Hvordan forklare 4 åring om far som ikke vil ha kontakt?

[AnonymBruker]

Jeg er aleneforsørger for en gutt på 4 år, som ikke har kontakt med sin far, grunnet at far selv har motsatt seg dette. Forstå det den som vil. 

Nå har gutten begynt å spørre etter far, jeg merker at dette er sårt for han. Jeg forsøker å være diplomatisk, selv om jeg er rasende på denne mannen som fornekter sitt eget barn ( han er tilstedeværende far for 2 andre barn som han har fått i ettertid). Jeg svarer vennlig på alle spørsmål om far, forteller hva han heter, hvor han bor, etc. Og vi har bilde av han som vi kan se på. 

Jeg finner det veldig vanskelig å forklare hvorfor far ikke er her, svare på guttens spørsmål om "hvorfor far ikke vil ha han",etc. Jeg vil at barnet skal komme styrket ut av dette, han skal ikke føle seg mindreverdig eller "uelsket" av far. Har noen gode tips til hva jeg kan si???

Anonymkode: 8697f...77d

[AnonymBruker]

Til en 4 åring ville jeg har pynta litt på sannheten tror jeg - så kan heller barnet få vite litt mer når man er gammel nok til å takle det.

Anonymkode: 5a87e...b23

[AnonymBruker]

Hvorfor  vil ikke får ha kontakt . Hva er hans hovedgrunn.  Ellers går du bare pynte litt på det prøve å unngå å snakke  mye om tema. Altså ikke dra opp bilde og navn og søsken hvær gang tema dukker opp. Dette skaper bare mere behov for gutten å vite mere . 

Anonymkode: 04180...991

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor  vil ikke får ha kontakt . Hva er hans hovedgrunn.  Ellers går du bare pynte litt på det prøve å unngå å snakke  mye om tema. Altså ikke dra opp bilde og navn og søsken hvær gang tema dukker opp. Dette skaper bare mere behov for gutten å vite mere . 

Anonymkode: 04180...991

Er faktisk uenig med deg. Tror det er viktig å "avmystifisere". Ellers blir det kanskje straka vegen til Tore på sporet om noen år  :D 

Anonymkode: 8697f...77d

[FluffyJuggernaut]

Jeg tror faktisk jeg ville fått hjelp fra noen, kanskje du kan få en barnepsykolog til å hjelpe deg? Sånn at du kan forklare det på en måte som gjør at det ikke blir for knusende eller som blir skape falske forhåpninger. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er faktisk uenig med deg. Tror det er viktig å "avmystifisere". Ellers blir det kanskje straka vegen til Tore på sporet om noen år  :D 

Anonymkode: 8697f...77d

Jo greit å si hvem det er . Han vet jo det. Men blir hele tiden gitt mere opplysning om en mann som ikke bryr seg og som gir sin kjærlighet til andre enn barnet. Jeg snakker om nå. At så lenge barnet er så lite så kan man gi mindre info. Holde det på et lav nivå.  Når ungen blir eldre og har mere evner til å ta i mot info hadde jeg kommet med mere. Mye kommer jo Ann på hvorfor far  ikke vil ha kontakt. ( hater han mor, tror han at han ikke  er pappa'n osv) 

Anonymkode: 04180...991

[AnonymBruker]

Tenker at springpunktet for eksen gjerne ligger i at far og mor ikke kom til å (for)bli et par, og ikke bo sammen. 

Hvis det kan stemme for dere, ville jeg  prøvd å bygge forklaringen på at noen  menn føler at det blir feil å ha barn hvis de ikke bor sammen med barnemoren i en familie. At de ikke kan se for seg å være samværspappa og ha barnet hos seg alene. At det dessverre ble sånn at når du og han ikke skulle være kjærester mer, så valgte han å ikke bli kjent og være pappa med sønnen heller. Og at du er lei for at det ble sånn, og at du er så glad for at du fikk barnet uansett og at det ikke er barnets feil at far gjorde det sånn.

Anonymkode: 9997d...c3d

[AnonymBruker]

Det store spørsmålet er om han ville ha dette barnet eller ikke. Dersom han ikke ønsket dette barnet så har du ingenting å klage over, du valgte da selv å få et barn vel vitende om at far var ute av bildet og det er du som er ansvarlig for ditt barn sine sorger. Dersom far ønsket barnet så får du minne far på at han selv ønsket barnet og at barnet veldig gjerne vil treffe han.

