Kona mi mener vi har vokst fra hverandre

[Trolltunge]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Denne passer hvis man ikke har barn, eller har barn som er store. Disse har barn på 3 og 7... 

Anonymkode: 04480...798

Hun klarer fint å ha barna alene en helg. Barna klarer seg også godt uten pappa en helg. 

[wintergirl]

Har hun fortsatt øye til han på jobben? Det også kan være grunnen til at hun ikke kjemper. Når man faller for en annen så havner jo partneren litt i skyggen den perioden man er forelsket i den andre. Men sånt kan jobbes med. Hun må bare ta seg i sammen. Syns også @Trolltunge sitt forslag var bra. Det er terror det hun holder på med. La henne få kjenne litt på det selv. Håper det ordner seg ts.

Endret 16. april 2018 av wintergirl

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Trolltunge skrev:

Hun klarer fint å ha barna alene en helg. Barna klarer seg også godt uten pappa en helg. 

Ja, det argumentet om at den forsømte part har ansvar for ungene  er nesten alltid et stråargument, et forsøk på å kaste blår i øynene på folk, så de skal bli forvirret. Denne situasjonen er konas ansvar å rydde opp i. Det er hun som viser manglende ansvar overfor ungene.

Det å dra bort en helg, uten at hun skal ha kontakt med han, er helt forsvarlig, så lenge ungene ikke blandes inn i dette. Det sagt, så ville det nok vært minst like hensiktsmessig at han fant på ting eller dro bort med ungene, slik at hun kunne få kjenne hvordan det var? 

Det virker som mange kvinner velger seg en mann å få barn med, og etterpå gir de blaffen i mannen. Da føler de seg trygge på at det er de som eier ungene og har innflytelsen på de, og mannen kan like godt trekke seg tilbake som en taus og fraværende person, som kun stiller opp økonomisk og når huset skal males. Mens han henger på kroken og gjør som hun vil, i et håp om at ting skal plutselig endre seg.

Ikke bli den mannen! Ta ansvar for ungene deres, ta ansvar for dere selv. 

Anonymkode: d052b...4db

[Gjest chisandra]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk alle for ærlige svar. Hører gjerne fra flere! Ikke lett dette! 

Ts

Anonymkode: fde6a...436

Det skal litt til før du får et bedre råd enn det @Trolltungega deg, det er et knakende godt råd.

[Trolltunge]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det argumentet om at den forsømte part har ansvar for ungene  er nesten alltid et stråargument, et forsøk på å kaste blår i øynene på folk, så de skal bli forvirret. Denne situasjonen er konas ansvar å rydde opp i. Det er hun som viser manglende ansvar overfor ungene.

Det å dra bort en helg, uten at hun skal ha kontakt med han, er helt forsvarlig, så lenge ungene ikke blandes inn i dette. Det sagt, så ville det nok vært minst like hensiktsmessig at han fant på ting eller dro bort med ungene, slik at hun kunne få kjenne hvordan det var? 

Det virker som mange kvinner velger seg en mann å få barn med, og etterpå gir de blaffen i mannen. Da føler de seg trygge på at det er de som eier ungene og har innflytelsen på de, og mannen kan like godt trekke seg tilbake som en taus og fraværende person, som kun stiller opp økonomisk og når huset skal males. Mens han henger på kroken og gjør som hun vil, i et håp om at ting skal plutselig endre seg.

Ikke bli den mannen! Ta ansvar for ungene deres, ta ansvar for dere selv. 

Anonymkode: d052b...4db

Jeg går i utgangspunktet ut fra at de fleste foreldre er så oppegående at de skjermer barna fra konflikter i forholdet så godt som mulig. Dersom min mann hadde sjokkert meg på denne måten ville jeg fortalte barna rolig at pappa skulle på en tur med venner, eller lignende, og så hadde jeg fått fokuset deres over på hva vi skulle gjøre i helgen. Jeg hadde også sørget for at de fikk en fin helg, selv om jeg gikk rundt med en klump i magen. 

