Noen som har vært i langvarig forhold der partneren har «problembarn»?

[AnonymBruker]

Og «barnet» fortsatt har problemer når det har blitt voksen? Hvordan har det vært? Tok det noen gang slutt? 

Vært sammen med mannen i 13 år. Nå er barnet blitt til en voksen på 20. Dette har de ti siste årene tatt STOR plass i forholdet vårt. 

Håper noen med erfaringer vil dele litt med meg. Jeg har vært hos legen min i dag, og skal henvises til psykolog, trenger virkelig noen å lufte meg for  

Anonymkode: 6a0d5...f52

[AnonymBruker]

Hei.

Barnet til mannen min er også 20 år. De siste 5 årene har vært full av  utfordringer. Jeg vet ikke om det skal ta slutt, men jeg ser at det ødelegger livskvaliteten vår. Akkurat nå ser det ikke lyst ut og jeg ser at mannen min er sterkt preget av det. 

Her handler det mer om personlighetstrekk som gjør at ,,barnet,, trives med sånt type livsstil( fest, rus, sløvhet, stjeling, havner i bråk, drama). Vi har vært gjennom alle institusjoner fra politiet til barnevernet og ingen av tiltakene hjalp.

Det er en stor belastning for hverdagen og man er hele tiden på vakt. Det som har holdt meg igjen i dette forholdet er at jeg kan ikke ha det verre enn mannen min har det og han har hatt min full støtte. Vise steder har jeg satt grense. Der jeg så at han slet.

Han er person som gir nye sjanser hele tiden og der måtte jeg si stopp etter flere tilfeller der ting ble ødelagt, funn av hasj osv .

Det gjelder å gi penger, fest i huset vårt, barnevakt for  småsøsken, ingen tilgang til huset i ruset tilstand eller i besittelse av rusmidler, ingen røyking inne, bruk av hytten ( alene med venner osv). 

Veldig vanskelig, men man har egne barn og vet aldri hvordan ting kan snu. 

Jeg har lært mye gjennom disse årene. Hvor viktig er med grensesettinger og at det kan være ganske ødeleggende å være for snill og gi etter hele tiden.

Barnet hans og jeg har et greit forhold. Jeg har valgt å ikke blande meg for mye i problemstillinger og når vi treffes så snakker vi om helt vanlige ting. 

Anonymkode: a4864...cff

[Gjest PeleWasShite]

Hvordan klarer dere å respektere som partnere noen som har sviktet og ødelagt barna sine på den måten? Ville slitt med å se opp til og anse som partnermateriale noen som har feilet noe så grunnleggende i noen andres liv.

Endret 23. mars 2018 av PeleWasShite

[Gjest PeleWasShite]

...

Endret 23. mars 2018 av PeleWasShite
dobbelpost

[AnonymBruker]

20 minutter siden, PeleWasShite skrev:

Hvordan klarer dere å respektere som partnere noen som har sviktet og ødelagt barna sine på den måten? Ville slitt med å se opp til og anse som partnermateriale noen som har feilet noe så grunnleggende i noen andres liv.

Problembarn finnes også i de beste familier og trenger hverken handle om svikt eller ødeleggelse. Tenåringer kan få problemer og foreldrene kan stå maktesløse når all verdens instanser og hjelp ikke fungerer. 

Anonymkode: 1d728...a57

[Gjest PeleWasShite]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Problembarn finnes også i de beste familier og trenger hverken handle om svikt eller ødeleggelse. Tenåringer kan få problemer og foreldrene kan stå maktesløse når all verdens instanser og hjelp ikke fungerer. 

Anonymkode: 1d728...a57

Hvis du mener "de beste familier" i den overfladiske betydningen av begrepet, så ja. Det handler ikke om penger, materielle goder og foreldrenes utdanningsnivå, men om hvilken tid og innsats man har lagt ned for å lære barna å tilpasse seg sine omgivelser. Alvorlige tenåringsproblemer av den sorten det er snakk om her starter ikke i tenårene, de starter med alt man som forelder ikke gjorde fra før ungen var 2 år gammel.

Endret 23. mars 2018 av PeleWasShite

[AnonymBruker]

3 timer siden, PeleWasShite skrev:

Hvordan klarer dere å respektere som partnere noen som har sviktet og ødelagt barna sine på den måten? Ville slitt med å se opp til og anse som partnermateriale noen som har feilet noe så grunnleggende i noen andres liv.

Han har to barn, det andre barnet oppfører seg eksemplarisk. De har fått samme oppdragelse.

