Spør en autist!

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei! For en fabelaktig tråd! Skal si du er tøff som orker dette! 

Jeg har en sønn på straks ni år med autisme. Og vi merker mer til diagnosen hans nå enn når han fikk den for to år siden.

Det jeg lurer på er om du har noen tips og råd til et par problemer, du som har diagnosen selv og nok har et bedre utgangspunkt for å komme med råd enn det vi klarer å tenke opp på egen hånd. Vi har spesielt problemer med sinnemestring her. Helt ut av det blå så kan det komme en sinne eksplosjon fordi noe ikke gikk som han hadde tenkt/Timen var ferdig før han var ferdig med oppgaven/noen andre fikk klassebamsen med seg hjem osv.

Vi prøver så godt vi kan å lære han metoder han kan bruke for å stoppe følelsene fra å ta overhånd før det går for langt, men han sier at han ikke kan noe for det, det er bare kroppen hans som gjør det sånn. Har du opplevd sånne sterke følelser som eksploderer, og har du noen tips som kan kanskje hjelpe han? Jeg skjønner at alle autister er forskjellige, men vi er villige til å prøve nesten alt for å hjelpe han gjennom dette.

Hvordan var det å gå på skole med autisme? Fikk du mye hjelp som ikke de andre barna fikk? Og hvordan var det å flytte ut hjemmefra? Følte du noensinne behov for omsorgsbolig? Har hørt det er mange autister som ender opp i slike omsorgsboliger.

Anonymkode: f1046...d4b

Skulle ønske jeg kunne være litt mer behjelpelig med akkurat dette, men selv har jeg ikke funnet noen god måte å håndtere disse følelsesutbruddene. Når de kommer så blir jeg så overveldet at det bare må ut på et vis. Det jeg har gjort i voksen alder som har begrenset dem mye i forhold til når jeg var yngre, er å bli bevisst på hvilke situasjoner som gjerne utløser dem, og rett og slett unngå de situasjonene så mye som mulig. Hvis jeg må stå i en situasjon jeg vet kan bli for mye, så sørger jeg for å kunne trekke meg tilbake, eller minske tilleggsbelastninger som mye lyd og lys ol. med høretelefoner og solbriller. Men har det først gått over et visst punkt, så kommer det ut uansett. Det er gjerne flere faser av det for meg, først går alt litt i stå, og jeg kan ikke snakke. Da blir gjerne "stimmingen" forsterket også, altså håndbevegelser og den slags. Hvis jeg da fortsetter å være under press, kan det eksplodere. 

Det som kanskje kan være nyttig er å prøve å finne ut av om det er noen ting som forverrer situasjonen, og prøve å eliminere de så godt man kan. Det at noe kommer uventet, er noe av det verste for meg også. Man kan ikke beskytte seg mot det. For meg er det dog lettere å håndtere hvis jeg er hjemme, og avslappet. Det fikk meg til å tenke at for mitt vedkommende er det nok en blanding av ubehagelig situasjon, og utmattelse som gjør at det renner over. Da kunne jeg etterhvert finne tiltak som gjorde at jeg ble mindre utmattet andre steder, og derfor fikk mildere reaksjoner. Så det kan kanskje være noe å prøve, selvom det nok kan være vanskelig når man er liten, men siden sønnen din har diagnose nå, og voksenpersonene rundt han er obs på det kan det jo hende at han kan få litt hjelp til å finne ut av det. 

Det leder meg litt over i neste del av spørsmålet ditt. Jeg ble ikke diagnostisert før jeg var voksen, så jeg ante aldri hvorfor ting ble som de ble. Jeg har funnet ut av alt dette i voksen alder, på egenhånd siden det ikke er så mye på plass overalt for voksne autister. Derfor fikk jeg ikke noe hjelp, heller egentlig det motsatte, siden jeg ikke oppførte meg som jeg skulle. Skolen var slitsomt.