Nei, at han dro på noe med ungene hadde ikke vært like hensiktsmessig. Da hadde ikke hun følt på samme usikkerhet. Poenget er at hun skal føle på muligheten for å miste HAM, og kjenne på følelsen av å være alene med barn. 

Det kan virke slemt, men det er for å vekke henne opp fra å gå rundt og ikke klare å ta en avgjørelse om veien videre. Noe som er slemt mot ham, og tortur for begge når det dras ut slikt. 

[CamillaCollett]

Du kan jo spørre henne hvordan hun ser for seg prosessen videre. Er det slik at du er på prøve nå, og skal være det på ubestemt tid? Hva med parterapi?

Siden februar er ikke så lenge, ikke mer enn to måneder. Jeg forstår at det tærer på, men dere har antakelig brukt svært mye lenger tid enn to måneder på bygge forholdet ned, og da må dere også være innforstått med at det kan ta mer enn to måneder å få det på rett spor igjen. Men det forutsetter jo at dere er inne i en prosess og har et felles mål, og har oversikt over hvordan den prosessen skal være. Slik det er nå, høres det ut som om du famler litt i blinde, men gjør ditt aller beste, mens hun ikke gjør like mye. På den annen side: Hvis hun fortsatt er forelsket i den andre fyren, så er dette veldig vanskelig for henne. Og det kan hende hun gjør sitt beste, på tross av at dette ser slapt ut sammenlignet med slik hun var før.

Det er også fort gjort at det blir en uheldig dynamikk ut av det, der du kjemper så mye at hun synes det blir for mye. Samtidig blir det da forferdelig vanskelig å finne balansegangen mellom å jobbe nok og å ikke jobbe for mye.

Jeg vil virkelig anbefale hjelp fra en tredjepart her.

 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Trolltunge skrev:

Jeg går i utgangspunktet ut fra at de fleste foreldre er så oppegående at de skjermer barna fra konflikter i forholdet så godt som mulig. Dersom min mann hadde sjokkert meg på denne måten ville jeg fortalte barna rolig at pappa skulle på en tur med venner, eller lignende, og så hadde jeg fått fokuset deres over på hva vi skulle gjøre i helgen. Jeg hadde også sørget for at de fikk en fin helg, selv om jeg gikk rundt med en klump i magen. 

Nei, at han dro på noe med ungene hadde ikke vært like hensiktsmessig. Da hadde ikke hun følt på samme usikkerhet. Poenget er at hun skal føle på muligheten for å miste HAM, og kjenne på følelsen av å være alene med barn. 

Det kan virke slemt, men det er for å vekke henne opp fra å gå rundt og ikke klare å ta en avgjørelse om veien videre. Noe som er slemt mot ham, og tortur for begge når det dras ut slikt. 

Helt enig i det første.

Til det andre, hvorvidt han drar bort med eller uten unger, så vil jeg si både og. Hva som vil vekke henne, kommer jo litt an på hva hun er mest redd for. Men hvorfor ikke begge deler? 

Anonymkode: d052b...4db

[Trolltunge]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt enig i det første.

Til det andre, hvorvidt han drar bort med eller uten unger, så vil jeg si både og. Hva som vil vekke henne, kommer jo litt an på hva hun er mest redd for. Men hvorfor ikke begge deler? 

Anonymkode: d052b...4db

Ja gjerne begge deler. Først stikke av en helg alene, og så en helg med barn. Jeg ville absolutt gjøre det i den rekkefølgen, om han vil hun virkelig skal få tatt tak i følelsene sine rundt forholdet, og man ønsker at hun skal få kjenne på hvordan det blir på alle måter, dersom de går fra hverandre. Men forhåpentligvis ville bare helgen alene sette igang prosesser i henne, slik at hun våkner, og det blir fortgang i dialog. 

