Invaderende svigermor og barnebarna hennes

[MaeveZtor]

Svigermor elsker barn. Når sønnen vår ble født i 2014 dukket hun opp på barselavdelingen tre timer etter fødselen, og hun sa at det var den lykkeligste dagen i hennes liv. Samme dag vi kom hjem fra sykehuset kom hun på besøk igjen, og nærmest dro gutten ut av armene mine mens hun gråt av lykke.

Hun begynte tidlig å lage regler for hvor ofte hun ville se ham og komme på besøk, typ hver 4. dag. Hun fryktet at han ville glemme henne hvis de bare så hverandre en gang i uka. Hvis jeg f.eks skulle ut på trilletur etter besøket (fordi sønnen vår sov så godt i vognen), mente hun at jeg ikke skulle drasse ham rundt "over alt" fordi han hadde det best hjemme. Så påpekte hun at han enten var for tynt kledd eller for tykt kledd for en trilletur. Jeg ble lei meg av de mange kommentarene hennes hele tiden, og hun svarte at det ikke var lett å vite når hun tråkket meg på tærne, og så antydet hun at jeg var hormonell og ustabil. Og nærtakende og utakknemlig. Jeg var nok hormonell, men verken synlig sur eller kjip tilbake. Hun stod ofte bak meg da jeg skiftet bleie på gutten på stellebordet, og kommuniserte med ham over skulderen min.

Hun installerte bilstol i sin egen bil lenge før fødselen, og laget babyrom hjemme hos seg selv med sprinkel seng og masse leker, i tillegg til å kjøpe inn en stor lekematte som dekker nesten hele stuegulvet hennes. Da gutten var et par måneder gammel sa hun at vi bare kunne ta med oss ALT hun hadde kjøpt inn, sprinkelseng og bilstol, fordi jeg, som tross alt var i permisjon og hadde masse tid, ikke kom på besøk ofte nok og ikke brukte tingene hun hadde kjøpt. Hun bor nesten en time unna oss. 

Jeg sa at det ikke er helt enkelt å dra på besøk så ofte og så tidlig med en liten baby, og at vi ikke trengte at hun hadde sprinkelseng hos henne så tidlig, at så mange leker ikke trengs for en liten gutt på noen måneder... og at slikt kom etterhvert når hun skulle være barnevakt e.l....og da kom ei remse om at farmorhjertet var knust og at hun nå levde for barnebarnet.

Hun har de siste årene vært barnevakt mange ganger, og det er hyggelig for både henne og sønnen vår. Men i forkant av barnevakten sender hun meg en liste med hvilke klær hun vil at vi skal pakke med til ham, og spesifiserer gjerne hvilke leker jeg skal ta med. Vi snakker gjerne om to A4-ark med lister over ting jeg må ta med.

Da jeg fortalte at vi tenkte å kjøpe et lite hoppeslott til guttens bursdag i fjor, reagerte hun veldig. Det var det VERSTE hun hadde hørt, for da kunne han falle ut av det og skade seg veldig. Hun kom med forslag til andre og tryggere ting vi kunne kjøpe i stedet. Hun er generelt redd for helsen hans (selv om han stort sett bare har vært frisk), og hun tolker gjerne en snørrete nese som alvorlig sykdom, og en kvise mener hun er symptom på vann kopper. Hun forteller ham at han er veldig syk, og trøster ham selv om han ikke feiler noe annet enn enn svært mild forkjølelse. Ukentlig ber hun oss om å ta ham med til legen. Hvis gutten snubler litt, fyker hun opp og trøster selv om han ikke slo seg. Når jeg sier at gutten ikke trenger trøst, sier hun "da er vi uenige om den saken!". Så fortsetter hun å trøste en gutt som ikke er lei seg. 

Om to uker venter vi vårt andre barn, og jeg gruer meg til en "ny" runde med svigermor. Hun har satt av hele sommeren til det nye barnebarnet, og har avlyst alle ferieplaner fordi hun ønsker å komme på besøk daglig. Hun fortalte om dette ønsket for noen uker siden, og sa at hun fortalte det nå før jeg ble hormonell igjen. Hun spurte da om hva gutten skal hete. Jeg svarte at vi vurderer Fredrik eller Johan. Det var de kjedeligste navnene hun hadde hørt. Neste dag kom hun med forslag til navn hun mente passet bedre. 

Min mann er vant til at hun er slik, og han sier hele tiden at hun ikke mener noe vondt og at hun ofte snakker før hun tenker. Jeg skjønner jo det, men samtidig blir jeg rasende når hun hele tiden durer på. Han støtter meg ofte og sier at han vet hun kan være irriterende, men han forstår ikke hvorfor jeg blir SÅ irritert og lei meg. Jeg prøver jo å være høflig, tolerant og snill, men føler at jeg blir overkjørt hele tiden.

Jeg vet at jeg burde være tydelig og gi beskjed når ting ikke er greit, men jeg er redd for at det gjør vondt verre. Jeg ønsker at hun skal ha et godt forhold til barnebarnene sine, men det er ikke lett akkurat nå. Jeg vet ikke om jeg burde være takknemlig for at hun er så utrolig PÅ, men jeg opplever det som invaderende. 

