Tør vi sette i gang med prøvingen?

[Gjest Xavia]

Jeg og samboeren har i et halvt års tid snakket om at vi denne våren ønsker å begynne prøvingen.

Men...noen dager (les: nå) blir jeg så usikker. Som alle andre forhold, så har også vårt forhold bedre og mindre gode dager.

Denne uka synes jeg har vært pyton... Og jeg blir så usikker på hele fyren, ja, redd for at han er lei og egentlig ønsker seg 100 vis av mil unna meg...

Noen av dere prøvere som har det på samme måten av og til? Når jeg har det sånn blir jeg livredd for tanken på å sette et barn til verden.

Kanskje vi bare ikke er klare enda??? (Blir man noen gang heeelt klar for å få barn?)

[Gjest Hulderjenta i.i]

Hei Xavia! :-D

Jeg har lyst å si to ting: Det første er at det er helt normalt å ha både gode og mindre gode dager i et forhold. Tror du kan spørre et hvilket som helst par (både de med og de uten barn) om ikke de opplever det samme, og de ville svare ja. Men dersom du har usikkerhet i forhold til hva din mann tenker om forholdet, bør du kanskje snakke ut med ham om det? Så får du svar på de tingene du lurer på.

Det andre er at jeg tror aldri man blir helt klar for å få barn, før man får det.. Det finnes ikke noe "perfekt tidspunkt". Som ferske prøvere ble vi (i alle fall jeg) ofte "rammet" av "panikktanker" - hjelp hva er det vi driver med, hjelp er jeg klar for dette her, hjelp det er et barn vi prøver å lage, tenk om jeg blir en mislykket mor, tenk om det skjærer seg mellom oss, osv. Tror det er helt vanlig. Tror det er sunt også, og at det skal være sånn, så får man reflektert over en del ting, og går i alle fall ikke helt ugjennomtenkt inn i foreldrerollen.

Vi runder snart 2 års prøvetid, og vi vet at vi virkelig ønsker oss barn. Utgangspunktet vårt er et godt, stabilt forhold (men også med dårlige dager), et ønske om en felles framtid og et felles ønske om å ha en famile sammen. Ingen kan vite hva som skjer i framtiden (en av oss kan dø i en trafikkulykke en dag, vi kan gå fra hverandre en dag) men dette hindrer ikke oss i å prøve å få barn.

Lykke til med avgjørelsen, og lykke til med prøvingen når den tid kommer! :klem2:

[Gjest Xavia]

Takk for at du tok deg tid til å svare Hulderjenta.

Jeg og samboeren hadde en lang, konstruktiv og god prat om dette i går.

Vi ønsker begge et barn, men vi rammes av og til av tanken om at hva om hvis det ene og det andre... Og disse tankene kommer spesielt når vi har våre dårligere dager.

Det føles til tider veldig skummelt, det å sette et nytt lite menneske til verden.

Men, han ønsker meg i hvert fall ikke hundrevis av mil unna... Han blir jo helt fortvila stakkar, når han hører jeg er redd for det.

Hmmm...føler jeg er blitt mer ustabil og hormonell etter jeg slutta på p-pillene?! Venter mensen til uka, kan det ha noe med saken å gjøre at jeg føler meg så emosjonell etc ?

[smile]

Det går nok som huldrejenta sa, opp og ned med oss alle. Tror ikke du finner det par som det ikke gjør det med.

Du lurte på om humørsvingningene dine kan være pga snart mensen? Etter at jeg slutt apå p-piller kom mine humørsvingnnger tidligere enn da jeg hadde p-piller. I tillegg var de minst like sterke..... Så kanskje det er det.

JEg vil bare si at jeg sitter med de samme tankene som deg Xavia. Vi har litt lyst på barn men det høres skummelt ut, det passer ikke 100%, vi må gjøre ditt og datt først. Til slutt blir vi vel i overgangsalderen!!!!

Jeg tror også at det aldri vil passe å få et barn, men når du får det i armene dine, et barn som er DERES!

-tror du at du angrer? :o

[Gjest Xavia]

Takk for tilbakemelding smile.

For å ta det siste først. Nei, vi kommer nok aldri til å angre på at vi evt får et barn. Det er i alle fall sikkert.

Jeg blir mer og mer sikker på at mine humørsvigninger har noe med p-pilleslutt å gjøre. Jeg er mye mer følsom, sårbar, grinete og "engstelig" i dagene før mens. Samboeren min har også merket det...

Jeg tror man bare må innfinne seg med at det å sette et barn til verden aldri kommer til å passe 100%.

Vi har i alle fall kommet fram til at vi ønsker å prøve. Vi har ytre rammer som bolig og fast jobb i orden.

Og at det er samboeren min jeg ønsker å dele resten av livet med, og få barn med, er det ingen tvil om. Likevel er det skummelt...

Nå gleder jeg meg bare til å "hoppe i det".

Vi har planer om å starte prøvingen om etpar måneder...jeg har startet med folsyre og greier... *stas*

[Vimsevips]

Den tvilen kommer garantert til å komme å gå flere ganger fremover.

Vi skal prøve å skaffe Vesla et søsken nå. En ting har vi lært siden sist, og det er at ingen vet hva som vil skje i morgen.

Derfor starter vi nå forsøket uten helt ideelle ytre rammer, men med mye bedre utsikter til gode ytre rammer enn for noen mnd siden.

Så får vi se om det blir et barn før eller etter at alt igjen er falt på plass.