[Gjest Anonym Bruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Kona mi og jeg har vært gift i 8 år. Vi er foreldre til to gutter på 3 og 7 år. Vi er begge midt i 30-årene. Hun er fra en annen plass i landet, men jobb gjorde at hun kom til min hjemby. I starten hadde hun lite kontaktnett, men etter at hun møtte meg fikk hun mitt sosiale nettverk på kjøpet. I løpet av årene vi har vært sammen har hun også fått venninner utenfor mitt nett. Nok om det. I fjor fikk hun et godt øye til en fyr hun jobber med. Dette fortalte hun meg selv i en krangel vi hadde etter at hadde vært på en jobbfest. Hun var likevel klar på at hun aldri ville kunne vært utro mot meg, da dette ville ødelagt selvrespekten hennes helt. Hun ville heller ikke risikere familien sin pga. noe sånt. Senere på vinteren har jeg likevel merket at hun ikke har virket helt fornøyd med forholdet vårt. Hun har klaget hvis jeg har vært på trening for lenge, klaget på at vi ikke har felles interesser etc. I februar da vi satt og så på en film sa hun plutselig ut av det blå at hun ikke kjente noen gnist i forholdet vårt. Filmen ble stoppet og jeg fikk høre om hvordan hun opplevde at vi hadde vokst lenger og lenger fra hverandre. Jeg fikk selvfølgelig sjokk og tenkte med en gang det verste. 

Lang historie kort så har vi siden da prøvd å finne igjen denne gnisten. Vi har begynt med en ny felles hobby (etter mitt initiativ) og jeg tenker nesten ikke på annet enn at vi må klare å finne tilbake. Samtidig synes jeg at det virker som om jeg er mye mer opptatt av dette en henne. Hun blir nok litt stresset av at jeg prøver vel hardt. Den gjør stemningen oss imellom litt med anspent enn tidligere. 

Jeg lurer på om hun hele tiden vurderer å bryte forholdet vårt. Og at jeg må yte mitt beste hele tiden for å få henne til å bli. Dette er ikke sunt og det er samtidig ikke lett å være kjempeattraktiv når man kjenner på mye usikkerhet. 

Hadde egentlig bestemt meg for å bare gjøre mitt beste og la henne få ta den tiden hun trengte. Og håpe at det ville være nok. 

Nå merker at det begynner å bli uholdbart å gå og skulle vente på at hun skal finne ut om hun vil være sammen med meg.

Jeg er fristet til å be henne ta et valg. 

Vil du ha meg eller vil du dra? 

Samtidig er dette lettere å skrive her enn å gjøre i virkeligheten. For jeg er redd for svaret jeg får. 

Hvor lenge er det egentlig rimelig at jeg skal vente på dette? Det hun ser nå er jo det jeg har å tilby. Skal jeg la henne få all den tid hun trenger (hun trenger kanskje en del tid for å bli overbevist?). Eller skal jeg kreve et svar? Vil det siste svekke mulighetene mine? Har hun kanskje alkerede bestemt seg, men trekker det ut fordi det skaper mye styr? 

Anonymkode: fde6a...436

Hallo !.  En intrs. problemstilling du tar opp her , og  som berører mange i en tid da mange opplever  flytting .  Kjenner meg igjenn fra hennes ståsted.   Måtte selv  flytte hjemmefra for å få seg jobb,og måtte etterhvert begynne å forholde meg til hennes sosiale nettverk.       Er du m.a.  så skråsikker på at hun er blitt fornøyd med måten hun er blitt mottatt innenfor ditt  sosiale nettverk,og kanskje sitter hun med en følelse av at noe har manglet. underveis.   Kanskje har hun følt seg nokså ensom iblandt dine barndomsvenner, familie som du selvsagt har kjent i alle år.   Selv opplevde eg at bygda her var nokså lukket i mange år ,og  eit slags klikksamfunn, men etterhvert som det har komt flere innflyttere så har mye endret  seg.           

Endret 16. april 2018 av Anonym Bruker

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det argumentet om at den forsømte part har ansvar for ungene  er nesten alltid et stråargument, et forsøk på å kaste blår i øynene på folk, så de skal bli forvirret. Denne situasjonen er konas ansvar å rydde opp i. Det er hun som viser manglende ansvar overfor ungene.

Det å dra bort en helg, uten at hun skal ha kontakt med han, er helt forsvarlig, så lenge ungene ikke blandes inn i dette. Det sagt, så ville det nok vært minst like hensiktsmessig at han fant på ting eller dro bort med ungene, slik at hun kunne få kjenne hvordan det var? 

