Er dette «normalt»?

[AnonymBruker]

Min sønn på 12 år kan bruke makt mot lillebroren på 9 år. Han slår ikke direkte men er hardhendt. Jeg syns han er litt for stor til den typen oppførsel, men hørte av noen at dette var vanlig «søskenkjærlighet». Hva mener du?

Han er mye roligere og mer forståelsesfull mot yngstemann på 5 år, men også der kan han bli hardhendt noen ganger. Da har gjerne lillebroren slått først eller terget han over tid.

Jeg snakker selvfølgelig mye med barna mine om hvordan man løser konflikter. Jeg oppmuntrer de til å snakke om følelsene sine istedet for å bruke nevene.

 

Min utfordring som mor er at jeg , helst når jeg er veldig sliten, kan være litt følelsesstyrt selv og bli veldig sint. Jeg slår ikke, men jeg kan rope og «kjefte». Jeg har også noen ganger bært med meg barn som har slått seg vrang ut av rommet. Jeg er nå veldig bekymret for at mitt temperament har «skadet» barna mine. Jeg er nok en svært omsorgsfull og varm mor i bunn, men som sagt så har også jeg et stort temperament .

Far er ikke en del av familien lenger da han har valgt å ikke ha samvær med barna sine. Dette er noe han helt og holdent har valgt selv.

 

Anonymkode: 7f4e5...71c

[AnonymBruker]

Du har ikke ødelagt barna dine. Noen unger hyler og skriker sånn at de må, ja, bæres og dras bort for å roe seg. Det trenger nødvendigvis ikke å være noe galt med barna heller. 

Er kvinne og vokste opp med tre brødre, og fy søren så sint jeg kunne bli noen ganger. Var mye slossing og plaging. Jeg slo sjelden, men kunne finne på å skru av ovnen når broren m8n stekte pizza og riste brusflaska ... 

Anonymkode: f2229...ee7

[Gjest GoldenLioness]

Om du er kjeftete og er en type som kan skrike eller virke truende(for et barn kan bli redd om du blir veldig sint og det skaper frykt og utrygghet)  så kan det påvirke barna ja, spesielt en gutt.

Det hjelper fint lite å sette seg ned og snakker rolig med barna om hvorda de skal håndtere konflikter når de blir sinna og skriker om du gjør det samme når du blir sinna. Det blir dobbeltmoralsk. De kopierer atferd. Forskjellen er at du er voksen og klarer å la være å bruke vold. Et barn har mindre impulskontroll og kan utagere fysisk når de blir skikkelig sint.

Om du har problemer med å kontrollerere sinnet ditt burde du oppsøke hjelp slik at du kan ta kontroll på følelsene dine.

[FactsOverFeelings]

Høres rimelig normalt ut, tror ikke jeg kan huske en eneste familie der brødre aldri sloss en gang iblant fra barndommen.
Det er selvsagt ikke "greit", men noe de fleste vokser fra seg. Tror det er litt viktig og, at de yngre lærer tidlig å ikke terge folk som er større og sterkere enn seg selv, ellers ender man opp so, en av de små og hissige som alltid ender opp på legevakten hver bytur.

[AnonymBruker]

6 timer siden, GoldenLioness skrev:

Om du er kjeftete og er en type som kan skrike eller virke truende(for et barn kan bli redd om du blir veldig sint og det skaper frykt og utrygghet)  så kan det påvirke barna ja, spesielt en gutt.

Det hjelper fint lite å sette seg ned og snakker rolig med barna om hvorda de skal håndtere konflikter når de blir sinna og skriker om du gjør det samme når du blir sinna. Det blir dobbeltmoralsk. De kopierer atferd. Forskjellen er at du er voksen og klarer å la være å bruke vold. Et barn har mindre impulskontroll og kan utagere fysisk når de blir skikkelig sint.

Om du har problemer med å kontrollerere sinnet ditt burde du oppsøke hjelp slik at du kan ta kontroll på følelsene dine.

