Unnvikende personlighets forstyrrelse

[AnonymBruker]

Hei. Er det noen her som er noe erfaring med diagnosen unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse? Fikk nylig vite at jeg har det, hadde aldri hørt om det før. Vil gjerne høre fra noen som kanskje har, eller vet om noen som har det samme. Takk på forhånd:)

Anonymkode: 8cc4e...3fb

[AnonymBruker]

Jeg har diagnosen, og mistenkte at jeg hadde den allerede som 17—åring. Er nå 25.

Om du har noen spørsmål, er det bare å spørre

Anonymkode: 8663f...d4e

[AnonymBruker]

Jeg fyller 24 i år, har alltid vært veldig forsiktig og redd som unge, slet med angst både sosialt og panikk. Men «vokste» meg ut av det. Går på skole, tvinger meg til å sosialisere meg (selvom det koster mye enkelte ganger) og prøver å leve normalt. Men en ting jeg sliter med er å bli kjent med folk, jeg greier ikke holde normal samtale med venninner av venninner engang, så jeg leker heller overlegen og får høre at enklte føler jeg er en bitch. Føler det er en slags forsvarsmekanisme, fordi jeg er så redd foe avising og det ikke å bli likt så har bare blitt en del av meg siden det har pågått så lenge unngår sosiale situasjoner så langt det rekker (hvis det ikke er gode barndomsvenner, som ikke er mange) det er slitsomt.. skrev halve livs historie  min hva, men det jeg lurer egentlig på er hvordan påvirker det daglig livet ditt? og om du evt går i behandling?

Anonymkode: 8cc4e...3fb

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har diagnosen, og mistenkte at jeg hadde den allerede som 17—åring. Er nå 25.

Om du har noen spørsmål, er det bare å spørre

Anonymkode: 8663f...d4e

Svarte deg med en bok under her, vet ikke om du fikk varsel siden jeg ikke siterte innlegget ditt.. haha, jeg er ny her

Anonymkode: 8cc4e...3fb

[WubWub]

Spør ivei

[AnonymBruker]

Akkurat nå, WubWub skrev:

Spør ivei

Har du det? Hvordan påvirker det deg i daglig livet? Hvordan går det med det sosiale? Går du i behandling, evt hva slags behandling? 

Anonymkode: 8cc4e...3fb

[AnonymBruker]

Er flere som vokser det av seg. 

Ikke sikkert du er like heldig da.  

Godt det er medisiner for dem som trenger det. 

Anonymkode: cf7d1...99d

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Er flere som vokser det av seg. 

Ikke sikkert du er like heldig da.  

Godt det er medisiner for dem som trenger det. 

Anonymkode: cf7d1...99d

Det er ikke medisiner for personlighetsforstyrrelser vel?

Jeg har en kompis og en bror med diagnosen. Jeg synes de er flotte folk, men de sliter jo litt med det sosiale. Engstelig i sosiale situasjoner, liker ikke å være med mange mennesker på samme tid, unngår konflikt og konfrontasjoner. Kompisen min sliter en del med angst. 

Nå vet jo jeg ikke hvordan det er å ha det selv, men en til en og i små grupper (i familien min f.eks) virker det som broren min trives. Kompisen min har det også bra sammen med familien sin, og når vi er sammen bare jeg og han så har han det helt fint, virker det som. Jeg vil si at jeg synes at de begge er gode, lojale venner, og jeg setter pris på deres mildhet, og rolige vesen. 

Anonymkode: 4baca...df0

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke medisiner for personlighetsforstyrrelser vel?

Jeg har en kompis og en bror med diagnosen. Jeg synes de er flotte folk, men de sliter jo litt med det sosiale. Engstelig i sosiale situasjoner, liker ikke å være med mange mennesker på samme tid, unngår konflikt og konfrontasjoner. Kompisen min sliter en del med angst. 

Nå vet jo jeg ikke hvordan det er å ha det selv, men en til en og i små grupper (i familien min f.eks) virker det som broren min trives. Kompisen min har det også bra sammen med familien sin, og når vi er sammen bare jeg og han så har han det helt fint, virker det som. Jeg vil si at jeg synes at de begge er gode, lojale venner, og jeg setter pris på deres mildhet, og rolige vesen. 

Anonymkode: 4baca...df0

Har ikke hørt om meds for det jeg heller.                    

Men takk for svar, jeg forstår. Har hørt fra andre at jeg er veldig hjelpsom, konfliktsky og lojal selv.. det har jeg ikke noe problem med. Blir bare et problem når jeg føler meg hemmet i sosiale sammenhenger, også blir jeg deppa senere. 

