Hvor viktig er det med samme intelligens?

[AnonymBruker]

Jeg skal prøve å fatte meg i korthet her. Folk har mange forskjellige preferanser når det gjelder potensielle partnere, det er ingen nyhet. De fleste ønsker vel noen som er ganske like dem selv, i det minste på områder man anser som viktige. Hva som er viktig, varierer nok en hel del.

For meg er det viktig å ha tilsvarende verdisyn og interesser. Verdisyn er noe av det aller viktigste; det handler for meg om hvordan man behandler mennesker og verden rundt seg. Interessene mine er mange og forskjellige, både praktiske og teoretiske. Jeg er mindre opptatt av materiell status, men mer opptatt av personlighet hos andre; det være seg venner eller partnere. Og ja - jeg har også klart for meg hva slags utseende jeg ikke tiltrekkes av hos en mulig partner.

Så til mitt "problem": Jeg er nokså intelligent, og jeg har vel alltid visst det selv. Noen her vil nå kanskje si at jeg høres ut som en "åndssnobb" - det er jeg ikke, det er vel heller at jeg ofte har følt meg sær og utenfor sammen med andre. Rett og slett litt ensom. Jeg har møtt og omgåttes mange forskjellige typer mennesker i mitt liv, og det at jeg har mange interesser gjør at jeg kan ha glede av det. Men som sagt: jeg føler meg ofte annerledes, fordi vi tenker så vidt forskjellig.

Best merker jeg det kanskje når menn er interesserte i meg, de virker å ville være "bedre" enn meg, og blir visst frustrerte over meg. Jeg har fått høre av enkelte at jeg ikke må være "så smart", men heller spille dum - slik at de kan få vinne denne konkurransen de har ser ut til å ha satt i gang. Men jeg vil ikke ha noen konkurranse! Jeg er ikke ute etter å dominere en mann, eller å bli dominert av ham. Jeg vil bare ha én som kan se meg som intellektuelt jevnbyrdig, men begynner å tenke at det kan være svært vanskelig å finne. Det er visst bare 2% med lignende IQ som det jeg har, uten at jeg vil se meg blind på dét; men det er heller ikke så mange på nærliggende nivå. Likevel foretrekker jeg et liv som enslig framfor å late som at jeg er noen jeg ikke er: så viktig er dette for meg.

Hvilke tanker har dere andre rundt dette med intelligens, hvor viktig er det for dere?

Anonymkode: bac11...0d2

[SoWhat?]

Det er viktig. Fordi forståelse og kommunikasjon er det. En god samtale er både godt og inspirerende. Da er en avhengig av en som kan forstå. 

[AnonymBruker]

Det er en ærlig sak at jo mer marginalisert man er, og jo mer i "ytterkanten", desto vanskeligere er det å finne likesinnede. Er man arving til en av Norges største formuer, og vil ha en partner av samme bakgrunn, så er utvalget lite. Er man eksepsjonelt vakker og vil ha en like tiltrekkende fysisk partner, er det få å velge blant. Er man veldig intelligent - enten det er målt akademisk, mht. samfunnsengasjement, karriere, generelt kunnskapsnivå eller hva - så er det færre man kan identifisere seg med. Det er alltid lettest å finne en partner om man er, på mange måter, som "folk flest".

Intelligens setter jeg svært høyt, men for at intelligens skal ha noen verdi må det jo settes sammen med andre egenskaper. Jeg er ikke interessert i noen som isolerer seg og blir sittende med sine bøker og artikler, fordi alle andre er 'for dumme'. Intelligens må kombineres med drivkraft, nysgjerrighet og ambisjoner. Nysgjerrighet er nok noe av det viktigste - jeg foretrekker en mann som leser, som vil vite mer og vil gjøre mer. Hvis jeg kombinerer dette med at mannen for meg også skal være i riktig alderssegment, i samme by, singel og med en nogenlunde lik bakgrunn, så er det klart bassenget skrumpes inn - selv om jeg har få krav på det fysiske planet. Jeg treffer riktignok noen nå og da.

Når du sier menn blir frustrerte over deg, så er det nok fordi du ikke utstråler nok varme og hengivenhet. Intelligente menn vil stort sett ha intelligente kvinner, men de vil også føler at de er respekt og ønsket. Hvis du er oppriktig interessert i en mann er det jo en grunn til det - kommuniserer du dette tydelig?