Det virker som mange kvinner velger seg en mann å få barn med, og etterpå gir de blaffen i mannen. Da føler de seg trygge på at det er de som eier ungene og har innflytelsen på de, og mannen kan like godt trekke seg tilbake som en taus og fraværende person, som kun stiller opp økonomisk og når huset skal males. Mens han henger på kroken og gjør som hun vil, i et håp om at ting skal plutselig endre seg.

Ikke bli den mannen! Ta ansvar for ungene deres, ta ansvar for dere selv. 

Anonymkode: d052b...4db

Du har absolutt rett i at kvinner velger seg mann for å få barn. Å få barn er for mange kvinner viktigst i livet og viktigere enn å bare ha en mann.   Følelsene for en mann kan dø fullstendig ut avhengig av hvordan ekteskapet fungerer. Men følelsene for barna vil aldri dø ut. En mann eller kvinne som er i ferd med å bli forlatt bør spørre seg selv hvordan forholdet er/ har vært. Selv om man er gift eier man ikke den andre part, og det er ingen/svært få som i dag vil leve kanskje i 50 år ulykkelig i et dårlig forhold. Hvis det kommer som lyn fra klar himmel - ja da kan man spørre seg om man kanskje har tatt den andre for gitt. Selvsagt er det noen få som går pga at de har funnet seg en ny, men de er i mindretall og har oftest ikke så små barn. Småbarnsfasen er såpass krevende at det for de fleste ikke er verken overskudd eller tid til annet.

TS ønsker råd om hva han burde gjøre. Du svarer nærmest som en forsmådd mann selv- at han skal reise bort alene. Hvis mannen vil forsøke å vekke følelser igjen hos kvinnen så er det etter min mening en garanti for at hun mister all rest av følelse for han ved slik oppførsel. Det er bare umodenhet og hevntanker. Hun vil garantert bare få bekreftet enda mer ettertrykkelig at hun har 0 følelser igjen og avslutte det hele.

Et råd fra meg er å finne f.eks en uke ferie med barna. Organiserte og legge plan for en fin opplevelse passende til barnas alder. Så tilby henne å være med eller vise forståelse hvis hun trenger tid alene. Hvis det blir til at han drar alene med barna så burde han sende masse SMS med bilder av barna og hvordan de har det. Det vekker garantert positive følelser, og deretter vil det være lettere for han å vekke følelsene hennes for han ved f. Eks. Si at «jeg forstår at fu har slitt en stund nå... jeg har kanskje ikke sett det før men jeg ønsker at vi skal forsøke holde sammen for barnas skyld.» kanskje noe også om at han fra nå kommer til å prioritere annerledes/ mer med barna og familie (hvis det er noe som kanskje ikke har vært prioritert).

Anonymkode: b8ab0...db4

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har absolutt rett i at kvinner velger seg mann for å få barn. Å få barn er for mange kvinner viktigst i livet og viktigere enn å bare ha en mann.   Følelsene for en mann kan dø fullstendig ut avhengig av hvordan ekteskapet fungerer. Men følelsene for barna vil aldri dø ut. En mann eller kvinne som er i ferd med å bli forlatt bør spørre seg selv hvordan forholdet er/ har vært. Selv om man er gift eier man ikke den andre part, og det er ingen/svært få som i dag vil leve kanskje i 50 år ulykkelig i et dårlig forhold. Hvis det kommer som lyn fra klar himmel - ja da kan man spørre seg om man kanskje har tatt den andre for gitt. Selvsagt er det noen få som går pga at de har funnet seg en ny, men de er i mindretall og har oftest ikke så små barn. Småbarnsfasen er såpass krevende at det for de fleste ikke er verken overskudd eller tid til annet.

TS ønsker råd om hva han burde gjøre. Du svarer nærmest som en forsmådd mann selv- at han skal reise bort alene. Hvis mannen vil forsøke å vekke følelser igjen hos kvinnen så er det etter min mening en garanti for at hun mister all rest av følelse for han ved slik oppførsel. Det er bare umodenhet og hevntanker. Hun vil garantert bare få bekreftet enda mer ettertrykkelig at hun har 0 følelser igjen og avslutte det hele.

