Min mor sliter med både alkohol og psyke. Hvordan går jeg frem for å hjelpe henne?

[AnonymBruker]

Hei!

Nå trenger jeg litt råd og input for å hjelpe min mor. Kjenner jeg er både frustrert, sint og oppgitt her jeg sitter. Det blir langt, men jeg håper noen av dere kjære brukere tar dere tid til å lese og hjelpe meg.

Min mor er godt voksen, fast jobb og jobber fullt enda. For nesten 10 år siden skilte hun og pappa lag, og det ble et baluba uten like. Pappa hadde prøvd flere ganger å gjøre det slutt har vi fått vite i ettertid, men tilslutt fremprovoserte han et brudd ved å finne en ny dame før det ble skilsmisse. I dagene etter at bruddet hadde blitt realitet og pappa hadde flyttet ut tydde hun til alkohol for å slukke sorgene. Mitt minste søsken var altså da 15 år, og hun ble beklagelig vis vitne til dette. Vi andre barna bodde da i andre deler av landet. Endte med at svoger og hennes søster måtte gripe inn og ta en alvorsprat med henne, men hun skjønte virkelig ikke alvoret. Hun var rett og slett dritings over lengre tid og ringte barna sine slik at i ble psykologer. Og hun sto der med den innstilling (også i edru og fattet tilstand) "Forstår dere meg ikke? Jeg har det helt jævlig? Hvorfor har dere kontakt med deres far? Se på meg da!!!!"

I tiden etterpå ble hun en ensom ulv. Satt mye alene, til og med på nyttårsaften. Hadde ingen tiltakslyst til å oppsøke aktiviteter som gjorde henne bedre. Som f.eks. trening, friluftsliv, være med venninner. Hun satt hjemme og pleide sin egen sorg. Mye alkohol også da, har jeg inntrykk av.

Ca 1,5-2 år ette skilsmissen møter hun en mann via en dating-nettside. En veldig veldig spesiell mann. Null sosial kompetanse, og han hadde blant annet en episoder der han ble agressiv. Kastet blant annet et stereoanlegg på gulvet fordi hun hadde sendt meldinger med en barndomskompis som han ikke likte. Jeg har inntrykk av at hun tok det første og beste, fordi hun er avhengig av en andrepart. Hun klarer ikke å være alene.

Det må påpekes at jeg ikke har noen mistanke om at han er fysisk mot henne, han er rett og sett bare en veldig merkelig fyr som er totalt tafatt og mangler totalt sosial kompetanse.

Jeg har mistet tellingen over hvor mange ganger de har gjort det slutt, og hun skulle flytte ut pga. ulike årsaker. Men hun feiger ut fordi de har kjøpt seg et nytt og flott hus, og hun har null kr. i egenkapital og vil ikke være alene og starte på nytt i en alder av nesten 60 år. I disse periodene der det går dårlig er hun nedfor. Jeg har mistanke om at hun selvmedisinerer seg på alkohol , og da legger hun ut innlegg på Facebook. Altså type visdomsord der alle skjønner hva det er, sånn type "jeg sier A men ikke B". Disse blir slettet i etterkant når hun blir edru og skjønner at det blir for dumt.

Denne merkelige samboeren ser veldig opp til min mann (må nevnes at min mann ikke klarer ham..), der han forteller at min mor drikker urovekkende mye, bruker mye av pengene sine på alkohol. Dette samsvarer godt med hva pappa har fortalt oss etter at vi har blitt voksne. At hun satt lenge opp på kveldene etter at han hadde lagt seg, og hun var godt påvirket da hun kom i seng. Han fant tomme vinflasker og glass med vin i gjemt her og der. Så jeg skjønner begge de to mannfolkene her. Dette er utrolig trassig og kjipt, og kan sikkert  bidra til en del uoverenstemmelser

Jeg er oppvokst med at når mamma er på fest, så blir hun full når hun kommer hjem. Synes som barn dette var veldig ubehagelig. Husker hun for nesten 20 år siden fortalte min daværende ungdomskjæreste at hun hadde blitt seksuelt misbrukt som barn. Dette fikk han selvsagt ikke si videre til noen, men han knakk jo sammen tilslutt fordi han som 15-åring ikke klarte å bære på dette. Kjente jeg ble mer irritert enn noe annet på henne, for å la et barn bære dette på sine skuldre.

