Psykologen kuttet ut! Uten "closure"!

[AnonymBruker]

Var midt i behandling, plutselig sluttet hn i jobben. Jeg hadde åpnet meg og følte at jeg snakket med en som forstod, og som aktivt arbeidet med å gjøre meg bedre. Grugledet meg til timene fordi jeg ble bedre, samtidig som det var vondt å snakke om det vonde. Det er den eneste personen jeg har følt har forstått hva det er jeg går gjennom. Vi hadde veldig god kjemi og jeg greide å åpne meg. Plutselig.. borte.. sluttet i jobben.. Og jeg sitter igjen uteb "closure", og alt bare gnager. Tenker ofte "bare jeg kunne pratet med NN", og det er sårt faktisk, å plutselig måtte stå på egne ben uten hjelp. Fikk en annen psykolog etter hvert, men det var/er jo helt mislykket. Jobbet ikke med noe og hn er ikke spesialist så snakker bare om dagligdagse ting. Også veldig alternativ av seg (foreslår homøopati osv.).

Jeg føler meg fanget i ordene "hva skjedde?". Ingen kan si noe pga taushetsplikt og jeg fikk ingen avslutning. Vi drev med litt dype greier (psykologi) og føler på en måte at deler av sinnet bare venter på avslutningen på behandlingen. Fanget i en limbo. Og jeg vet at jeg aldri får snakket ut om det eller får avslutte dette på riktig måte. Er det i det hele tatt noen som skjønner dette? 

Anonymkode: 09644...544

[AnonymBruker]

Du har bundet deg til psykologen, men for han er du faktisk bare jobb. Og psykologer bytter også jobb, sånn er det. Du for høre om du kan bytte til en annen psykolog og forsøke på nytt. 

Anonymkode: 575b1...c7d

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har bundet deg til psykologen, men for han er du faktisk bare jobb. Og psykologer bytter også jobb, sånn er det. Du for høre om du kan bytte til en annen psykolog og forsøke på nytt. 

Anonymkode: 575b1...c7d

Han? Jeg har prøvd en annen, og hn er snill og alt det der, men forstår ikke og har en veldig annerledes tilnærmingsmetode som ikke fungerer særlig godt. Alle driver vel forskjellig, men vet ikke hvor jeg kan finne en som driver med noe av det samme.

Anonymkode: 09644...544

[AnonymBruker]

Og hvordan få en ende på det? 

Anonymkode: 09644...544

[Guidet Kvinne]

Jeg tror det lureste er å ta en pause fra behandlingen, for så å forsøke igjen. Det er helt forståelig at du sørger. Men det kan du også lære av og vokse på. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Guidet Kvinne skrev:

Jeg tror det lureste er å ta en pause fra behandlingen, for så å forsøke igjen. Det er helt forståelig at du sørger. Men det kan du også lære av og vokse på. 

På hvilken måte kan jeg det? Tror du det er sorg som er problemet? At jeg trodde vi liksom var venner eller noe? Spør fordi jeg ikke vet selv hva som er greia annet enn at behandlingen ble avbrutt brått. Og jeg kjenner meg ikke ferdig, på en måte... At jeg trenger å fortsette der jeg slapp, men ingen andre psykologer vet hvor det var hen, så kanskje du har rett i en pause. Hn jeg har nå vil slutte etter hvert også, men der går det jo veldig gradvis så får forberedt meg. Her var det bare en som ringte en dag og sa "nn har slutta "

Anonymkode: 09644...544

[Duff]

Har du snakket med den nye behandleren om dette? 

[AnonymBruker]

Umulig å si hvorfor. Kan være alt fra at psykologen ikke trivdes i jobben, til at han fikk et bedre tilbud, til at han har bestemt seg for å bli rørlegger. Det kan være tusen ting, og det har sannsynligvis ikke noe med deg å gjøre. Noen ganger har mennesker livskriser og trenger komme seg bort fra alt før de kræsjer

Anonymkode: c4cba...389

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Var midt i behandling, plutselig sluttet hn i jobben. Jeg hadde åpnet meg og følte at jeg snakket med en som forstod, og som aktivt arbeidet med å gjøre meg bedre. Grugledet meg til timene fordi jeg ble bedre, samtidig som det var vondt å snakke om det vonde. Det er den eneste personen jeg har følt har forstått hva det er jeg går gjennom. Vi hadde veldig god kjemi og jeg greide å åpne meg. Plutselig.. borte.. sluttet i jobben.. Og jeg sitter igjen uteb "closure", og alt bare gnager. Tenker ofte "bare jeg kunne pratet med NN", og det er sårt faktisk, å plutselig måtte stå på egne ben uten hjelp. Fikk en annen psykolog etter hvert, men det var/er jo helt mislykket. Jobbet ikke med noe og hn er ikke spesialist så snakker bare om dagligdagse ting. Også veldig alternativ av seg (foreslår homøopati osv.).