Et råd fra meg er å finne f.eks en uke ferie med barna. Organiserte og legge plan for en fin opplevelse passende til barnas alder. Så tilby henne å være med eller vise forståelse hvis hun trenger tid alene. Hvis det blir til at han drar alene med barna så burde han sende masse SMS med bilder av barna og hvordan de har det. Det vekker garantert positive følelser, og deretter vil det være lettere for han å vekke følelsene hennes for han ved f. Eks. Si at «jeg forstår at fu har slitt en stund nå... jeg har kanskje ikke sett det før men jeg ønsker at vi skal forsøke holde sammen for barnas skyld.» kanskje noe også om at han fra nå kommer til å prioritere annerledes/ mer med barna og familie (hvis det er noe som kanskje ikke har vært prioritert).

Anonymkode: b8ab0...db4

Lær deg å lese!

Det var Trolltunge som foreslo å reise bort uten barn, og jeg som foreslo å reise bort med barn. Vi er uansett enig om at begge deler kan være aktuelt. 

Både Trolltunge og jeg er kvinner, og - tør jeg anta - både Trolltunge og jeg, avstår fra å velge menn fra laveste hylle kun for at de skal gi oss barn, for så å gå lei av de når det er unnagjort. Jeg personlig synes det å gjøre det er en kynisk og egoistisk tankegang.

Vil man ha barn, men ikke mann, så har man et moralsk ansvar for å være tydelig på dette før man utnytter menn (og barn).

Anonymkode: d052b...4db

[AnonymBruker]

2 timer siden, chisandra skrev:

Det skal litt til før du får et bedre råd enn det @Trolltungega deg, det er et knakende godt råd.

Enig i at det var et godt råd for å gjøre opp status i forholdet. Hvis du gjør dette ts må du være beredt på at dette er "all or nothing ". Du kan risikere å komme hjem til tomt hus og / eller hun bruker den episoden mot deg og at det blir lettere for henne å legitimere et brudd. Men å leve slik i limbo hvor du venter på at hun skal bestemme seg om du er god nok er terror. 

Anonymkode: 1c987...0ec

[Tba]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Alle forhold har en krise eller flere i løpet av noen år. Å jobbe seg igjennom dem kan være en stor utfordring, men det kan gå. Jeg tror ikke at det er lurt å presse henne til å ta et valg. Jeg tror det er mye bedre om du spør hvordan hun har det osv. 

Det rådet du fikk her med å bare pakke og dra uten å være tilgjengelig syns jeg var skikkelig tåpelig! Hun har ikke gjort noe galt, så hvorfor i all verden skal hun straffes sånn? Tror iallefall neppe at det gjør situasjonen bedre. Tvert om!

Det du KAN gjøre er å snakke med henne om at du kanskje skal flytte ut for en tid. Da tar du styringen, og hun slipper å føle at du prøver for hardt. Hvis hun syns det er en god idé, så vil hun uansett finne ut om hun savner deg eller ikke. Du kan også gi henne tid og ikke være på hele tiden om det blir sånn at du drar fra hjemmet en stund.

Å dra uten å ha kontakt og å si hvor du er vil jo være fullstendig ansvarsløst med hensyn til barna også, så håper du ikke syns det var en god idé!

Så fins det jo familieterapeut. Har dere vurdert det? 

Anonymkode: 16145...694

Det siste du skriver om familieterapeut er en god ide. 

Men resten er ikke særlig lurt. 

Det jeg har uthevet er idioti når de har felles barn. Hvis han flytter får han mindre kontakt med barna, og moren står veldig mye sterkere i barnefordelingssaken ved en eventuell skilsmisse. I verste fall så flytter den andre mannen inn og TS er spilt helt ut på sidelinjen.

Når det gjelder forslaget til @Trolltunge så virker det som feiltolker det litt. Det er i hvert fall langt mindre ansvarsløst enn ditt forslag.