Min mor oppleves i dag som et nervevrak. Hun føler hun er i veien for alle, hun har svært lavt selvbilde og er veldig usikker på seg selv. Hun har null tiltakslyst. Jeg har drøftet dette med henne, og sagt at det ikke er farlig å oppsøke hjelp. Men det blir ALDRI noe av. Hun klarer ikke å se hva som gjør henne bedre.

Hva i all verden gjør jeg? Jeg tenker faktisk å ringe fastlege og si jeg er bekymret for henne.

Noen av dere som har erfaring med å ringe foreldres fastlege og prate? Blir det tatt tak i?

Anonymkode: d5388...8e5

[EvaLena]

Kontakt fastlege og be om råd.

[AnonymBruker]

Jeg har gjort det, det er helt ok. Fastlegen kan selvfølgelig ikke si noe, men du kan fortelle din bekymring. 

Ellers er jeg nok preget av min egen mor som høres ganske lik ut som din, det er dessverre lite å gjøre hvis hun ikke vil ha hjelp selv. Vi kontaktet familievernkontoret og gikk til noen samtaler der, kanskje hun vil være med på det? 

Anonymkode: 0fa6e...622

[AnonymBruker]

Ja, familievernkontoret har jeg ikke tenkt på. Takk for tips. Hun skyr jo alt som er av disse apparater. Vil fremstå som relativt perfekt på utsiden. Men hun skjønner jo at de aller fleste for lengst har innsett at det er det langt derifra.

Anonymkode: d5388...8e5

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Nå trenger jeg litt råd og input for å hjelpe min mor. Kjenner jeg er både frustrert, sint og oppgitt her jeg sitter. Det blir langt, men jeg håper noen av dere kjære brukere tar dere tid til å lese og hjelpe meg.

Min mor er godt voksen, fast jobb og jobber fullt enda. For nesten 10 år siden skilte hun og pappa lag, og det ble et baluba uten like. Pappa hadde prøvd flere ganger å gjøre det slutt har vi fått vite i ettertid, men tilslutt fremprovoserte han et brudd ved å finne en ny dame før det ble skilsmisse. I dagene etter at bruddet hadde blitt realitet og pappa hadde flyttet ut tydde hun til alkohol for å slukke sorgene. Mitt minste søsken var altså da 15 år, og hun ble beklagelig vis vitne til dette. Vi andre barna bodde da i andre deler av landet. Endte med at svoger og hennes søster måtte gripe inn og ta en alvorsprat med henne, men hun skjønte virkelig ikke alvoret. Hun var rett og slett dritings over lengre tid og ringte barna sine slik at i ble psykologer. Og hun sto der med den innstilling (også i edru og fattet tilstand) "Forstår dere meg ikke? Jeg har det helt jævlig? Hvorfor har dere kontakt med deres far? Se på meg da!!!!"

I tiden etterpå ble hun en ensom ulv. Satt mye alene, til og med på nyttårsaften. Hadde ingen tiltakslyst til å oppsøke aktiviteter som gjorde henne bedre. Som f.eks. trening, friluftsliv, være med venninner. Hun satt hjemme og pleide sin egen sorg. Mye alkohol også da, har jeg inntrykk av.

Ca 1,5-2 år ette skilsmissen møter hun en mann via en dating-nettside. En veldig veldig spesiell mann. Null sosial kompetanse, og han hadde blant annet en episoder der han ble agressiv. Kastet blant annet et stereoanlegg på gulvet fordi hun hadde sendt meldinger med en barndomskompis som han ikke likte. Jeg har inntrykk av at hun tok det første og beste, fordi hun er avhengig av en andrepart. Hun klarer ikke å være alene.