Anonymkode: 0fcbc...8cb

[AnonymBruker]

Jeg synes intelligens er viktig. I et parforhold er den sosiale og empatiske intelligensdelen svært viktig.

Anonymkode: f2e09...fe0

[AnonymBruker]

Tenk hvordan det er når du ser på de såkalte 2% og blir overrasket over hvor dumme de fleste faktisk er. 

Anonymkode: 3795e...9b3

[godjenten]

Nå har jeg aldri følt meg spesielt smart så kanskje jeg ikke klarer å sette meg inn i din problemstilling. Men jeg tenker at kanskje dette med intelligens og interesser og livssyn henger litt sammen. 

IQ er jo bare deler av hva som gjør at en oppfattes smart.  En med høy IQ som snakker om et emne han vet lite om vil jo oppfattes som mindre intelligent enn en med middels IQ som har satt seg mye inn i det han snakker om.  Så kanskje det blir lettere for deg å finne en du passer sammen med om du leter etter en som har satt seg inn i de samme tingene som det du har satt deg inn i?

Om du driver med nettdating kan du kanskje også skrive de interessene du har. F.eks at du liker å lese bøker om de og de temaene. 

Endret 4. mars 2018 av godjenten

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er en ærlig sak at jo mer marginalisert man er, og jo mer i "ytterkanten", desto vanskeligere er det å finne likesinnede. Er man arving til en av Norges største formuer, og vil ha en partner av samme bakgrunn, så er utvalget lite. Er man eksepsjonelt vakker og vil ha en like tiltrekkende fysisk partner, er det få å velge blant. Er man veldig intelligent - enten det er målt akademisk, mht. samfunnsengasjement, karriere, generelt kunnskapsnivå eller hva - så er det færre man kan identifisere seg med. Det er alltid lettest å finne en partner om man er, på mange måter, som "folk flest".

Intelligens setter jeg svært høyt, men for at intelligens skal ha noen verdi må det jo settes sammen med andre egenskaper. Jeg er ikke interessert i noen som isolerer seg og blir sittende med sine bøker og artikler, fordi alle andre er 'for dumme'. Intelligens må kombineres med drivkraft, nysgjerrighet og ambisjoner. Nysgjerrighet er nok noe av det viktigste - jeg foretrekker en mann som leser, som vil vite mer og vil gjøre mer. Hvis jeg kombinerer dette med at mannen for meg også skal være i riktig alderssegment, i samme by, singel og med en nogenlunde lik bakgrunn, så er det klart bassenget skrumpes inn - selv om jeg har få krav på det fysiske planet. Jeg treffer riktignok noen nå og da.

Når du sier menn blir frustrerte over deg, så er det nok fordi du ikke utstråler nok varme og hengivenhet. Intelligente menn vil stort sett ha intelligente kvinner, men de vil også føler at de er respekt og ønsket. Hvis du er oppriktig interessert i en mann er det jo en grunn til det - kommuniserer du dette tydelig?

Anonymkode: 0fcbc...8cb

Dette var et godt innlegg. Enig. Men det er også noe i det ts skriver.

Selv opplever jeg dette som ts snakker om. Ofte har menn jeg dater, som er intelligente, behov for å påpeke at menn er mer intelligente enn kvinner, og de blir konkurrerende, en konkurranse jeg ikke gidder ta del i, og da stikker jeg. Jeg er ikke interessert i konkurranse i parforhold, jeg ønsker at man skal berike og støtte hverandre. Mange menn som er opptatt av å være og fremstå som intelligente, er også misogyne. Dette er min erfaring. Ikke alle, men mange av dem.

Anonymkode: d2a06...894

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Dette var et godt innlegg. Enig. Men det er også noe i det ts skriver.

Selv opplever jeg dette som ts snakker om. Ofte har menn jeg dater, som er intelligente, behov for å påpeke at menn er mer intelligente enn kvinner, og de blir konkurrerende, en konkurranse jeg ikke gidder ta del i, og da stikker jeg. Jeg er ikke interessert i konkurranse i parforhold, jeg ønsker at man skal berike og støtte hverandre. Mange menn som er opptatt av å være og fremstå som intelligente, er også misogyne. Dette er min erfaring. Ikke alle, men mange av dem.

Anonymkode: d2a06...894

Det var akkurat dette jeg mente! Og til den andre AB, jo, jeg utstråler varme og hengivenhet, og er ansett for å være vennlig og snill. Selvfølgelig klarer jeg å vise interesse i andre - det er vel bare ikke så ofte jeg møter likesinnede. Men jeg holder ikke på å daue, heller. Kanskje jeg bare er en av dem som ender opp alene? Uten at det skal ses på som tragisk.