Jeg føler meg fanget i ordene "hva skjedde?". Ingen kan si noe pga taushetsplikt og jeg fikk ingen avslutning. Vi drev med litt dype greier (psykologi) og føler på en måte at deler av sinnet bare venter på avslutningen på behandlingen. Fanget i en limbo. Og jeg vet at jeg aldri får snakket ut om det eller får avslutte dette på riktig måte. Er det i det hele tatt noen som skjønner dette? 

Anonymkode: 09644...544

For alt du og vi vet så kan han ha fått sparken. 

Å slutte brått uten å få gitt beskjed til klientene og å forberede klientene på ny behandler betyr som regel at der er noe "muffins". 

Kanskje du skal snu situasjonen og tankene dine til at det var positivt at personen sluttet, og gi deg selv muligheter til å se positivt på tingene fremfor å sortmale mens du sørger over den som ble borte? For det er sørge du nå gjør. Sorgprosessen må gå sin gang. Alt du har fotalt er nok også nedskrevet i journalen din. Slik at ny behandler kjenenr situasjonen din, uten at du kanskje forstår det? 

Anonymkode: e3074...38a

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han? Jeg har prøvd en annen, og hn er snill og alt det der, men forstår ikke og har en veldig annerledes tilnærmingsmetode som ikke fungerer særlig godt. Alle driver vel forskjellig, men vet ikke hvor jeg kan finne en som driver med noe av det samme.

Anonymkode: 09644...544

Da bytter du igjen, men må uansett ikke at du ikke får en kopi av den du hadde. 

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

For alt du og vi vet så kan han ha fått sparken. 

Å slutte brått uten å få gitt beskjed til klientene og å forberede klientene på ny behandler betyr som regel at der er noe "muffins".

Anonymkode: e3074...38a

Det er ikke "muffins", han kan ha blitt brått syk eller fått sykdom i nær familie. Var nylig en artikkel i avisen her om en som gikk til legen og tok blodprøver fordi han var slapp, på kvelden ble han oppringt da blodprøvesvarene kom og innlagt på sykehus pga leukemi.  Frisk om formiddagen, dødssyk på kvelden. Sånt skjer faktisk, det kan også være hjerteinfarkt, tarmslyng, ulykker, eller akutt sykdom hos familien, mange muligheter. Eller kanskje han ble mobbet på arbeidsplassen og ikke klarte mer.

Anonymkode: 575b1...c7d

[AnonymBruker]

9 timer siden, Duff skrev:

Har du snakket med den nye behandleren om dette? 

Ja.

Anonymkode: 09644...544

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Umulig å si hvorfor. Kan være alt fra at psykologen ikke trivdes i jobben, til at han fikk et bedre tilbud, til at han har bestemt seg for å bli rørlegger. Det kan være tusen ting, og det har sannsynligvis ikke noe med deg å gjøre. Noen ganger har mennesker livskriser og trenger komme seg bort fra alt før de kræsjer

Anonymkode: c4cba...389

Ja, men det hjelper klientene at de sier hvorfor. Bare en telefon som forklarer og noen raske tips på veien. Psykologer, av alle, bør forstå viktigheten av det. Føler liksom at jeg bare er en ting, at ingen egentlig prøver å hjelpe meg. Får du en krise er det takk og farvel til pasienten Uten å avslutte ordentlig. 

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

For alt du og vi vet så kan han ha fått sparken. 

Å slutte brått uten å få gitt beskjed til klientene og å forberede klientene på ny behandler betyr som regel at der er noe "muffins". 

