Hvor viktig er det med samme intelligens?

[AnonymBruker]

Min erfaring er at det er langt viktigere for smarte kvinner enn for smarte menn at partneren ligger på ca samme nivå som dem. Middels og mindre intelligente menn ønsker seg vanligvis også en kvinne som er litt dummere enn dem, og takket være deres testosteronpregede selvtillit vil de få det selv om kvinnen ifølge IQ-tester er den smarteste. De vil altså likevel se på henne som mindre intelligent, så hvis hun bare holder ut med en selvgod average Joe er det håp også for en smart kvinner. Det er nok intelligente kvinner som vil slite mest med å finne en mann som matcher, ja.

Anonymkode: aea12...578

[godjenten]

19 hours ago, AnonymBruker said:

Var sammen med ei som var litt "dum og deilig" en gang.

Det var helt greit. Fikk meg til å føle meg litt smart og mandig. Å være den dumme i et forhold hadde jeg ikke trives med. 

Anonymkode: 9973f...f11

Gjelder det samme i vennegjengen din? Velger du venner som er dummere enn deg?

[AnonymBruker]

Veldig individuelt. Selv er jeg ikke noe særlig intelligent (under gjennomsnittet..), og går etter menn som er ganske mye smartere enn meg. 
Selv vil jeg at mannen skal lære meg nye ting, og ikke omvendt. Intelligens er nok for min del veldig maskulint. 
Var sammen med en mann i 6 år som var godt over gjennomsnittet smart, og det tok ikke slutt pga. intelligens. 
Synes uansett ikke du skal spille dum. Du vil vel uansett ha noen som utfordrer deg litt?

Anonymkode: 793de...a00

[AnonymBruker]

On 04/03/2018 at 4:21 PM, AnonymBruker said:

    Hvilke tanker har dere andre rundt dette med intelligens, hvor viktig er det for dere?

Anonymkode: bac11...0d2

Ønsker ikke være sammen med en jeg synes er  mindre intelligent enn meg, men prøver å huske på at det man kan være flink på ulike områder. 

Anonymkode: 0034a...59c

[AnonymBruker]

MENSA-medlem, singel og høyt utdannet kvinne her  Menn skyr meg som pesten Neida. Joda.

Hovedproblemet mitt er at jeg søker etter intelligens og ambisjoner i menn, slik jeg også er intelligent og ambisiøs. Dessverre er ikke mange av de av de gutta særlig snille/altruistiske. Flere fremstår som usikre på seg selv og sin egen maskulinitet. Virker som de helst ønsker å være den overlegne parten. Jeg har forsøkt å være mer beundrende, rosende og feminin i mine interaksjoner, uten hell. Slik som noen skriver over her; det verste man kan gjøre er å inngå i konkurranse.

Dette er forresten bare mine personlige refleksjoner. Virkeligheten jeg beskriver er min egen og kan skille seg fra den reelle. 

 

Anonymkode: 52a64...ec4

[AnonymBruker]

On 3/4/2018 at 8:07 PM, Minesveiper said:

Jeg tror dette bare er biologisk, men jeg som mann blir veldig tiltrukket når en kvinne utstråler varme da gjerne gjennom omsorg for andre for eksempel. Når man er intellektuell så har man gjerne et noe mer pessimistisk syn på virkeligheten, og en stor del av årsaksforklaringen bak ulike handlinger er: "Hvilke fordeler gir denne handlingen som gjør at personen er villig til å gjøre den". Sant, man putter mindre vekt på moral, etikk og følelser når man analyserer handlingene andre mennesker gjør. Det er en noe kald måte å tenke på, og det hjelper ikke helt på når det kommer til å fremstå som en varm og omgjengelig person. Sier ikke at det gjelder for deg ts, men noen intellektuelle damer hadde tjent på å være mer bevisst på akkurat dette. 

Apropos, en kommentar for de som tror at man er "dyp" om man er en misantrop: Å ha et pessimistisk syn på ting er ikke tegn på at man er intellektuellt. Å være intellektuell betyr ikke at man må ha et pessimistisk syn på ting. Om man har et pessimistisk syn på ting betyr mer at man mangler evnen til å håndtere egne følelser og finne en måte å leve på som aksepterer det man synes er kjipt. Om man synes "alle" er dumme og teite, så går det faktisk an å leve et godt liv alikevel, der man lærer seg å bry seg mindre om det som plager en, og der man engasjerer seg i det som betyr noe. 