Det å flytte hjemmefra var litt både og. Syns det var kjempedeilig å bare være alene, uten alle lydene og greiene fra de andre i huset. Samtidig måtte jeg jo klare alt selv plutselig. Når jeg flyttet var jeg enda ikke diagnostisert, og selvom jeg nok hadde fått det et "vanlig" menneske trenger for å klare seg, var det noen ting vi aldri hadde tenkt på at jeg trengte veiledning til. Jeg klarte meg greit hjemme når foreldrene mine gikk og "maste" på meg med det jeg måtte huske å gjøre, men når jeg plutselig satt der alene var det altfor lett å bare henge meg opp i interessene mine og glemme alle voksentingene. Nå har jeg blitt god på å lage påminnelser og sånt for viktige ting, og strenge rutiner så jeg får gjort det jeg skal. 

Jeg følte aldri behov for omsorgsbolig selv, men hvis jeg hadde visst at det var en mulighet kan det godt hende jeg hadde hatt veldig godt av foreksempel botrening og slike tiltak, som nevnt tidligere. Nå som jeg har lært hva som skal til klarer jeg meg ganske greit. Jeg er dog ikke av de som er hardest rammet, så det kommer litt ann på situasjonen

Anonymkode: 21521...831

[AnonymBruker]

Har du vært i forhold med en med aspergers?

Anonymkode: bc8ea...37b

[AnonymBruker]

Hvorfor kaller du deg autist, når du i realiteten har Asperger syndrom? Ut i fra det du beskriver, så må det jo være det du har. Jeg vet at disse diagnosene i teorien faller inn under samme paraply. Men i realiteten handler det likevel om to veldig ulike tilstander og alvorlighetsgrader. En som f.eks blir diagnostisert med barneautisme, vil som oftest ha en ,mye mer utpreget og alvorlig tilstand, enn en med Asperger. Autisme i i klassisk forstand, henger dessuten oftest sammen med en psykisk utviklingshemning også, noe du ikke kan ha, ut i fra bl.a. måten du formulerer deg på.

Jeg har et barn med barneautisme, altså den "gammeldagse" formen for autisme. H*n er også psyk. utviklingshemmet. Jeg har begynt å irritere meg over at autismediagnosen er i ferd med bli så utvannet, fordi den har blitt en diagnose som har begynt å henge på "annenhver en" bortover. Man må være forsiktig med å bruke begrepet autist, når det egentlig handler om en mild form for  Asperger. Dette kan føre til at mange slutter å ta diagnosen på alvor, og får en misoppfatning om hva reell autisme faktisk handler om. Det oppfattes nærmest et hån mot oss som har barn som har særdeles alvorlige og inngripende utfordringer i hverdagen, som påvirker hele familien stor grad, og som gjør oss utslitte. Det du gjør, er å gjøre deg mer interessant ved å kalle deg autist, fordi du vet at de fleste vil oppfatte dette ordet som noe mer alvorlig. Når du i virkeligheten har Asperger, så er du en person som er relativt velfungerende, og som klarer seg selv,. Da blir det veldig villedende når du kaller deg selv autist. 

Anonymkode: 701af...142

[AnonymBruker]

4 sider og ingen har spurt om det mest åpenbare.

Har du noen ekstreme talenter? Type Rain Man, eller kanskje du spilte Tchaikovsky på piano når du var 5?

Anonymkode: e04ed...54a

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du vært i forhold med en med aspergers?

Anonymkode: bc8ea...37b

Det har jeg ikke, så vidt jeg vet.

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor kaller du deg autist, når du i realiteten har Asperger syndrom? Ut i fra det du beskriver, så må det jo være det du har. Jeg vet at disse diagnosene i teorien faller inn under samme paraply. Men i realiteten handler det likevel om to veldig ulike tilstander og alvorlighetsgrader. En som f.eks blir diagnostisert med barneautisme, vil som oftest ha en ,mye mer utpreget og alvorlig tilstand, enn en med Asperger. Autisme i i klassisk forstand, henger dessuten oftest sammen med en psykisk utviklingshemning også, noe du ikke kan ha, ut i fra bl.a. måten du formulerer deg på.

