldre og andre i familien er døde i en allerede liten familie.