Om ideen om å reise bort en helg fra kona med eller uten barn er god er det vanskelig å bedømme når vi vet så lite om hva hun tenker og hvor tett forholdet til den andre mannen er.

Endret 16. april 2018 av Tba

[exictence]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Godt sagt!

Kan bare anbefale deg også å stå opp for deg selv og KREVE slutt på terroren. Enten er de inne, med sjel og hjerte, eller så er det på huet ut!

Anonymkode: d052b...4db

Enig.

Jeg hadde en mann som var usikker på følelser og hva han egentlig ville. Han sa til og med at kanskje det var best å skilles. Da ble jeg bestemt, men ikke direkte sint. Jeg sa at enten får han gjøre alvor ut av det og skilles hvis det var det han ville, eller så satser man hvis man vil det. Vil man satse så går man ikke rundt og surmuler og truer med skilsmisse. Er man i et forhold og vil satse, så gjør man sitt beste og prøver å se positivt på tingene. Man kan lufte frustrasjoner for en dag, men så setter man strek og går videre. 

Det er bortkastet tid å gi signaler om at dere er vokst fra hverandre. Hva skal det være godt for? Dere er i et forhold. Da gjør man sitt beste. 

Enten er de inne, med sjel og hjerte, eller så er det på huet ut!   som Ab sier.

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Tba skrev:

Det jeg har uthevet er idioti når de har felles barn. Hvis han flytter får han mindre kontakt med barna, og moren står veldig mye sterkere i barnefordelingssaken ved en eventuell skilsmisse. I verste fall så flytter den andre mannen inn og TS er spilt helt ut på sidelinjen.

Jeg har fordømt kvinner som velger en mann bare for å få barn, men kan like godt slå til å fordømme de mennene som lar seg bruke til dette formålet. For de er som regel langt mer opptatt av kona enn av ungene. Hvorfor ellers skulle de la seg herse med?

Kvinner som er opptatt av mann, og ikke bare barn, finner seg menn som er opptatt av barn, ikke bare av dame. Og vice versa. Dette er det målet man bør strebe etter, hvis man oppriktig ønsker at et forhold med barn skal vare. Altså, kvinner må oftere prioritere menns velferd høyere, og menn må oftere prioritere barnas velferd høyere.

Jeg tror vi alle er enig om en ting ts kan gjøre, og det er å prioritere barna høyere, og dama lavere. Det kan tvinge henne til å sette han høyere. For barna er dette vinn-vinn.

 

11 minutter siden, exictence skrev:

Enig.

Jeg hadde en mann som var usikker på følelser og hva han egentlig ville. Han sa til og med at kanskje det var best å skilles. Da ble jeg bestemt, men ikke direkte sint. Jeg sa at enten får han gjøre alvor ut av det og skilles hvis det var det han ville, eller så satser man hvis man vil det. Vil man satse så går man ikke rundt og surmuler og truer med skilsmisse. Er man i et forhold og vil satse, så gjør man sitt beste og prøver å se positivt på tingene. Man kan lufte frustrasjoner for en dag, men så setter man strek og går videre. 

Det er bortkastet tid å gi signaler om at dere er vokst fra hverandre. Hva skal det være godt for? Dere er i et forhold. Da gjør man sitt beste. 

Enten er de inne, med sjel og hjerte, eller så er det på huet ut!   som Ab sier.

Bra! Det å la partneren leve i limbo er et sleskt maktgrep man finner hos både menn og kvinner. Man skal ikke godta det.

Anonymkode: d052b...4db

[CamillaCollett]

5 minutter siden, exictence skrev:

Det er bortkastet tid å gi signaler om at dere er vokst fra hverandre. Hva skal det være godt for? Dere er i et forhold. Da gjør man sitt beste. 

Hva mener du her?

Hun opplever sannsynligvis at forholdet har hanglet og gått i lang tid, nå har hun tatt mot til seg og fortalt hvordan hun har det. Noe jeg mener er rett. Hun kan jo ikke gå rundt og late som om alt er fint og flott, når hun i virkeligheten kanskje er svært usikker på om forholdet er slik at hun vil forbli i det. Jeg vil jo også tro at hun gjør sitt beste, hun også. Hun vet like godt som TS at de har felles barn, og vil sannsynligvis gjøre en del for at forholdet skal bestå. Hvis ikke hadde hun vært ute av døra allerede.

