Inspirert; hvordan si ifra når man har mistet følelsene?

[AnonymBruker]

2 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Helt enig i det jeg har uthevet. Men det hjelper jo fint lite, når man først står der og ikke får spolt tiden tilbake.

Nei, og jeg har heller ikke noe råd til de dette gjelder, utover; man må ta ansvar for det likevel. Det hjelper ikke å forsøke å vri seg unna virkeligheten. Mangler man følelser for partneren, så MÅ MAN GJØRE DET SLUTT. Man kan ikke overlate sine egne problemer til andre mennesker å løse. 

Noe jeg vitterlig mener man gjør når man på død og liv skal presse sine egne manglende følelser på en annen part, og la det være opp til den parten å løse.

Anonymkode: be7e6...498

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Anonymus Notarius skrev:

Det er den som har mistet følelsene sitt ansvar at den andre lider og har det vondt i årevis? Når man først er inne på ansvar for egne følelser så har vel den andre like mye ansvar for sine? Å lide og ha det vondt i årevis fordi partneren mistet følelsene er å dyrke sorgen, det er noe man velger.

Det du sier der er nettopp hva jeg mener er å vri seg unna ansvar. Det er som å slå noen, og så ansvarliggjøre de man slår for å ha det vondt 

Jeg kan ikke fatte og begripe at det finnes mennesker som klarer å fortrenge virkeligheten og den normale menneskelige forståelsen av ansvar, så til de grader.

Anonymkode: be7e6...498

[Anonymus Notarius]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det du sier der er nettopp hva jeg mener er å vri seg unna ansvar. Det er som å slå noen, og så ansvarliggjøre de man slår for å ha det vondt 

Jeg kan ikke fatte og begripe at det finnes mennesker som klarer å fortrenge virkeligheten og den normale menneskelige forståelsen av ansvar, så til de grader.

Anonymkode: be7e6...498

Nå er det ganske stor forskjell på følelser og det å utføre en aktiv voldshandling, så jeg vet ikke om det er noen vits i å diskutere dette med deg...

Følelser er noe man til en viss grad kan kontrollere, men selvsagt ikke fullt ut. Det gjelder både den som har mistet følelsene, og den som blir såret av at den andre har mistet følelsene. Dersom man avslutter et kjærlighetsforhold er man selvsagt årsaken til mye fortvilelse hos den forlatte part. Men man er ikke ansvarlig for eventuelt årevis med sorg og elendighet. Man har ansvar for seg selv; man kan velge å komme seg gjennom sorgen, eller man kan velge å dyrke sorgen i år etter år.

[AnonymBruker]

18 minutter siden, Anonymus Notarius skrev:

Nå er det ganske stor forskjell på følelser og det å utføre en aktiv voldshandling, så jeg vet ikke om det er noen vits i å diskutere dette med deg...

Følelser er noe man til en viss grad kan kontrollere, men selvsagt ikke fullt ut. Det gjelder både den som har mistet følelsene, og den som blir såret av at den andre har mistet følelsene. Dersom man avslutter et kjærlighetsforhold er man selvsagt årsaken til mye fortvilelse hos den forlatte part. Men man er ikke ansvarlig for eventuelt årevis med sorg og elendighet. Man har ansvar for seg selv; man kan velge å komme seg gjennom sorgen, eller man kan velge å dyrke sorgen i år etter år.

Hvis du er en av de som ikke tror på psykisk vold, så sier jeg meg enig i at det er ingen vits.

Det henger sammen med hva jeg skrev med CamillaCollett om, at kvinner er ulike rundt om i landet. Kvinner i enkelte landsdeler tror tydeligvis at fysisk vold er det eneste form for vold, og at dermed kan kvinner gjøre hva de vil med menn og menn kan ikke klage...for det er jo ikke vold?

"Menn må bare lære seg å snakke om følelser!"

Jeg kaller det victim blaming.

 

 

Ta ansvar for følelser er noe helt annet enn å kontrollere følelser. Et forsøk på å kontrollere følelser har som regel et voldelig utfall.