Jeg har et barn med barneautisme, altså den "gammeldagse" formen for autisme. H*n er også psyk. utviklingshemmet. Jeg har begynt å irritere meg over at autismediagnosen er i ferd med bli så utvannet, fordi den har blitt en diagnose som har begynt å henge på "annenhver en" bortover. Man må være forsiktig med å bruke begrepet autist, når det egentlig handler om en mild form for  Asperger. Dette kan føre til at mange slutter å ta diagnosen på alvor, og får en misoppfatning om hva reell autisme faktisk handler om. Det oppfattes nærmest et hån mot oss som har barn som har særdeles alvorlige og inngripende utfordringer i hverdagen, som påvirker hele familien stor grad, og som gjør oss utslitte. Det du gjør, er å gjøre deg mer interessant ved å kalle deg autist, fordi du vet at de fleste vil oppfatte dette ordet som noe mer alvorlig. Når du i virkeligheten har Asperger, så er du en person som er relativt velfungerende, og som klarer seg selv,. Da blir det veldig villedende når du kaller deg selv autist. 

Anonymkode: 701af...142

Jeg beklager, men jeg har ikke diagnosen Asperger. Det er synd at det opprører deg sånn. Jeg syns dog det er rimelig frekt å anta noe som helst om hvor preget mitt liv er. Det jeg beskriver her er bruddstykker fra livet mitt, og forklarer naturligvis ikke hele situasjonen, og jeg får heller ikke kondensert 30 år inn her sånn helt uten videre. Dessuten har jeg fokusert på spørsmålene jeg har fått. Jeg syns også det er frekt å fortelle meg at jeg ikke får lov til å være autist, fordi du ikke syns jeg skal være det. Det er den diagnosen jeg har. Og om jeg så hadde hatt Asperger diagnosen, så kunne jeg fortsatt kalt meg autist, for det er på autisme spektrumet, uansett om du liker det eller ei. Det er mange med Asperger som har sterke plager også, og det er smakløst å fortelle dem at de er for "milde" til å bli tatt på alvor, fordi det finnes noen som har det verre. Det er smakløst å fortelle folk at de er for oppegående til å få lov til å ha en diagnose som har blitt satt av spesialist. Som jeg nevnte tidligere håper jeg at vi snart går over til samme model som i USA her også, for jeg faller imellom to stoler og det er det mange andre som gjør også. Jeg er såpass preget av min autisme at jeg ikke fikk Asperger diagnosen, til tross for at jeg er "oppegående", så det at du føler at det er din jobb å fortelle meg at jeg ikke er preget nok er rimelig arrogant. 

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

4 sider og ingen har spurt om det mest åpenbare.

Har du noen ekstreme talenter? Type Rain Man, eller kanskje du spilte Tchaikovsky på piano når du var 5?

Anonymkode: e04ed...54a

Nei, det har jeg ikke. De færreste er savanter.

Anonymkode: 21521...831

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor kaller du deg autist, når du i realiteten har Asperger syndrom? Ut i fra det du beskriver, så må det jo være det du har. Jeg vet at disse diagnosene i teorien faller inn under samme paraply. Men i realiteten handler det likevel om to veldig ulike tilstander og alvorlighetsgrader. En som f.eks blir diagnostisert med barneautisme, vil som oftest ha en ,mye mer utpreget og alvorlig tilstand, enn en med Asperger. Autisme i i klassisk forstand, henger dessuten oftest sammen med en psykisk utviklingshemning også, noe du ikke kan ha, ut i fra bl.a. måten du formulerer deg på.

