Føler ingen egentlig liker meg...

[AnonymBruker]

Hvor skal jeg starte? Jeg har egentlig alltid hatt en følelse av at ingen egentlig liker meg. Jeg har en nær venninne som alltid kommer til å være der for meg, og selvsagt motsatt. Og så har jeg mange bekjente. 

Jeg ble ganske heftig mobbet på barne- og ungdomsskolen. Fikk hver dag høre hvor lite verdt jeg var, at ingen likte meg, at jeg var stygg, feit, ja lista var ganske lang. Dette sitter fremdeles, og jeg greier bare ikke legge det fra meg. 

Jeg har en nydelig ektemann og et barn, og mangler ingenting der. Og jeg føler tankene mine er helt idiotiske. Men hver gang jeg henger sammen med for eks venner av mannen føler jeg at de bare er hyggelig fordi de må, og ikke fordi de liker meg. Samme med bekjente «venninner» som naboer. At de inviterer meg bare for å være høflig. Eller blant kollegaer, jeg føler akkurat det samme der. Og det er så fryktelig, fryktelig vanskelig. Og selv om jeg innerst inne vet at tankene mine ikke stemmer greier jeg bare ikke bli kvitt dem. 

Så hva kan man gjøre? Er terapi eneste utvei? Dette har vært «en del» av meg så lenge jeg kan huske, og selv om jeg har prøvd utallige ganger så blir det bare ikke bedre. Og det er så fortvilet. 

Noen gode råd der ute? Noen som har greid å komme seg ut av sånne tanker? Jeg er en kvinne i midten av 20-årene med en god jobb, og jobber innad i psykiatrien. Føler derfor det blir så teit hele greia, at jeg skal hjelpe noen som sliter, men får ikke til å hjelpe meg selv... 

Anonymkode: 5f196...899

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvor skal jeg starte? Jeg har egentlig alltid hatt en følelse av at ingen egentlig liker meg. Jeg har en nær venninne som alltid kommer til å være der for meg, og selvsagt motsatt. Og så har jeg mange bekjente. 

Jeg ble ganske heftig mobbet på barne- og ungdomsskolen. Fikk hver dag høre hvor lite verdt jeg var, at ingen likte meg, at jeg var stygg, feit, ja lista var ganske lang. Dette sitter fremdeles, og jeg greier bare ikke legge det fra meg. 

Jeg har en nydelig ektemann og et barn, og mangler ingenting der. Og jeg føler tankene mine er helt idiotiske. Men hver gang jeg henger sammen med for eks venner av mannen føler jeg at de bare er hyggelig fordi de må, og ikke fordi de liker meg. Samme med bekjente «venninner» som naboer. At de inviterer meg bare for å være høflig. Eller blant kollegaer, jeg føler akkurat det samme der. Og det er så fryktelig, fryktelig vanskelig. Og selv om jeg innerst inne vet at tankene mine ikke stemmer greier jeg bare ikke bli kvitt dem. 

Så hva kan man gjøre? Er terapi eneste utvei? Dette har vært «en del» av meg så lenge jeg kan huske, og selv om jeg har prøvd utallige ganger så blir det bare ikke bedre. Og det er så fortvilet. 

Noen gode råd der ute? Noen som har greid å komme seg ut av sånne tanker? Jeg er en kvinne i midten av 20-årene med en god jobb, og jobber innad i psykiatrien. Føler derfor det blir så teit hele greia, at jeg skal hjelpe noen som sliter, men får ikke til å hjelpe meg selv... 

Anonymkode: 5f196...899

Det er to ting du trenger for å kunne gjøre en strålende god jobb innen psykiatrien, det ene er å kjenne til teknikker å "angripe" tankeproblemene på. Men at du kjenner de betyr ikke at du klarer å bruke de på deg selv, heh. Mange som sliter med irrasjonelle tanker vet at de er irrasjonelle, men de er der selv om en er klar over at de ikke er fornuftige. Så selv om du kan og kjenner teknikker å angripe disse tankene på så betyr ikke det at du kan kurere deg selv. Åh, det andre en trenger for å gjøre en strålende god jobb innen psykiatrien er omsorg, omtanke, kjærlighet, for andre.

Det er noe vi alle trenger, omsorg, omtanke og ikke minst, kjærlighet. De ter det du har savnet i din oppvekst og det er det som har satt spor i deg, sår, som trenger å leges. De vil bli til arr, aldri helt borte, noe du bærer med deg for alltid, på godt og vondt. Det vonde er det du går gjennom. Det gode vil være kjennskapen til at du har blitt kvitt den maren som rir deg, i tillegg til at du forstår så mye bedre andre i samme situasjon.

Og du? Du er ikke dum. Bare god.  

Anonymkode: 416ea...e52

[AnonymBruker]

Kjære deg. Klart at du er likt! Men tankene dine er et resultat av mange år med mobbing. Å søke hjelp for å få brutt tankemønsteret er det ingen skam i.

Anonymkode: 20bda...5b5

[AnonymBruker]

Det å søke hjelp er ingen skam! Selv om man jobber i et yrke, så betyr ikke det at man kan fikse seg selv, eller gjøre ting for seg selv, de fleste trenger hjelp av andre! Om en ambulansesjåfør er utfor en ulykke på privaten, så må han få hjelp av andre ambulansesjåfører. En frisør klipper ikke sitt eget hår, og en tannlege borrer ikke sin egen tann. 

Jeg tror du vil ha godt av å snakke med noen, og få hjelp til eget selvbilde! Det må jo være slitsomt å ha det slik, og alltid tenke og kverne på ting. 