Hun kan ikke tvinge fram følelser. Det eneste hun får fokusert på er handlinger, og så får vi håpe at følelsene henger med etter hvert. TS opplever derimot at hun ikke jobber så hardt. Hva konkret er det hun gjør for lite av? TS får utdype dette hvis han vil (og har sikkert skrevet en del om dette jeg ikke husker i farten), men jeg vil tippe at det som er fraværende er det som er veldig direkte koblet opp mot følelser? Kanskje hun ikke tar på ham? Ikke vil ha sex? Kanskje han merker på blikket hennes at det ikke er så varmt og åpent som det pleide? Kanskje er hun ikke like avslappet fra før, kanskje er hun mer alvorlig enn hun var før? Om det er slik, så er ikke dette ting hun bare kan skjerpe seg til å endre på. Det vil oppleves feil for henne, som å spille et skuespill i sitt eget hjem. Dette er ting som må få falle på plass i et tempo som passer henne, det kan ikke tvinges.

Men man kan insistere på at andre ting blir gjort, som har med handlinger å gjøre. Han kan insistere på parterapi. De kan avtale å sette av hver eneste fredag kveld til hverandre for å gjøre noe hyggelig sammen. De kan få barnevakt en helg i ny og ne. De kan ha en avtale om å dele på pliktene. De kan avtale at de skal sette seg ned sammen et kvarter hver ettermiddag og snakke om hvordan dagen har vært. De kan ha forsetter om at begge skal si noe hyggelig til den andre hver dag.

Selv om jeg har full forståelse for at dette er knalltøft for TS, så synes jeg det blir feil når jeg ser flere omtaler dette som terror. Det er ikke ment slik fra henne. Og ingen tjener på at hun blir framstilt som en arrogant kjerring som sitter der, nesten likegyldig, og avgjør forholdets skjebne. Hun er fortvilet og i livskrise, det kan jeg nesten garantere.

(ikke ment bare som svar til deg, exictence :))

 

[AnonymBruker]

2 timer siden, CamillaCollett skrev:

Du kan jo spørre henne hvordan hun ser for seg prosessen videre. Er det slik at du er på prøve nå, og skal være det på ubestemt tid? Hva med parterapi?

Det var nøyaktig dette jeg hadde tenkt å skrive. Spør henne om hun merker at du har endret deg, og om hvor lang tid hun tror hun trenger for å kunne ta stilling til dere som par. Du kan ikke fortsette som dette i blinde.

Ikke minst dette med familievernkontoret er et poeng. Vrient å finne ut av en slik situasjon uten en faglig tredjepart.

Jeg er som TS i mitt forhold, på den måten at hun har mistet følelser og jeg har endret meg på en del punkter for å prøve å vekke følelsene til live igjen. Spørsmålet er hvor lenge man skal holde på uten resultat. For min del har jeg bare holdt på ca tre måneder, og det tar nok litt lenger tid å overbevise henne om at jeg faktisk har endret meg, at jeg faktisk bryr meg om henne og at hun kan ha tillit til meg som sin livsledsager.

Anonymkode: 5bffb...a68

[AnonymBruker]

3 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Hun opplever sannsynligvis at forholdet har hanglet og gått i lang tid, nå har hun tatt mot til seg og fortalt hvordan hun har det. Noe jeg mener er rett. Hun kan jo ikke gå rundt og late som om alt er fint og flott, når hun i virkeligheten kanskje er svært usikker på om forholdet er slik at hun vil forbli i det. Jeg vil jo også tro at hun gjør sitt beste, hun også. Hun vet like godt som TS at de har felles barn, og vil sannsynligvis gjøre en del for at forholdet skal bestå. Hvis ikke hadde hun vært ute av døra allerede.

