Hvordan kan noen leve videre etter å mistet sitt barn?

[HalldirV2]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ser på en dokumentar som heter Thank you for playing. Lille gutten er kreftsyk og dør på slutten.. Har sett den før og nå begynner jeg å grine😭 Nydelig gutt med en herlig latter ♡ Verden er så sykt urettferdig.. Små barn skal ikke bli syk og dø. 

Jeg er alenemor til to og mine barn er livet mitt. Hvis de dør før meg, dør jo en del av meg..Hvordan overlever noen noe sånt? 

Anonymkode: 10008...a5d

Tar en dag av gangen, noe annet kan man ikke gjøre. 

[AnonymBruker]

Fordi de ikke har noe valg!!

Anonymkode: e10b1...df6

[Gjest GoldenLioness]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ser på en dokumentar som heter Thank you for playing. Lille gutten er kreftsyk og dør på slutten.. Har sett den før og nå begynner jeg å grine😭 Nydelig gutt med en herlig latter ♡ Verden er så sykt urettferdig.. Små barn skal ikke bli syk og dø. 

Jeg er alenemor til to og mine barn er livet mitt. Hvis de dør før meg, dør jo en del av meg..Hvordan overlever noen noe sånt? 

Anonymkode: 10008...a5d

Jeg tenker at jeg hadde blitt knust, men hadde jeg hatt 2 barn så skulle det andre barnet ikke  mistet sin mor i tillegg til søster eller bror. 

Jeg hadde tvunget meg igjennom sorgen og fokusert alt jeg hadde på det barnet jeg hadde igjen. Prøvd å fokusere på alt som er positivt og husket på hvor skjør livet er. 

Hadde jeg bare hatt én unge....jeg vet ikke. Hadde noe skjedd sønnen min så tror jeg jeg hadde sluttet å eksistere...

 

[Biloba]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Klart, man "må" vel ta seg sammen om man har flere barn. Selv har jeg ingen mann å leve for, og jeg vil påstå mine egne barn er viktigere enn min nære familie (foreldre, søsken osv). Men kan se den ja..😊 

Anonymkode: 10008...a5d

Hva mener du med at barn er viktigere enn foreldre i denne sammenhengen? 

Det er helt utenkelig å forestille meg å miste barnet mitt, men heldigvis er det de aller færreste som tar livet sitt i forbindelse med dødsfall, selv hos egne barn. Det er ikke noe man gjør fordi barnet er "verdt det", man ærer ikke sitt barn ved å gå hen og avslutte sitt eget liv. Tenk Holocaust, foreldre og barn som ble skilt i konsentrasjonsleire og gikk til grusomme skjebner, folk som fikk utslettet hele familien sin. Det bor en enorm styrke i mange mennesker, og den må være rettet mot å overleve og skape ny mening når man får harde slag i livet. Ikke avvikle alt i den første, råeste fasen av en sorg.

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Anonymkode: 45402...f75

Rapportert.

 

16 minutter siden, Biloba skrev:

Hva mener du med at barn er viktigere enn foreldre i denne sammenhengen? 

Det er helt utenkelig å forestille meg å miste barnet mitt, men heldigvis er det de aller færreste som tar livet sitt i forbindelse med dødsfall, selv hos egne barn. Det er ikke noe man gjør fordi barnet er "verdt det", man ærer ikke sitt barn ved å gå hen og avslutte sitt eget liv.   (klippet)

Dette.
De fleste foreldrene elsker barna sine så høyt at de kan dø for dem hvis de må, men spørsmålet er om de elsker barna sine så høyt at de vil leve for dem dersom de blir revet bort for tidlig.
Og det gjør heldigvis de fleste foreldrene også.
 

Anonymkode: cc7bb...c25

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd det. Og ja overskrifter som TS sin stikker. 

Ja hvordan overlever jeg?? Fordi kroppen min ikke slutter å leve av sorg. Og ja jeg har tenkt mange ganger at det vill vært bedre å ikke leve. 

Å si at noen som mister barn er tøff er også ganske uheldig. Man har jo på ingen måte selv valgt situasjonen og det at man fortsetter er å eksistere er jo bare fordi alternativet er å ikke være her med alt det innebærer. 

Tenk selv at når deres frykt får at barna deres skal dø er så stor, tenk da hvordan vi som har opplevd det har det? Og vi får ofte beskjed om å tenke på hva vi har, være takknemlige at livet er skjørt osv. 

Kanskje denne tråden kan brukes til å belyse det at flere enn man tror mister barn, spesielt under graviditeten. Det er per i dag ikke noe automatisk tilbud med psykolog når man mister barn. Det er helt tilfeldig hvilken hjelp man får etter som hva som er tilbudet/kulturen der man bor. Sorg blir ikke regnet som sykdom, noe som jo er riktig ,men man har derfor ikke rett på hjelp fra det offentlige i forhold til psykolog. Får man tidlig hjelp har man flaks. De fleste får ikke hjelp. 

 

Anonymkode: b8aeb...254

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fy skam. 

Anonymkode: 90a3c...873

:-O Hva slags måte er det du snakker til voksne folk på? "Fy skam"?!

