Gå til innhold
AnonymBruker

Noen her som bor med en mann som man ikke elsker?

Anbefalte innlegg

Juliejulie123
5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fler og fler menn går våre egne veier. Vi har gitt opp dere kvinner. Det vil bare bli vanskeligere og vanskeligere for dere å finne noen. For vi har innsett at vi fortjener så mye bedre enn en som vil tvinne oss rundt fingeren og behandle oss som støv under skoene. Dere vil komme til å angre på måten dere har behandlet oss menn på. Men det vil være for sent når dere innser det.

Anonymkode: 35f4a...ad0

Haha, nå lo jeg godt. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Terence

Det kalles "kvinnelig hypergami", og er et helt naturlig fenomen. Kort forklart ligger årsaken til deres manglende kjærlighet for mennene deres i at dere ikke har "giftet dere oppover" i stor nok grad til å kunne være fornøyde, og følgelig vil dere alltid lengte etter noe bedre. Dette er ulempen ved å velge "den stabile, gode beta-hannen som blir en god far", og kanskje den viktigste grunnen til at kvinner stort sett ender opp med å ta ut skilsmisse på sikt. 

Dere kan lese mer om fenomenet her:

https://ipfs.io/ipfs/QmXoypizjW3WknFiJnKLwHCnL72vedxjQkDDP1mXWo6uco/wiki/Hypergamy.html

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
44 minutter siden, Terence skrev:

Det kalles "kvinnelig hypergami", og er et helt naturlig fenomen. Kort forklart ligger årsaken til deres manglende kjærlighet for mennene deres i at dere ikke har "giftet dere oppover" i stor nok grad til å kunne være fornøyde, og følgelig vil dere alltid lengte etter noe bedre. Dette er ulempen ved å velge "den stabile, gode beta-hannen som blir en god far", og kanskje den viktigste grunnen til at kvinner stort sett ender opp med å ta ut skilsmisse på sikt. 

Dere kan lese mer om fenomenet her:

https://ipfs.io/ipfs/QmXoypizjW3WknFiJnKLwHCnL72vedxjQkDDP1mXWo6uco/wiki/Hypergamy.html

Nei, det er overhode ikke det. Jeg elsket ham helt fram til høsten ifjor, i nesten 8 år. Men ifjor høst ble jeg lei av stadig avvisning, manglende interesse for meg fra hans side, manglende forståelse for sine plikter i familien fra hans side. Da vi hadde alvorlig prat hos familieterapeut om dette, innrømmet han at han aldri elsket meg noen gang. Men at han giftet seg på grunn av stabilitet, mitt rolige temperament og hvor seriøs og ansvarlig jeg virket med hensyn til barn, hus og jobb. De han har vært sammen før meg, endte med enten å være utro, begynne med heavy drikking eller være uansvarlig og vare gjøre det de hadde lyst til. To av eksene hans foretrakk å ikke jobbe og leve på ham, samtidig som de ikke bidro i huset. Så han forklarte at han ble drittlei slike kvinnfolk, og valgte å bli sammen og gifte seg med meg for å få nok stabilitet i livet for å kunne stifte familie. Da vi ble sammen, var han 38 år og barnløs, og følte at tiden løp fra ham. 

Anonymkode: bd22e...892

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg gjør det, men er på vei ut av ekteskapet nå. Det har vært en lang og tøff vei å gå og innse at han ikke var rett, samtidig som jeg da bryter opp en familie. Men jeg har ikke lyst til å ta til takke, og håper at jeg kan finne en mann som er mer rett for meg, men har selvsagt ingen garantier for det. Men jeg vil heller være alene enn i et forhold som ikke er rett og hvor ingen elsker hverandre. Det er slitsomt, og jeg savner så mange fundamentale ting i forholdet, at jeg kan ikke bli. Så du bør også gjøre det, du vil få et bedre liv alene og du blir ikke alene, du har barna dine. 

Anonymkode: b5d62...abb

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
HalldirV2
6 timer siden, Rainstorm skrev:

Ja, men hva faen betyr skarp da!? Ikke sant! Nå må jeg sende mail til Sylfest Lomheim i morgen å spørre! Mente han skarp som i kvass og frekk, eller skarp som i klok og smart! 

Det heter forresten no PUN intended. Så med bakgrunn i at du sier no phun/fun (moro) intended, må jeg jo da tolke det som du mener jeg er skarp-frekk. Og da får jeg få og gråte meg selv i søvn, heldigvis uten enn mann som jeg ikke elsker. 

Nei, i denne sammenhengen heter det phun og ikke pun, og at jeg mente det jeg sa i største alvor. Men spar samtalen med Lomheim, jeg mente skarp som i "youre on fire".