Anonymkode: 38c8c...d88

[draug 75]

Jeg tror tankene dine er resultat av to ting:

- mobbinga.

- et ønske om å bli likt og akseptert.

Det første får vi ikke gjort noe med, vi skal bare være glad for at du har klart deg med livet i behold. Det andre er en pussig sak. Ofte så kommer man i den grøfta at man gjør seg avhengig av andres reaksjon for å føle seg vel. Man speiler seg i andre og gjør ting i håp om at andre skal begynne å like en. Kall det snill gutt- symptomet. Gutten som låner bort fotballen sin i håp om at de andre guttene skal la han være med å spille. Mannen som klokka 1545 sier ja til å jobbe overtid utover kvelden enda han egentlig hadde planer. Ingen av de får noe ut av det. Ingen av de blir bedre likt eller mer populære. De fortsetter bare å bli overkjørt. Og grunnen til dette, er at "snillheten" deres egentlig er et middel for å oppnå noe: de andres aksept. I steden for å jobbe med akseptet direkte, så prøver de å oppnå det med et middel, en handelsvare, en bestikkelse. Det er uærlig, korrupt, og man merker denne uærligheten, og liker ikke personen.

Hvordan løse det? Vel for det første må man løsrive seg fra anres oppfatning av seg sjøl, og ta kontroll over referansen og definisjonen sjøl. Vær ærlig mot deg selv. Skriv følgende på veggen: "Alle liker noen som er hel ved" og "Ikke forlang mer av andre enn av deg selv. Hvordan skal andre like deg, hvis du forakter deg selv"

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor skal jeg starte? Jeg har egentlig alltid hatt en følelse av at ingen egentlig liker meg. Jeg har en nær venninne som alltid kommer til å være der for meg, og selvsagt motsatt. Og så har jeg mange bekjente. 

Jeg ble ganske heftig mobbet på barne- og ungdomsskolen. Fikk hver dag høre hvor lite verdt jeg var, at ingen likte meg, at jeg var stygg, feit, ja lista var ganske lang. Dette sitter fremdeles, og jeg greier bare ikke legge det fra meg. 

Jeg har en nydelig ektemann og et barn, og mangler ingenting der. Og jeg føler tankene mine er helt idiotiske. Men hver gang jeg henger sammen med for eks venner av mannen føler jeg at de bare er hyggelig fordi de må, og ikke fordi de liker meg. Samme med bekjente «venninner» som naboer. At de inviterer meg bare for å være høflig. Eller blant kollegaer, jeg føler akkurat det samme der. Og det er så fryktelig, fryktelig vanskelig. Og selv om jeg innerst inne vet at tankene mine ikke stemmer greier jeg bare ikke bli kvitt dem. 

Så hva kan man gjøre? Er terapi eneste utvei? Dette har vært «en del» av meg så lenge jeg kan huske, og selv om jeg har prøvd utallige ganger så blir det bare ikke bedre. Og det er så fortvilet. 

Noen gode råd der ute? Noen som har greid å komme seg ut av sånne tanker? Jeg er en kvinne i midten av 20-årene med en god jobb, og jobber innad i psykiatrien. Føler derfor det blir så teit hele greia, at jeg skal hjelpe noen som sliter, men får ikke til å hjelpe meg selv... 

Anonymkode: 5f196...899

Serr ?! Hvorfor klager du ? Du har en EKTEMANN og et barn og en nær venninne ?? Jeg har ingenting ! Ingen vil være kjæreste med meg engang og har null venner ! Og jeg har blitt utestengt og mobbet fra barnehage, barneskole, ungdomsskole, ridninga, ungdomsklubbene, militæret, jobbene jeg har hatt og folk sier at de ikke liker meg fordi de ikke føler en dritt. Eksen min vil ikke ha meg etter fire år forlovelse ingen annen mann og får ikke venner uansett hvor mye jeg prøver. Får aldri bekreftelse i noe jeg gjør. Som ALLE andre får... prøv å lev sånn du. Da vil du hoppe foran et tog ganske fort ! Når du ikke får noen å snakke med engang enda du maser på legen og foreldrene dine viser ikke så mye kjærlighet heller pluss bare masse kritikk...

Anonymkode: 3860c...5b7

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Serr ?! Hvorfor klager du ? Du har en EKTEMANN og et barn og en nær venninne ?? Jeg har ingenting ! Ingen vil være kjæreste med meg engang og har null venner ! Og jeg har blitt utestengt og mobbet fra barnehage, barneskole, ungdomsskole, ridninga, ungdomsklubbene, militæret, jobbene jeg har hatt og folk sier at de ikke liker meg fordi de ikke føler en dritt. Eksen min vil ikke ha meg etter fire år forlovelse ingen annen mann og får ikke venner uansett hvor mye jeg prøver. Får aldri bekreftelse i noe jeg gjør. Som ALLE andre får... prøv å lev sånn du. Da vil du hoppe foran et tog ganske fort ! Når du ikke får noen å snakke med engang enda du maser på legen og foreldrene dine viser ikke så mye kjærlighet heller pluss bare masse kritikk...

Anonymkode: 3860c...5b7

💗håper du får det bedre med deg selv så du får det lettere her på jorda 

Anonymkode: 19bac...a3d

[Gjest Eltele]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

håper du får det bedre med deg selv så du får det lettere her på jorda 

Anonymkode: 19bac...a3d

 Ikke bra det ts. Er nok flere som liker deg som menneske, men ikke sånn alle går rundt og sier. Kan jo hende at du ikke har den beste selvtilliten?

Endret 7. februar 2018 av Eltele