Anonymkode: 6a0d5...f52

[DewPoint]

3 timer siden, PeleWasShite skrev:

Hvordan klarer dere å respektere som partnere noen som har sviktet og ødelagt barna sine på den måten? Ville slitt med å se opp til og anse som partnermateriale noen som har feilet noe så grunnleggende i noen andres liv.

3 timer siden, PeleWasShite skrev:

Hvis du mener "de beste familier" i den overfladiske betydningen av begrepet, så ja. Det handler ikke om penger, materielle goder og foreldrenes utdanningsnivå, men om hvilken tid og innsats man har lagt ned for å lære barna å tilpasse seg sine omgivelser. Alvorlige tenåringsproblemer av den sorten det er snakk om her starter ikke i tenårene, de starter med alt man som forelder ikke gjorde fra før ungen var 2 år gammel.

Jeg må si meg (i hvertfall tildels) enig med deg. Det er ikke akkurat noen bombe at man leser

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han er person som gir nye sjanser hele tiden og der måtte jeg si stopp etter flere tilfeller der ting ble ødelagt, funn av hasj osv .

Får helt vondt av de barna som har slike foreldre. Og det er ikke foreldrenes nye partner som kan ta ansvaret.

Barn kan selvfølgelig ha diverse ekstra utfordringer allerede fra følelsen og de har også oftest en annen forelder som påvirker. Men det blir for tullete å si at dette skyldes barnets personlighetstrekk når det så tydelig skyldes foreldrenes personlighetstrekk.

Nei, jeg hadde verken respektert eller klart å være tiltrukket av en slik "forelder".

 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han har to barn, det andre barnet oppfører seg eksemplarisk. De har fått samme oppdragelse.

Anonymkode: 6a0d5...f52

Hva er det for et svar? Vet du at barn er ulike og trenger ulike ting? 

Det er dessuten en klassiker at i en familie hvor det er ett barn som skjener ut, så er det et annet barn som oppfører seg eksemplarisk.

Eksemplarisk oppførsel er ikke nødvendigvis et tegn på at unger har det godt.

Du kan ikke se på barna.

Du er nødt til å se på foreldrene.

[AnonymBruker]

Mannen min har sikkert gjort en del feil, men jeg mener at moren har gjort ting mye verre. Hun har brukt barnet som venn og påført mye bitterhet og hat mot faren. For henne er det viktigst at barna velger henne . Det er veldig vanskelig å kjempe for noe når andre siden saboterer. Hun bagataliserer alt. Mener det går greit at barna utforsker litt når det gjelder rus og alkohol, kjøper alkohol, har ingen innetider, fester med de, belaster de med egne utfordringer og følelser. Som sagt så lenge de siekulerer rundt henne og er på hennes side alt annet er mindre viktig. 

Anonymkode: a4864...cff

[AnonymBruker]

Jeg også kan jo innrømme at jeg hadde gjort ting annerledes om det var mitt barn. Så skal ikke påstå at foreldrene ikke har noe med dette å gjøre, for det har de. 

Jeg hadde tenkt å stå i dette, men nå er det snakk om at han flytter hjem til oss, og da kjenner jeg på stress, redd for å måtte leve slik bestandig.

Jeg nekter at han skal være hjemme alene i mitt/vårt hus, og det skaper store konflikter. Men jeg orker ikke dra på ferie, og så være redd for om huset og tingene mine er hele når jeg kommer hjem. Jeg kan få dårlig samvittighet for dette, men det er vel ikke rart at jeg ikke ønsker det??

Anonymkode: 6a0d5...f52

[Gjest aell]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Han har to barn, det andre barnet oppfører seg eksemplarisk. De har fått samme oppdragelse.

Anonymkode: 6a0d5...f52

Personlighetstrekk blir i stor grad "skapt" i oppveksten, både av arv og miljø. Selv om man har to barn, og har gitt begge barn lik oppvekst, så kan miljøet de har vokst opp i likevel ha vært ulikt. Det første barnet har blant annet opplevd å være enebarn, at det selv får mindre oppmerksomhet når det nye barnet blir født etc. Mens det andre barnet har kun opplevd å ha søsken etc. Dvs at barna til en viss grad har vokst opp i ulike miljøer. I tillegg er skolen, venner og lignende (også miljø) viktige faktorer når det kommer til utviklingen av personlighetstrekk. I tillegg vil arv spille en viktig rolle i hvordan barna reagerer på miljøet, det ene barnet vil kanskje ha større anlegg for dårlig impulskontroll enn det andre osv. Så det er viktig å ikke alltid skylde på foreldrene når det kommer til barn med problematferd, selv om det i mange tilfeller vil være grunnen. 

Endret 23. mars 2018 av aell
skrivefeil