Anonymkode: 4df57...6ae

[MissTeri]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det store spørsmålet er om han ville ha dette barnet eller ikke. Dersom han ikke ønsket dette barnet så har du ingenting å klage over, du valgte da selv å få et barn vel vitende om at far var ute av bildet og det er du som er ansvarlig for ditt barn sine sorger. Dersom far ønsket barnet så får du minne far på at han selv ønsket barnet og at barnet veldig gjerne vil treffe han.

Anonymkode: 4df57...6ae

Endret 8. februar 2018 av MissTeri

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det store spørsmålet er om han ville ha dette barnet eller ikke. Dersom han ikke ønsket dette barnet så har du ingenting å klage over, du valgte da selv å få et barn vel vitende om at far var ute av bildet og det er du som er ansvarlig for ditt barn sine sorger. Dersom far ønsket barnet så får du minne far på at han selv ønsket barnet og at barnet veldig gjerne vil treffe han.

Anonymkode: 4df57...6ae

Men kjære vene, dette innlegget handler da ikke om hvorvidt far ønsker barnet eller ikke. Det handler om en liten gutt som har såre følelser for at han ikke har en far i livet sitt, og hvordan styrke hans ego ift dette. 

Anonymkode: 8697f...77d

[AnonymBruker]

Kan du si noe som om at far er veldig opptatt?

Anonymkode: 802b2...ff1

[Mrs.Under]

Har hatt nøyaktig samme problemstilling som du! Jeg snakket alltid om far i vennlige ordelag, og barnet hadde bilde av han på rommet sitt. Jeg sa bare da barnet var 4 år "pappa jobber så mye, at han ikke har tid, sånn er det bare" Det var selvsagt ikke sant, men for en 3-4 åring var dette mer enn nok. Så etter hvert som barnet ble eldre så utvidet jeg dette og fortalt mer og mer og nærmet meg sannheten.  Barnet er i dag tenåring, og vet hele sannheten, nemlig at far ikke ønsker kontakt. Veldig viktig at barnet ikke føler skyld, og forstår at dette ikke handler om dem, men om en voksen manns  avgjørelser.

Og for ordensskyld, dette barnet var ikke et resultat av en one-night eller lignende. Vi bodde sammen. Og avgjørelsen om å ikke ha kontakt er helt og holdet hans, han er aldri blitt nektet noe som helst kontakt med barnet.

[SesameStreet]

Du kommer ikke til å komme unna at dette vil være et sårt punkt en stund fremover. Sønnen din oppdager forskjellen mellom han og andre, at andre har en pappa og har ingen andre. Jeg pleide å si at pappa jobber mye.  

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Mrs.Under skrev:

Har hatt nøyaktig samme problemstilling som du! Jeg snakket alltid om far i vennlige ordelag, og barnet hadde bilde av han på rommet sitt. Jeg sa bare da barnet var 4 år "pappa jobber så mye, at han ikke har tid, sånn er det bare" Det var selvsagt ikke sant, men for en 3-4 åring var dette mer enn nok. Så etter hvert som barnet ble eldre så utvidet jeg dette og fortalt mer og mer og nærmet meg sannheten.  Barnet er i dag tenåring, og vet hele sannheten, nemlig at far ikke ønsker kontakt. Veldig viktig at barnet ikke føler skyld, og forstår at dette ikke handler om dem, men om en voksen manns  avgjørelser.

Og for ordensskyld, dette barnet var ikke et resultat av en one-night eller lignende. Vi bodde sammen. Og avgjørelsen om å ikke ha kontakt er helt og holdet hans, han er aldri blitt nektet noe som helst kontakt med barnet.

Takk for godt svar  

Anonymkode: 8697f...77d

[EvaLena]

Jeg syns du skal få profesjonell hjelp til dette. En 4 åring er for liten til å skjønne dette.

Jeg føler med deg. Jeg har en eks selv som oppfører seg like idiot. Han bodde med oss i mange år også før han bare flyttet og kuttet all kontakt. Sånne folk skulle vært straffet.