Anonymkode: be7e6...498

[Occulta]

Dersom min kjære hadde fortalt meg at han hadde mistet følelsene for meg, men fortalte meg det fordi han vil at vi sammen skal prøve å komme tilbake til kjærligheten, så hadde jeg blitt fullstendig knust men glad for at han fortalte meg det og ville ha jobbet med forholdet. Synes det er veldig trist å se at folk er i et forhold uten følelser for partneren sin i lang tid, før de plutselig bare får nok og går ifra dem  

hadde jeg mistet romantiske følelser for min mann så hadde jeg fortalt han at jeg trengte at vi jobbet med forholdet, bryte ut av gamle rutiner, gjøre ting vi gjorde da vi var forelsket, fokusere på alt vi har hatt og alt vi ønsket å ha sammen. 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Occulta skrev:

Dersom min kjære hadde fortalt meg at han hadde mistet følelsene for meg, men fortalte meg det fordi han vil at vi sammen skal prøve å komme tilbake til kjærligheten, så hadde jeg blitt fullstendig knust men glad for at han fortalte meg det og ville ha jobbet med forholdet. Synes det er veldig trist å se at folk er i et forhold uten følelser for partneren sin i lang tid, før de plutselig bare får nok og går ifra dem  

hadde jeg mistet romantiske følelser for min mann så hadde jeg fortalt han at jeg trengte at vi jobbet med forholdet, bryte ut av gamle rutiner, gjøre ting vi gjorde da vi var forelsket, fokusere på alt vi har hatt og alt vi ønsket å ha sammen. 

Ja. Men du er kvinne. Og ut fra det oversetter du fritt til at det du føler, det ville mannen din også følt. Hvis du virkelig tror på denne likheten, hvorfor er du da sammen med en mann og ikke en kvinne? 

Anonymkode: be7e6...498

[Occulta]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Men du er kvinne. Og ut fra det oversetter du fritt til at det du føler, det ville mannen din også følt. Hvis du virkelig tror på denne likheten, hvorfor er du da sammen med en mann og ikke en kvinne? 

Anonymkode: be7e6...498

Hæ? 

Jeg sier hva jeg hadde gjort dersom han fortalte meg det som TS vil fortelle mannen sin, og hva jeg hadde gjort dersom jeg følte det sånn som TS gjør. Jeg sier vel ingen steder at han automatisk føler det samme som meg eller nevner noen som helst slags likhet!  Hva min mann eller hennes ville gjort eller følt kan hverken du eller eller jeg uttale oss om. Det er heller ikke sånn at alle menn eller alle kvinner har samme følelser og synspunkter på ting. 

[AnonymBruker]

43 minutter siden, Occulta skrev:

Hæ? 

Jeg sier hva jeg hadde gjort dersom han fortalte meg det som TS vil fortelle mannen sin, og hva jeg hadde gjort dersom jeg følte det sånn som TS gjør. Jeg sier vel ingen steder at han automatisk føler det samme som meg eller nevner noen som helst slags likhet!  Hva min mann eller hennes ville gjort eller følt kan hverken du eller eller jeg uttale oss om. Det er heller ikke sånn at alle menn eller alle kvinner har samme følelser og synspunkter på ting. 

Nei. Men alle vet hva det å spamme tråder med utsagn av typen:

"Jeg er kvinne. Og jeg elsker å bli slått og voldtatt!"

...fører til. Det fører til at folk danner seg en mening om at kvinner faktisk liker dette. Jeg tok en drøy variant nå, for at du skal se poenget mitt: Det å gjenta og gjenta at noe er ok for en selv, betyr ikke at det er ok for andre.

Man skal ikke støtte den sterkeste part i en sak, selv om man er enig med sterkeste part i en sak. Man skal støtte svakeste part, selv om man er uenig i det han eller hun mener. Da må man finne ut hvem svakeste part er, da kan man ikke bare anta at det nok er kvinnen som er det, siden hun er fysisk underlegen.