Kanskje du skal snu situasjonen og tankene dine til at det var positivt at personen sluttet, og gi deg selv muligheter til å se positivt på tingene fremfor å sortmale mens du sørger over den som ble borte? For det er sørge du nå gjør. Sorgprosessen må gå sin gang. Alt du har fotalt er nok også nedskrevet i journalen din. Slik at ny behandler kjenenr situasjonen din, uten at du kanskje forstår det? 

Anonymkode: e3074...38a

Nei, tror ikke det er noe muffens? Dessuten var jeg nesten den eneste klienten. Har tenkt litt på om jeg ble for slitsom, og fra et psykologisk perspektiv, og utifra hvordan hn kjente meg og mine destruktive tanker, burde hn ha forutsett nettopp noe slikt. Jeg forstår at ting skjer, du kan bli syk og må slutte i jobben, men jeg synes ikke det er riktig å gjøre det på den måten? Bare kutte brått. Jeg var midt i noe stort og vondt også, mtp traumer. 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da bytter du igjen, men må uansett ikke at du ikke får en kopi av den du hadde. 

Det er ikke "muffins", han kan ha blitt brått syk eller fått sykdom i nær familie. Var nylig en artikkel i avisen her om en som gikk til legen og tok blodprøver fordi han var slapp, på kvelden ble han oppringt da blodprøvesvarene kom og innlagt på sykehus pga leukemi.  Frisk om formiddagen, dødssyk på kvelden. Sånt skjer faktisk, det kan også være hjerteinfarkt, tarmslyng, ulykker, eller akutt sykdom hos familien, mange muligheter. Eller kanskje han ble mobbet på arbeidsplassen og ikke klarte mer.

Anonymkode: 575b1...c7d

Jada. Og jeg forstår taushetsplikt! Men jeg kjenner at jeg trenger en forklaring jeg aldri vil få. Var det egentlig meg? Var jeg så irriterende at hn ble sinnsyk? Var det sykdom som gjorde at hn måtte kutte brått? Hvorfor ikke ta en telefon og være ærlig? 

Bah... Og nå har hn flyttet et sted jeg er mye så får sosial angst og vil ikke møte på hn

Anonymkode: 09644...544

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja, men det hjelper klientene at de sier hvorfor. Bare en telefon som forklarer og noen raske tips på veien. Psykologer, av alle, bør forstå viktigheten av det. Føler liksom at jeg bare er en ting, at ingen egentlig prøver å hjelpe meg. Får du en krise er det takk og farvel til pasienten Uten å avslutte ordentlig. 

Nei, tror ikke det er noe muffens? Dessuten var jeg nesten den eneste klienten. Har tenkt litt på om jeg ble for slitsom, og fra et psykologisk perspektiv, og utifra hvordan hn kjente meg og mine destruktive tanker, burde hn ha forutsett nettopp noe slikt. Jeg forstår at ting skjer, du kan bli syk og må slutte i jobben, men jeg synes ikke det er riktig å gjøre det på den måten? Bare kutte brått. Jeg var midt i noe stort og vondt også, mtp traumer. 

Jada. Og jeg forstår taushetsplikt! Men jeg kjenner at jeg trenger en forklaring jeg aldri vil få. Var det egentlig meg? Var jeg så irriterende at hn ble sinnsyk? Var det sykdom som gjorde at hn måtte kutte brått? Hvorfor ikke ta en telefon og være ærlig? 

Bah... Og nå har hn flyttet et sted jeg er mye så får sosial angst og vil ikke møte på hn

Anonymkode: 09644...544

Og det vet jeg pga felles bekjente  

Anonymkode: 09644...544

[AnonymBruker]

Hvis dere har felles bekjente er det kanskje en mulighet for deg å få vite gjennom dem hvorfor han sluttet? Ikke at du skal grave og spørre, det kan jo være noe dypt personlig og privat som har skjedd, men mulig du kan få et eller annet svar som gjør deg roligere og så det blir lettere for deg å komme deg videre? 

Anonymkode: da61e...2ee

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jada. Og jeg forstår taushetsplikt! Men jeg kjenner at jeg trenger en forklaring jeg aldri vil få. Var det egentlig meg? Var jeg så irriterende at hn ble sinnsyk? Var det sykdom som gjorde at hn måtte kutte brått? Hvorfor ikke ta en telefon og være ærlig? 

Bah... Og nå har hn flyttet et sted jeg er mye så får sosial angst og vil ikke møte på hn

Jeg gikk til psykolog en stund. Han tillot at jeg sendte ham sms hvis det var noe viktig. Kan dette være aktuelt for deg?

