Gå for barn nummer to?

[AnonymBruker]

Lurer på om det er noen andre som er eller har vært i samme situasjon som meg. Vil gjerne høre deres tanker rundt det.

Vi har et barn på 8 år. Etter fødselen fikk jeg en moderat depresjon, men denne ble ikke oppdaget før barnet var 7 mnd. Hadde problemer med amming og søvnen til babyen så det var en tøff permisjon. Kom meg tilbake i full jobb etter permisjonen, men møtte veggen da barnet var halvannet år. Hadde full sykemelding en periode, men kom meg tilbake i 50% jobb og jobber fremdeles 50%. Har depresjonen under kontroll, men jeg må hele tiden passe på å holde balansen mellom familieliv og jobb for ikke å havne i grøfta.

Vi har alltid sett for oss to barn, men fornuften sier at vi bør stoppe med det ene vi har. Jeg er også redd for å få en ny fødselsdepresjon. Jeg har jobbet hardt for å komme meg på beina igjen så jeg føler at fallhøyden er stor. Kjenner også på frykten for å ikke få et friskt barn, og risikoen for at kroppen blir ødelagt etter svangerskapet. Hadde en tøff fødsel, men ingen varige mén.

På en annen side tenker vi at det er en mulighet for at alt går bra, men tør vi ta sjansen? Jeg er 36 år så jeg føler at det bør skje snart hvis vi skal ha en til. 

Anonymkode: d82b3...404

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er flott å vokse opp som enebarn. Nå er aldersforskjellen såpass stor uansett, så det vil ikke være noe klar fordel for barna å ha søsken før de er voksne. Jeg tenker at du høres for syk ut til å gå for et barn til, men hva vet vel jeg? Tenk deg grundig om, du må stille opp for dette barnet i veldig mange år fremover.

Anonymkode: 465b7...7c7

[Arkana]

Jeg tenker at det at du nå er forberedt på en mulig ny fødselsdepresjon gjør at du stiller sterkere foran en evt ny barseltid enn du gjorde før. Samtidig synes jeg det er bekymringsfullt at du fremdeles bare klarer jobbe 50% og må finbalansere livet for å holde sykdommen i sjakk. Jeg skjønner at du ønsker deg et nytt barn og det er fint å ha søsken, men det bør ikke gå på bekostning av helsen din. Dette bør du først og fremst snakke med mannen din og legen din om.  

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at det er flott å vokse opp som enebarn. Nå er aldersforskjellen såpass stor uansett, så det vil ikke være noe klar fordel for barna å ha søsken før de er voksne. Jeg tenker at du høres for syk ut til å gå for et barn til, men hva vet vel jeg? Tenk deg grundig om, du må stille opp for dette barnet i veldig mange år fremover.

Anonymkode: 465b7...7c7

Her er det 12 år mellom nr 1 og 2. Du sier det ikke er noe klar fordel å få søsken når alsersforkjellen er så stor før de er voksne. Vil bare si at det ikke stemmer. Min 13 åring og 1 åringen har stor glede av hverandre hver dag. Han sa storesøsters navn før pappa. Begge to er veldig glad i hverandre og 1 åringen er veldig knyttet til søstra si. Så mange fordeler er det. 

Anonymkode: d481a...bad

[AnonymBruker]

Skulle bare til å si, at det er 8 år imellom meg og lillebroren. Vi er veldig glade i hverandre, har bra forhold, og hadde det også i oppveksten. Tror det kommer mer an på personligheten på barna enn aldersforskjell.

Angående om TS burde eller ikke burde få flere barn. Her tør jeg nesten ikke å si noe. Det er jo veldig viktig, og også veldig personlig avgjørelse om å få barn, og hvor mange. Ville ikke fått barn nr to bare i hensyn til barn nr 1. Tror enebarn har det like greit, de. Sånn egentlig.