Det er nok ikke snakk om å miste kontrollen over seg selv her, det handler om at nå er det nok. Det er nok slåssing , skriking og vilter oppførsel. Mine barn er skrudd sammen slik at de skal pushe grensene helt til det sprekker.

Anonymkode: 7f4e5...71c

[Gjest GoldenLioness]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er nok ikke snakk om å miste kontrollen over seg selv her, det handler om at nå er det nok. Det er nok slåssing , skriking og vilter oppførsel. Mine barn er skrudd sammen slik at de skal pushe grensene helt til det sprekker.

Anonymkode: 7f4e5...71c

«Min utfordring som mor er at jeg , helst når jeg er veldig sliten, kan være litt følelsesstyrt selv og bli veldig sint. Jeg slår ikke, men jeg kan rope og «kjefte».»

Å bli veldig sint og rope og kjefte er ikke noe barn blir trygge av.

[AnonymBruker]

1 time siden, GoldenLioness skrev:

«Min utfordring som mor er at jeg , helst når jeg er veldig sliten, kan være litt følelsesstyrt selv og bli veldig sint. Jeg slår ikke, men jeg kan rope og «kjefte».»

Å bli veldig sint og rope og kjefte er ikke noe barn blir trygge av.

Hvis man aldri opplever sinne, krangel eller å bli snakket hardt til hjemme, så lærer barna heller ikke om hva normalt sinne er, og hvor grensene for hvor normalt sinne går. Og det kan oppleves veldig utrygt når de møter på det ellers i verden. Barn blir også sinte, og om de vokser opp i et hjem der alle går rundt og er like lavmælte og beherskede hele tiden, så kan de føle på det at det er dem det alltid er noe galt med, at det ikke er greit å bli sint. Undertrykt sinne er heller ikke bra. Og ikke normalt. Jeg er ikke for at man skal gå rundt og kjefte hele tiden og sier ikke at det er en klok måte å løse konflikter på, men det er ikke gunstig for barna at foreldrene går til den andre ytterligheten heller.

Anonymkode: 78f15...1e6

[Gjest GoldenLioness]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis man aldri opplever sinne, krangel eller å bli snakket hardt til hjemme, så lærer barna heller ikke om hva normalt sinne er, og hvor grensene for hvor normalt sinne går. Og det kan oppleves veldig utrygt når de møter på det ellers i verden. Barn blir også sinte, og om de vokser opp i et hjem der alle går rundt og er like lavmælte og beherskede hele tiden, så kan de føle på det at det er dem det alltid er noe galt med, at det ikke er greit å bli sint. Undertrykt sinne er heller ikke bra. Og ikke normalt. Jeg er ikke for at man skal gå rundt og kjefte hele tiden og sier ikke at det er en klok måte å løse konflikter på, men det er ikke gunstig for barna at foreldrene går til den andre ytterligheten heller.

Anonymkode: 78f15...1e6

Det går fint an å være streng og bestemt uten å ty til roping og kjefting.

 

[AnonymBruker]

Jeg tror nok det er svært vanlig. Men det er ikke greit for det. Jeg har to gutter og de både krangler og slåss innimellom, noen dager mer enn andre. 

Men om han ikke hører på broren sin eller deg, så må det jo få konsekvenser.

 

Anonymkode: 1282f...f08

[Anonymus Notarius]

Høres helt normalt ut.

[skruf]

Helt normalt at søsken braker sammen, også normalt at foreldre får nok tilslutt og kjefter. 