Anonymkode: 5a654...d7a

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis dere har felles bekjente er det kanskje en mulighet for deg å få vite gjennom dem hvorfor han sluttet? Ikke at du skal grave og spørre, det kan jo være noe dypt personlig og privat som har skjedd, men mulig du kan få et eller annet svar som gjør deg roligere og så det blir lettere for deg å komme deg videre? 

Anonymkode: da61e...2ee

Nei.. Det går ikke. Min nåværende psykolog sa: "Det er ikke din skyld!", men hn vet jo ingenting om det. Min skyld hva da? Ingen sier noe og jeg vet hvorfor, derfor har jeg latt det ligge. Men det gnaaager hele tiden.

Anonymkode: 09644...544

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gikk til psykolog en stund. Han tillot at jeg sendte ham sms hvis det var noe viktig. Kan dette være aktuelt for deg?

Anonymkode: 5a654...d7a

Nei, fikk kun nr til klinikken. Skilte jobb og privatliv veldig, noe som i og for seg var greit, selv om jeg skulle ønske at det var mulig å sende en sms. På en måte. 

Anonymkode: 09644...544

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Jada. Og jeg forstår taushetsplikt! Men jeg kjenner at jeg trenger en forklaring jeg aldri vil få. Var det egentlig meg? Var jeg så irriterende at hn ble sinnsyk? Var det sykdom som gjorde at hn måtte kutte brått? Hvorfor ikke ta en telefon og være ærlig? 

Anonymkode: 09644...544

Jeg tror du overvurderer din viktighet i psykologens liv. 

Som behandler er man på jobb. Ja, det krever medmenneskelighet og empati. Men psykologen er der faktisk på jobb, og går betalt for et visst antall timer. 

Det har sannsynligvis ingenting med deg å gjøre. 

(jeg har selv jobbet som behandler, og jeg sluttet pga bedre lønn og mindre ansvar i  ny jobb). 

Anonymkode: 68673...de1

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du overvurderer din viktighet i psykologens liv. 

Som behandler er man på jobb. Ja, det krever medmenneskelighet og empati. Men psykologen er der faktisk på jobb, og går betalt for et visst antall timer. 

Det har sannsynligvis ingenting med deg å gjøre. 

(jeg har selv jobbet som behandler, og jeg sluttet pga bedre lønn og mindre ansvar i  ny jobb). 

Anonymkode: 68673...de1

Jada, det forstår jeg. Men hva med en veterinær som skal behandle små kattunger, hn får et bedre tilbud og lar kattungene i stikken? Jeg vet forresten at det ikke var et bedre tilbud i dette tilfellet.

Det handler ikke om at jeg overvurderer min viktighet, men at jeg overdriver min tendens til å være irriterende. Det visste psykologen om; det er derfor jeg skrev om destruktive tanker høyere i tråden. 

Det er min måte å takle traumer på.

Anonymkode: 09644...544

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Jada, det forstår jeg. Men hva med en veterinær som skal behandle små kattunger, hn får et bedre tilbud og lar kattungene i stikken? Jeg vet forresten at det ikke var et bedre tilbud i dette tilfellet.

Det handler ikke om at jeg overvurderer min viktighet, men at jeg overdriver min tendens til å være irriterende. Det visste psykologen om; det er derfor jeg skrev om destruktive tanker høyere i tråden. 

Det er min måte å takle traumer på.

Anonymkode: 09644...544

Rar sammenligning med veterinæren. Vedkommende stikker ikke av midt i en operasjon eller undersøkelse, men kanskje det er ny veterinær neste gang. 

Leger, psykologer, advokater, veterinærer, barnehagelærere og alle man kanskje føler man får en viktig og personlig relasjon til kan forsvinne. De kan bytte jobb, gå av med pensjon, bli syke osv. Livssituasjon kan endre seg. Kanskje man flytter. Kanskje blir man dumpa og trenger fri. Kanskje har man et høyrisikosvangerskap. 

Som oftest vet man om endringen i god tid så man kan informere. Men ikke alltid. 

Jeg håper du finner tonen med ny behandler, og eventuelt tar opp dette med vedkommende. Det er trist å se at du opplever det som et traume, og jeg håper du får nødvendig hjelp. 

Anonymkode: 68673...de1