Jeg har et barn med barneautisme, altså den "gammeldagse" formen for autisme. H*n er også psyk. utviklingshemmet. Jeg har begynt å irritere meg over at autismediagnosen er i ferd med bli så utvannet, fordi den har blitt en diagnose som har begynt å henge på "annenhver en" bortover. Man må være forsiktig med å bruke begrepet autist, når det egentlig handler om en mild form for  Asperger. Dette kan føre til at mange slutter å ta diagnosen på alvor, og får en misoppfatning om hva reell autisme faktisk handler om. Det oppfattes nærmest et hån mot oss som har barn som har særdeles alvorlige og inngripende utfordringer i hverdagen, som påvirker hele familien stor grad, og som gjør oss utslitte. Det du gjør, er å gjøre deg mer interessant ved å kalle deg autist, fordi du vet at de fleste vil oppfatte dette ordet som noe mer alvorlig. Når du i virkeligheten har Asperger, så er du en person som er relativt velfungerende, og som klarer seg selv,. Da blir det veldig villedende når du kaller deg selv autist. 

Anonymkode: 701af...142

Ærlig talt.. Jeg tror nok de fleste av oss forstår at alle er forskjellige, enten man er autist eller ei... At autistbegrepet er utvannet, er jeg sterkt uenig i! Det er ikke en diagnose man bare får slengt etter seg. Hadde det vært ADHD, da kunne jeg til en viss grad vært enig med deg, for det syns jeg er en diagnose "alle" får i dag..  Det at du i det hele tatt sier at TS har asperger, uten å vite noe om det, sier vel mer om deg.  Særlig når det viser seg å ikke stemme i det hele tatt.. Er vel ingen regel om at alle autister også er psyk. utviklingshemmet?  Finnes autister som også er meget velfungerende, slik som f.eks ts. 

Anonymkode: 18070...045

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor kaller du deg autist, når du i realiteten har Asperger syndrom? Ut i fra det du beskriver, så må det jo være det du har. Jeg vet at disse diagnosene i teorien faller inn under samme paraply. Men i realiteten handler det likevel om to veldig ulike tilstander og alvorlighetsgrader. En som f.eks blir diagnostisert med barneautisme, vil som oftest ha en ,mye mer utpreget og alvorlig tilstand, enn en med Asperger. Autisme i i klassisk forstand, henger dessuten oftest sammen med en psykisk utviklingshemning også, noe du ikke kan ha, ut i fra bl.a. måten du formulerer deg på.

Jeg har et barn med barneautisme, altså den "gammeldagse" formen for autisme. H*n er også psyk. utviklingshemmet. Jeg har begynt å irritere meg over at autismediagnosen er i ferd med bli så utvannet, fordi den har blitt en diagnose som har begynt å henge på "annenhver en" bortover. Man må være forsiktig med å bruke begrepet autist, når det egentlig handler om en mild form for  Asperger. Dette kan føre til at mange slutter å ta diagnosen på alvor, og får en misoppfatning om hva reell autisme faktisk handler om. Det oppfattes nærmest et hån mot oss som har barn som har særdeles alvorlige og inngripende utfordringer i hverdagen, som påvirker hele familien stor grad, og som gjør oss utslitte. Det du gjør, er å gjøre deg mer interessant ved å kalle deg autist, fordi du vet at de fleste vil oppfatte dette ordet som noe mer alvorlig. Når du i virkeligheten har Asperger, så er du en person som er relativt velfungerende, og som klarer seg selv,. Da blir det veldig villedende når du kaller deg selv autist. 

Anonymkode: 701af...142

Får en følele av at du kun er ute etter å ta TS. Opplever deg som veldig kverulerende og frekk. 

Anonymkode: a1824...0c5

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det har jeg ikke, så vidt jeg vet.