Det må påpekes at jeg ikke har noen mistanke om at han er fysisk mot henne, han er rett og sett bare en veldig merkelig fyr som er totalt tafatt og mangler totalt sosial kompetanse.

Jeg har mistet tellingen over hvor mange ganger de har gjort det slutt, og hun skulle flytte ut pga. ulike årsaker. Men hun feiger ut fordi de har kjøpt seg et nytt og flott hus, og hun har null kr. i egenkapital og vil ikke være alene og starte på nytt i en alder av nesten 60 år. I disse periodene der det går dårlig er hun nedfor. Jeg har mistanke om at hun selvmedisinerer seg på alkohol , og da legger hun ut innlegg på Facebook. Altså type visdomsord der alle skjønner hva det er, sånn type "jeg sier A men ikke B". Disse blir slettet i etterkant når hun blir edru og skjønner at det blir for dumt.

Denne merkelige samboeren ser veldig opp til min mann (må nevnes at min mann ikke klarer ham..), der han forteller at min mor drikker urovekkende mye, bruker mye av pengene sine på alkohol. Dette samsvarer godt med hva pappa har fortalt oss etter at vi har blitt voksne. At hun satt lenge opp på kveldene etter at han hadde lagt seg, og hun var godt påvirket da hun kom i seng. Han fant tomme vinflasker og glass med vin i gjemt her og der. Så jeg skjønner begge de to mannfolkene her. Dette er utrolig trassig og kjipt, og kan sikkert  bidra til en del uoverenstemmelser

Jeg er oppvokst med at når mamma er på fest, så blir hun full når hun kommer hjem. Synes som barn dette var veldig ubehagelig. Husker hun for nesten 20 år siden fortalte min daværende ungdomskjæreste at hun hadde blitt seksuelt misbrukt som barn. Dette fikk han selvsagt ikke si videre til noen, men han knakk jo sammen tilslutt fordi han som 15-åring ikke klarte å bære på dette. Kjente jeg ble mer irritert enn noe annet på henne, for å la et barn bære dette på sine skuldre.

Min mor oppleves i dag som et nervevrak. Hun føler hun er i veien for alle, hun har svært lavt selvbilde og er veldig usikker på seg selv. Hun har null tiltakslyst. Jeg har drøftet dette med henne, og sagt at det ikke er farlig å oppsøke hjelp. Men det blir ALDRI noe av. Hun klarer ikke å se hva som gjør henne bedre.

Hva i all verden gjør jeg? Jeg tenker faktisk å ringe fastlege og si jeg er bekymret for henne.

Noen av dere som har erfaring med å ringe foreldres fastlege og prate? Blir det tatt tak i?

Anonymkode: d5388...8e5

Du kan ikke gjøre noe som helst. Din mor er voksen og ansvarlig for seg selv. Vil hun ikke ha hjelp så evner hun helelr ikke å ta imot hjelp. Det er livets harde fakta. Blander du deg inn, uansett hensikt, så gjør du bare vondt verre. 

Når din mor er i full jobb, så gir det en logisk brist til at hun inntar store mengder alkohol. Hun må både lukte og virke påvirket på jobb, noe ingen arbeidsgiver skal eller kan akseptere.

Anonymkode: 0e8ff...f0d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du kan ikke gjøre noe som helst. Din mor er voksen og ansvarlig for seg selv. Vil hun ikke ha hjelp så evner hun helelr ikke å ta imot hjelp. Det er livets harde fakta. Blander du deg inn, uansett hensikt, så gjør du bare vondt verre. 

Når din mor er i full jobb, så gir det en logisk brist til at hun inntar store mengder alkohol. Hun må både lukte og virke påvirket på jobb, noe ingen arbeidsgiver skal eller kan akseptere.

Anonymkode: 0e8ff...f0d

Men hun er jo en person som ikke evner til å ta tak selv, dels fra naturen sin side og dels pga. situasjonen og den vonde spiralen hun har vært inne i i mange år nå.