Om man synes alle andre er "dumme", så får man selv gå foran som et godt eksempel å gjøre det man skulle ønske andre gjorde. Det kommer et punkt i livet der man ikke lenger kan forvente at andre skal være din rollemodell, det er du som må være rollemodell for andre. "Vær den personen du trengte da du var barn og tenåring". 

Det finnes så mange mennesker som gjennom tidene har gått gjennom strømmen og lidd, gjerne alene, men som har vært med på å forme den bedre verden vi lever i, og vi har fortsatt lang vei å gå før vi lever i et godt eller optimalt samfunn

On 3/5/2018 at 1:09 PM, AnonymBruker said:

Det sies at veien mellom geni og galen er kort. 

Anonymkode: 55fdc...4c2

Faktisk er det slik at dersom man er veldig smart, kan det være vanskelig for andre å følge logikken ens, og man kan bli oppfattet som gal eller eksentrisk. Fordi de med gjennomsnittlig intelligens ikke forstår hvorfor den smarte oppfører seg logisk eller rasjonelt. Dersom du er veldig smart, kan du veldig lett bli oppfattet som dummere enn snittet. Så en meget intelligent person risikerer ikke abre føle seg alene, han risikerer også bli oppfattet som lite begavet og rar, ikke verdsatt. 

Selvsagt finnes det også noen veldig smarte mennesker som faktisk er gærne...

Anonymkode: 3795e...9b3

[AnonymBruker]

On 4.3.2018 at 4:21 PM, AnonymBruker said:

Jeg skal prøve å fatte meg i korthet her. Folk har mange forskjellige preferanser når det gjelder potensielle partnere, det er ingen nyhet. De fleste ønsker vel noen som er ganske like dem selv, i det minste på områder man anser som viktige. Hva som er viktig, varierer nok en hel del.

For meg er det viktig å ha tilsvarende verdisyn og interesser. Verdisyn er noe av det aller viktigste; det handler for meg om hvordan man behandler mennesker og verden rundt seg. Interessene mine er mange og forskjellige, både praktiske og teoretiske. Jeg er mindre opptatt av materiell status, men mer opptatt av personlighet hos andre; det være seg venner eller partnere. Og ja - jeg har også klart for meg hva slags utseende jeg ikke tiltrekkes av hos en mulig partner.

Så til mitt "problem": Jeg er nokså intelligent, og jeg har vel alltid visst det selv. Noen her vil nå kanskje si at jeg høres ut som en "åndssnobb" - det er jeg ikke, det er vel heller at jeg ofte har følt meg sær og utenfor sammen med andre. Rett og slett litt ensom. Jeg har møtt og omgåttes mange forskjellige typer mennesker i mitt liv, og det at jeg har mange interesser gjør at jeg kan ha glede av det. Men som sagt: jeg føler meg ofte annerledes, fordi vi tenker så vidt forskjellig.

Best merker jeg det kanskje når menn er interesserte i meg, de virker å ville være "bedre" enn meg, og blir visst frustrerte over meg. Jeg har fått høre av enkelte at jeg ikke må være "så smart", men heller spille dum - slik at de kan få vinne denne konkurransen de har ser ut til å ha satt i gang. Men jeg vil ikke ha noen konkurranse! Jeg er ikke ute etter å dominere en mann, eller å bli dominert av ham. Jeg vil bare ha én som kan se meg som intellektuelt jevnbyrdig, men begynner å tenke at det kan være svært vanskelig å finne. Det er visst bare 2% med lignende IQ som det jeg har, uten at jeg vil se meg blind på dét; men det er heller ikke så mange på nærliggende nivå. Likevel foretrekker jeg et liv som enslig framfor å late som at jeg er noen jeg ikke er: så viktig er dette for meg.

Hvilke tanker har dere andre rundt dette med intelligens, hvor viktig er det for dere?

Anonymkode: bac11...0d2

Jeg har det litt på samme måte (topp 2 prosentil i IQ), og har egentlig aldri følt at jeg har "klikket" med en fyr før jeg var ferdig på universitetet og begynte i en fulltidsjobb. Der møtte jeg en skikkelig smarting (jeg er vant til å føle meg som "den smarteste personen i rommet" og pleier egentlig å like den følelsen), og jeg falt pladask. Har aldri møtt noen før som har fungert så på samme bølgelengde med meg, og som ikke er interessert i å "konkurrere" overhodet men bare i å bygge felles forståelse. 