Jeg beklager, men jeg har ikke diagnosen Asperger. Det er synd at det opprører deg sånn. Jeg syns dog det er rimelig frekt å anta noe som helst om hvor preget mitt liv er. Det jeg beskriver her er bruddstykker fra livet mitt, og forklarer naturligvis ikke hele situasjonen, og jeg får heller ikke kondensert 30 år inn her sånn helt uten videre. Dessuten har jeg fokusert på spørsmålene jeg har fått. Jeg syns også det er frekt å fortelle meg at jeg ikke får lov til å være autist, fordi du ikke syns jeg skal være det. Det er den diagnosen jeg har. Og om jeg så hadde hatt Asperger diagnosen, så kunne jeg fortsatt kalt meg autist, for det er på autisme spektrumet, uansett om du liker det eller ei. Det er mange med Asperger som har sterke plager også, og det er smakløst å fortelle dem at de er for "milde" til å bli tatt på alvor, fordi det finnes noen som har det verre. Det er smakløst å fortelle folk at de er for oppegående til å få lov til å ha en diagnose som har blitt satt av spesialist. Som jeg nevnte tidligere håper jeg at vi snart går over til samme model som i USA her også, for jeg faller imellom to stoler og det er det mange andre som gjør også. Jeg er såpass preget av min autisme at jeg ikke fikk Asperger diagnosen, til tross for at jeg er "oppegående", så det at du føler at det er din jobb å fortelle meg at jeg ikke er preget nok er rimelig arrogant. 

Nei, det har jeg ikke. De færreste er savanter.

Anonymkode: 21521...831

Jeg har ikke sagt at du ikke har noen plager, og jeg vet at Asperger går inn under autismespekteret. Det er mange som strever med ulike ting her i livet. Men jeg mener likevel det er store forskjeller på Asperger og klassisk autisme (inkl. psykisk utviklingshemning). Det er denne sammenblandingen av to diagnoser med vidt forskjellige funksjonsnivåer jeg ikke liker.

For min del får du bare kalle deg autist om det er så viktig for deg. Men det betyr ikke at jeg må like det eller synes det er rett. Når en såpass velartikulert person som deg får diagnosen autisme, da synes jeg diagnosen henger litt for løst. Det er min mening, og den har jeg lov til å ha, uansett hvor mye du måtte mislike det.

Anonymkode: 701af...142

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke sagt at du ikke har noen plager, og jeg vet at Asperger går inn under autismespekteret. Det er mange som strever med ulike ting her i livet. Men jeg mener likevel det er store forskjeller på Asperger og klassisk autisme (inkl. psykisk utviklingshemning). Det er denne sammenblandingen av to diagnoser med vidt forskjellige funksjonsnivåer jeg ikke liker.

For min del får du bare kalle deg autist om det er så viktig for deg. Men det betyr ikke at jeg må like det eller synes det er rett. Når en såpass velartikulert person som deg får diagnosen autisme, da synes jeg diagnosen henger litt for løst. Det er min mening, og den har jeg lov til å ha, uansett hvor mye du måtte mislike det.

Anonymkode: 701af...142

Ja, du får ha din mening, det betyr dog ikke at jeg ikke kan si deg i mot. Det betyr heller ikke at jeg ikke kan påpeke hvor smakløst det er å prøve å snakke over meg og belære meg om mitt eget liv. 

Og jeg kaller meg autist fordi jeg er autist. Jeg velger å tro på spesialister fremfor en militant autistmamma på nettet. Du er ikke den første jeg møter som prøver å snakke over meg, som prøver å minimalisere diagnosen min, og du blir ikke den siste.

Anonymkode: 21521...831

[AnonymBruker]

På 18.4.2018 den 22.31, AnonymBruker skrev:

Har du møtt en autist, så har du møtt én autist, er det noen som sier. Det er mye sant i det. Jeg har samme diagnose som TS og er ganske annerledes enn ham/henne (selv om vi selvsagt har en del fellestrekk). Så jeg tror ikke folk får så veldig mye utav å spørre TS om ting. Det er overhodet ikke slik at han/hun kan snakke for alle med samme diagnose!