Så, folkens: Hvordan ville du ha taklet en svigermor som dette? Er jeg gal som reagerer?

 

[Ulven]

Himmel og hav. Jeg blir sliten bare av å lese hvordan du har det. Her må du bare være bestemt og sette ned foten. Hver gang hun mener og ønsker noe som er utenfor normalen, rettleder du henne hyggelig, men bestemt. Til slutt vil kanskje noe gå inn. 

Endret 5. april 2018 av Ulven

[AnonymBruker]

Helt ærlig? Jeg hadde flyttet langt unna (minst en flytur), og latt kommunikasjonen med henne gå utelukkende gjennom mannen. Får helt spader bare av å lese det der.

Anonymkode: 673d9...715

[HederaHelix]

Jeg blir helt matt av å lese dette. Jeg hadde eksplodert. Du må ha en engels tålmodighet. 

[AnonymBruker]

Du må være veldig tålmodig, det er hadde ikke blitt tolerretet av meg.

 

Vær bestemt selv om du kanskje blir upopulær og ikke si at lillebror er født før du er klar for besøk. Lås døra når du/dere ikke vil ha besøk. Med sosiale medier kan du jo kanskje opprette en ny konto si i fra til alle utenom svigemor, du kan bare si i fra at du har slettet Sosiale medier (pass på at familie vet at de ikke skal si noe til ho ). Hvis ingen ting hjelper hadde jeg vurdert å flytte.

Anonymkode: e036a...cab

[Arabella]

Men kjære deg, TS, hvor er mannen din i dette kaoset? Han må faktisk på banen og "kakke" moren i hodet og snakke vett inn i henne. Hun kan umulig være helt normal. Dette er langt over grensene for normal oppførsel.

[AnonymBruker]

Det er veldig naturlig at du reagerer her. Det som er forskjellen nå vrs sist gang er at du er ikke fersk mor lenger. Du er erfaren. Jeg er en av de som vil holde konfliktnivået nede og i stede for å gå i strupen på henne så er jeg mer for godmodige rettelser.

Eks "jaja, det er de navna vi liker og det er vårt barn, så da blir det sånn". 

"Vi skal jo bli kjent med baby vi også så brsølk hver dag er uaktuelt" 

Samt å jatte med også rett å slett å gjøre som vi vil. 

Svigermor var veldig lik, dog ikke like ekstrem. Og var på døra hver eneste dag den første tiden. Når vi fikk forklart henne at det var mange som ville møte baby og vi også ville være alene med han så ble det etterhvert forstått selv om det var litt furt i starten.

Bleie greiene ga vi opp. Hun henger ennå over skuldra som en ugle, men det er ikke fordi hun skal rette på meg eller faren, men fordi hun syntes det er en koselig aktivitet. Så nå lar vi ho bare skifte bleiene alene. 

Mannen min måtte også ha noen samtaler med henne underveis hvor han forklarte vennlig at det var vårt barn og at det var derfor vårt ansvar og vårt valg hvordan vi tok vare på han.

Jeg har gnisset mye tenner i frustrasjon, men nå har jr en farmor han setter veldig pris på som er veldig engasjert uten å tråkke altfor langt over streken, og det uten dét store konfliktnivået. Vi har kommet langt med vennlighet og godmodighet.

Men om to mnd så kommer det en ny unge....blir spennende å se hvordan det blir da. Kjenner at tålmodigheten min kanskje ikke holder like lenge da om vi må starte på nytt igjen 

Anonymkode: 44dc4...b3d

[FluffyJuggernaut]

Jeg tenker du er en helgen, jeg hadde blitt sprø og eksplodert for lenge siden. 

Jeg skjønner at hun mener det godt, men hun overkjører dere skikkelig. Hun er kjempe viktig som bestemor, men hun har ikke siste ordet i oppdragelse eller hva dere skal kalle barnet. Dere vet best for deres barn, når barnebarn er på besøk så kan hun dulle og skjemme bort. Men til hverdags så må dere få ta avgjørelsene for deres barn. Dere må bare sette klare grenser, noe som blir vanskelig når sønnen syns oppførselen er grei. Og som sikkert kommer til å ende i ufred og ramaskrik den første tiden. Men det kan ikke være slik at du hele tiden må ta hensyn til alle andre, spesielt når det går ut over deg selv.

[AnonymBruker]

Oi. Jeg må bare si jeg beundrer deg. Du må være verdens mest tålmodige svigerdatter! All ære til deg. 

Mannen din må på banen. Det her kan jo ikke fortsette. Det hjelper ikke med «hun snakker før hun tenker». Jeg hadde heller tatt en dødsfornærma farmor enn dette her. 

 

Igjen; All ære til deg! Du må være veldig snill! Lykke til med ny baby. Håper permisjonstiden din blir fin uten svigermor hengende over deg. (Kan forresten legge til at besteforeldrene ikke har like mye tid til nummer to heldigvis.) 

Anonymkode: cff23...42f

[Gjest Dævendøtte]

Her  må du gjøre noe drastisk og sette ned foten, en gang for alle. Sånn kan du ikke ha det.