Anonymkode: 8cc4e...3fb

[AnonymBruker]

Har en annen personlighetsforstyrrelse i tillegg, men still gjerne konkrete spørsmål  

Anonymkode: 2a621...c44

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke hørt om meds for det jeg heller.                    

Men takk for svar, jeg forstår. Har hørt fra andre at jeg er veldig hjelpsom, konfliktsky og lojal selv.. det har jeg ikke noe problem med. Blir bare et problem når jeg føler meg hemmet i sosiale sammenhenger, også blir jeg deppa senere. 

Anonymkode: 8cc4e...3fb

Jeg vet at kompisen min har jobbet en del med dette. Det å forsone seg med at kanskje hans liv ser litt annerledes ut enn "alle andre" som han sammenligner seg med. Han finner mye glede i ting man kan gjøre alene. Han liker å lese bøker, og er veldig flink til å lage mat. Mye av ensomheten han følte kom ofte av det at han forventet noe annet sa han. At han hadde det fint når han var alene, og sammen med kjæresten eller en av de få vennene han hadde eller familien, men han følte hele tiden at han BURDE gjøre mer, og da ble det så tydelig de tingene han ikke fikk til. Det virker som han er mer opptatt av hva som gir han glede, og hva han liker og mestrer og gjør mer av det enn å stadig utsette seg for det samfunnet liksom mener at alle bør fikse, som jo ga ham masse uro og angst. 

Kanskje boken "Quiet: The power of introverts in a world that can't stop talking" kan være en god bok for deg. Dette handler jo ikke om de med den personlighetsforstyrrelsen, men om introverte mennesker, men sier en del om det at verden er tilrettelagt for utadvendte, og det er stadig de utadvendte/ekstroverte verdiene vi setter høyest, men både introverte og ekstroverte har sin verdi, og er viktige i samfunnet, bare at de er flinke på ulike områder. Det er syns at man skal føle at det er så viktig å takle å ha MANGE venner og å være i sosiale settinger med mange folk og lignende, for hvorfor er det viktigere enn en-mot-en-situasjoner, hvis det er det man helst liker selv? 

Anonymkode: 4baca...df0

[WubWub]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet at kompisen min har jobbet en del med dette. Det å forsone seg med at kanskje hans liv ser litt annerledes ut enn "alle andre" som han sammenligner seg med. Han finner mye glede i ting man kan gjøre alene. Han liker å lese bøker, og er veldig flink til å lage mat. Mye av ensomheten han følte kom ofte av det at han forventet noe annet sa han. At han hadde det fint når han var alene, og sammen med kjæresten eller en av de få vennene han hadde eller familien, men han følte hele tiden at han BURDE gjøre mer, og da ble det så tydelig de tingene han ikke fikk til. Det virker som han er mer opptatt av hva som gir han glede, og hva han liker og mestrer og gjør mer av det enn å stadig utsette seg for det samfunnet liksom mener at alle bør fikse, som jo ga ham masse uro og angst. 

Kanskje boken "Quiet: The power of introverts in a world that can't stop talking" kan være en god bok for deg. Dette handler jo ikke om de med den personlighetsforstyrrelsen, men om introverte mennesker, men sier en del om det at verden er tilrettelagt for utadvendte, og det er stadig de utadvendte/ekstroverte verdiene vi setter høyest, men både introverte og ekstroverte har sin verdi, og er viktige i samfunnet, bare at de er flinke på ulike områder. Det er syns at man skal føle at det er så viktig å takle å ha MANGE venner og å være i sosiale settinger med mange folk og lignende, for hvorfor er det viktigere enn en-mot-en-situasjoner, hvis det er det man helst liker selv? 

Anonymkode: 4baca...df0

Høres ut som vennen din bare har en lett grad av E.U PF da han har kjæreste, venner og familie som sosialt nettverk. Dette er ytterst uvanlig for folk med den diagnosen - man blir gjerne helt isolert.

Om man har det stort sett fint og man har et nære gode relasjoner så er det ikke nødvendigvis slik at man kvalifiserer til den diagnosen. 

Det er faktisk en ganske omfattende diagnose som medfører enorme problemer i hverdagen , man blir fengslet i eget sin og nesten bokstavelig talt invalidisert. 

 

[Annonym91]

Jente - 26 år

Hatt det hele livet men fikk først det bekreftet på papiret i fjor sammen med en annen anggst diagnose

[Annonym91]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er flere som vokser det av seg. 

Ikke sikkert du er like heldig da.  

Godt det er medisiner for dem som trenger det. 

Anonymkode: cf7d1...99d

Haha! O.M.G! Du vokser ikke av deg sen diagnosen.. du LÆRER deg å leve med den

Si du fjerner et lem på kroppen.. det vokser ikke ut igjen. Du lærer deg heller å finne andre løsninger som funker for deg...