Anonymkode: 6293c...eb1

Veldig sant. Jeg jobber for autister. Dog ikke høytfungerende slik som dere.  Høytfungerende i mitt yrke betyr jo at dere langt på vei klarer dere uten nevneverdig bistand i hverdagen. Men de er så forskjellige og trenger som alle andre individuelle planer. Noen av de er også psykisk utviklingshemmede. Andre ikke. Dog er noen i "sin" verden og vankelig å få kontakt med.  Andre derimot veldig typisk autistiske.

Leste boken "hvorfor hopper jeg" som skal være "skrevet" av en autist. Men den virket veldig førende av forfatteren og jeg vet enda ikke hvorfor personen hopper.

Tror det viktigeste vi som jobber med autister må lære oss, er akkurat det du skriver. Det er kun en diagnose, ikke en personlighet. 

Anonymkode: e3a42...d02

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke sagt at du ikke har noen plager, og jeg vet at Asperger går inn under autismespekteret. Det er mange som strever med ulike ting her i livet. Men jeg mener likevel det er store forskjeller på Asperger og klassisk autisme (inkl. psykisk utviklingshemning). Det er denne sammenblandingen av to diagnoser med vidt forskjellige funksjonsnivåer jeg ikke liker.

For min del får du bare kalle deg autist om det er så viktig for deg. Men det betyr ikke at jeg må like det eller synes det er rett. Når en såpass velartikulert person som deg får diagnosen autisme, da synes jeg diagnosen henger litt for løst. Det er min mening, og den har jeg lov til å ha, uansett hvor mye du måtte mislike det.

Anonymkode: 701af...142

Nå trenger man ikke være psykisk utviklingshemmet for å ha autisme. Men noen psykisk utviklingshemmede har det. Man trenger ikke være psykisk utviklingshemmed for å ha eplepsi, men mange utviklingshemmede har det.  Man trenger ikke være psykisk utviklingshemmet for å ha problemer med avføring, men mang utviklingshemmede har det.  

Anonymkode: e3a42...d02

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, du får ha din mening, det betyr dog ikke at jeg ikke kan si deg i mot. Det betyr heller ikke at jeg ikke kan påpeke hvor smakløst det er å prøve å snakke over meg og belære meg om mitt eget liv. 

Og jeg kaller meg autist fordi jeg er autist. Jeg velger å tro på spesialister fremfor en militant autistmamma på nettet. Du er ikke den første jeg møter som prøver å snakke over meg, som prøver å minimalisere diagnosen min, og du blir ikke den siste.

Anonymkode: 21521...831

Er du ikke først og fremst deg selv? Man ER uansett ikke en diagnose. Det virker som om du identifiser deg litt vel mye med den. At du blir sint når noen forsøker å minimalisere diagnosen din, tyder på det, i tillegg til at du liker oppmerksomheten en slik diagnose gir deg. 

Anonymkode: 701af...142

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du ikke først og fremst deg selv? Man ER uansett ikke en diagnose. Det virker som om du identifiser deg litt vel mye med den. At du blir sint når noen forsøker å minimalisere diagnosen din, tyder på det, i tillegg til at du liker oppmerksomheten en slik diagnose gir deg. 

Anonymkode: 701af...142

Unnskyld meg. Du virker ikke som en særlig hyggelig person. 

Anonymkode: e3a42...d02

[godjenten]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Er du ikke først og fremst deg selv? Man ER uansett ikke en diagnose. Det virker som om du identifiser deg litt vel mye med den. At du blir sint når noen forsøker å minimalisere diagnosen din, tyder på det, i tillegg til at du liker oppmerksomheten en slik diagnose gir deg. 

Anonymkode: 701af...142

Tror du bør tenke litt over hvordan du oppfører deg. 

[AnonymBruker]

På 19.4.2018 den 12.56, AnonymBruker skrev:

Det har jeg ikke skrevet heller. Det var som et svar på ditt forslag om at jeg skulle svare på spørsmålene. 

