Puppegal ettåring og ammelei mamma

[AnonymBruker]

Vi har ikke sluttet med nattamming, og barnet er 2 år og 1 mnd. Enormt glad i brystet, og tydelig at det representerer mye trygghet. Nå er det litt på glid, vi har vært syke og ekstra trette. Siste uken har barnet sovet gjennom 3 netter, aldri tidligere sovet en hel natt. Nå sover jeg på naborommet og hører godt etter når barnet våkner. Ved litt masing/klaging bare avventer jeg, og da har det blitt stille etter noen minutter. Ved gråt/tydelig lysvåkent barn har jeg gitt melk. Når vi er helt friske kommer jeg til å insistere på vann på flaske før melk, men nå med sykdom setter jeg pris på at melk betyr raskt i søvn. Barnet blir ekstremt rasende om far prøver seg på legging. Ved 1 år ammet jeg også litt på dagtid. Helsesøster mente jeg skulle presse barnet til kun fast føde ved å nekte melken, men jeg hadde ikke hjerte til det.

Anonymkode: 79feb...858

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker said:

 men jeg hadde ikke hjerte til det.

Anonymkode: 79feb...858

Og DETTE er derfor dere får barn som ikke sover.  

Anonymkode: 42c4b...b65

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og DETTE er derfor dere får barn som ikke sover.  

Anonymkode: 42c4b...b65

Ja, mest sannsynlig tror jeg vi hadde hatt uavbrutt søvn nå hvis vi hadde avvent, samtidig er det ikke alle barn som sover natten gjennom bare fordi de blir nektet melk. 

Nattamming har kostet oss lite, fordi babyen helt fra start sovnet øyeblikkelig etter amming om natten, så vi har aldri måttet gå våkne eller bysse på nettene, ingen gråting. Det er nok hovedgrunnen til at vi har godtatt nattspising så lenge.

Anonymkode: 79feb...858

[AnonymBruker]

På 21.2.2018 den 10.03, AnonymBruker skrev:

Og DETTE er derfor dere får barn som ikke sover.  

Anonymkode: 42c4b...b65

TS her igjen. Jeg er enig i det at man må være konsekvent og tåle at barnet gråter. Og man forstår jo hvorfor det gråter. Her har vi prøvd, med noen måneders mellomrom, 3-4 ganger å avvende ordentlig. Alle gangene var hun skreket seg blå, og vi foreldre sitter med tårer i øynene. Vi kjente ikke igjen jenta vår, og følte bare at vi torturerte henne. Hun skrek, hylte og gråt i timesvis, og absolutt ingenting roet henne. Hun hater smokk, koseklut og kosedyr, hun vil ikke bli stryket eller kost med, hun slår bare bort hånda. Når vi holder henne prøver hun å vri seg bort. Nå som hun er blitt eldre reiser hun seg opp og dunker hodet i sprinklene hvis vi ikke tar henne opp av sengen, eller veggen hvis hun ikke får pupp.

For meg virker dette med å få henne til å sovne selv, slutte å amme, og sove natten gjennom fullstendig umulig, og jeg ser for meg at det vil ta flere år. Verken min mor eller svigermor vil ha henne om natten, eller hjelpe til lenger. De har før prøvd og gitt opp etter en halv natt. 

Babyer er forskjellige, og jeg vet at det oftest uansett er en kamp å få en baby til å sovne selv, og nattavvende osv. Men det er lettere for noen enn andre. Når jeg hører hvordan andre har fått sitt barn til å sovne selv eller sovne natten gjennom blir jeg helt sjokkert. «Jeg bare strøk han på ryggen, så sovnet han igjen»,  «det var endel gråting de første nettene, men så ble det bare bedre og bedre», eller «jeg prøvde lenge å få henne til å sovne selv uten hell, men plutselig en dag gjorde hun det av seg selv». Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen. Jenta mi er ei solstråle om dagen, og et monster om natten 😂 periodevis er hun umulig å få til å legge om dagen også, men hun sovner uansett kun når vi triller tur. 

Og jeg tror som sagt det kommer an på barnet, ikke bare foreldrene. Mannen min hadde et godt sovehjerte som baby, tok smokk og ville ikke ha pupp etter han ble 6 mnd. Mens hans lillesøster var prikk lik sånn min datter er nå. 

Anonymkode: cccb1...d4b

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her igjen. Jeg er enig i det at man må være konsekvent og tåle at barnet gråter. Og man forstår jo hvorfor det gråter. Her har vi prøvd, med noen måneders mellomrom, 3-4 ganger å avvende ordentlig. Alle gangene var hun skreket seg blå, og vi foreldre sitter med tårer i øynene. Vi kjente ikke igjen jenta vår, og følte bare at vi torturerte henne. Hun skrek, hylte og gråt i timesvis, og absolutt ingenting roet henne. Hun hater smokk, koseklut og kosedyr, hun vil ikke bli stryket eller kost med, hun slår bare bort hånda. Når vi holder henne prøver hun å vri seg bort. Nå som hun er blitt eldre reiser hun seg opp og dunker hodet i sprinklene hvis vi ikke tar henne opp av sengen, eller veggen hvis hun ikke får pupp.

For meg virker dette med å få henne til å sovne selv, slutte å amme, og sove natten gjennom fullstendig umulig, og jeg ser for meg at det vil ta flere år. Verken min mor eller svigermor vil ha henne om natten, eller hjelpe til lenger. De har før prøvd og gitt opp etter en halv natt. 

