Jump to content
Overkjørt

Hverdagens sosiale utfordringer for en introvert sjel

Recommended Posts

Overkjørt

Hei! 


Jeg sliter med sosiale settinger. Jeg sliter også med å snakke om dette problemet, men siden jeg vet at det er godt å få ut ting, så må det vel hjelpe å skrive? 
Jeg har aldri utlevert meg på denne måten tidligere, og selvom jeg skriver som anonym så føler jeg meg blottlagt. Dette blir en dagbok for meg selv, hvor de som vil kan følge med og komme med innspill.

Først litt om meg; Jeg er i midten av 30-årene, er sammen med noe jeg mener er verdens beste samboer og vi har to flotte barn mellom 5 og 10 år. Vi er en lykkelig liten familie på fire med en god familie rundt oss. Jeg er relativt nyutdannet innen økonomi og har fått noe jeg ser på som drømmejobben for akkurat meg. Med andre ord; livet smiler til meg. Jeg har alt jeg kan ønske meg. 

Likevel er det noe som tynger meg i hverdagen, noe som henger over meg og holder meg nede. Det omslynger meg og kveler meg og får tankekverna til å gå på full gnu. Jeg har ingen diagnose (som jeg vet om) men jeg antar at tilstanden «heter» noe. I tillegg er jeg ekstremt introvert og også høysensitiv (for de som «tror» på det). Jeg har ikke satt meg veldig inn i akkurat høysensitivitet, for jeg vil ikke dyrke det, i alle fall ikke på nåværende tidspunkt, men en venninne har lest seg opp i emnet og påpekt at dette er meg. 


I dette første innlegget vil jeg fortelle om min nåværende største utfordring i hverdagen; lunsj i kantina på jobb. Man skulle tro at livet hadde større utfordringer enn dette. Likevel skulle jeg ønske at det var sosialt akseptert å ikke delta. Jeg gruer meg hver dag. Prøver å finne unnskyldninger for å ikke ta lunsj. Hvorfor? Jeg vet ærlig talt ikke helt. Det skal jeg prøve å finne ut av ved å skrive ut om problemet. 

Dagen starter med å kjøre til jobb, komme seg på kontoret og starte arbeidet. Jeg har jobbet her i snart et år, og trives utrolig godt meg oppgavene. I tillegg har jeg veldig fleksibel flexitid, mulighet for hjemmekontor og eget kontor på  jobb (HALELUJA). De tre sistnevnte tingene er nok det som «redder» meg i hverdagen min. Jeg vet faktisk ikke hvordan jeg skulle klart meg uten, og er utrolig glad for å ha tatt den retningen jeg gjorde, og ikke minst nailet den jobben. 

Timene går og det nærmer seg lunsj. «Alle» gleder seg jo til lunsj? En velfortjent pause i en hektisk arbeidshverdag. Et avbrekk fra krevende oppgaver. Tid til å hente seg inn igjen etter en intens arbeidsøkt. Tilsynelatende er alle enige om dette. 

Jeg er uenig. Mitt eneste ønske er å få et avbrekk fra alle andre. Ironisk når jeg stort sett sitter alene på kontoret hele dagen, I know. Men å sitte i kantina er som et eneste stort energisluk, det tapper meg for krefter både før, under og ikke minst etterpå. Og jeg vet om to grunner til dette i skrivende stund: 

1:Min introversjon gjør at jeg trenger å være alene for å hente meg inn igjen, for å få en pause fra arbeidsdagen. Jeg har endelig lært at jeg ikke er alene om å være introvert, og har lest meg litt opp på emnet. Likevel finnes det ingen unnskyldning for å ikke delta i fellespausen. Det er viktig for hjernen å få et avbrekk og det er ikke minst viktig for arbeidsmiljøet og felleskapsfølelsen. 

2: Jeg føler meg sosialt tilbakestående. Etter hver pause føler jeg på en stygg angst som forteller meg at jeg har sagt noe dumt eller noe som kan ha virket uhøflig, frekt eller bedrevitende. Dette kommer ofte i etterkant, når jeg har fått tid til å fordøye den sosiale interaksjonen jeg har deltatt i. Jeg har bestemt meg for å jobbe med dette og finne ut av hvorfor jeg oppfører meg sånn og hvorfor angsten kommer i etterkant. 

Jeg har en teori om at det er en forsvarsmekanisme for min sosiale angstlignende greie. Jeg tror også at jeg irriterer meg fort over hvor overfladiske mange, etter min mening, er, og vil få fram at ikke alle trenger å være interessert i det som er main stream (klær, shopping, mote, musikk, fester/selskap/sosiale aktiviteter, interiør, sport osv… Derfor kan jeg virke frekk. Jeg får ikke til å presentere meningene mine på en tilfredsstillende måte! Det blir bare frastøtende, surt fremstilt og jeg føler at andre misliker meg for det. Og jeg lider under dette. Alt jeg vil er å bli likt for den jeg er. Men jeg nekter å late som om jeg liker klær og mote når jeg ikke gjør det! 

Så what now? Hvordan skal jeg klare å regulere meg selv til å bli en normal samtalepartner? Jeg akter å finne svar på dette og tenker å lese meg opp på faglitteratur innen sosialisering. Tips til både litteratur og generelle tips til min spesifikke utfordring mottas med takk. 

Edited by Overkjørt

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Drømmeløper

Er ikke så fryktelig glad i lunsj og slike sosiale settinger selv på jobb. Jobber som sivilingeniør i et større firma. Mine beste tips: 

1. Sett deg gjerne med en «skravlefant» som kan bære samtalen videre og du kan slappe av. 

2. Finn ut hva som er standard diskusjonstemaer hos dere som du også syns er greit å prate om. (Sport, bil, kollektivrtransport, reiser etc) 

3. Ta eventuelt en litt kortere lunsj «fordi du må ta en telefon» eller noe et par dager i uken

4. Ikke tenk på at du må holde samtalen i gang hele tiden. Stillhet er fint det også

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå brukerangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.


Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...