Jeg hater pappa for at han velger rusen over meg

[jentafralandet]

Men så er jeg så inderlig glad i han også.

Min pappa er alkoholiker, og frem til for ett år siden så var han tørrlagt i 10 år. Første gangen han var på avrusning var jeg rundt 10-12 år (er 22 år nå) og fikk ikke være med på familiesamtaler osv på avrusningsinstitusjonen, dette fordi jeg "bare var 10 år" og det var bedre å skjerme meg for det. I stor grad er jeg enig i det, men samtidig sitter jeg igjen med mange opplevelser og følelser jeg ikke skulle hatt i den alderen. Jeg sier ofte at jeg måtte vokse opp tidlig og ta ansvar for et yngre søsken i den perioden, men da jeg var midt i det selv for 10 år siden var det for meg normalt, fordi jeg var vokst opp med det. Jeg og pappa har tross alt hatt et godt forhold, og har ikke noe vondt å si om han de siste 10 årene og har alltid vært så stolt over at han snudde den håpløse situasjonen helt rundt. 

For ca. et år siden så fikk jeg beskjed om at pappa hadde begynt å drikke igjen, og innerst inne visste jeg det vel egentlig. Barn av alkoholikere er eksperter på å vite når foreldre har drukket og ikke så det kom ikke som noe sjokk egentlig. Sommeren i fjor var han på avrusning igjen og denne gangen fikk jeg mulighet til å bli med på terapisamtaler og det som fulgte med. Jeg fortalte pappa og terapeuten alt jeg har opplevd og mitt syn på ting og jeg tror han blei sjokkert over hvordan jeg har opplevd alt dette. Han gråt og jeg gråt og det virket som han virkelig fikk opp øynene for hvordan de årene var for meg, og igjen var jeg letta og glad for at det var over igjen. Jeg tenkte som så at han er et menneske som alle andre og kan gjøre feil, men sa igjen at jeg var stolt av han for at han tok tak i det igjen. 

Det var vel kun noen måneder etter avrusningen at jeg fikk vite at han fortsatt drikker (jeg studerer på andre siden av landet og bor derfor ikke hjemme), og herregud jeg har aldri kjent på et sånt svik før. Det var så innmari mye vondere for meg nå fordi nå visste han så godt hvordan livet med en alkoholisert far hadde vært før, men likevel så velger han rusen foran sin egen familie. Jeg var hjemme på besøk i påska og jeg var sint og lei meg om hverandre. Han tror at jeg vet at han ikke drikker, men selvfølgelig vet jeg. Og det at han tror at han kan lure meg på den måten der etter alle disse årene er så sårende og vondt. Jeg hater han så inderlig i ett øyeblikk, mens i det neste får jeg dårlig samvittighet for å ha tenkt sånn fordi han er pappaen min uansett. Jeg vil ikke komme på besøk lenger hvis jeg vet han er hjemme, for det er akkurat den samme følelsen som for ti år siden. Jeg lurer på hva han driver med, sover dårlig om natten fordi jeg må vite hvor han er og hva han gjør og jeg går generelt mye og er engstelig, og det orker jeg ikke å utsette meg selv for. 

Har vel egentlig ikke noen spørsmål her, måtte bare lufte tankene litt. Kanskje det er noen som er eller har vært i samme situasjon som kan dele erfaringer. 

[Rosatoast]

Hei! Så trist at du har måttet ha en oppvekst som dette, og hvordan du har det nå.
Jeg kjenner meg en del igjen, jeg er oppvokst med en mor som er rusmisbruker (nå alkoholiker), og er far som er eks-sprøyte narkoman. Det eneste jeg vil si til deg er at du har dine opplevelser, faren din har sine opplevelser, alle ser og føler til forskjellig. Jeg blir 26 år i år, og har fortsatt store vanskeligheter med å forholde meg til familien - ihvertfall min mor. Vi har kranglet mye og hun har vært en psykopat mot meg, men det var ikke før i fjor at jeg forsto at alt hun gjør og sier handler ikke om meg. Det er ikke min feil og hun gjør ikke ting pga meg, det er fordi hun sliter. Det har tatt meg lang tid å forstå at mine følelser og opplevelser ligger hos meg, ting mamma gjør og sier ligger hos henne.