[Gjest GoldenLioness]

Jeg har ikke noen gode råd.

Men hadde det vært min sønn så hadde jeg sagt at pappa har en jobb som gjør at han reiser mye og ikke har tid å være hjemme. Ville modifisert sannheten frem til han ble eldre og etterhvert vært ærlig om at han ikke ønsket samvær og spesifisert at noen pappaer tar valg om å ikke møte barna sine uten at det betyr at det er noe som helst galt med barnet. Det er fars valg og det er han som har skyld for at barnet ikke møter far. 

Ville bygget opp hele veien på at barnet er flott og elsket akkurat som han er og at det ikke er hans skyld at far ikke er i bildet. At noen voksne tar valg som er vanskelig å forstå og at du selv ikke forstår eller vet hvorfor han tok valget han tok. 

 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, GoldenLioness skrev:

Jeg har ikke noen gode råd.

Men hadde det vært min sønn så hadde jeg sagt at pappa har en jobb som gjør at han reiser mye og ikke har tid å være hjemme. Ville modifisert sannheten frem til han ble eldre og etterhvert vært ærlig om at han ikke ønsket samvær og spesifisert at noen pappaer tar valg om å ikke møte barna sine uten at det betyr at det er noe som helst galt med barnet. Det er fars valg og det er han som har skyld for at barnet ikke møter far. 

Ville bygget opp hele veien på at barnet er flott og elsket akkurat som han er og at det ikke er hans skyld at far ikke er i bildet. At noen voksne tar valg som er vanskelig å forstå og at du selv ikke forstår eller vet hvorfor han tok valget han tok. 

 

Flott svar!! 

Anonymkode: 8697f...77d

[AnonymBruker]

Er far sammen med moren til de to andre barna? Om ikke ville jeg nok forsøkt å forhøre meg om barna kunne fått bli kjent, ville også kontaktet ev. besteforeldre, kanskje de ønsker kontakt (om ikke har du jo ikke tapt noe).

Jeg var i samme situasjon som TS, fikk barn med en som ikke ønsket kontakt. Barnet savnet ideen om faren (hun møtte ham aldri som liten) og fantaserte mye om at han skulle hente i barnehagen ol. Barnehagepersonalet hadde stående ordre om at alle konkrete fantasier (f.eks. "I dag skal pappa hente meg i barnehagen") ble mildt avvist ("Nei, det er mamma som henter deg"), ellers fikk hun snakke om han så mye hun ville. Jeg sa aldri noe negativt, bare at han bodde langt unna så det ble vanskelig med besøk (noe som er sant, bortsett fra at det ikke var vanskelig). Nå kom han på banen omsider heldigvis, de møttes første gang da hun var 6-7 og de/vi har i dag et godt forhold selv om de sees sjelden. Vi drar på besøk et par ganger i året, han kommer til oss en sjelden gang, og hun har vært alene der en gang (hun er nå 12), det blir nok noen flere turer i ferier ol.

Bakgrunnen min var en helt annen ettersom barnet faktisk var resultatet av en kort ferieflørt (far er dog ikke fra et "sydenland", men bor i et annet skandinavisk land), og jeg hadde aldri noen forventninger til ham. Han fikk vite om barnet og at han alltid ville være velkommen om han ombestemte seg. Vi har hatt et par runder hvor han har vært frustrert, han følte seg lurt selv om det var prevensjonen som sviktet i vårt tilfelle (han har også noen småbisarre minner fra den tiden som overhode ikke stemmer, men jeg har ikke orket å korrigere, jeg vet hva som er sant og ikke), men alt i alt har det gått bra.

Anonymkode: a2dac...04a

[AnonymBruker]

Jeg ville vektlagt at du er såre fornøyd med situasjonen, du er jo så heldig å ha verdens fineste gutt, og selvom du skjønner han er nysgjerrig, er dere to alt du ønsker deg av en familie og DU går i hvert fall ikke rundt og savner noe. Du skjønner at han av og til skulle ønske seg en far, men ikke poenger så mye at det burde vært akkurat denne konkrete faren. 

Anonymkode: ae9e1...84c

[AnonymBruker]

Hva med å si at han bor altfor langt unna? Og at derfor kan de ikke treffes?

Anonymkode: 4111a...a6e