Anonymkode: b3c5e...ab6

[Gjest Minesveiper]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Apropos, en kommentar for de som tror at man er "dyp" om man er en misantrop: Å ha et pessimistisk syn på ting er ikke tegn på at man er intellektuellt. Å være intellektuell betyr ikke at man må ha et pessimistisk syn på ting. Om man har et pessimistisk syn på ting betyr mer at man mangler evnen til å håndtere egne følelser og finne en måte å leve på som aksepterer det man synes er kjipt. Om man synes "alle" er dumme og teite, så går det faktisk an å leve et godt liv alikevel, der man lærer seg å bry seg mindre om det som plager en, og der man engasjerer seg i det som betyr noe. 

Anonymkode: 3795e...9b3

Jeg har egentlig ikke skrevet noen steder at man må ha et pessimistisk syn på ting for å være intellektuell. Jeg tror heller ikke at det å ha mistro til andre mennesker gjør en dyp. 

[SunnivaOslo]

Jeg tror mange kvinner som ser på seg selv som såkalte akademikere er altfor opptatt av å vise at de har interesser i for eksempel politikk og gjerne føler et behov for å diskutere dette.

Samtidig vet jeg at mange menn ikke "tåler" damer som kan mer enn dem selv om noe. Jeg har opplevd dette fenomenet selv,men da av litt sånn "enkle i hodet" mannfolk.

[AnonymBruker]

12 hours ago, Minesveiper said:

Jeg har egentlig ikke skrevet noen steder at man må ha et pessimistisk syn på ting for å være intellektuell. Jeg tror heller ikke at det å ha mistro til andre mennesker gjør en dyp. 

Derav "Apropos, en kommentar for de som tror"  

Anonymkode: 3795e...9b3

[AnonymBruker]

Det er absolutt viktig for meg, ja. Jeg interesserer meg ikke for IQ-tester, og har aldri tatt en, men vet jo at jeg er over gjennomsnittet skarp, hvis man kan bruke det ordet - har alltid tatt ting veldig lett, gjort det svært bra akademisk, har høy grad av forståelse for samfunn og relasjonelle forhold, høy språkbevissthet etc. Familien min for øvrig er også veldig oppegående folk, så det er nok en blanding av genetikk og miljø. 

Så at jeg trenger en skarp partner, er selvsagt for meg. Ikke fordi jeg ser på ham som «mer verdt» enn andre menn, men fordi det er viktig for meg å kunne dele stimulerende samtaler og diskusjoner med den jeg lever sammen med. Å føle seg intellektuelt stimulert bidrar til økt og langvarig tiltrekning, etter min erfaring. Når det er sagt, så er intelligens bare attraktivt i følge med andre egenskaper og et sammenfallende verdenssyn og interesser. 

Jeg var tidligere sammen med en mann som helt klart var intelligent og gjorde det bra innenfor et realfaglig felt. Likevel var forholdet ikke spesielt stimulerende, fordi vi tenkte så ulikt om ting. Hvis noe ikke kunne måles og tenkes rent matematisk eller logisk, så falt han av lasset. Med en gang samtalen ble filosofisk og etisk forankret, som er spennende for meg, så hadde han ingenting å komme med. Han var ikke vant til å reflektere over ting, bare å finne fasitsvar. I mitt nåværende forhold er vi mer like på disse tingene. Min nåværende partner er også intelligent, men han klarer å tenke abstrakt, og dermed kan vi diskutere politikk, litteratur, kunst, psykologi.. Områder hvor det ikke holder å være matematisk, men hvor man må bruke flere sider av seg selv når man gjør seg opp en mening.

Anonymkode: 6edc1...c1a

[AnonymBruker]

På 5.3.2018 den 13.09, AnonymBruker skrev:

Det sies at veien mellom geni og galen er kort. Jeg tenker mye, har til tider lurt på om noe er galt med meg. Jeg observerer ting de fleste ikke legger merke til. Mye tankekjør til tider.

Så jeg oppsøkte psykolog i privat regi, psykologi er noe som fascinerer meg. Først så la jeg ting ordentlig frem og Frk. Psykolog konkluderer etterhvert med at det neppe er noe galt med meg. Muligens en depresjon blablabla.. Så jeg prøvde hver eneste time å se hva jeg kunne slippe unna med.

Uten særlig anstrengelse så fikk jeg psykologen min til å prate om seg selv og om sine problemer. Det gikk 4-5 timer før hun innså hva jeg holdt på med. Så lite tilfredstillende, hadde ønsket et dypt og utfordrende menneske å være på linje med. En som kan arrestere meg når jeg leker et spill eller prøver på noe.