Faren din har aldri valgt rusen over deg, han elsker deg. Men du forstår vel at han sliter som bare faen? Det er ikke enkelt for et barn/voksent barn å leve med slike foreldre, men det handler rett og slett ikke om deg.

Hvis du sliter mye med dette ville jeg valgt å gå til psykolog, medavhengig er du helt garantert og det er viktig å bli bevisst og jobbe med de følelsene. 

Endret 9. april 2018 av Rosatoast

[AnonymBruker]

Du har rett til alle følelser du måtte ha. Vil gi deg en stor klem.

Er enig med den over her, pappaen din har ikke valgt rusen foran deg, han har en avhenighet, og avhenighet er en sykdom. Sykdommen forandrer hjerneaktiviteten til den som ruser seg. Det betyr at som regel så har han ikke et valg - han er på autopilot. Livet dreier seg om å ille få abstinenser, og hjernen gir ikke plass til de gode tingene i livet.

Men du har likevel lov å være lei deg og trist, til og med sint. Det er jo ikke sånn her det skal være. Likevel er det sånn. Håper at du kan få fred med at det ikke din skyld eller at du ikke er god nok, for det er du. ❤

 

Anonymkode: d4a35...448

[jentafralandet]

Er fullstendig klar over at det er en avhengighet og den såkalte ruspersonligheten råder over all fornuft. Med likevel legger han skyld på andre for at ting er som det er, og får det til å virke som om han prøver så hardt men hele tiden blir motarbeidet. Sannheten er at det er ingen andre som kan hjelpe han hvis han ikke vil selv. Og akkurat nå ser han familien gå i grus, mamma flytter ut og det neste som skjer er at jobben ryker. Og likevel gjør han ingenting for å få hjelp (igjen). Motivasjonen bør være der når han vet han har klart det så lenge selv. Jeg mener 100% at ja, er man avhengig så er det ikke et valg, men man må likevel kunne ta seg sammen og søke hjelp når det går så i grusen. Det handler absolutt ikke om at han ikke klarer, for han er edru i to uker i strekk hver fjerde uke på jobb. Og hva som må til i tillegg til dette vet jeg sannelig ikke. 

[AnonymBruker]

Det er litt viktig, tror jeg, at du vet at det sannsynligvis ikke er noe du kan si eller gjøre for å endre hans beslutningsmønster. Du vil være i en slags limbo frem til du aksepterer at dette er en adferd som har pågått over så lang tid at sjansene er ganske høye for at den vil vedvare i større eller mindre grad i resten av hans liv. Det betyr at du først og fremst må konsentrere deg om ditt eget.  

Anonymkode: 3bda4...462

[AnonymBruker]

Jeg tror det beste for deg er å ta avstand fra å «ta stilling» til noe, og kanskje bare ta en pause fra hele ham.

Jeg har erfaring med å vokse opp med rusavhengige foreldre, men mine foreldre dro på avrusning og holdt seg stort sett der. De var avhengige av annet enn alkohol.

Men uansett: på din alder var jeg hos fastlegen for å få henvisning til samtaler hos det som i min landsdel heter A-klinikken. I Bergen når jeg studerte fortsatte jeg på Bergenskinikkene, og begge deler er samtaletilbud for voksne barn av rusavhengige. De har mye erfaring, og jeg tror dette var noe av det som hjalp meg gjennom mye vanskelig. Jeg lærte meg å se ting i perspektiv, selv om jeg jo fortsatt var sint i mange år etter samtalene.

Men uansett; jeg benyttet meg av tilbudet i perioder over endel år - og jeg mener det var gratis. 

Jeg var den eneste i søskenflokken som benyttet det, og jeg merket at jeg hadde noe mer «perspektiv» kanskje enn søsknene mine.

Det er ingenting du eller din mor kan gjøre, og han er syk. Dette er ikke helt noe han helt velger selv heller, og det kan jo virke som om han er en av de som sliter med tung avhengighet over tid, altså; det er jo gjentakende. 