I denne tråden søker man å finne en "riktig" måte å gjøre en gal ting på. Du ser bare ikke hvor gal den tingen er, fordi du selv ikke ville hatt problemer med den. Da er det oss andre sitt moralske ansvar, å si at det er ikke greit bare fordi DU synes det er greit.

Det å fortelle partneren om manglende følelser, er å gjøre noe som svært mange ville ansett som en fryktelig ondsinnet handling. Skal man gjøre noe slikt, må man allerede i starten av forholdet spørre den andre hva han eller hun vil at man skal gjøre dersom situasjonen kommer opp. 

Anonymkode: be7e6...498

[AnonymBruker]

54 minutter siden, Occulta skrev:

Hæ? 

Jeg sier hva jeg hadde gjort dersom han fortalte meg det som TS vil fortelle mannen sin, og hva jeg hadde gjort dersom jeg følte det sånn som TS gjør. Jeg sier vel ingen steder at han automatisk føler det samme som meg eller nevner noen som helst slags likhet!  Hva min mann eller hennes ville gjort eller følt kan hverken du eller eller jeg uttale oss om. Det er heller ikke sånn at alle menn eller alle kvinner har samme følelser og synspunkter på ting. 

Og la meg legge til at det var ts selv som pekte på kjønnsperspektivet her. Hun innser i det minste at dette kan være en sak som oppleves annerledes av menn enn av kvinner. CamillaCollet pekte i tillegg på at det oftest er kvinner som opplever å miste følelsene. Jeg pekte på at det ofte er kvinner bestemte steder i landet som opplever dette. Ergo kan vi tenke oss at dette ikke bare er et problem som i størst grad rammer menn, men også i størst grad rammer menn i bestemte deler av landet (evt bestemte subkulturer). Hva hjelper det da at vi kvinner - som er rovdyrene i denne saken - skal si om hva vi ville ha følt?

Anonymkode: be7e6...498

[Occulta]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei. Men alle vet hva det å spamme tråder med utsagn av typen:

"Jeg er kvinne. Og jeg elsker å bli slått og voldtatt!"

...fører til. Det fører til at folk danner seg en mening om at kvinner faktisk liker dette. Jeg tok en drøy variant nå, for at du skal se poenget mitt: Det å gjenta og gjenta at noe er ok for en selv, betyr ikke at det er ok for andre.

Man skal ikke støtte den sterkeste part i en sak, selv om man er enig med sterkeste part i en sak. Man skal støtte svakeste part, selv om man er uenig i det han eller hun mener. Da må man finne ut hvem svakeste part er, da kan man ikke bare anta at det nok er kvinnen som er det, siden hun er fysisk underlegen.

I denne tråden søker man å finne en "riktig" måte å gjøre en gal ting på. Du ser bare ikke hvor gal den tingen er, fordi du selv ikke ville hatt problemer med den. Da er det oss andre sitt moralske ansvar, å si at det er ikke greit bare fordi DU synes det er greit.

Det å fortelle partneren om manglende følelser, er å gjøre noe som svært mange ville ansett som en fryktelig ondsinnet handling. Skal man gjøre noe slikt, må man allerede i starten av forholdet spørre den andre hva han eller hun vil at man skal gjøre dersom situasjonen kommer opp. 

Anonymkode: be7e6...498

Herregud du har mista det helt

[Anonymus Notarius]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du er en av de som ikke tror på psykisk vold, så sier jeg meg enig i at det er ingen vits.

Det henger sammen med hva jeg skrev med CamillaCollett om, at kvinner er ulike rundt om i landet. Kvinner i enkelte landsdeler tror tydeligvis at fysisk vold er det eneste form for vold, og at dermed kan kvinner gjøre hva de vil med menn og menn kan ikke klage...for det er jo ikke vold?

"Menn må bare lære seg å snakke om følelser!"

Jeg kaller det victim blaming.

 

 

Ta ansvar for følelser er noe helt annet enn å kontrollere følelser. Et forsøk på å kontrollere følelser har som regel et voldelig utfall.

Anonymkode: be7e6...498

Psykisk vold??

