Personlighetsforstyrrelser

[ESFP]

2 timer siden, Snø_fnugg skrev:

Jeg er nysgjerrig på dette. Hvordan virker ulike personlighetsforstyrrelser inn på dagliglivet til de som har dem? Har de mulighet til å kjenne empati for andre? Er noen pf lettere å leve med enn andre? Er endring av negativ adferd kun motivert av redsel for straff og ikke anger/skyldfølelse?

Blir glad for alle innspill!

Det er vanskelige spørsmål. Noen er mest påvirket selv, mens andre påvirker og potensielt ødelegger andre. De ulike forstyrrelsene er veldig ulike. Noen mennesker har ikke mulighet til å ha empati og sympati med andre enn seg selv, men det gjelder bare en liten del av alle med en personlighetsforstyrrelse. Det er disse som er mest ødeleggegende for omgivelsene. De som har en grandios oppfatning av seg selv vil ikke endre adferd selv om h*n blir straffet. Straffen vil da oppfattes som feil fordi det selvfølgelig er denne personen som har rett. Om h*n blir straffet vil h*n ha sympati for seg selv og ikke skyldfølelse overfor offeret. 

[AnonymBruker]

Jeg har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, borderline type. Jeg er veldig opp og ned, ingen ting som skal til før jeg blir helt satt ut og ikke vet hva jeg skal gjøre. Relasjoner er et helvete og jeg går fra å lovprise personer til å hate dem og fullstendig blokkere dem fra livet mitt (blokkeringslisten på Facebook og telefonen er dødslang). Dette gjør også behandling vanskelig, for meg, da det ikke skal noenting til for at jeg hater terapeuten og «straffer» han med å lyve og få han helt på villspor. Manipulering er noe jeg elsker og bruker gjerne lang tid og planlegging for å få personer til å agere sånn som jeg vil. Selvskader ganske ofte.  Empati for andre, bortsett fra de aller, aller nærmeste er inteteksisterende. Går fra å hate meg selv intenst til å være sikker på at jeg er den smarteste som finnes og fortjener alt. Dette var noe av det jeg kom på nå. 

Anonymkode: 9f88f...ec7

[AnonymBruker]

At man har personlighetsforstyrrelse trenger ikke å bety at man ikke har empati, selv om det også kan være tilfelle, det kommer an på hvilken type det er snakk om, og hvor hardt man er rammet. Ikke alle PF er like alvorlige og så snakker man gjerne litt om hvor dominerende den er hos individet. Det er ikke sort hvitt med psykiatriske diagnoser, man kan gjerne snakke om ulike grader av en diagnose, litt som med mild, moderat eller alvorlig depresjon.

Jeg har engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse, men jeg jobber fulltid som vernepleier, så jeg fungerer jo svært godt. Noe jeg er evig takknemlig for, for da kan kanskje resten av livet mitt bli nogenlunde normalt. Barndommen min var ikke det noe som antakelig delvis er årsaken til at jeg har en PF:\ Engstelig/unnvikende er vel også en av de aller mildeste, og jeg har heller ikke veldig dominerende trekk. Ingen jeg kjenner vet eller ville gjettet at jeg har en PF.

Anonymkode: 6f8cf...993

[Duff]

Alle mennesker har en eller flere dominerende sider ved sin personlighet som vil tre tydelig frem når de bare blir presset hardt nok over tid. Sånn sett har vi alle en grad av forstyrrelse men noe rammes lettere, grensen for hva de tåler før det ødelegger livet er ulik. Tror det er viktig å huske på. 

[AnonymBruker]

Fikk diagnosen eupf/borderline da jeg var 17, er 30 nå og ble nettopp "friskmeldt" , så det går også an

Anonymkode: 192c9...a91

[AnonymBruker]

10 timer siden, aell skrev:

Nærmer meg 20 år, og er snart ferdig med videregående utdanning. Lever derfor på mine foreldres inntekt, dog har jeg hatt deltidsjobb ved siden av skolen. Hva jeg skal studere etter endt videregående utdanning er jeg fremdeles usikker på. 

Det var veldig hyggelig å høre:-)

En utrolig fordel at du fikk diagnosen så tidlig og vet hva slags hensyn du bør ta i forhold til utdannelse. 