Anonymkode: bac11...0d2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette var et godt innlegg. Enig. Men det er også noe i det ts skriver.

Selv opplever jeg dette som ts snakker om. Ofte har menn jeg dater, som er intelligente, behov for å påpeke at menn er mer intelligente enn kvinner, og de blir konkurrerende, en konkurranse jeg ikke gidder ta del i, og da stikker jeg. Jeg er ikke interessert i konkurranse i parforhold, jeg ønsker at man skal berike og støtte hverandre. Mange menn som er opptatt av å være og fremstå som intelligente, er også misogyne. Dette er min erfaring. Ikke alle, men mange av dem.

Anonymkode: d2a06...894

Jeg har aldri en eneste gang opplevd at en mann har liret av seg noe slikt på en date!

Jeg tror du må se nærmere på hvordan du filtrerer ut og velger menn.

Anonymkode: 0fcbc...8cb

[AnonymBruker]

Var sammen med ei som var litt "dum og deilig" en gang.

Det var helt greit. Fikk meg til å føle meg litt smart og mandig. Å være den dumme i et forhold hadde jeg ikke trives med. 

Anonymkode: 9973f...f11

[CannibalLektor]

intelligens gjør at man mister lysten til å leve

Så det er best at vedkommende er ignorant for da er vedkommende lykkelig

selv hadde jeg satt pris på om dama var intelligent nok til å gå etter at jeg har pult henne

[sjeleglad]

Jeg kjenner meg igjen i tankegangen din her og er enig i det du skriver. Jeg synes at det er viktig at min potensielle partner har intelligens som matcher min, trenger ikke nødvendigvis å være blant de 2% som jeg selv er, men ønsker ikke å føle meg "smartere" eller "dummere" enn vedkommende. Jeg er fullt klar over at det ikke bare er IQ som utgjør om en person er smart, og det er heller ikke bare det jeg ser etter.

[Gjest Minesveiper]

On 3/4/2018 at 4:21 PM, AnonymBruker said:

For meg er det viktig å ha tilsvarende verdisyn og interesser. Verdisyn er noe av det aller viktigste; det handler for meg om hvordan man behandler mennesker og verden rundt seg. Interessene mine er mange og forskjellige, både praktiske og teoretiske. Jeg er mindre opptatt av materiell status, men mer opptatt av personlighet hos andre; det være seg venner eller partnere. Og ja - jeg har også klart for meg hva slags utseende jeg ikke tiltrekkes av hos en mulig partner.

Anonymkode: bac11...0d2

For meg er dette også viktig. Selv henger jeg i et miljø hvor flertallet av menneskene er høyre velgere. Selv er jeg en arbeiderparti mann, og jeg kunne ha blitt sammen med en høyre dame, men det hadde kommet litt an på hvilke argumenter hun hadde hatt for at man skal ha lavere skatter og avgifter for eksempel. Er argumentene bunnet i ren egoisme er jeg ikke interessert. Mine foreldre vokste opp under veldig tøffe kår, og jeg har fått det inn med teskje hvor tøft ting kan være når man ikke har det beste utgangspunktet. Jeg kommer alltid til å være preget av det, og mene at et samfunn hvor det er mindre forskjeller mellom folk er et bedre samfunn. Noe diverse studier backer opp. 

On 3/4/2018 at 4:21 PM, AnonymBruker said:

Så til mitt "problem": Jeg er nokså intelligent, og jeg har vel alltid visst det selv. Noen her vil nå kanskje si at jeg høres ut som en "åndssnobb" - det er jeg ikke, det er vel heller at jeg ofte har følt meg sær og utenfor sammen med andre. Rett og slett litt ensom. Jeg har møtt og omgåttes mange forskjellige typer mennesker i mitt liv, og det at jeg har mange interesser gjør at jeg kan ha glede av det. Men som sagt: jeg føler meg ofte annerledes, fordi vi tenker så vidt forskjellig.