Tror du ikke det blir bedre dersom noen forklarer hva de ser, og gir henne et lite dytt bak? Jeg nekter å være psykolog for henne (jeg jobber med folk lik henne til daglig). Jeg er nok en alt for streng og direkte behandler for henne skjøre vesen og det vil nok påvirke mor-datter-forholdet til de grader.

Men jeg har troen på at dersom hun kommer i gang med behandling, dersom vi maser på henne nok, så vil hun etter hvert forstå at dette er jo en håpløs situasjon å være i, og at bare HUN kan gjøre endringer for sitt liv. Inge andre. Hun har det livet hun har kun en gang, og hun har to valgmuligheter, enten å komme seg ut av dette hun er inne i både når det gjelder selvfølelse, alkohol og barndomstraumer, eller bli stående i det å fortsette med  den dårlige livskvaliteten hun per i dag har.

Jeg har tro på at folk kan endre, det tar bare veldig lang tid for enkelte. Og at mange ikke forstår at det er DEM og ingen andre som kan gjøre de endringer for dem.

TS:

Anonymkode: d5388...8e5

[AnonymBruker]

Bruker iallfall ikke kvinneguiden som portal for å få råd fra forums eksperter fra alle hold, fra den minste til den største

Anonymkode: 59154...a9b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Bruker iallfall ikke kvinneguiden som portal for å få råd fra forums eksperter fra alle hold, fra den minste til den største

Anonymkode: 59154...a9b

Nei, jeg er for så vidt enig med deg der. Har dårlig samvittighet for at jeg utleverer henne her, selv om det er anonymisert. Men jeg tenker at det alltids er godt med råd fra andre som har vært i lignende situasjoner.

Jeg har kun erfaring med slike telefoner der jeg samarbeider med fastleger profesjonelt, og nå står jeg altså midt oppi det selv som pårørende. Vet ikke hvilke strategier fastleger har når de får bekymringstelefoner fra pårørende.

Anonymkode: d5388...8e5

[AnonymBruker]

Du kan oppfordre henne til å søke hjelp og sette grenser for hva du utsetter deg selv for i relasjonen med henne, men hjelpen må hun ta i mot selv. Slik du beskriver det har hun antakelig funntet sin måte å leve livet på selv om den er dysfunksjonell. Rusmisbruk handler alltid om å døyve smerte og mange som ruser seg "foretrekker" et kjent helvete fremfor et ukjent paradis fordi veien dit føles umulig og uoverkommelig fordi man må holde ut (bearbeide) det man har forsøkt å ruse vekk. Kanskje det er en mulighet å henvende seg her?

http://www.parorendesenteret.no/tips-råd/ta-vare-på-den-syke/om-du-er-bekymret/bekymringsmelding

Anonymkode: ec372...ef8

[AnonymBruker]

Høres AKKURAT ut som min far. Idag har hverken jeg eller brødrene mine kontakt med ham, etter mange år som bestevenn, psykolog, lege, ernæringsfysiolog, og som den som har stått i å legge han inn på avrusning..

Jeg innså til slutt at jeg var nødt til å sette grenser, og skjerme meg selv og mine barn fra ham. Og han vil ikke ha hjelp, han har ikke et problem og den "nye familien hans" (han fant seg ei dame på Tinder med unger og barnebarn), vet ikke at han er alkoholiker. (Han er veldig god til å skjule det, og forholdet er ganske nytt.)

Les litt om medavhengighet, og jobb med å innse at du ikke kan hjelpe en som ikke vil ha hjelp. Livet mitt er mye lettere uten ham, og jeg har jo en super mamma. 

Klem til deg! <3

Anonymkode: ba990...c63

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Nå trenger jeg litt råd og input for å hjelpe min mor. Kjenner jeg er både frustrert, sint og oppgitt her jeg sitter. Det blir langt, men jeg håper noen av dere kjære brukere tar dere tid til å lese og hjelpe meg.