Anonymkode: 66e3a...f1d

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om jeg hadde mistet begge, ville jeg ikke ha overlevd. 

 

Anonymkode: 0042d...ae8

Hvordan kan du være så sikker på det?

Anonymkode: c8048...02b

[AnonymBruker]

Jeg har mistet et barn veldig sent i svangerskapet. Jeg har alltid tenkt at det må være det aller aller verste å miste et barn. Og det var grusomt. Men det gikk fremdeles an å glede seg over barnet vi hadde fra før. Vi kunne fremdeles le og ha det fint som familie. 

Å miste et av de barna jeg har nå kan jeg ikke en gang forestille meg, men jeg kunne heller ikke forestille meg å miste et barn ti uker før fødsel. jeg hadde trodd det skulle være verre. Og det er helt grusomt å si det. 

Sorg er så individuelt. For meg er den nok dypt begravet i meg. Det hender jeg hikstegråter når jeg tenker på gutten som skulle ledd med oss, men så legger sorgen seg i bakgrunnen igjen. Og jeg lever fint med den. 

Anonymkode: 7f5e3...0c5

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har mistet et barn veldig sent i svangerskapet. Jeg har alltid tenkt at det må være det aller aller verste å miste et barn. Og det var grusomt. Men det gikk fremdeles an å glede seg over barnet vi hadde fra før. Vi kunne fremdeles le og ha det fint som familie. 

Å miste et av de barna jeg har nå kan jeg ikke en gang forestille meg, men jeg kunne heller ikke forestille meg å miste et barn ti uker før fødsel. jeg hadde trodd det skulle være verre. Og det er helt grusomt å si det. 

Sorg er så individuelt. For meg er den nok dypt begravet i meg. Det hender jeg hikstegråter når jeg tenker på gutten som skulle ledd med oss, men så legger sorgen seg i bakgrunnen igjen. Og jeg lever fint med den. 

Anonymkode: 7f5e3...0c5

Så trist å høre om gutten din. 

Hvor lenge er det siden? Jeg klarer ikke å leve godt med sorgen. 

Anonymkode: b8aeb...254

[QBee]

.

Endret 20. februar 2018 av QBee

[Ulrikke]

Jeg har faktisk to venninner som har mistet hvert sitt barn. 

Ikke tro at de ikke er knust fordi de fortsatt lever. Ja, de kan faktisk smile og le igjen! Ikke tro at de ikke selv tenkte tanken du skisserer her... Man lærer seg å leve med sorget, tapet, tristheten, den enorme følelsen av maktesløshet. Man vet ikke hvordan, men man tar først et sekund av gangen.... Så etter en stund kan man ta et minutt av gangen.... Så kanskje fem minutter... Og til slutt har det faktisk gått en stund.... 

MEN: de er knust! De sørger og savner hvert sekund, til tross for at de fører normale samtaler, smiler, ler og spøker. Sorgen endres med tiden. Den er ikke like skarp, den blir dypere og på en måte en del av deg. 

Den ene av mine venninner har flere barn. Hun sier i dag at hun ikke tror at hun hadde vært her i dag om det ikke var for dem. Jeg har ikke spurt hva hun legger i det, hvordan hun mener at det ville gått uten de andre barna og hva som konkret hadde skjedd.

Den andre har ikke flere barn. Hun har funnet sin vei, hun hjelper andre i samme situasjon. Hun sier at barnet ikke hadde ønsket at hun skulle grave seg ned i sorgen, og at det er det som har drevet henne videre.... Rett og slett at hun tenker hva barnet hadde villet... En fornuftig tanke, synes jeg!

Felles for dem begge er at de setter enormt stor pris på mennesker som er der for dem. Som tør å være der når sorgbølgene kommer, som tør å bruke navnet på barnet som er dødt, som tør å inkludere barnet i samtaler, som våger å spørre hvordan dagen i dag er og faktisk tåle svaret. Småting som gjør at de vet at folk tenker på dem. Ingen kan ta sorgen for dem, men man kan være tilstede mens de må gå veien selv.

Når det er sagt: jeg vet heller ikke hvordan jeg skulle klart å komme videre dersom jeg mistet mitt barn. Men jeg vet samtidig at man gjør det. Et sekund av gangen i starten.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så trist å høre om gutten din. 

Hvor lenge er det siden? Jeg klarer ikke å leve godt med sorgen. 

Anonymkode: b8aeb...254

Det er snart ett år siden. Jeg lever godt med sorgen, som jeg sier. Men jeg vet likevel ikke om jeg har håndtert den sunt, det vil kanskje tiden vise. Det er først nå de to siste mnd jeg har vært på graven. Og det er først de siste ukene vi har snakket skikkelig om han.  Uten å gå i detaljer, fordi vår situasjon er veldig lett gjenkjennbar for de som kjenner oss, så har vi hatt mye annet å tenke på den siste tiden, og livet har bare vært nødt å gå sin gang. 

Det hadde nok vært veldig annerledes om han var vår første og eneste. Men jeg elsket han jo ikke mindre selv om han hadde søsken. 

Anonymkode: 7f5e3...0c5

[Dark Angelina]

Tråden er ryddet for personangrep, brukerdebatt og svar til dette. 

Dark Angelina, mod.