Best merker jeg det kanskje når menn er interesserte i meg, de virker å ville være "bedre" enn meg, og blir visst frustrerte over meg. Jeg har fått høre av enkelte at jeg ikke må være "så smart", men heller spille dum - slik at de kan få vinne denne konkurransen de har ser ut til å ha satt i gang. Men jeg vil ikke ha noen konkurranse! Jeg er ikke ute etter å dominere en mann, eller å bli dominert av ham. Jeg vil bare ha én som kan se meg som intellektuelt jevnbyrdig, men begynner å tenke at det kan være svært vanskelig å finne. Det er visst bare 2% med lignende IQ som det jeg har, uten at jeg vil se meg blind på dét; men det er heller ikke så mange på nærliggende nivå. Likevel foretrekker jeg et liv som enslig framfor å late som at jeg er noen jeg ikke er: så viktig er dette for meg.

Hvilke tanker har dere andre rundt dette med intelligens, hvor viktig er det for dere?

Anonymkode: bac11...0d2

Jeg har aldri tatt en IQ test om måler hvor på skalaen jeg er, men jeg tror selv at jeg er litt over snittet noe de aller fleste gjør  Det er faktisk et fagbegrep som beskriver fenomenet, men jeg husker ikke hva det het. Jeg er derimot ganske sikker på at jeg er ganske intellektuell fordi jeg har møtt veldig få mennesker som analyserer ting slik som jeg gjør. De fleste jeg har møtt har et eller noen få interesse områder, for eksempel politikk, mens jeg har flere. Kg er faktisk arenaen hvor jeg får utløp for behovet for å analysere og diskutere ting. Siden det er et anonymt forum kan jeg være mindre politisk korrekt, og jeg er mindre ydmyk her enn hva jeg er i virkeligheten. Sakene jeg diskuterer her inne er bare ikke helt aktuelt å diskutere med folk utenfor kg for det passer seg ikke. 

Personlig hadde jeg ikke blitt skremt av din høye intelligens. Faktisk hadde jeg sett opp til deg, og satt veldig pris på å kunne få lære ting jeg ikke kan. Det har vært en del tråder hvor kvinner skriver at menn blir skremt av kvinner som har høy intelligens, og jeg kan kanskje se for meg at det er normalen. Jeg har samarbeidet med en del menn, og jeg vet ikke om det er noe hold i dette, men personlig synes jeg menn har større egoer enn kvinner når det kommer til intelligens og generell kunnskap. Det er godt mulig at mange vil føle seg liten om du dominerer de med kunnskapen du har ervervet deg gjennom din høye intelligens. Ellers mener jeg at sosial intelligens er en viktigere faktor sånn generelt både for menn og kvinner når det kommer til å tiltrekke seg det motsatte kjønn. Det er noe med å vite hva man kan si og gjøre for å få folk rundt seg til å føle seg komfortable, og ikke minst unngå å si ting som skyver folk vekk. Jeg føler at dette har vært noe av problemet til noen intelligente kvinner jeg har møtt. Det er ikke intelligensen deres som har skremt mennene vekk, men heller måten de har kommunisert på. Har men en: "Du er dum som ikke forstår dette" holdning som subtilt blir kommunisert gjennom kroppspråk og ordvalgene man gjør seg så trekker folk seg unna. 

Jeg tror dette bare er biologisk, men jeg som mann blir veldig tiltrukket når en kvinne utstråler varme da gjerne gjennom omsorg for andre for eksempel. Når man er intellektuell så har man gjerne et noe mer pessimistisk syn på virkeligheten, og en stor del av årsaksforklaringen bak ulike handlinger er: "Hvilke fordeler gir denne handlingen som gjør at personen er villig til å gjøre den". Sant, man putter mindre vekt på moral, etikk og følelser når man analyserer handlingene andre mennesker gjør. Det er en noe kald måte å tenke på, og det hjelper ikke helt på når det kommer til å fremstå som en varm og omgjengelig person. Sier ikke at det gjelder for deg ts, men noen intellektuelle damer hadde tjent på å være mer bevisst på akkurat dette. 

Endret 6. mars 2018 av Minesveiper

[Ichiko]

@Minesveiper  Du skriver mange bra innlegg, og det over må være noe av det beste jeg har sett her på KG. Du satte ord på det jeg selv tenkte å si,

 

[Gjest Minesveiper]

15 hours ago, Ichiko said:

@Minesveiper  Du skriver mange bra innlegg, og det over må være noe av det beste jeg har sett her på KG. Du satte ord på det jeg selv tenkte å si,

 

Thanks

[Gjest Anonymus Notarius]

Det er viktig, men det er jo en komponent i en "pakke", liksom, akkurat som andre egenskaper. De som er opptatte av intelligens ønsker nok en partner på omtrent samme nivå. Samtidig går det fint an å være reflektert og klok uten nødvendigvis å ha veldig høy IQ, så det er ikke slik at man bør utelukke alle med lavere IQ enn x (ikke at jeg påstår at TS gjør dette).  