Jeg har ikke nevnt et ord om psykisk vold. Tema er en person som har mistet følelsene for kjæresten og skal formidle det på en best mulig måte. Det står ingenting om psykisk vold i hovedinnlegget. Dermed diskuterer jeg heller ikke det. At du drar inn det, og forskjell på menn og kvinner etc, får stå for din egen regning, dette er temaer jeg ikke har nevnt med et eneste ord.

[AnonymBruker]

Vel. Jeg fikk plutselig vite at han mistet følelsene for et år siden. At han har snakket masse med venner om det. At han var klar for at jeg skulle pakke tingene mine og flytte ut. Fordi han var over meg.

Han har brukt et år på komme over meg og jeg får plutselig vite at livet mitt blir snudd på hodet, at mannen jeg elsker ikke elsker meg og at jeg må finne meg et nytt hjem.

Sånn gjør man det ikke.

Anonymkode: 3924f...a04

[AnonymBruker]

Jeg mista følelsene i flere måneder, sa ingenting, men fikk de tilbake. Ganske sikker på det ville ødelagt forholdet mer om jeg sa noe, men klart har du kjent på dette i flere år så bør du helt klart si det så han er forberedt på at forholdet er over og det ikke kommer som noe sjokk for han om du tror du mest sannsynlig ikke vil få de tilbake igjen.

Anonymkode: ab9ae...27a

[AnonymBruker]

5 timer siden, CamillaCollett skrev:

Basert på skilsmissestatistikken vil jeg anslå at majoriteten at dem som mister følelser er kvinner. Jeg har hørt svært mange historier om menn som sitter igjen som et spørsmålstegn ved et brudd, og som mener kvinner ikke er tydelige nok. Man skulle derfor tro at et tydelig: "Jeg har problemer med dette forholdet. Pga problem X, X og X merker jeg at følelsene mine er i ferd med å forsvinne. Kan du hjelpe meg?" ville være den tydelige beskjeden mange ser ut til å etterlyse.

Jeg synes det er nokså skremmende hvis disse mennene ikke tar de milde beskjedene de først får, og så opplever det som manipulering når beskjeden blir tydelig. Det innebærer i så fall at slike forhold ikke kan jobbes med. Og da er jeg for så vidt enig med deg i konklusjonen, nemlig at brudd er eneste alternativ.

Er det skremmende at folk snakker forbi hverandre? Det er da helt menneskelig. 

Det er ikke manipulasjon å informere om at ens følelser er forsvunnet, men situasjonen eskalerer fort til manipulasjon. I tillegg til å bli omtrent vraket, skal den som har følelser altså følge den andres minste vink i håp om å bli valgt. Ja, det finnes selvsagt skjødesløse eller mer eller mindre autistiske menn som har godt av en "vekker". Men så sløve er da tross alt ikke de fleste menn. Det er nok noe litt annet som foregår, feks uenighet om hva det sentrale i forholdet skal være, og hva en synes er viktig.

Anonymkode: 9b77a...4af

[CamillaCollett]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det skremmende at folk snakker forbi hverandre? Det er da helt menneskelig. 

Det er ikke manipulasjon å informere om at ens følelser er forsvunnet, men situasjonen eskalerer fort til manipulasjon. I tillegg til å bli omtrent vraket, skal den som har følelser altså følge den andres minste vink i håp om å bli valgt. Ja, det finnes selvsagt skjødesløse eller mer eller mindre autistiske menn som har godt av en "vekker". Men så sløve er da tross alt ikke de fleste menn. Det er nok noe litt annet som foregår, feks uenighet om hva det sentrale i forholdet skal være, og hva en synes er viktig.

Anonymkode: 9b77a...4af

Nei, det er ikke skremmende at folk snakker forbi hverandre. Det jeg mente er at det er skremmende hvis man først avfeier de milde beskjedene som "for lite tydelige", for så å ikke takle de tydelige beskjedene man får, heller. Da har man i realiteten sagt til det andre mennesket at det ikke er verdt å lytte til.

