Å ikke klare mer av sitt eget barn

[AnonymBruker]

Jeg har vært alene i alle år til et barn som jeg har gitt masse kjærlighet og omsorg.

Barnet har litt etter litt begynt å slite og jeg har prøvd lenge å få hjelp. Utallige runder, avslag, nye runder og et barn som stadig har blitt dårligere. Og ikke minst mer og mer voldelig både hjemme og på skolen. Vold som kan foregå i 8 timer når det skjer - gjerne flere ganger i uken feks fordi barnet er svært frustrert og ikke føler at noen hjelper barnet med å bli bedre. 

Nå ser det ut som hjelpen endelig eller kanskje kommer. Likevel sitter jeg her og «tåler» ikke mitt eget barn lenger. Sorgen jeg har ovenfor barnet er enorm, fordi barnet tross alt trenger meg. Og med en samvittighet som skyller over mer hver gang jeg tenker på det. 

Far har først nå kommet på banen - fordi jeg ikke klarer mer. Hvorfor kunne ingen hjelpe meg før jeg ikke klarte noe lenger? :-( Jeg ønsket å få hjelp tidlig, men siden jeg var ressurssterk og rolig hadde ingen instanser særlig hast.

Jeg så på Lindmo i går med en kvinne som hadde et barn med sterk autisme. Hun satt ord på akkurat dette. At alle historier ikke er solskinnshistorier. For det er de virkelig ikke.

Det er mange foreldre der ute som virkelig har prøvd alt, men som sitter igjen med å føle seg ufattelig mislykket som foreldre. Til tross for å ha lest seg opp på all pedagogikk, forhørt seg med sakkyndige, vært rolig og behersket i utageringer og skjermet alle rundt fra vold. Alt, er liksom ikke nok for å få det til likevel. 

Jeg elsker barnet mitt. Jeg savner de gode stundene vi hadde da barnet var lite og før problemene dukket opp. De gode egenskapene er der, innerst inne, men jeg får de ikke fram og hjelpen kommer aldri. Jeg føler jeg har mistet mitt eget barn og så må man bare «leve videre som normalt», mens egentlig hele livet står på pause.

Har noen vært i samme situasjon og sittet med de samme følelsene?

Jeg har fortsatt håp om at dette blir bedre, men jeg måtte ta den tunge beslutningen om å skjerme meg selv for å overleve selv. 

<3

Anonymkode: 60368...975

[Xmasclovn]

Har barnet ditt noen diagnose?

[AnonymBruker]

Har et barn med ADHD, men har ikke hatt det på langt nær så tøft som deg. Har avlastning av både far og bestemødre, ellers hadde jeg vel gått på veggen. Livet er tøft! Håper du får hjelp nå, og noen å snakke med selv også. Kanskje finnes det ei pårørendegruppe du kan få støtte fra? Klem

Anonymkode: d36ea...c1f

[AnonymBruker]

Ts her

Takk for svar alle sammen <3 

Det er et barn i barneskolealder. Vært en runde tidligere der både skolen og jeg sto på for en utredning, men bup og ppt så ikke utfordringene som store nok. Tok et halvt år før barnet måtte skjermes helt fra sine medelever og alt bare raste sammen. 

Ikke fått noe diagnose enda. Barnet må videre for innleggelse, men vet ikke når. Saken ble først henlagt grunnet kapasitetsmangel, men tatt opp igjen en annen plass. 

Familie bor langt unna, men far er nærme og har endelig begynt å komme på banen. 

Ja, jeg tenker også det naturlig å få sånne tanker og følelser, men er absurd å tenke på at det har blitt sånn. Det føles på en måte ut som om jeg sitter i noen andre sitt liv, eller tenker på den måten for å distansere meg fra det på en måte. 

Og takk for støtten, dere <3 

Bryr meg ikke stort om første svaret her i tråden. Vet med meg selv og og relasjonene ellers i livet at jeg er både ressurssterk og rasjonell. Likevel kan selv de mest rasjonelle bli sprø når barna - som man tross alt elsker over alt, «svinner» vekk fra deg til tross for at man gjør alt for å unngå det. Det er en ganske desperat og trist følelse

Jeg jobber hver dag med å finne lyspunktene istedenfor å grave meg ned, men av og til er det kjempetungt. Og jeg skulle ønske for andre i samme situasjon, at hjelpen hadde kommet lettere og at støttegruppene var lettere å finne  

Anonymkode: 60368...975

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her

Takk for svar alle sammen <3 

Det er et barn i barneskolealder. Vært en runde tidligere der både skolen og jeg sto på for en utredning, men bup og ppt så ikke utfordringene som store nok. Tok et halvt år før barnet måtte skjermes helt fra sine medelever og alt bare raste sammen. 

Ikke fått noe diagnose enda. Barnet må videre for innleggelse, men vet ikke når. Saken ble først henlagt grunnet kapasitetsmangel, men tatt opp igjen en annen plass. 

Familie bor langt unna, men far er nærme og har endelig begynt å komme på banen. 

Ja, jeg tenker også det naturlig å få sånne tanker og følelser, men er absurd å tenke på at det har blitt sånn. Det føles på en måte ut som om jeg sitter i noen andre sitt liv, eller tenker på den måten for å distansere meg fra det på en måte. 