Jeg synes det virker som om mange i tråden tar dine svar som en fasit. Men da ser vi sikkert ulikt på det.

Anonymkode: 6293c...eb1

Jeg tror de fleste godt forstår at ts er høytfungerende, og at mange autister sliter med langt større problemer enn det ts gjør. Men, vi har ikke møtt henne og vi vet lite om hvordan hun fungerer i hverdagen. Selv om hun uttrykker seg på en intelligent og gjennomtenkt måte i denne tråden, kan inntrykket man får ved å se hvordan hun er privat og ute blant andre være forskjellig. Det er veldig mange problemer et menneske kan ha som ikke vises gjennom noen anonyme innlegg, og ts skriver også at hun stadig må jobbe med seg selv.

Ts forteller at hun har tatt utdanning og at hun er i jobb, noe som tilsier at hun ikke er blant dem med størst problemer, men det er likevel interessant å lese hennes synspunkter, selv om de ikke på noen måte er en fasit.

Anonymkode: 94368...eba

[AnonymBruker]

On 4/20/2018 at 3:23 PM, AnonymBruker said:

Hvorfor kaller du deg autist, når du i realiteten har Asperger syndrom?

Anonymkode: 701af...142

Fordi hun har autisme. Asperger går under autismespekterfortyrrelser. Akkurat slik bringbær er et bær

Anonymkode: 9f318...4f0

[AnonymBruker]

På 19.4.2018 den 2.32, TrekStar skrev:

Styret i borettslaget hadde nylig et møte, hvor alle som var interessert kunne delta. Sakene dem skulle ta opp handlet om bla. blomsterbedene ute, hvor det skulle diskuteres hvilke nye planter vi skulle velge rundt blokka vår. Vi i min leilighet valgte å ikke delta på dette møtet, da vi ikke var interessert i sakene som skulle diskuteres, og vi synes vi ikke ville hatt noe konstruktivt å si på dette møtet.

Det samme gjelder i forum på nettet også. Er en ikke interessert i å delta med noe konstruktivt, så trenger en heller ikke delta i diskusjonen. Jeg skjønner ikke helt hvorfor du følte du måtte klikke inn i en tråd, og "verpe" ut det unødvendige oppgulpet der.

Dette❤️

Anonymkode: a1824...0c5

[AnonymBruker]

Tusen takk for at du opprettet denne tråden. Den har vært nyttig også for meg som er på din alder og har Asperger, men som fortsatt ikke forstår meg selv helt. Du er like mye en representant for autisme som det alle andre autister er. Jeg tror det er vanskelig for mange å forstå at selv om man er i stand til å sette ord på og formidle hva man har vansker med, hvorfor det er vanskelig og hvordan man reagerer, så betyr ikke det at disse vanskene ikke er så store allikevel. Derfor er det viktig at folk lærer hva autisme er og hvordan det er å leve med det, både for de med språk og de uten og i alle funksjonsgrader.

Svarer du fortsatt på spørmål som kommer? Fordi jeg lurer på om autismen har påvirket hva slags forhold du har til foreldrene dine? Merker du noe til relasjonsvansker når det kommer til familie? Da du var yngre og ikke visste at du hadde autisme, men kanskje følte deg annerledes eller at det var noe du etter hvert ikke forstod hvorfor ingen andre hadde det på samme måte som deg. I så fall, den gangen, følte du deg da helt alene, også i familien din? Da tenker jeg kun på hvordan du har opplevd og følt det/deg inni deg, om du har følt deg uten forbindelse til noe eller noen, eller om foreldrene dine har gitt deg følelse av å ha i alle fall én tilknytning til noe som helst, når alt annet var fremmed og ugjenkjennelig.

Det er ikke sikkert du har følt det på den måten jeg spør om, men håper allikevel du forstår spørsmålet mitt.

Anonymkode: 33400...9da