Nei, gjør ikke slik med andre mennesker.

Anonymkode: 55fdc...4c2

Uten å ønske å fornærme deg, så tror jeg du kan ta det helt med ro vedrørende frykten for å være et sykt geni. Svært, svært få mennesker faller i denne kategorien, og den type tanker du beskriver her fremstår mer som ganske normale trekk ved en del psykiske forstyrrelser eller lidelser (både store og små). Jeg tror heller ikke du skal være så sikker på at psykologen lot seg trille rundt lillefingeren eller ble fullstendig manipulert.

Uten å si for mye, så har jeg også god kjennskap til en del terapeutiske metoder, og det er ikke uvanlig å «spille med» på pasientens premisser til en viss grad - altså, å ikke arrestere pasienten, men snarere la samtalen drives dit pasienten selv fører den, være åpen for å gå dit pasienten vil uten å sette for mange grenser, osv. Psykologen bruker tid på å danne seg et bilde av pasientens oppfatninger, selvbilde og så videre. Så at du er en Hannibal Lecter som har klart å mindfucke psykologen allerede etter noen få timer med ditt usedvanlige geni, tror jeg ikke er sannsynlig. Psykologen er trent opp til å mestre slike situasjoner gjennom en lang profesjonsutdannelse og møter svært mange forskjellige pasienter. Som sagt er forsøkt manipulering et vanlig trekk ved mange sykdommer og forstyrrelser, og dette er psykologen bevisst på.

Anonymkode: 6edc1...c1a

[Duftavsommerregn]

Nå har vel aldri intelligens og klokskap gått hånd i hånd. Så jeg skal ikke dømme noen, men om det er dette man søker alene sier det vel mer om menneskene som gjør dette en alle de ser om mindreverdige ovenfor seg selv. Ikke noe er farligere en intelligens sammen med ondskap og kyniskhet. Det er nok mange som har ikke har de høyeste skår på IQ tester, men ligger innenfor normalen som har meget god evne til å reflektere over mange spørsmål. De kan også arrestere en som er langt mer intelligent men allikevel tar feil valg. Jeg vil bare sikte til at mange nazister under 2 verdenskrig var meget intelligente mennesker som skåret høyt på IQ tester. Dette finner dere på nettet om dere gidder å google det, men var valgene de tok fornuftige ? Neppe. 

[AnonymBruker]

Mennesker som skårer i normalområdet har ikke meget gode evner til å reflektere nei. De har normale gode evner til å reflektere.  

Anonymkode: 52362...642

[AnonymBruker]

Folk som legger høy vekt på intelligens har en tendens til å være pretensiøse, samt usikre på seg selv. 

Anonymkode: 8acbe...770

[I Grosny]

På 4.3.2018 den 16.21, AnonymBruker skrev:

Jeg skal prøve å fatte meg i korthet her. Folk har mange forskjellige preferanser når det gjelder potensielle partnere, det er ingen nyhet. De fleste ønsker vel noen som er ganske like dem selv, i det minste på områder man anser som viktige. Hva som er viktig, varierer nok en hel del.

For meg er det viktig å ha tilsvarende verdisyn og interesser. Verdisyn er noe av det aller viktigste; det handler for meg om hvordan man behandler mennesker og verden rundt seg. Interessene mine er mange og forskjellige, både praktiske og teoretiske. Jeg er mindre opptatt av materiell status, men mer opptatt av personlighet hos andre; det være seg venner eller partnere. Og ja - jeg har også klart for meg hva slags utseende jeg ikke tiltrekkes av hos en mulig partner.

Så til mitt "problem": Jeg er nokså intelligent, og jeg har vel alltid visst det selv. Noen her vil nå kanskje si at jeg høres ut som en "åndssnobb" - det er jeg ikke, det er vel heller at jeg ofte har følt meg sær og utenfor sammen med andre. Rett og slett litt ensom. Jeg har møtt og omgåttes mange forskjellige typer mennesker i mitt liv, og det at jeg har mange interesser gjør at jeg kan ha glede av det. Men som sagt: jeg føler meg ofte annerledes, fordi vi tenker så vidt forskjellig.