Og takk for støtten, dere <3 

Bryr meg ikke stort om første svaret her i tråden. Vet med meg selv og og relasjonene ellers i livet at jeg er både ressurssterk og rasjonell. Likevel kan selv de mest rasjonelle bli sprø når barna - som man tross alt elsker over alt, «svinner» vekk fra deg til tross for at man gjør alt for å unngå det. Det er en ganske desperat og trist følelse

Jeg jobber hver dag med å finne lyspunktene istedenfor å grave meg ned, men av og til er det kjempetungt. Og jeg skulle ønske for andre i samme situasjon, at hjelpen hadde kommet lettere og at støttegruppene var lettere å finne  

Anonymkode: 60368...975

Hvilken hjelp får barnet pr. d.d.? Og hvilken hjelp får du? Jeg anbefaler deg å søke hjelp til deg selv så fort som mulig, jeg har selv vært i en svært vanskelig situasjon med mitt barn. Jeg var også alene, og det var beintøft i noen år. Nå går det heldigvis mye bedre med mitt barn. Men fordi jeg ikke søkte hjelp til meg selv, og ikke fikk bearbeidet ting mens det sto på, falt jeg totalt sammen da barnet mitt ble bedre. 

Jeg vet ikke hva det er med ditt barn, og hvilken støttegruppe du leter etter. Men jeg fant heller ingen for meg da ting sto på, men i etterkant har jeg oppdaget at det faktisk var støttegruppe i nærheten for meg. Så ikke gi opp håpet. 

Masse lykke til 

Anonymkode: ab022...976

[AnonymBruker]

Om du/dere ikke får hjelp fra kommunen, så gå privat. Det er nå dere trenger hjelp. 

Anonymkode: 17bec...bf8

[Duff]

Jeg har ikke så mye å si. Jeg føler bare med deg Ts, den følelsen du har er ikke god. Det gode i dette er at du er bevisst dine følelser. Jeg håper dere snart får hjelp. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvilken hjelp får barnet pr. d.d.? Og hvilken hjelp får du? Jeg anbefaler deg å søke hjelp til deg selv så fort som mulig, jeg har selv vært i en svært vanskelig situasjon med mitt barn. Jeg var også alene, og det var beintøft i noen år. Nå går det heldigvis mye bedre med mitt barn. Men fordi jeg ikke søkte hjelp til meg selv, og ikke fikk bearbeidet ting mens det sto på, falt jeg totalt sammen da barnet mitt ble bedre. 

Jeg vet ikke hva det er med ditt barn, og hvilken støttegruppe du leter etter. Men jeg fant heller ingen for meg da ting sto på, men i etterkant har jeg oppdaget at det faktisk var støttegruppe i nærheten for meg. Så ikke gi opp håpet. 

Masse lykke til 

Anonymkode: ab022...976

Ts her

Så bra det går bedre med barnet ditt nå, det er godt å høre <3 Har du fått det bedre nå også? Skjønner godt at du ikke orket mer til slutt, selv om barnet ditt var bedre var nok «reservene» dine tomme. Jeg håper du fikk mulighet til å hente deg inn igjen :-)  

Per dags dato er «hjelpen» han får skjerming på skolen for å minske sjansen for utageringer og BUP for oss voksne. Bup har konkludert med at de ikke fikk utredet barnet godt nok og trengte lengre tid med observasjon. I mellomtiden mens vi venter på innleggelse er det ingen oppfølging. 

Ppt har også tatt ny test da det viste seg at de ikke hadde tatt en omfattende test sist, og dermed avslo oss på feil grunnlag. 

Jeg har heldigvis fått gehør og støtte av skolen. Likevel måtte jeg sykemelde meg etter en høst som organisator for 15 mennesker involvert i prosessen med barnet, i tillegg til utallige telefoner om at jeg måtte hente barnet i arbeidstiden på grunn av utageringer osv. Jobb og oppfølging lot seg ikke kombinere. 

Har kontaktet privat psykiater også nå, så skal til samtaler der etter påske. :-) 

BUP har sagt at vi ikke kommer ut av dette uten en diagnose. Trolig en kombinasjon av flere ting. Jeg håper vi kan få noen «knagger» i forhold til hva som kan fungere og ikke fungere :-) nå er det litt som å prøve i blinde. 

Takk for støtte, alle sammen <3 Jeg måtte prøve i tre år før hjelpen kom, og selv da barnet slet med selvmordstanker måtte vi vente et halvår ekstra på oppstart. 

Klem til dere

Anonymkode: 60368...975

[Carrot]

Hei TS

Jeg håper du også får hjelp til å bearbeide alt du har stått i over flere år.

[Blod]

Tråden er ryddet for brukerdebatt og svar til dette.

Blod, mod

[AnonymBruker]

Du er flink til å sette ord på hvordan du har det. Det høres som en forferdelig situasjon å være i, jeg håper inderlig du får hjelp! 

Anonymkode: dccfe...263

[AnonymBruker]

Jeg vil oppfordre dere i tråden til å se Lindmo programmet fra sist lørdag, og å høre hva Olaug Nilssen sa. Det ts her gjengir som sin egen sak er nærmest en kopi av Nilssens uttalelser på Lindmo. Her ligger hele interjuet tekstet https://tv.nrk.no/serie/lindmo/MUHU11001118/24-03-2018

 

Anonymkode: 5321e...08a