Anonymkode: a4c5b...250

[AnonymBruker]

Har faktisk akkurat den samme historien som deg. Her gjekk jeg og på en smell (hadde diverse annet på toppen i tillegg så utløste det) og fikk migrene i etterkant.

Kjenner på de samme tankene og syns det er utrolig vanskelig å ta et valg. Til nå har jeg bare utsatt det, vett egentlig ikke om jeg noen ganger klarer å finne ut en avgjørelse. Ikke så mye hjelp i svaret mitt, men følger med på tråden for å få andre sitt vinklinger/perspektiv. Må bare tilføye at jeg har ikke noe særlig forhold til mine søsken (som er nært i alder) som gjør at jeg ikke ser at man «må» ha søsken.

Anonymkode: e43e1...739

[AnonymBruker]

Har noe av det samme sykdomsbilde.. I ditt tilfelle, hadde jeg vært meget usikker.. Og måttet i såfall tenkt meg om mange ganger. Tanken er jo grom og flott, men i praksis kan det også bli et mareritt? Hvis du er slik som meg mht til energi.. så vil jeg forestille meg at energien din og aktivitetskvoten din automatisk tappes mye mer med en baby. Jeg tror man glemmer hvor slitsomt svangerskap fødsel og de første årene er? Du kan risikere å ikke klare å stå i jobb i det hele tatt. Men hvis du er klar på at det verste kan skje, og har en hjelpsom og forståelsesfull mann, så kan du vurdere det seriøst, tenker jeg. Lykke til med valget.

Anonymkode: ee9f8...074

[Bambi1995]

Jeg hadde selv depresjon med nr 1 og tenker mye på nr 2. 

Jeg tror ikke jeg vil oppleve det samme med nr 2, for da vet jeg hva jeg går til og hva jeg kan forvente. Med nr 1 var alt nytt og jeg hadde jo ikke snøring på hva vi gikk til  

 

 

Endret 20. mars 2018 av Bambi1995

[AnonymBruker]

Takk for svar alle! Vi har snakket om nr to i noen år nå, men alderen vår tilsier at vi snart må ta en beslutning. 

Jeg har selv søsken som jeg har et utrolig godt forhold til og ønsker det samme for barnet vårt, men det er jo ingen selvfølge at søsken får et godt forhold. Vi er klare på at grunnen til at vi eventuelt får et barn til, er fordi vi ønsker et barn til og ikke for at barnet absolutt skal ha søsken.

Anonym 074 nevner energi. Energien min tappes fort ved større belastning så det er en av grunnene til at jeg ikke er i full jobb. Jeg passer på å ikke ha for tett program slik at jeg får "pustepauser" innimellom. Jeg har også en fantastisk mann som støtter meg og tar hensyn. 

Jeg har ikke glemt hvor tøff fødsel,  barseltiden og småbarnstiden er. Det er en av grunnene til at vi har utsatt barn nr to. Jeg føler også at det blir tyngre å starte på nytt nå som vi endelig har kommet oss ovenpå med et barn som sover hele natta og blir mer og mer selvgående. På en annen side, tenker jeg at tiden går så utrolig fort, og hvis vi får et barn til, har vi en tenåring før vi vet ordet av det.

Jeg kjenner meg selv mye bedre nå og er dermed mer forberedt på hva som eventuelt venter. Jeg visste ikke selv at jeg var deprimert etter fødselen. Det er rart hvordan man ikke ser skogen for bare trær. Jeg skulle roet ned da depresjonen ble oppdaget, men jeg gikk på med full jobb, tre timers pendling fem dager i uka og møtte den berømte veggen til slutt. Har fått og får fremdeles god oppfølging fra fastlege. 

"Det er bedre å angre på noe du har gjort enn noe du ikke har gjort" har jeg fått høre. Jeg tenker en del på dette. Hva om jeg sitter 10, 20, 30 år fra nå og tenker; jeg skulle tatt sjansen på barn nr to?

 

Anonymkode: d82b3...404