Anonymkode: 2b927...75b

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fikk diagnosen eupf/borderline da jeg var 17, er 30 nå og ble nettopp "friskmeldt" , så det går også an

Anonymkode: 192c9...a91

Jeg fikk ikke tatt utdannelse. Livet var bare kaos og selv om alle sa at det kom til å gå så bra med meg "for jeg var så reflektert" så hjalp jo det fint lite. Fikk diagnosen før fylte tretti, men visste ikke at jeg hadde en før mange år senere. Det var vanskelig å finne ut av livet når alt endret seg hele tiden. Etc. Hvordan ordnet det seg med utd og jobb for din del?

Anonymkode: 2b927...75b

[Gjest aell]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En utrolig fordel at du fikk diagnosen så tidlig og vet hva slags hensyn du bør ta i forhold til utdannelse. 

Anonymkode: 2b927...75b

Ja, absolutt. Fikk diagnosen for en god stund siden, og den hjelper meg mye når det kommer til å få adekvat behandling også. Jeg håper jo selvsagt at jeg blir såpass "frisk" at jeg kan studere hva enn jeg måtte ønske, uten å måtte ta for mye hensyn til diagnosen. Jeg har dog tenkt å ta et friår etter videregående slik at jeg kan fokusere mer på å bli "frisk" før jeg begynner på videre studier:-)

[AnonymBruker]

13 timer siden, bortebra skrev:

Du beskriver mer vanlige følelsessvingninger, som foregår mer på innsiden av deg enn det går utover omgivelsene. Mye av kjennetegnene til personlighetsforstyrrelser, kan også vi som ikke har det, oppleve som kjente, MEN det er først når disse virkelig påvirker på en negativ måte samspillet med omgivelsene og ens syn på verden, at det blir til en forstyrrelse. Det er som et mentalt handikapp.  

Og det er det det gjør hos meg. Jeg holder ikke på venner lenge, og danner så og si aldri noen dype relasjoner. Kjæreste har jeg aldri hatt. Jeg kan misslike et menneske uten å kjenne det, helt til det gjør noe som får meg til å like det. 

Jeg er også slik som har lett for å ta ting som avvisning. Hvis jeg tar kontakt og en person ikke stiller masse opfølgingsspørsmål ellerninviterer meg med ut, så tror jeg at jeg er svvist og tenker at de nok er ute med prioriterte mennesker. At en person ikke har trykket like på et bilde kan også tolles som at han ikke vil ha kontakt mer. 

 

Anonymkode: 39c2a...30c

[AnonymBruker]

Har borderline. I dagliglivet er det vanskelig å få ting gjort pga store humørsvingninger og fordi jeg er så sensitiv at det skal ingenting for at humøret ryker, da er det ekstremt vanskelig å reparere dagen. Jeg kan være i godt humør og for eksempel lage middag, så oppdager jeg at bestevenninna mi åpnet, men ikke svarte på en melding, da kjenner jeg fysisk at humøret, energinivået og matlysten forsvinner og vonde følelser kommer og jeg må bare legge meg ned og puste. Borderline episode/break down» må være noe av det jævligste. En så INTENS smerte, du har bare lyst til å røske ut organene dine for smerten er så intens. Du må bare skrike av ren smerte. Deretter følger et par timer med SINNSSYKE humørsvingninger. Det må oppleves for å forståes. Identitet og selvfølelse svinger fra time til time. Mener jeg leste noe med at vi med borderline har en økt aktivitet i den delen av hjernen som styrer med negative følelser og redusert aktivitet i den deler som hemmer følelsene. 

Jeg har store mengder empati og sympati. Er du ikke i form psykisk eller fysisk så stiller jeg alltid opp med en overdose omsorg og kjærlighet.

«Er endring av negativ atferd kun motivert av redsel for straff og ikke anger/skyldfølelse?» 

Nei. Endring av negativ atferd gjør jeg for meg selv, for at jeg skal få et så godt liv som mulig. Mulig jeg er barnslig, men jeg behandler andre som de behandler meg. Hvis jeg skulle bli tatt av følelsene mine og oppføre meg dårlig, så blir jeg lei meg og får dårlig samvittighet, forklarer hvorfor og sier unnskyld, men ikke til de som ikke evner å se sine egne feil og unnskylde. Å unnskylde seg er undervurdert! 

Jeg har flere trekk nå enn da jeg fikk diagnosen, men jeg har det allikevel bedre nå. Før jeg var bare inn og ut av psykiatrisk med armen full av sort tråd, nå er jeg så mye mer. 

Alle med borderline er noen sterke jævler. 

Anonymkode: c64e8...3fe

[AnonymBruker]

15 hours ago, ESFP said:

Er dette din personlige mening? Kriminalomsorgen opplyser at 73 prosent av de innsatte har symptomer forenelig med en eller flere personlighetsforstyrrelser.