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er overhode ikke det. Jeg elsket ham helt fram til høsten ifjor, i nesten 8 år. Men ifjor høst ble jeg lei av stadig avvisning, manglende interesse for meg fra hans side, manglende forståelse for sine plikter i familien fra hans side. Da vi hadde alvorlig prat hos familieterapeut om dette, innrømmet han at han aldri elsket meg noen gang. Men at han giftet seg på grunn av stabilitet, mitt rolige temperament og hvor seriøs og ansvarlig jeg virket med hensyn til barn, hus og jobb. De han har vært sammen før meg, endte med enten å være utro, begynne med heavy drikking eller være uansvarlig og vare gjøre det de hadde lyst til. To av eksene hans foretrakk å ikke jobbe og leve på ham, samtidig som de ikke bidro i huset. Så han forklarte at han ble drittlei slike kvinnfolk, og valgte å bli sammen og gifte seg med meg for å få nok stabilitet i livet for å kunne stifte familie. Da vi ble sammen, var han 38 år og barnløs, og følte at tiden løp fra ham. 

Anonymkode: bd22e...892

Tja. Dette med "har aldri elsket noen gang" hadde jeg tatt med en STOR klype salt. Det er typisk sånn man sier når man ikke vil innrømme at følelsene har forandret seg. Han kan feks ha savnet dramaet og kicket han fikk fra de livsnytende damene. Men det betyr ikke at han ikke ble oppriktig betatt av deg og din seriøsitet. Selv om han ikke føler det samme nå. 

Anyway, du er seriøs med barn, hus og jobb og har vett på å stille krav. Særlig etter en viss alder er dette valuta så det holder,så lenge du åpner deg. Utseendet kan man alltids få hjelp med om det er viktig. Ellers er det ikke lett for noen å finne gjensidig kjærlighet som varer mange år. Høres ut som det er lite å hente hos han du er med, men det kan endre seg med andre. 

Anonymkode: 3f348...1dc

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

UteTilLunch

Jeg er mann, men drister meg inn i tråden med å fortelle at jeg ikke elsker min kone. Jeg har ikke gjort det på mange år. Husker ikke engang hvordan følelsen av kjærlighet for henne kjentes ut. Hun sier hun elsker meg og jeg har fortalt henne om mine manglende følelser. Rådgivning pågår, men jeg ser ikke hvordan det skal hjelpe. Jeg har foreslått at vi flytter hver for oss, men hun ønsker ikke det. Har barn, midten og slutten av tenårene. 

Hvis en kvinne jeg finner attraktiv skulle vise meg sin interesse er jeg redd jeg «faller» for fristelsen. Har forsåvidt vært i situasjonen tidligere, men stanset før «fullbyrdet» utroskap den gangen.

Det er neimen ikke lystig å være gift med en man ikke elsker.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
CamillaCollett

 

10 timer siden, Rainstorm skrev:

Er det noe hold i denne påstanden? 

Barn har ikke noe godt av å vokse opp i et hjem der foreldrene krangler mye, eller der foreldrene er ulykkelig og dette går utover omsorgen. Men for barn å vokse opp uten å se lidenskaplig kjærlighet mellom foreldrene tror jeg de bryr seg døyten om, både sånn personlig, men også sånn objektivt og utviklingsmessig. Hvorfor skulle de ta skade av dette? 

Hvis vi tenker litt tilbake i historien skal vi ikke særlig langt tilbake i tid før dette med å gifte seg pga kjærlighet var ganske uvanlig. Klart man fant en del forhold som hadde funnet sammen av kjærlighet, eller de som fant sammen som følge av å knytte slekter bedre sammen, eller for å stige i rekkene (sosialt) og lignende, kunne ha en gnist. Men mange hadde ikke varme følelser for hverandre når de ble sammen, men det utviklet seg kjærlighet etter hvert. Man kan nok likevel si at der det var mye kjærlighet mellom partene var det likevel ikke så normalt med å vise sin kjærlighet i form av kyssing, flørting og kosing foran resten av familien. Kjærlighetsjaget er et produkt av nåtiden. Og man kan si at det er mye positivt med det. Men det har oppstått til tross for at mange av vår generasjon voks opp med foreldre som ikke offentlig viste sin kjærlighet. Jaget etter kjærlighet, og noen å kysse og klemme og flørte med vil oppstå som følge av at vi er en del av kulturen. Om foreldre kan ivareta en god tone, et vennskap og et fint familieliv med rom for feil og mangler og en slags kjærlighet også mellom foreldrene er det mer enn nok for at barna skal være fornøyd (om det andre funker). 