Best merker jeg det kanskje når menn er interesserte i meg, de virker å ville være "bedre" enn meg, og blir visst frustrerte over meg. Jeg har fått høre av enkelte at jeg ikke må være "så smart", men heller spille dum - slik at de kan få vinne denne konkurransen de har ser ut til å ha satt i gang. Men jeg vil ikke ha noen konkurranse! Jeg er ikke ute etter å dominere en mann, eller å bli dominert av ham. Jeg vil bare ha én som kan se meg som intellektuelt jevnbyrdig, men begynner å tenke at det kan være svært vanskelig å finne. Det er visst bare 2% med lignende IQ som det jeg har, uten at jeg vil se meg blind på dét; men det er heller ikke så mange på nærliggende nivå. Likevel foretrekker jeg et liv som enslig framfor å late som at jeg er noen jeg ikke er: så viktig er dette for meg.

Hvilke tanker har dere andre rundt dette med intelligens, hvor viktig er det for dere?

Anonymkode: bac11...0d2

At intelligensen henger med er en stor fordel, min kjære er ekstremt intelligent, mye høyere enn meg, og det gjør at hun er på bølgelengde når det gjelder humor.   Dersom du ligger på 140-190, så antar jeg at alt over 115 treffer godt på bølgelengden, men det merker du jo .  En annen sak er at det ikke nødvendigvis er stor sammenheng mellom intelligens og klokskap. De som er intelligente har bare større kapasitet, og er følgelig også i stand til å gjøre større dumheter. Jeg synes intelligente folk er morsomme og lett å kommunisere med. 

[I Grosny]

På 6.3.2018 den 20.10, AnonymBruker skrev:

MENSA-medlem, singel og høyt utdannet kvinne her  Menn skyr meg som pesten Neida. Joda.

Hovedproblemet mitt er at jeg søker etter intelligens og ambisjoner i menn, slik jeg også er intelligent og ambisiøs. Dessverre er ikke mange av de av de gutta særlig snille/altruistiske. Flere fremstår som usikre på seg selv og sin egen maskulinitet. Virker som de helst ønsker å være den overlegne parten. Jeg har forsøkt å være mer beundrende, rosende og feminin i mine interaksjoner, uten hell. Slik som noen skriver over her; det verste man kan gjøre er å inngå i konkurranse.

Dette er forresten bare mine personlige refleksjoner. Virkeligheten jeg beskriver er min egen og kan skille seg fra den reelle. 

 

Anonymkode: 52a64...ec4

Ambisjoner og snillhet er jo nesten motsatte greier.  De som har begge deler er ett mindretall (skal vi gjette 20%), når de i tillegg skal være f.eks topp 20% intelligente så blir 1/5 del av 1/5 av mennene kun 1/25, altså 4%. I tillegg skal de passe sammen med deg på forskjellige måter.   Med andre ord, når du filtrerer så hardt så får du trøbbel med prosenten. Du er ute etter en svært sjelden mann. Trøsten er at du trenger bare en.  Du trenger også å oppsøke miljøer som flommer over av intelligens, så jeg anbefaler sjakk-klubben. Det som er ulempen med sjakk-gutta er at de ofte har lav utdannelse og inntekt, og at ambisjonene deres  gjerne er mer på brettet enn i yrkeslivet, men intelligensen, den er morsom. 

Endret 8. mars 2018 av I Grosny

[HalldirV2]

På 4.3.2018 den 16.21, AnonymBruker skrev:

Jeg skal prøve å fatte meg i korthet her. Folk har mange forskjellige preferanser når det gjelder potensielle partnere, det er ingen nyhet. De fleste ønsker vel noen som er ganske like dem selv, i det minste på områder man anser som viktige. Hva som er viktig, varierer nok en hel del.

For meg er det viktig å ha tilsvarende verdisyn og interesser. Verdisyn er noe av det aller viktigste; det handler for meg om hvordan man behandler mennesker og verden rundt seg. Interessene mine er mange og forskjellige, både praktiske og teoretiske. Jeg er mindre opptatt av materiell status, men mer opptatt av personlighet hos andre; det være seg venner eller partnere. Og ja - jeg har også klart for meg hva slags utseende jeg ikke tiltrekkes av hos en mulig partner.

Så til mitt "problem": Jeg er nokså intelligent, og jeg har vel alltid visst det selv. Noen her vil nå kanskje si at jeg høres ut som en "åndssnobb" - det er jeg ikke, det er vel heller at jeg ofte har følt meg sær og utenfor sammen med andre. Rett og slett litt ensom. Jeg har møtt og omgåttes mange forskjellige typer mennesker i mitt liv, og det at jeg har mange interesser gjør at jeg kan ha glede av det. Men som sagt: jeg føler meg ofte annerledes, fordi vi tenker så vidt forskjellig.