Min mor er godt voksen, fast jobb og jobber fullt enda. For nesten 10 år siden skilte hun og pappa lag, og det ble et baluba uten like. Pappa hadde prøvd flere ganger å gjøre det slutt har vi fått vite i ettertid, men tilslutt fremprovoserte han et brudd ved å finne en ny dame før det ble skilsmisse. I dagene etter at bruddet hadde blitt realitet og pappa hadde flyttet ut tydde hun til alkohol for å slukke sorgene. Mitt minste søsken var altså da 15 år, og hun ble beklagelig vis vitne til dette. Vi andre barna bodde da i andre deler av landet. Endte med at svoger og hennes søster måtte gripe inn og ta en alvorsprat med henne, men hun skjønte virkelig ikke alvoret. Hun var rett og slett dritings over lengre tid og ringte barna sine slik at i ble psykologer. Og hun sto der med den innstilling (også i edru og fattet tilstand) "Forstår dere meg ikke? Jeg har det helt jævlig? Hvorfor har dere kontakt med deres far? Se på meg da!!!!"

I tiden etterpå ble hun en ensom ulv. Satt mye alene, til og med på nyttårsaften. Hadde ingen tiltakslyst til å oppsøke aktiviteter som gjorde henne bedre. Som f.eks. trening, friluftsliv, være med venninner. Hun satt hjemme og pleide sin egen sorg. Mye alkohol også da, har jeg inntrykk av.

Ca 1,5-2 år ette skilsmissen møter hun en mann via en dating-nettside. En veldig veldig spesiell mann. Null sosial kompetanse, og han hadde blant annet en episoder der han ble agressiv. Kastet blant annet et stereoanlegg på gulvet fordi hun hadde sendt meldinger med en barndomskompis som han ikke likte. Jeg har inntrykk av at hun tok det første og beste, fordi hun er avhengig av en andrepart. Hun klarer ikke å være alene.

Det må påpekes at jeg ikke har noen mistanke om at han er fysisk mot henne, han er rett og sett bare en veldig merkelig fyr som er totalt tafatt og mangler totalt sosial kompetanse.

Jeg har mistet tellingen over hvor mange ganger de har gjort det slutt, og hun skulle flytte ut pga. ulike årsaker. Men hun feiger ut fordi de har kjøpt seg et nytt og flott hus, og hun har null kr. i egenkapital og vil ikke være alene og starte på nytt i en alder av nesten 60 år. I disse periodene der det går dårlig er hun nedfor. Jeg har mistanke om at hun selvmedisinerer seg på alkohol , og da legger hun ut innlegg på Facebook. Altså type visdomsord der alle skjønner hva det er, sånn type "jeg sier A men ikke B". Disse blir slettet i etterkant når hun blir edru og skjønner at det blir for dumt.

Denne merkelige samboeren ser veldig opp til min mann (må nevnes at min mann ikke klarer ham..), der han forteller at min mor drikker urovekkende mye, bruker mye av pengene sine på alkohol. Dette samsvarer godt med hva pappa har fortalt oss etter at vi har blitt voksne. At hun satt lenge opp på kveldene etter at han hadde lagt seg, og hun var godt påvirket da hun kom i seng. Han fant tomme vinflasker og glass med vin i gjemt her og der. Så jeg skjønner begge de to mannfolkene her. Dette er utrolig trassig og kjipt, og kan sikkert  bidra til en del uoverenstemmelser

Jeg er oppvokst med at når mamma er på fest, så blir hun full når hun kommer hjem. Synes som barn dette var veldig ubehagelig. Husker hun for nesten 20 år siden fortalte min daværende ungdomskjæreste at hun hadde blitt seksuelt misbrukt som barn. Dette fikk han selvsagt ikke si videre til noen, men han knakk jo sammen tilslutt fordi han som 15-åring ikke klarte å bære på dette. Kjente jeg ble mer irritert enn noe annet på henne, for å la et barn bære dette på sine skuldre.

Min mor oppleves i dag som et nervevrak. Hun føler hun er i veien for alle, hun har svært lavt selvbilde og er veldig usikker på seg selv. Hun har null tiltakslyst. Jeg har drøftet dette med henne, og sagt at det ikke er farlig å oppsøke hjelp. Men det blir ALDRI noe av. Hun klarer ikke å se hva som gjør henne bedre.