Gleder meg til å lese argumentene for at et samliv uten daglig flørting, kyssing og kosing er skadelig for barna. :) 

Jeg er (som vanlig) enig med deg.

Jeg leser mange ganger dette, at det er så viktig for barn at foreldrene er lidenskapelig forelsket i hverandre. Jeg vokste opp med foreldre som jeg ikke kan huske viste så mye forelskelse. De klemte hverandre i blant og var hyggelige, men det var lite kyssing og andre kjærtegn. Jeg opplevde hjemmet mitt som trygt og godt, at de var glade i hverandre og at det var god stemning. Men forelsket og lidenskapelige var de neppe lenger, når jeg tenker over det nå, i en alder av nærmere førti.

Jeg tror argumentet med at barn bør vokse opp og se lidenskapelige foreldre er en måte å rasjonalisere brudd på i mange tilfeller.

Men: Det avgjørende tror jeg er hvordan man forholder seg til den manglende lidenskapen, og hva man legger i å "ikke elske" mannen lenger. Hvis én eller begge er ulykkelige skal man ikke bli, for dét merker barna. Og det er stor forskjell på om "ikke elske" betyr "jeg orker ham egentlig ikke lenger" og "jeg elsker ham ikke, men jeg er utrolig glad i ham og trives i selskapet hans". 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fler og fler menn går våre egne veier. Vi har gitt opp dere kvinner. Det vil bare bli vanskeligere og vanskeligere for dere å finne noen. For vi har innsett at vi fortjener så mye bedre enn en som vil tvinne oss rundt fingeren og behandle oss som støv under skoene. Dere vil komme til å angre på måten dere har behandlet oss menn på. Men det vil være for sent når dere innser det.

Anonymkode: 35f4a...ad0

Det er akkurat sånn mannlige kolleger på jobben min sier også. De har nærmest gitt opp å få seg kone og barn.

Heia de teite kjærringer som trur feminisme er svaret på alt her i verden.

Anonymkode: 76640...726

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
3 minutter siden, UteTilLunch skrev:

Jeg er mann, men drister meg inn i tråden med å fortelle at jeg ikke elsker min kone. Jeg har ikke gjort det på mange år. Husker ikke engang hvordan følelsen av kjærlighet for henne kjentes ut. Hun sier hun elsker meg og jeg har fortalt henne om mine manglende følelser. Rådgivning pågår, men jeg ser ikke hvordan det skal hjelpe. Jeg har foreslått at vi flytter hver for oss, men hun ønsker ikke det. Har barn, midten og slutten av tenårene. 

Hvis en kvinne jeg finner attraktiv skulle vise meg sin interesse er jeg redd jeg «faller» for fristelsen. Har forsåvidt vært i situasjonen tidligere, men stanset før «fullbyrdet» utroskap den gangen.

Det er neimen ikke lystig å være gift med en man ikke elsker.

Jeg er kvinne, men var i samme situasjon som deg. Jeg var gift med en mann jeg ikke elsket. Usikker på om jeg noen gang har elsket ham, men jeg var forelsket i starten. Vi prøvde parterapi, men det var nytteløst. For min del var det ingen gnist å blåse liv i og tror kanskje det var litt sånn for eksen også. Vi ble separert. Håper vi tok rett valg...

Anonymkode: 8f256...837

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
På ‎13‎.‎01‎.‎2018 den 23.45, AnonymBruker skrev:

Det gjør jeg. Det er tungt, men jeg har ikke utseende eller strålende nok personlighet til å velge og vrake i menn. Sannsynligheten for at jeg finner meg ny mann er forsvinnende liten. Vi har to små barn, og jeg har ett barn fra før. Jeg tenker at det er bra for barna at vi bor sammen, selv om jeg ikke elsker ham. Hvordan håndtere det i minst 12 år til? Noen i samme situasjon? 

Anonymkode: bd22e...892

Jeg var i samme situasjon, men valgte til slutt å bryte ut. Jeg ser heller ikke for meg store muligheter for å finne en ny mann, så nå er fokuset å få hverdagen til å fungere som singel med barn. Jeg tenker det uansett ikke er bra å hoppe ut i et nytt forhold med en gang. Nå vil jeg finne ut hvem jeg er alene og jeg vil at barna skal få et stabilt og godt hjem hos meg. Om jeg senere skulle være så heldig å finne en jeg passer bedre sammen med og der følelsene er gjensidig på plass, så ville det jo være flott. Dessverre blir det ikke lett for en middelaldrende, mindre pen kvinne og med lite utstråling i tillegg.

Anonymkode: 8f256...837

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her