Ja, det er et krevende landskap å navigere i, det er det ingen tvil om. Det skal ikke være slik at man må følge den andres minste vink i håp om å være valgt. Ideelt sett burde beskjeden man fikk vært: "Jeg har valgt deg og vil bli hos deg. Men nå har jeg det ikke godt, og jeg liker ikke utviklingen forholdet vårt har tatt. Slik kan det ikke fortsette. Jeg savner tiden hvor vi var noe mer enn Familien AS. Kan vi finne tilbake til dette sammen?" 

 

[AnonymBruker]

2 timer siden, CamillaCollett skrev:

Nei, det er ikke skremmende at folk snakker forbi hverandre. Det jeg mente er at det er skremmende hvis man først avfeier de milde beskjedene som "for lite tydelige", for så å ikke takle de tydelige beskjedene man får, heller. Da har man i realiteten sagt til det andre mennesket at det ikke er verdt å lytte til." 

Ja, men det var jo det, da... Hva er en "mild" beskjed? Det forutsetter at det er en "rimelig" måte å tolke ting som sies på. Iblant er det kanskje sånn at ting er eller burde være opplagt for alle og enhver. Feks hvis du sier at du trenger endringer i husarbeid, pengebruk eller ha/ikke ha barn. Andre utsagn kan være vagere og mer åpne for tolkning, av typen "jeg føler meg litt ensom i forholdet. Noen kan også gi doble budskap, slik at lytteren må velge hvilket budskap som er viktig, feks eksen min som klagde på alt mulig i forholdet, men også planla barn med meg. I den grad jeg forsto han ambivalens, var det ikke noe jeg klarte å "gripe". Da han gikk, kunne han si ting som "jeg har følte meg ensom i to år". Da var det jo litt dumt at han fokuserte så mye på huskjøp og barneplanlegging istedenfor å ta opp det som plagde ham. For jeg brukte jo mye tid på hus og barneplanlegging, som jeg gjorde også fordi jeg trodde at han ønsket det. Jeg syntes derfor det var litt "urettferdig" av ham. Det var ikke som om han satte seg ned og sa, hør her, jeg trenger det og det. Hvis noen satte seg ned, så var det jo meg, som gav ham beskjed om at han måtte være mindre fjern, mer hjemme osv for at JEG skulle trives i forholdet. 

Jeg tror at for vår del, så bunnet det en del i ulik personlighet. Jeg (og den kjæresten jeg har fått nå) er veldig stoisk, jeg tåler alt du kan kaste på meg og jeg forventer også at en kjæreste tåler mye. Ikke dritt fra meg og sånt, men diverse møkk fra livet selv. At jobben (eller mangel på nok jobb) er slitsom, at matlaging tar tid, at det regner, en en må velge mellom oppussing og ferie, eller velge mellom unger og fancy ferier, at man bruker krefter ett sted og så kan de ta slutt. Jeg kan synes at livet er møkkagrusomt iblant, og da hender det at jeg streifer innom tanken om at livet hadde vært strålende topp hvis jeg bare hadde hatt en annen kjæreste som var sånn og sånn, i motsetning til den jeg har, men det er nok noe i meg som butter og sier at livsproblemer ikke kan løses ved kjærestebytte. Jeg er også direkte, så hvis jeg ønsker noe, sier jeg ofte fra om det på en fin måte. Og jeg er nok en grunnleggende ganske glad og fornøyd person som, tross for at jeg har hatt motgang i livet, ikke gir opp eller føler meg mislykket når ting ytre sett ikke er på topp. Eksen min sa mot slutten rett ut at han syntes det var krevende at jeg har bedre selvtillit enn ham - og det er jo liksom marerittet mitt, å bli avvist på et sånt grunnlag, for mitt inntrykk er at mange menn helst vil ha noen de kan "passe på". Jeg ville gjerne komme ham i møte. Men jeg forstår ikke hans "ensomhet" som noe jeg kan relatere meg til, i den grad det har noe med meg å gjøre. I tillegg er jeg introvert og han ekstrovert, og han har nok et større behov enn meg til å få støtte på sine "ting" ved å snakke mye om dem og komme med halvferdige tanker, noe som frustrerer  meg fordi jeg prøver  å finne ut hva han mener, men han vet ikke det eller vil ikke si det rett ut. Jeg kjenner en del menn (og kvinner) som er sånn - som ikke kan dele tvil,men så siver den ut gjennom ei rekke demonstreringer og hint. Og når det første kommer ut, klar og tydelig, følger det med mye bitterhet siden de har båret så mye inni seg, og det er ikke alltid så konstruktivt. Pluss det kan ha en sånn effekt at når de sier ting høyt, blir det "virkelig" og at det går troll i ord som at når de hr sagt høyt og "avslørt" dine "dårlige tanker", ja, da er forholdet over. De ser ikke for seg at man egentlig kan jobbe med det sammen. Men det er jo sårende å være på den andre sida og skulle ta skylda for at man ikke tok "hint".