Best merker jeg det kanskje når menn er interesserte i meg, de virker å ville være "bedre" enn meg, og blir visst frustrerte over meg. Jeg har fått høre av enkelte at jeg ikke må være "så smart", men heller spille dum - slik at de kan få vinne denne konkurransen de har ser ut til å ha satt i gang. Men jeg vil ikke ha noen konkurranse! Jeg er ikke ute etter å dominere en mann, eller å bli dominert av ham. Jeg vil bare ha én som kan se meg som intellektuelt jevnbyrdig, men begynner å tenke at det kan være svært vanskelig å finne. Det er visst bare 2% med lignende IQ som det jeg har, uten at jeg vil se meg blind på dét; men det er heller ikke så mange på nærliggende nivå. Likevel foretrekker jeg et liv som enslig framfor å late som at jeg er noen jeg ikke er: så viktig er dette for meg.

Hvilke tanker har dere andre rundt dette med intelligens, hvor viktig er det for dere?

Anonymkode: bac11...0d2

Hva slags menn har du egentlig rota deg borti? "Ikke være så smart, men heller spille litt dum"? Huff...

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Uten å ønske å fornærme deg, så tror jeg du kan ta det helt med ro vedrørende frykten for å være et sykt geni. Svært, svært få mennesker faller i denne kategorien, og den type tanker du beskriver her fremstår mer som ganske normale trekk ved en del psykiske forstyrrelser eller lidelser (både store og små). Jeg tror heller ikke du skal være så sikker på at psykologen lot seg trille rundt lillefingeren eller ble fullstendig manipulert.

Uten å si for mye, så har jeg også god kjennskap til en del terapeutiske metoder, og det er ikke uvanlig å «spille med» på pasientens premisser til en viss grad - altså, å ikke arrestere pasienten, men snarere la samtalen drives dit pasienten selv fører den, være åpen for å gå dit pasienten vil uten å sette for mange grenser, osv. Psykologen bruker tid på å danne seg et bilde av pasientens oppfatninger, selvbilde og så videre. Så at du er en Hannibal Lecter som har klart å mindfucke psykologen allerede etter noen få timer med ditt usedvanlige geni, tror jeg ikke er sannsynlig. Psykologen er trent opp til å mestre slike situasjoner gjennom en lang profesjonsutdannelse og møter svært mange forskjellige pasienter. Som sagt er forsøkt manipulering et vanlig trekk ved mange sykdommer og forstyrrelser, og dette er psykologen bevisst på.

Anonymkode: 6edc1...c1a

No offense taken. Jeg skjønner tankegangen din veldig bra, lurte egentlig litt på når et slik svar ville oppstå. Til mitt forsvar så hadde ganske mange druer ofret seg under fremstillingen av den vinflasken jeg hadde inntatt. 

Det jeg egentlig prøvde å formidle er at jeg ønsker en partner som hverken jeg eller andre individer kan snu rundt lillefingeren. Personer med slike trekk du nevnte kan være utrolig sjarmerende og jeg synes altfor mange kvinner faller for nettop slikt.

Jeg har kun gjennomført en eneste iq-test i hele mitt liv og det var under en opptaksprøve i forsvaret. Husker ærlig talt ikke resultatet i tall, men jeg ble tatt til side og oppfordret til karierre der med påfølgende beskjed at jeg hadde gjort det unormalt bra og at jeg egentlig kunne plukke ut min egen vei der.

Så jeg antar at jeg ligger greit an. Hadde vært morro å tatt en ny test.

Anonymkode: 55fdc...4c2

[AnonymBruker]

Jeg er enig med deg og ønsker meg en partner på samme nivå som jeg kan diskutere med uten å måtte forklare og gjenta hele tiden. Det er selvsagt ikke det eneste kriteriet, men dette må være til stede for at jeg skal bruke tid på å bli kjent med folk.

Synes likevel det er litt fascinerende med "ulike" par. Kjenner til et tilfelle der det dreier seg om ulikt intelligensnivå. Mens han nok er det jeg vil kalle over gjennomsnittlig intelligent, er hun under gjennomsnittet. De har vært gift i over 20 år og det virker som at begge to er fornøyde og trives. Mulig jeg tar feil, men har kommet til at (noe av) grunnen til at det holder, er at han trives med beundringen han får fra henne. Hun snakker om han som om det var opplest og vedtatt at han har "fasiten" på det meste. Interessant å observere dynamikken der.

Anonymkode: ccc64...2ff