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte. Har veldig høy intelligens og trives desverre best alene for 90% av andre mennesker irriterer meg eller går meg på nervene, men det er et personlighetstrekk og ikke noe som er direkte assosiert antar jeg.

Jeg orker sjelden eller aldri delta i debatter eller diskusjoner for jeg orker bare ikke. Jeg hoppet av utdannelsen min for å begynne å jobbe, en ensom jobb helt ifred for mas og tyt/diskusjoner/debatter.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var så dum at jeg kunne være en av de som hiver seg påståelig ut i endeløse diskusjoner om tema de egentlig ikke har peiling på, helt uvitende om det selv og blottlagt for selvinnsikt.

Jeg bryr meg ikke med å varte opp en kvinne en hel kveld eller flere kvelder som en person jeg ikke er bare for å få fylt et menneskelig behov. Det er bare svada, mas og tjas. Jeg ser forbi det og det er totalt meningsløst.

Har hatt flere forhold men det ender med at jeg gjør meg dummere enn jeg er bare for å skli inn i mengden. Gidder det ikke mer, det er tortur mot eget indre.

Anonymkode: 55fdc...4c2

[AnonymBruker]

Det er nok viktig å ha noen, det ikke er for store forskjeller hos. Men samtidig så har vi vel alle, noe vi er mye smartere på, enn andre ting.

Jeg var gift i 10 år, han hadde veldig høy IQ, og ett mattegeni. Jeg har alltid slitt i matte, og måtte jobbe veldig hardt for å få 5 i matte. Mens samfunnsfag, historie og språk har kommet lett, samme med idrett. Jeg er politisk engasjert, er sosialt smart. Min mann var ikke like sosial smart som meg. Følte vel at vi utfylte hverandre. Nå er jo jeg kvinne, så tror vel det er lettere for en kvinne, og være sammen med en smartere mann, enn en mann og være sammen med en smartere kvinne.

Jeg er singel nå, og dater, og jeg dater jo ikke menn som er enkle. Men om han er snekker eller lege spiller ingen rolle. For datet en snekker, som var utrolig smart, og datet en ingeniør som var mindre smart, bortsett fra i yrket sitt.

Anonymkode: c9de9...c96

[AnonymBruker]

For meg er det viktig, har jeg etter hvert funnet ut.

Jeg tabbet meg ut som ung ved å gifte meg med en mann med en del lavere IQ enn meg selv. Etter som årene gikk, ble forskjellen i intelligens mer og mer synlig og jeg begynte å irritere meg over mannen min og bl.a hans manglende interesse og forståelse for samfunnet vi lever i. Etter mange år, endte det med brudd.

Nå er jeg singel og tviler på at jeg finner noen ny partner jeg klaffer med. Det er som å lete etter nåla i høystakken, da han også må bo i ca samme område (flytter ikke med barna), ha et uteseende jeg liker (trenger ikke være modellvakker, men noen kriterier må oppfylles), være på ca samme alder som meg osv. Jeg kommer ikke til å innlede et forhold til en mann jeg ikke kan ha dypere samtaler med igjen og som ikke er på noenlunde samme nivå intellektuelt sett. 

Anonymkode: 8379a...c10

[AnonymBruker]

Det sies at veien mellom geni og galen er kort. Jeg tenker mye, har til tider lurt på om noe er galt med meg. Jeg observerer ting de fleste ikke legger merke til. Mye tankekjør til tider.

Så jeg oppsøkte psykolog i privat regi, psykologi er noe som fascinerer meg. Først så la jeg ting ordentlig frem og Frk. Psykolog konkluderer etterhvert med at det neppe er noe galt med meg. Muligens en depresjon blablabla.. Så jeg prøvde hver eneste time å se hva jeg kunne slippe unna med.

Uten særlig anstrengelse så fikk jeg psykologen min til å prate om seg selv og om sine problemer. Det gikk 4-5 timer før hun innså hva jeg holdt på med. Så lite tilfredstillende, hadde ønsket et dypt og utfordrende menneske å være på linje med. En som kan arrestere meg når jeg leker et spill eller prøver på noe.

Nei, gjør ikke slik med andre mennesker.

Anonymkode: 55fdc...4c2