Så min beste anbefaling er å be fastlegen om henisning til samtaletilbud

 

Anonymkode: d41c3...158

[AnonymBruker]

På 9.4.2018 den 13.27, jentafralandet skrev:

Men så er jeg så inderlig glad i han også.

Min pappa er alkoholiker, og frem til for ett år siden så var han tørrlagt i 10 år. Første gangen han var på avrusning var jeg rundt 10-12 år (er 22 år nå) og fikk ikke være med på familiesamtaler osv på avrusningsinstitusjonen, dette fordi jeg "bare var 10 år" og det var bedre å skjerme meg for det. I stor grad er jeg enig i det, men samtidig sitter jeg igjen med mange opplevelser og følelser jeg ikke skulle hatt i den alderen. Jeg sier ofte at jeg måtte vokse opp tidlig og ta ansvar for et yngre søsken i den perioden, men da jeg var midt i det selv for 10 år siden var det for meg normalt, fordi jeg var vokst opp med det. Jeg og pappa har tross alt hatt et godt forhold, og har ikke noe vondt å si om han de siste 10 årene og har alltid vært så stolt over at han snudde den håpløse situasjonen helt rundt. 

For ca. et år siden så fikk jeg beskjed om at pappa hadde begynt å drikke igjen, og innerst inne visste jeg det vel egentlig. Barn av alkoholikere er eksperter på å vite når foreldre har drukket og ikke så det kom ikke som noe sjokk egentlig. Sommeren i fjor var han på avrusning igjen og denne gangen fikk jeg mulighet til å bli med på terapisamtaler og det som fulgte med. Jeg fortalte pappa og terapeuten alt jeg har opplevd og mitt syn på ting og jeg tror han blei sjokkert over hvordan jeg har opplevd alt dette. Han gråt og jeg gråt og det virket som han virkelig fikk opp øynene for hvordan de årene var for meg, og igjen var jeg letta og glad for at det var over igjen. Jeg tenkte som så at han er et menneske som alle andre og kan gjøre feil, men sa igjen at jeg var stolt av han for at han tok tak i det igjen. 

Det var vel kun noen måneder etter avrusningen at jeg fikk vite at han fortsatt drikker (jeg studerer på andre siden av landet og bor derfor ikke hjemme), og herregud jeg har aldri kjent på et sånt svik før. Det var så innmari mye vondere for meg nå fordi nå visste han så godt hvordan livet med en alkoholisert far hadde vært før, men likevel så velger han rusen foran sin egen familie. Jeg var hjemme på besøk i påska og jeg var sint og lei meg om hverandre. Han tror at jeg vet at han ikke drikker, men selvfølgelig vet jeg. Og det at han tror at han kan lure meg på den måten der etter alle disse årene er så sårende og vondt. Jeg hater han så inderlig i ett øyeblikk, mens i det neste får jeg dårlig samvittighet for å ha tenkt sånn fordi han er pappaen min uansett. Jeg vil ikke komme på besøk lenger hvis jeg vet han er hjemme, for det er akkurat den samme følelsen som for ti år siden. Jeg lurer på hva han driver med, sover dårlig om natten fordi jeg må vite hvor han er og hva han gjør og jeg går generelt mye og er engstelig, og det orker jeg ikke å utsette meg selv for. 

Har vel egentlig ikke noen spørsmål her, måtte bare lufte tankene litt. Kanskje det er noen som er eller har vært i samme situasjon som kan dele erfaringer. 

Høres  ut som faren din er en morsom kar på fest 👍 Feie over nabokjerringa sånn som det der, haha for en herlig type 😁 klem

Anonymkode: ac6cc...065

[AnonymBruker]

Kjenner igjen alt du skriver. Avrusing, behandling, terapeuter og konfrontasjoner/samtaler hvor en åpner seg mer enn det en trodde var mulig. Fortvilelsen og tårene til den som drikker, og løftene om bot og bedring. Kjærlighetserklæringer, en betyr mest. En betyr alt.

SÅ - er vi på'n igjen. Og så er årsaken ditt eller datt, ihvertfall noen andres feil. 

Jeg har heldigvis valgt meg bort, orket ikke mer. På ett eller annet tidspunkt får nok være nok, en kan ikke kaste bort livet for at en rusavhengig ikke orker konsekvensene av egne valg. Og som barn av en praktiserende alkoholiker har du min fulle sympati!