[AnonymBruker]

23 minutter siden, WubWub skrev:

Høres ut som vennen din bare har en lett grad av E.U PF da han har kjæreste, venner og familie som sosialt nettverk. Dette er ytterst uvanlig for folk med den diagnosen - man blir gjerne helt isolert.

Om man har det stort sett fint og man har et nære gode relasjoner så er det ikke nødvendigvis slik at man kvalifiserer til den diagnosen. 

Det er faktisk en ganske omfattende diagnose som medfører enorme problemer i hverdagen , man blir fengslet i eget sin og nesten bokstavelig talt invalidisert. 

 

Jadajada. Du trenger ikke spekulere i hvilke diagnoser vennen min har og ikke har. Han har gått lenge i terapi og jobbet mye for å ha det greit. Han har fortsatt vanskelige dager, og sliter med å ta del i arbeidslivet, og synes nok tidvis (det jeg vet) at livet ikke er verdt å leve. Jeg har ikke sagt at han stort sett har det fint, jeg påpeker at man kan finne gleder i livet, og lære seg å leve med det og få det bedre. At han har det bedre nå betyr ikke at alt er lett, eller at ting alltid har vært sånn. Å ikke ha en eneste venn og ikke ha kjæreste er ikke diagnosekriterier. 

Jeg synes du skal tre ned fra din høye hest og synse og mene om mennesker du aldri har møtt. Dette er jo også bare mine synspunkt utenfra, det jeg ville påpeke er at det er muligheter for å oppleve greie ting selv med en slik diagnose, og at mennesker rundt opplever dem som gode, lojale mennesker og venner. 

Og forresten: det er store forskjeller mellom emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse og unnvikende personlighetsforstyrrelse. Så vidt jeg vet har ikke du noen av dem da du har skrytt mye av her inne at du er narsissist. Jeg synes det er direkte ufint av deg å utgi deg for noe du ikke er, og i tillegg være belærende overfor andre som deler sine erfaringer i møtet med mennesker med denne diagnosen. 

Anonymkode: 4baca...df0

[WubWub]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er flere som vokser det av seg. 

Ikke sikkert du er like heldig da.  

Godt det er medisiner for dem som trenger det. 

Anonymkode: cf7d1...99d

En personlighetsforstyrrelse er noe man er og ikke noe man har. Man kan vokse av seg symptomslidelser men ikke patologiske personlighetstrekk som en personlighetsforstyrrelse faktisk er. Den definerer hvordan du føler , hva du tenker, hvordan du ser på verden og hvordan du lever livet ditt. 

Det man kan gjøre med personlighetsforstyrrelse er å gi den syke verktøyene som gjør det enklere å leve med disse personlighetstrekkene. 

[WubWub]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og forresten: det er store forskjeller mellom emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse og unnvikende personlighetsforstyrrelse. Så vidt jeg vet har ikke du noen av dem da du har skrytt mye av her inne at du er narsissist. Jeg synes det er direkte ufint av deg å utgi deg for noe du ikke er, og i tillegg være belærende overfor andre som deler sine erfaringer i møtet med mennesker med denne diagnosen. 

Anonymkode: 4baca...df0

EU PF kan stå for både "Engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse" og "Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse" til din informasjon. I dette tilfellet så var det åpenbart førstnevnte som er tilfellet. 

Jeg har ikke utgitt meg for å være noe jeg ikke er. Har kjennskap til diagnosen som diskuteres og jeg vet hvor vanskelig de som lider av den har det i hverdagen. 

Etter min mening er det en av de vondeste og mest utfordrende lidelsene man kan ha. 

Det er bare å lese litt om symptomuttrykkene som ofte utspiller seg for den som har dette så ser man at ting er vanskelig og tøft ;

• Har et sterkt ønske om å være sosial, men klarer det ikke.
• Noen har liten kontakt med nær familie, av frykt for å bli ”gjennomskuet” mens andre kun har kontakt med nær familie og har kun noen få nære eller ingen venner.
• Noen er veldig stille og oppslukt av tanken på sin egen manglende evne til å si noe fornuftig. Er overbevist om at ingen har noen interesse av deres meninger.
• Ekstremt lav selvtillit.
• Sterkt hat mot egen person.
• Desperat ønske om å være usynlig.
• Følelsesmessig distansering i intime situasjoner.
• Problemer med å fungere i jobbsammenheng.
• Ser ikke at noen kan ha glede av deres nærvær.
• Føler seg underlegen andre.
• Er ofte utsatt for, og tiltrekkes av ”giftige” personer.
• Har ofte problemer med å sette grenser og er sårbar overfor manipulerende personer.
• Sterkt kontrollbehov.
• Perfeksjonisme. Alt skal være perfekt slik at ingen har noe å utsette på dem.
• Bytter ofte frisør/dagligvarebutikk/restaurant i frykt for å bli gjenkjent.

