Gå til innhold

Sosial angst i jobbsammenheng


Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jeg jobber i et typisk mannsdominert yrke, er eneste kvinnen på arbeidsplassen, og er så vanvittig ukomfortabel rundt et par av mine kolleger... Når de aktuelle kollegene har hjemmekontor er det ikke noe problem, og jeg føler jeg klarer å være meg selv rundt de resterende kollegene, men det er liksom som om disse to kollegene trigger en eller annen angstfaktor i meg som gjør at jeg ikke klarer å si noe rundt dem. Jeg merker at blodtrykket mitt stiger, pulsen stiger, jeg svetter i håndflatene og føler meg generelt kvalm. Sjefen min krever dog at jeg spiser lunsj med resten av kollegene... 

 

Jeg har diagnosen "sosial angstlidelse", og klarer liksom ikke å overkomme følelsen av at jeg er uønsket der/at de ikke er interessert i noe jeg har å si. Jeg har god kontakt med de øvrige kollegene mine, men disse to virker veldig avvisende og har en væremåte som trigger den sosiale angsten min :(. De har ikke gjort noe ille mot meg altså, men bare måten de interagerer med meg dagene jeg tør å si to ord på, og måten de interagerer med andre på,  gjør meg ukomfortabel. Jeg elsker selve jobben min, men gruer meg skikkelig til lunsj hver gang de er på jobb... Hver gang en av dem er sykemeldt håper jeg det er noe alvorlig, slik at jeg slipper å se dem i en lengre periode (føler meg som en dritt fordi jeg ønsker noe vondt over en annen person). Veksler mellom å føle at dette er et problem relatert til at de aktuelle kollegene og det faktum at jeg ble utsatt for en voldtekt av en fyr med en lignende personlighetstype som dem, dvs. en personlighetstype som tar mye plass og styrer mye av samtalen over i emner der jeg ikke føler jeg har noe å bidra med...

 

Blir bare så oppgitt, fordi jeg føler hele dagsformen min avhenger av om én eller begge disse to kollegene kommer på jobb eller ikke. Hvis de er på jobb styrer de hele lunsjsamtalen, og jeg føler jeg er ekskludert fordi jeg ikke føler jeg har noe å bidra med, fordi emnene de tar opp er såpass sære. De dagene ingen av dem er på jobb føler jeg at jobben min er fantastisk, for da klarer jeg faktisk å interagere med de andre jeg jobber sammen med. De dagene én eller begge er på jobb har jeg bare lyst til å gi opp, fordi jeg føler meg så ukomfortabel i lunsjpausen...

 

Har én fyr på jobb jeg har veldig god kontakt med og snakker mye med, så vurderer å fortelle ham om dette problemet, simpelthen fordi jeg føler jeg blir så rar rundt ham og alle andre i lunsjpausen og at alle legger merke til det. Men vet ikke om jeg burde la være for å ikke legge ekstra press på ham, slik at han føler det blir hans oppgave å "dra meg inn" i samtaler... Uff, skulle bare ønske jeg var normal...

Anonymkode: 4302e...87c

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Duff

For meg har åpenhet vert den beste medisinen mot sosial angst. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...