Anonymkode: 627d4...c20

[jentafralandet]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner igjen alt du skriver. Avrusing, behandling, terapeuter og konfrontasjoner/samtaler hvor en åpner seg mer enn det en trodde var mulig. Fortvilelsen og tårene til den som drikker, og løftene om bot og bedring. Kjærlighetserklæringer, en betyr mest. En betyr alt.

SÅ - er vi på'n igjen. Og så er årsaken ditt eller datt, ihvertfall noen andres feil. 

Jeg har heldigvis valgt meg bort, orket ikke mer. På ett eller annet tidspunkt får nok være nok, en kan ikke kaste bort livet for at en rusavhengig ikke orker konsekvensene av egne valg. Og som barn av en praktiserende alkoholiker har du min fulle sympati!

Anonymkode: 627d4...c20

Kjenner jeg er på vei dit selv, men det er kjipt.. Særlig når jeg vet at han er en god og trygg far når han er edru, og at jeg fikk oppleve det i 10 år. Både sårt og godt. 

[jentafralandet]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Høres  ut som faren din er en morsom kar på fest 👍 Feie over nabokjerringa sånn som det der, haha for en herlig type 😁 klem

Anonymkode: ac6cc...065

For en jævla idiot du er

[AnonymBruker]

Det finnes steder du kan gå for å møte andre som har det som deg. Det er mye for hjelp i å snakke sammen og se at dine tanker og følelser er helt normale og helt OK å ha. Finne aksept i at det er slik. Du kan sikkert bearbeide mye i terapi men søk opp A-larm, de har møter en gang i uken og er til stor hjelp for mange. 

Anonymkode: 5aebb...c47

[SoWhat?]

Kjære Ts. En ting skal du vite, og det er at han velger ikke alkohol foran deg! Alkoholisme er en sykdom, og han driver nok med selvmedisinering ut over det også. Kjenner godt til det da en av mine beste venner ble avhengig. Barna led veldig over det, og h*n drakk bare mer fordi h*n skjønte det! En veldig vond sirkel!

Det er veldig trist at du måtte oppleve det du gjorde! En barndom skal ikke være sånn. Kan du kontakte noen pårørende-grupper? Tror det er veldig bra og få snakket med noen i din situasjon. 

[AnonymBruker]

På 20.4.2018 den 14.13, jentafralandet skrev:

Kjenner jeg er på vei dit selv, men det er kjipt.. Særlig når jeg vet at han er en god og trygg far når han er edru, og at jeg fikk oppleve det i 10 år. Både sårt og godt. 

Hei, ts. Jeg er også voksent barn av alkoholiker. Det har vært helt jævlig å vokse opp... I dag er jeg 27 og diagnostisert med posttraumatisk stressyndrom som følge av alkoholismen til min mor. Jeg gikk mange runder med meg selv, da jeg ikke orket å prøve å forandre henne lenger. Men det som gjorde at jeg klarte å kutte henne ut var nok terapien jeg gikk i. Vil anbefale Kompasset som er et gratis tilbud i flere byer. Ellers bare en vanlig psykolog gjennom dps osv. Det er veldig godt å ha en utenfor familien å snakke med som ikke kjenner deg fra før. 

Mitt beste råd er: ikke ha dårlig samvittighet. Du må ta vare på deg selv. Det er helt lov å være sint og forbanna. Og livredd og skikkelig trist og fortvilet. Tenk hvis du ikke var det? Det ville ikke gitt mening. Det ødelegger så mye å ha avhengige foreldre, og på et tidspunkt må man si at de har ødelagt nok. Du har dessverre ingen makt til å forandre ham. Og jeg vet at du er ordentlig glad i ham og føler deg sviktet. Du ble sviktet, selv om det er en sykdom. Det er svik på svik på svik med sånne lidelser. 

Jeg sender deg en stor klem med masse empati. Og finn noen å sparre med! Slipp ut følelser og tanker uten dårlig samvittighet. 

Anonymkode: 08690...53a

[jentafralandet]

Tusen takk for gode ord, selv om det er trist å høre at du har lignende opplevelser. Klem til deg også