https://no.wikipedia.org/wiki/Engstelig_(unnvikende)_personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Jeg har venner og har vært i et forhold i 4 år med barnefar fø vi gjorde det slutt for et par år siden, nå har jeg en kjæreste som jeg har snart vært sammen med i et år. Det har ikke vært noe problem sånn sett, men det mønstret jeg legger merke til er at jeg ikke takler å være med venner av dem eller besøke familien dems jeg stenger meg uansett hvor åpen jeg er med de som er nærme meg( forteller ingen at jeg sliter sosialt) later gjerne som at jeg ikke bare finner kjemi, er sliten, går gjennom noe for å slippe å å være med dem. Noe annet er at alle venner og kjærester jeg er nærme med er gjerne utadvente mennesker som gjerne har tar veldig intativet og vært pågående i start fasen vår, jeg har aldri oppsøkt noen for vennskap eller kjæreste og tar som regel avstand når noen viser meg interesse. Skjønner meg virkelig ikke på selv frustrerende. Men takk for svar

Anonymkode: 8cc4e...3fb

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet at kompisen min har jobbet en del med dette. Det å forsone seg med at kanskje hans liv ser litt annerledes ut enn "alle andre" som han sammenligner seg med. Han finner mye glede i ting man kan gjøre alene. Han liker å lese bøker, og er veldig flink til å lage mat. Mye av ensomheten han følte kom ofte av det at han forventet noe annet sa han. At han hadde det fint når han var alene, og sammen med kjæresten eller en av de få vennene han hadde eller familien, men han følte hele tiden at han BURDE gjøre mer, og da ble det så tydelig de tingene han ikke fikk til. Det virker som han er mer opptatt av hva som gir han glede, og hva han liker og mestrer og gjør mer av det enn å stadig utsette seg for det samfunnet liksom mener at alle bør fikse, som jo ga ham masse uro og angst. 

Kanskje boken "Quiet: The power of introverts in a world that can't stop talking" kan være en god bok for deg. Dette handler jo ikke om de med den personlighetsforstyrrelsen, men om introverte mennesker, men sier en del om det at verden er tilrettelagt for utadvendte, og det er stadig de utadvendte/ekstroverte verdiene vi setter høyest, men både introverte og ekstroverte har sin verdi, og er viktige i samfunnet, bare at de er flinke på ulike områder. Det er syns at man skal føle at det er så viktig å takle å ha MANGE venner og å være i sosiale settinger med mange folk og lignende, for hvorfor er det viktigere enn en-mot-en-situasjoner, hvis det er det man helst liker selv? 

Anonymkode: 4baca...df0

Skal sjekke den ut. Takk skal du ha for svar:)

Anonymkode: 8cc4e...3fb

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jadajada. Du trenger ikke spekulere i hvilke diagnoser vennen min har og ikke har. Han har gått lenge i terapi og jobbet mye for å ha det greit. Han har fortsatt vanskelige dager, og sliter med å ta del i arbeidslivet, og synes nok tidvis (det jeg vet) at livet ikke er verdt å leve. Jeg har ikke sagt at han stort sett har det fint, jeg påpeker at man kan finne gleder i livet, og lære seg å leve med det og få det bedre. At han har det bedre nå betyr ikke at alt er lett, eller at ting alltid har vært sånn. Å ikke ha en eneste venn og ikke ha kjæreste er ikke diagnosekriterier. 

Jeg synes du skal tre ned fra din høye hest og synse og mene om mennesker du aldri har møtt. Dette er jo også bare mine synspunkt utenfra, det jeg ville påpeke er at det er muligheter for å oppleve greie ting selv med en slik diagnose, og at mennesker rundt opplever dem som gode, lojale mennesker og venner. 

Og forresten: det er store forskjeller mellom emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse og unnvikende personlighetsforstyrrelse. Så vidt jeg vet har ikke du noen av dem da du har skrytt mye av her inne at du er narsissist. Jeg synes det er direkte ufint av deg å utgi deg for noe du ikke er, og i tillegg være belærende overfor andre som deler sine erfaringer i møtet med mennesker med denne diagnosen. 

Anonymkode: 4baca...df0

Jeg startet tråden her, jeg har diagnosen og har både par nære venner og kjæreste. Men føler virkelig det med at man blir mer innesluttet, for eks når de jeg er med vil på kino med flere eller finne på normale sosiale ting.. og det at jeg føler at jeg egentlig ikke har noe godt å tilby andre, at jeg har venner og kjæreste bare fordi de bruker meg for andre ting enn selve meg(lav selvfølelse) 

Anonymkode: 8cc4e...3fb