Jeg har en haug med brødre og det gikk ei kule varmt innimellom. Ble kastet på hvert vårt rom...»hvis dere ikke holder opp snart så tar jeg den ene og banker den andre med» var en hyppig trussel..,,,eller fra mamma «berre vent til far dokker kjem heim»

Tok ikke skade av hverken slåssing eller kjefting, og vi har et godt søskenforhold 

Det var en ting foreldrene mine var (og er) veldig opptatt av så var det at vi ikke skulle legge oss til natta og være sinte på hverandre. Så når tingenes tilstand hadde roet seg så snakket vi sammen, unnskyldninger ble utdelt, klemmer ble gitt. Så var alle venner, sov godt og vi var klare for en ny dag. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, GoldenLioness skrev:

«Min utfordring som mor er at jeg , helst når jeg er veldig sliten, kan være litt følelsesstyrt selv og bli veldig sint. Jeg slår ikke, men jeg kan rope og «kjefte».»

Å bli veldig sint og rope og kjefte er ikke noe barn blir trygge av.

Om barn er vokst opp med det går det helt fint. Om situasjonen eskalerer naturlig og barnet kan forstå hva som forårsaket utbruddet. Det er da viktig å beklage seg og forklare etterpå hvorfor man ble så sint. Det er viktig for barn å lære at sinne er vanlig, hvordan man best håndterer det og at ingen fortjener å bli ropt og smelt til, men at noen ganger skjer det og da sier man unnskyld. Trygge barn tåler det. Det er ikke sånt som fører til utrygg tilknytning. 

Min far holdt irritasjon og sinne inni seg. Vi visste ikke når det begynte å nærme seg eller når vi da skulle skjerpe oss litt, skjønte ikke at vi gjorde noe galt, før plutselig en liten feil kommentar gjorde til at han smelte hånden i bordet og med forakt brølte at nå fikk vi holde kjeft. Dette gjør barn utrygge. Det var aldri en forklaring og aldri en unnskyldning. Det var ikke noe vi kunne førutse og vanskelig å forholde seg til. 

Anonymkode: 3f449...d49

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min sønn på 12 år kan bruke makt mot lillebroren på 9 år. Han slår ikke direkte men er hardhendt. Jeg syns han er litt for stor til den typen oppførsel, men hørte av noen at dette var vanlig «søskenkjærlighet». Hva mener du?

Han er mye roligere og mer forståelsesfull mot yngstemann på 5 år, men også der kan han bli hardhendt noen ganger. Da har gjerne lillebroren slått først eller terget han over tid.

Jeg snakker selvfølgelig mye med barna mine om hvordan man løser konflikter. Jeg oppmuntrer de til å snakke om følelsene sine istedet for å bruke nevene.

 

Min utfordring som mor er at jeg , helst når jeg er veldig sliten, kan være litt følelsesstyrt selv og bli veldig sint. Jeg slår ikke, men jeg kan rope og «kjefte». Jeg har også noen ganger bært med meg barn som har slått seg vrang ut av rommet. Jeg er nå veldig bekymret for at mitt temperament har «skadet» barna mine. Jeg er nok en svært omsorgsfull og varm mor i bunn, men som sagt så har også jeg et stort temperament .

Far er ikke en del av familien lenger da han har valgt å ikke ha samvær med barna sine. Dette er noe han helt og holdent har valgt selv.

 

Anonymkode: 7f4e5...71c

Problemet med foreldres tendens til å legge skyld og ansvar på seg selv er at dette underbygger den feilslåtte teorien om at man blir hva sine foreldre oppdrar til. Med en million sanseinntrykk om dagen, skole- og barnehageforhold, genetikk og så mange andre variabler, er det egentlig ganske begrenset hva vi er i stand til å forme. Du gjør sikkert en så god jobb som mulig.

Anonymkode: 460fb...5f7

[AnonymBruker]

På 1.4.2018 den 19.32, AnonymBruker skrev:

Jeg tror nok det er svært vanlig. Men det er ikke greit for det. Jeg har to gutter og de både krangler og slåss innimellom, noen dager mer enn andre. 

Men om han ikke hører på broren sin eller deg, så må det jo få konsekvenser.

 

Anonymkode: 1282f...f08

Har du noen gode forslag til konsekvenser?

Anonymkode: 7f4e5...71c