Babyer er forskjellige, og jeg vet at det oftest uansett er en kamp å få en baby til å sovne selv, og nattavvende osv. Men det er lettere for noen enn andre. Når jeg hører hvordan andre har fått sitt barn til å sovne selv eller sovne natten gjennom blir jeg helt sjokkert. «Jeg bare strøk han på ryggen, så sovnet han igjen»,  «det var endel gråting de første nettene, men så ble det bare bedre og bedre», eller «jeg prøvde lenge å få henne til å sovne selv uten hell, men plutselig en dag gjorde hun det av seg selv». Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen. Jenta mi er ei solstråle om dagen, og et monster om natten 😂 periodevis er hun umulig å få til å legge om dagen også, men hun sovner uansett kun når vi triller tur. 

Og jeg tror som sagt det kommer an på barnet, ikke bare foreldrene. Mannen min hadde et godt sovehjerte som baby, tok smokk og ville ikke ha pupp etter han ble 6 mnd. Mens hans lillesøster var prikk lik sånn min datter er nå. 

Anonymkode: cccb1...d4b

Jeg føler med deg. Tror jeg har svart deg tidligere i tråden. 

Det er vanskelig å skulle slutte med samsoving og nattamming samtidig. Så vi prøvde å slutte med samsoving på kvelden først. Dvs legges på eget rom og egen seng på kvelden og heller komme i vår seng på natt. Det er dit vi har kommet foreløbig. Jeg gir pupp i en stol på rommet hans og legger han tilbake i sengen

Håper jo at han vil sove lenger og lenger og til slutt ikke våkne så hyppig. Men vi tar dette i babysteps og ikke hardt og brutalt for det funker ikke her i hus. 

Anonymkode: fa276...634

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler med deg. Tror jeg har svart deg tidligere i tråden. 

Det er vanskelig å skulle slutte med samsoving og nattamming samtidig. Så vi prøvde å slutte med samsoving på kvelden først. Dvs legges på eget rom og egen seng på kvelden og heller komme i vår seng på natt. Det er dit vi har kommet foreløbig. Jeg gir pupp i en stol på rommet hans og legger han tilbake i sengen

Håper jo at han vil sove lenger og lenger og til slutt ikke våkne så hyppig. Men vi tar dette i babysteps og ikke hardt og brutalt for det funker ikke her i hus. 

Anonymkode: fa276...634

Vi gjør ca det samme. Legges i egen seng på eget rom, våkner Max to ganger frem til kl 12. De oppvåkingene tar pappen. Så når klokka er blitt 12 og vi har sovnet, er det jeg som står opp. Som regel ammer jeg på rommet hennes første gangen, og andre gangen hun våkner tar jeg henne med inn på vårt rom. Problemet da er at hun ofte ligger og dier leeeeenge, såpass lenge at jeg ender opp lys våken. Jeg klarer ikke sovne når jeg ammer. 

Anonymkode: cccb1...d4b

[AnonymBruker]

På 10.2.2018 den 19.30, AnonymBruker skrev:

Jenta mi på 1 år er og har alltid vært ekstremt avhengig av puppen. Hun tar ikke smokk, og liker ikke bamse eller koseklut. Hun vil gjerne ha pupp 4-5 ganger til dagen, og halve natta (hun sover godt mellom 07 og 00, men så skriker hun bare om hun ikke får pupp resten av natten). Vi har hatt perioder hvor hun har våknet rundt 20 ganger om natten, og har slitt ekstremt mye med søvn. Dermed har ammingen vært redningen da vi har ammet i søvn. Dette har helsesøster også sagt at har vært det lureste valget, siden vi var så slitne som vi var. 

Men nå er jeg så lei. Jeg har helt ærlig aldri trivdes med å amme, og håpte hele tiden hun ville slutte av seg selv fra hun var rundt 6 mnd. Jeg har prøvd å slutte flere ganger, men jeg får det ikke til. Hun river og sliter i klærne mine og slår seg vrang på dagtid om jeg ikke gir henne (prøver å distrahere med andre ting/ kos, men det hjelper ikke). Om natten hyler hun helt fullstendig hjerteskjærende i timesvis og sover i 5 minutter innimellom hylingen hvis hun ikke får pupp. 

De siste ukene har kun pappaen klart å legge henne, og han legger henne på 10 minutt uten gråt. Jeg bruker minst en time med masse gråt (gir henne pupp, synger og koser). Han tar de første oppvåkningene hennes frem til 12, så tar jeg henne over i vår seng og ammer.

vi tror at den beste løsningen på problemet vårt er at han har henne hele natta, flere netter på rad. Problemet er bare at han jobber 7-15.30 hver ukedag, mens jeg jobber kvelder og helger. Dermed får han ikke hentet seg inn, og vil ikke gjøre det. 

Lang og rotete innlegg, beklager det. Er det noen her som har erfaringer med ammeslutt på puppegal 1-åring? Og så lurer jeg på om noen vet hva som må til for å få sovemedisin? Har ikke snakket med lege eller hs om dette, bare snakket litt med sambo. 

Anonymkode: cccb1...d4b

Det tror jeg er eneste løsning. Ja det blir noen helvetesdager med lite søvn, men det er bedre enn at alle skal sove så dårlig i uoverskuelig fremtid. 

Anonymkode: b10b0...5c0