Men at det finnes udiskutable ting? Helt klart. Feks ei venninne av meg som mente at hun trenger at han gjør mer husarbeid, fordi de hadde hus og tre barn, og han ikke endret seg noe. Enhver idiot kunne jo se at han kom til å bli separert. Dette bekrefter også han at hun har sagt mange ganger - at hun ikke har følt seg verdsatt og sett fordi han har tatt seg tid til hobbier mens de har hatt små barn og ikke helt sett hennes forsøkt på karrierebygging/videreutdanning, ønske om mer vennetid osv. Men han var på mange måter også glad for seperasjonen fordi han syntes livet med små barn var veldig overveldende, og nå får han "fri" i ei uke av gangen, mens hun på sin side slipper husarbeidet en gang i uka (de leier en liten hybel i tillegg til huset, og bygger på å bo der). Kanskje de finner tilbake til hverandre når de ser at det hjelper å endre praktiske ting, og de uansett ikke dater andre. Eller kanskje ikke. De er nok begge på sine måter litt usikre og ikke alltid like smidige mennesker, som også har fått noe utrygghet i barndommen. Hvordan kan man elske andre da?

Anonymkode: 9b77a...4af

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Eksen min sa mot slutten rett ut at han syntes det var krevende at jeg har bedre selvtillit enn ham - og det er jo liksom marerittet mitt, å bli avvist på et sånt grunnlag, for mitt inntrykk er at mange menn helst vil ha noen de kan "passe på".

Vet ingenting om din situasjon, men la merke til denne setningen.

Det klassiske problemet i de forholdene hvor kvinnen "mister følelser", er vel nettopp dette misforholdet her; Kvinnen er sterk, mannen er svak. 

Men i steder for at kvinnen klarer å jekke seg selv ned til å være et normalt menneske som er sårbar og kan gjøre feil, så krever og forlanger hun at mannen skal bli like panser-super-menneske som hun selv, og helst mer. Og det går ikke!

(Det er også derfor man ser at slike kvinner nekter å innrømme egne feil i tråder om dette temaet. Hun klarer ikke innrømme at hun selv er nevrotisk.)

For å få tilbake følelser MÅ MAN jekke seg selv ned litt. Uansett hvor i strid dette er med tanken om at man vil være superkvinne, supermor og supervenninne på en gang.

Det er altså stort sett en selv som må jobbe. Og dersom man er innstilt på det å jobbe mye for dette selv, ja da kan man si fra! 

Anonymkode: be7e6...498

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet ingenting om din situasjon, men la merke til denne setningen.

Det klassiske problemet i de forholdene hvor kvinnen "mister følelser", er vel nettopp dette misforholdet her; Kvinnen er sterk, mannen er svak. 

Men i steder for at kvinnen klarer å jekke seg selv ned til å være et normalt menneske som er sårbar og kan gjøre feil, så krever og forlanger hun at mannen skal bli like panser-super-menneske som hun selv, og helst mer. Og det går ikke!

(Det er også derfor man ser at slike kvinner nekter å innrømme egne feil i tråder om dette temaet. Hun klarer ikke innrømme at hun selv er nevrotisk.)