Det betyr fortsatt at de ikke er onde mennesker. Hvis man ser på bakgrunnen til folk som får slike diagnoser er det som oftest ikke overraskende at de har utviklet personlighetsforstyrrelser. Ingen tar et valg om å bli "forstyrret" og det skjer umerkelig for den det gjelder.

Anonymkode: 96028...387

[ESFP]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det betyr fortsatt at de ikke er onde mennesker. Hvis man ser på bakgrunnen til folk som får slike diagnoser er det som oftest ikke overraskende at de har utviklet personlighetsforstyrrelser. Ingen tar et valg om å bli "forstyrret" og det skjer umerkelig for den det gjelder.

Anonymkode: 96028...387

Det er ikke overraskende at enkelte utvikler personlighetsforstyrrelse. Noen vokser opp under forhold som er skadelige slik at de ubevisst og ufrivillig utvikler en forstyrrelse for å håndtere livet. En gang blir man voksen og må ta ansvar for sine handlinger selv om man har hatt en vanskelig oppvekst og har en forstyrrelse. Det jeg har prøvd å forklare er at NOEN av disse personlighetsforstyrrelsene er mer skadelig for omgivelsene enn andre og at de som har en personlighetsforstyrrelse som innebærer grandiositet, manglende empati, aggressivitet, narsissistiske trekk og impulsivitet er langt farligere og ondere enn mannen i gaten. Det er disse som sitter fengslet. Jeg har ikke sagt at dette gjelder alle typer personlighetsforstyrrelser.

[Gjest Snø_fnugg]

Tusen takk for mange innlegg, jeg lærer masse om dette, flott at dere deler Skjønner at det for mange er vanskelig å leve med pf og at det påvirker livene deres på ulike måter. Jeg har selv en mental sykdom jeg får medisiner mot (er bipolar1) og det gjør at man har andre forutsetninger enn andre, flere ting å ta hensyn til. Flere av dere som har skrevet viser en enorm styrke og den misunner jeg dere

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 18.3.2018 den 13.06, AnonymBruker skrev:

Har borderline. I dagliglivet er det vanskelig å få ting gjort pga store humørsvingninger og fordi jeg er så sensitiv at det skal ingenting for at humøret ryker, da er det ekstremt vanskelig å reparere dagen. Jeg kan være i godt humør og for eksempel lage middag, så oppdager jeg at bestevenninna mi åpnet, men ikke svarte på en melding, da kjenner jeg fysisk at humøret, energinivået og matlysten forsvinner og vonde følelser kommer og jeg må bare legge meg ned og puste. Borderline episode/break down» må være noe av det jævligste. En så INTENS smerte, du har bare lyst til å røske ut organene dine for smerten er så intens. Du må bare skrike av ren smerte. Deretter følger et par timer med SINNSSYKE humørsvingninger. Det må oppleves for å forståes. Identitet og selvfølelse svinger fra time til time. Mener jeg leste noe med at vi med borderline har en økt aktivitet i den delen av hjernen som styrer med negative følelser og redusert aktivitet i den deler som hemmer følelsene. 

Jeg har store mengder empati og sympati. Er du ikke i form psykisk eller fysisk så stiller jeg alltid opp med en overdose omsorg og kjærlighet.

«Er endring av negativ atferd kun motivert av redsel for straff og ikke anger/skyldfølelse?» 

Nei. Endring av negativ atferd gjør jeg for meg selv, for at jeg skal få et så godt liv som mulig. Mulig jeg er barnslig, men jeg behandler andre som de behandler meg. Hvis jeg skulle bli tatt av følelsene mine og oppføre meg dårlig, så blir jeg lei meg og får dårlig samvittighet, forklarer hvorfor og sier unnskyld, men ikke til de som ikke evner å se sine egne feil og unnskylde. Å unnskylde seg er undervurdert! 

Jeg har flere trekk nå enn da jeg fikk diagnosen, men jeg har det allikevel bedre nå. Før jeg var bare inn og ut av psykiatrisk med armen full av sort tråd, nå er jeg så mye mer. 

Alle med borderline er noen sterke jævler. 

Anonymkode: c64e8...3fe

Kjenner meg igjen i en del av det du skriver.Har ikke eupf men i følge DPS mange trekk. Har diagnosen kompleks PTSD hvor det er normalt med sterke svinginger i humøret.

Endret 1. desember 2018 av Jegskulleønskeat