Hun kan ikke tvinge fram følelser. Det eneste hun får fokusert på er handlinger, og så får vi håpe at følelsene henger med etter hvert. TS opplever derimot at hun ikke jobber så hardt. Hva konkret er det hun gjør for lite av? TS får utdype dette hvis han vil (og har sikkert skrevet en del om dette jeg ikke husker i farten), men jeg vil tippe at det som er fraværende er det som er veldig direkte koblet opp mot følelser? Kanskje hun ikke tar på ham? Ikke vil ha sex? Kanskje han merker på blikket hennes at det ikke er så varmt og åpent som det pleide? Kanskje er hun ikke like avslappet fra før, kanskje er hun mer alvorlig enn hun var før? Om det er slik, så er ikke dette ting hun bare kan skjerpe seg til å endre på. Det vil oppleves feil for henne, som å spille et skuespill i sitt eget hjem. Dette er ting som må få falle på plass i et tempo som passer henne, det kan ikke tvinges.

Nå er det ikke meg du spør, men problemet med å si det er at det oppleves som terror for de som får høre det.

Tviler ikke at hun selv føler at forholdet har hanglet i lengre tid og at hun ikke kan presse frem følelser. Problemet her, oppstod imidlertid lenge før forholdet begynte å hangle, og det var den dagen hun valgte en å få barn med, i stedet for en å oppdra barn med, og valgte en som var opptatt av henne, og ikke av barna. 

Det er de samme taktene vi ser i innlegget til AB på første side, som muligens selv trodde hun var snill når hun gjorde det meste for barna, og lot mannen trene og gjøre sine ting. Nei, det er ikke snilt, det er oppskrift på skilsmisse og hovedomsorg til mor. Eller med andre ord, at kvinnen bruker mannen til sitt formål.

Anonymkode: d052b...4db

[CamillaCollett]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det ikke meg du spør, men problemet med å si det er at det oppleves som terror for de som får høre det.

Tviler ikke at hun selv føler at forholdet har hanglet i lengre tid og at hun ikke kan presse frem følelser. Problemet her, oppstod imidlertid lenge før forholdet begynte å hangle, og det var den dagen hun valgte en å få barn med, i stedet for en å oppdra barn med, og valgte en som var opptatt av henne, og ikke av barna. 

Det er de samme taktene vi ser i innlegget til AB på første side, som muligens selv trodde hun var snill når hun gjorde det meste for barna, og lot mannen trene og gjøre sine ting. Nei, det er ikke snilt, det er oppskrift på skilsmisse og hovedomsorg til mor. Eller med andre ord, at kvinnen bruker mannen til sitt formål.

Anonymkode: d052b...4db

Jeg kjenner meg ikke igjen i denne virkelighetsbeskrivelsen.

De fleste velger seg vel en partner basert på partnerens kvaliteter. Og hvis forholdet går godt, så vurderer de (eller ikke) å få barn med vedkommende. Jeg valgte ikke mann fordi jeg ville ha barn, jeg valgte mann fordi jeg ville ha kjæreste, og så kom barna etter hvert.

Og at denne ABen du nevner til siste trodde hun var snill, forstår jeg godt. Hun velger å gi mannen sin det hun tror han vil ha. Intensjonen er vel god?

[AnonymBruker]

5 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Jeg kjenner meg ikke igjen i denne virkelighetsbeskrivelsen.

De fleste velger seg vel en partner basert på partnerens kvaliteter. Og hvis forholdet går godt, så vurderer de (eller ikke) å få barn med vedkommende. Jeg valgte ikke mann fordi jeg ville ha barn, jeg valgte mann fordi jeg ville ha kjæreste, og så kom barna etter hvert.

Og at denne ABen du nevner til siste trodde hun var snill, forstår jeg godt. Hun velger å gi mannen sin det hun tror han vil ha. Intensjonen er vel god?

Intensjonen var sikkert god, jeg ser bare ikke hva det har med saken å gjøre. Intensjonene til de mennene som lar kona ta seg av barna, er sikkert også god. Og sikkert intensjonene til alle de som lar partneren ta del i deres tvil om følelser. 

Anonymkode: d052b...4db