For å få tilbake følelser MÅ MAN jekke seg selv ned litt. Uansett hvor i strid dette er med tanken om at man vil være superkvinne, supermor og supervenninne på en gang.

Det er altså stort sett en selv som må jobbe. Og dersom man er innstilt på det å jobbe mye for dette selv, ja da kan man si fra! 

Anonymkode: be7e6...498

Jeg vet ikke helt hva du vil med dette innlegget.

Jeg forklarte i detalj i mitt innlegg over at jeg jevnt over har lettere for å ordlegge meg om følelser, planer osv enn det min (eks)mann har. Jeg prøvde aldri å være supermenneske, jeg prøvde å leve et helt vanlig liv, men han ville at vi skulle ha god økonomi, så jeg jobbet hardt for å endre på karrieren min blant annet - men da klagde han over at jeg ble sliten, ikke hadde nok tid til ham, det ble for lite sex osv. Vi hadde ikke barn en gang og likevel følte han seg oversett. Jeg er selvfølgelig menneskelig og gjør feil, men når jeg gjør noe med mine problemer og han bare sier "hva kan jeg gjøre med det" eller "det er sårende når du påpeker mine feil" hver gang jeg klagde på noe, begynner man etterhvert å lure på om man bor sammen med et barn. Det må nesten være sånn i et forhold at begge jobber med feilene sine, ikke at en part klager på den andre og ikke ser i seg selv. Problemet var at etter at jeg så i meg selv, og endret masse ting, mente han fortsatt at jeg skulle jobbe med alt og når jeg satte foten ned og forlangte at han også skjerpet seg på sine ting, var veien kort til at at han tok initiativ til et brudd. Fordi han hadde mistet følelser, og mente derfor at det minste jeg kunne gjøre, var å bli et perfekt menneske å leve sammen med, mens han så ikke på seg selv som noen som trengte endring eller meg som noen som fortjente mer enn jeg fikk. 

Noe av det mest sårende med bruddet, var at det gikk opp for meg at han har snakket meg en del etter munnen, og det er veldig vanskelig å stole på komplimenter fra andre, eller stole på at de ønsker planer de selv sier at de vil. For han sa at han ville at jeg skulle jobbe mer, men så bare klagde han over resultatet, han ville ha støtte bolig, men så bare klagde han over den, han ville ha barn men det gikk opp for meg at han i praksis hadde gitt meg hovedansvaret for barnet hvis vi hadde fått et. Menn er nok i mindre grad enn kvinner vant med å snakke om følelser - men det gjør ikke kvinner "sterke", det gjør oss "svake" fordi vi hele tida må gjette oss til hva menn mener og føler og ikke. Og det er veldig sårende å bli avvist fordi man har sunn selvtillit og kan snakke for seg - iblant begynner jeg å lure på om menn generelt hadde syntes det var mer sexy om jeg hadde angst og dårlig selvtillit og måtte beskyttes og passes på hele dagen, så de kunne føle at de var store og sterke og nødvendige. 

Anonymkode: 9b77a...4af

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke helt hva du vil med dette innlegget.

Jeg forklarte i detalj i mitt innlegg over at jeg jevnt over har lettere for å ordlegge meg om følelser, planer osv enn det min (eks)mann har. Jeg prøvde aldri å være supermenneske, jeg prøvde å leve et helt vanlig liv, men han ville at vi skulle ha god økonomi, så jeg jobbet hardt for å endre på karrieren min blant annet - men da klagde han over at jeg ble sliten, ikke hadde nok tid til ham, det ble for lite sex osv. Vi hadde ikke barn en gang og likevel følte han seg oversett. Jeg er selvfølgelig menneskelig og gjør feil, men når jeg gjør noe med mine problemer og han bare sier "hva kan jeg gjøre med det" eller "det er sårende når du påpeker mine feil" hver gang jeg klagde på noe, begynner man etterhvert å lure på om man bor sammen med et barn. Det må nesten være sånn i et forhold at begge jobber med feilene sine, ikke at en part klager på den andre og ikke ser i seg selv. Problemet var at etter at jeg så i meg selv, og endret masse ting, mente han fortsatt at jeg skulle jobbe med alt og når jeg satte foten ned og forlangte at han også skjerpet seg på sine ting, var veien kort til at at han tok initiativ til et brudd. Fordi han hadde mistet følelser, og mente derfor at det minste jeg kunne gjøre, var å bli et perfekt menneske å leve sammen med, mens han så ikke på seg selv som noen som trengte endring eller meg som noen som fortjente mer enn jeg fikk. 