Hva i all verden gjør jeg? Jeg tenker faktisk å ringe fastlege og si jeg er bekymret for henne.

Noen av dere som har erfaring med å ringe foreldres fastlege og prate? Blir det tatt tak i?

Anonymkode: d5388...8e5

Hun hadde det helt jævlig, og det sa hun til dere også.

Hvor var dere? Dere stilte ikke opp for henne, men kom bare med kritikk.

Hun satt til og med alene på nyttårsaften det året hun hadde det som verst! Hun tenkte vel at hun var helt alene, og at ikke engang barna brydde seg. Depresjon.

Hun sa engang at hun ble seksuelt misbrukt som barn. Det sa hun vel til din kjæreste fordi hun ikke turte å si det til noen andre, og det skjedde vel en gang hun hadde drukket? 

Nå sier du at hun er et nervevrak. Hun er vel det også. Hun har levd i to forhold som ikke har vært bra for henne, hun opplever ikke noe lyspunkt i forhold til barna sine (som bare kritiserer), og hun har levd hele livet med at hun ble misbrukt som barn, uten å kunne bearbeide det.

Så ja, hun er nok i en langvarig depresjon pga både misbruk og at dere barna har tatt avstand. Så hun overlever vel dag for dag med å løfte seg opp med alkohol.

Når spurte du henne sist om å gå på kafe, shoppe sammen, eller gjøre noe annet sammen?

Når så du henne sist som menneske, og ikke bare en mor som er avhengig av alkohol?

 

 

 

Anonymkode: bbe87...ead

[AnonymBruker]

Du kan ringe fastlegen og dele bekymringene dine. Neste gang moren din skal dit kan du håpe at han spør henne litt utdypende om hvordan hun har det. F.eks kommentere at hun ser litt sliten ut, spør om hvordan hun sover osv. Kan forsøke å komme innpå om hun tenker mye (hvis det påvirker søvnen), om hun føler seg sliten osv. Hvis anledningen byr seg kan han si at hun fremstår deprimert og spør hun hun vil fylle ut MADRS for å se hvordan hun skårer ift depresjon. Aller helst bør han være ærlig og si at du har ringt, og si at på bakgrunn av dette vil han gjerne stille henne noen spørsmål hvis han får lov.

Anonymkode: f0f8e...d3a

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hun hadde det helt jævlig, og det sa hun til dere også.

Hvor var dere? Dere stilte ikke opp for henne, men kom bare med kritikk.

Hun satt til og med alene på nyttårsaften det året hun hadde det som verst! Hun tenkte vel at hun var helt alene, og at ikke engang barna brydde seg. Depresjon.

Hun sa engang at hun ble seksuelt misbrukt som barn. Det sa hun vel til din kjæreste fordi hun ikke turte å si det til noen andre, og det skjedde vel en gang hun hadde drukket? 

Nå sier du at hun er et nervevrak. Hun er vel det også. Hun har levd i to forhold som ikke har vært bra for henne, hun opplever ikke noe lyspunkt i forhold til barna sine (som bare kritiserer), og hun har levd hele livet med at hun ble misbrukt som barn, uten å kunne bearbeide det.

Så ja, hun er nok i en langvarig depresjon pga både misbruk og at dere barna har tatt avstand. Så hun overlever vel dag for dag med å løfte seg opp med alkohol.

Når spurte du henne sist om å gå på kafe, shoppe sammen, eller gjøre noe annet sammen?

Når så du henne sist som menneske, og ikke bare en mor som er avhengig av alkohol?

 

 

 

Anonymkode: bbe87...ead

Ærlig talt, nå synes jeg du uttaler deg om ting du ikke vet noe verdens ting om.

For det første har jeg et relativt nært forhold til min mor, det er ikke ofte jeg kritiserer. Jeg tenker ting, men det er en annen ting.

Jeg og min mor finner på mye fint sammen. Så jeg tar meg virkelig meg av henne.

At hun satt alene på nyttårsaften visste vi ingen verdens ting om, frem til etterpå.

 

TS

Anonymkode: d5388...8e5