Noe av det mest sårende med bruddet, var at det gikk opp for meg at han har snakket meg en del etter munnen, og det er veldig vanskelig å stole på komplimenter fra andre, eller stole på at de ønsker planer de selv sier at de vil. For han sa at han ville at jeg skulle jobbe mer, men så bare klagde han over resultatet, han ville ha støtte bolig, men så bare klagde han over den, han ville ha barn men det gikk opp for meg at han i praksis hadde gitt meg hovedansvaret for barnet hvis vi hadde fått et. Menn er nok i mindre grad enn kvinner vant med å snakke om følelser - men det gjør ikke kvinner "sterke", det gjør oss "svake" fordi vi hele tida må gjette oss til hva menn mener og føler og ikke. Og det er veldig sårende å bli avvist fordi man har sunn selvtillit og kan snakke for seg - iblant begynner jeg å lure på om menn generelt hadde syntes det var mer sexy om jeg hadde angst og dårlig selvtillit og måtte beskyttes og passes på hele dagen, så de kunne føle at de var store og sterke og nødvendige. 

Anonymkode: 9b77a...4af

Mente egentlig ingenting om din situasjon, bare assosierte på bakgrunn av en setning.

Det sagt, så virker det på det du skriver her, som at det var han som inntok denne rollen jeg mener er (mer) typisk for kvinner. Det vil si at det ble deg som følte du måtte leve opp til en eller annen umulig rolle, hvor det ble feil uansett hvor du snudde deg. Så jeg mener det beste for dere var å bryte opp før noen ble ødelagt (noe jeg ikke klarer å fange opp om dere gjorde). 

Er forøvrig helt enig i at det er like mye menn som er de kryptiske. Tenker at både menn og kvinner kan fremstå som vanskelig å forstå for noen av motsatt kjønn (eller av samme kjønn), så det blir helt feil å gi skyld på bare kvinner.

Anonymkode: be7e6...498

[Carrot]

Jeg tenker vel at det er mange steg på veien før man innser at man har mistet "den følelsen" overfor partneren sin og at man på veien har bidratt til at man har kommet dit man nå er uten at man har sagt ifra underveis på en tydelig nok måte til at budskapet ble oppfattet. Hvorfor jeg mener dette? Fordi man ikke våkner en dag og har mistet de følelsene som gjør at man vil dele livet med et annet menneske slik uten videre. Derfor. 

Og har man først kommet dit at man ikke har denne typen følelser igjen har man latt mange muligheter gå forbi til å sette agendaen, og nei - det er ikke greit å si "jeg har prøvd" eller verre å starte fordele ansvar for situasjonen. Det er bortkastet. 

Slik jeg ser det om man har latt alle disse mulighetene til å sette agendaen gå forbi uten å få frem hvordan man har det så får man i allefall nå da si fra klart og tydelig og ikke vagt, ikke jeg TROR at, eller jeg FØLER... 

Da sier man "dette er grunnene" til at jeg ikke ser at vi har en fremtid og så lister man opp sakene, konkret. Der man også sier at på grunn av dette har jeg ikke noen romantiske følelser igjen i forhold til deg som livslang partner - hvor går vi fra her? 

Dette med at man skal være vag og vise "hensyn" i en slik situasjon og bruke ord som "jeg tror jeg har mistet følelsene for deg" er en uting, det er å utsette bruddet og det er ikke rettferdig overfor noen av de som er involvert, hverken voksne eller evt barn. Enten er man glad i noen og ønsker en fremtid eller så er man ikke og vil ut. Å være ærlig med seg selv er det første bud, deretter må man være ærlig med de rundt seg.