Angrer på barna...

[AnonymBruker]

1 minutt siden, GiftMann38 skrev:

Peak egoisme der altså.

Ja, egentlig er vel muligheten til å noen gang kunne være egoistisk igjen en av de tingene jeg drømmer aller mest om. 

Anonymkode: e5901...c96

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg. Har hatt akkurat de samme følelsene. Men barna er der. Du kan aldri gjøre det til et ekte valg å forlate dem. 

Jeg tenker sånn. Det er ikke noe alternativ. Jeg har barna og må gi dem det beste jeg kan gi dem. Og for min del så betyr det å gi slipp på min egen lykke. Men sånn må det bli. Jeg er nødt å være selvoppfordrende, for barna jeg har har ikke valgt å komme til verden. Mine er også små, og når de blir eldre kan jeg ta disse turene vekk som jeg drømmer om. Men ikke nå. 

Anonymkode: 6bc70...93d

[AnonymBruker]

Noe forståelig, men vet du selv du ikke er en ansvarlig person så skal du ikke få barn. Det er ikke mange mødre som stikker av fra barna, det er faktisk fedre.

Anonymkode: 819a3...00f

[Minlillesky]

Du har fått barn med kort mellomrom, og de er begge små enda. Det kommer til å ordne seg med tiden. Når de blir eldre, blir det lettere. Hvis du får hjelp, er det flott. Anbefaler COS-P kurset! Det kurset burde vært obligatorisk å gå gjennom etter hver fødsel. 

Når barna blir eldre, kan du bli mer og mer egoistisk igjen!  

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Noe forståelig, men vet du selv du ikke er en ansvarlig person så skal du ikke få barn. Det er ikke mange mødre som stikker av fra barna, det er faktisk fedre.

Anonymkode: 819a3...00f

Jeg vil si jeg er ansvarlig. Jeg kommer ikke til å dra. Jeg gjør alt for mine barn. Jeg trodde ikke det kom til å være en dans på roser å få barn, men jeg trodde heller ikke jeg kom til å få to barn så tett og at det kom til å være SÅ heftig. Jeg trodde heller ikke at det å få barn skulle ha en sånn effekt på meg. Jeg trodde jeg skulle klare å legge deres behov litt til siden for å klare å være lykkelig selv, men det klarer jeg ikke. De kommer alltid først. Uansett. 

Anonymkode: e5901...c96

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Tror ikke det er merkbart for omgivelsene, «alle» kommenterer at jeg er en fantastisk mor, ungene har det bra og jeg er veldig glad i dem. Og jeg nyter dem, virkelig. De er så gode unger. Men jeg tenker likevel hver eneste dag at jeg føler meg fanget, låst, har lyst å løpe skrikende ut av huset - bare være i fred. Hadde jeg visst dette, hadde jeg da droppet å få barn? Det er så mange år til jeg kan bestemme over meg selv igjen.  Til jeg får spise frokost i fred, dusje uten barn på badet, prate i telefonen. Det er utrolig intenst. 

Anonymkode: 8b3c2...7f1

[AnonymBruker]

Jeg har to små barn, 2,5 år og 5 mnd. Kjenner meg igjen i tankene dine, får veldig mange dramatiske tanker når jeg er sliten og det har vært mye en periode. Jeg får lyst til å stikke av, jeg vil ta med barna og flytte fra den snille og ansvarsfulle samboeren min, jeg vil flytte med hele familien til et helt annet sted osv. 

Mistenker at jeg til tider er deprimert. Det som hjelper er avlastning, egentid og hvile for min del. Sove litt lenger en dag, gå en tur alene, far tar med barna ut. Når det har vært ekstra ille har far begynt senere på jobb eller sluttet tidligere så han har levert/hentet i barnehagen. 

Har du noen å snakke med? Stiller mannen din opp? 

Anonymkode: c4c1d...6d8

[AnonymBruker]

Jeg tror mannen min føler noe av det samme som deg Ts. Han takler ikke så godt å ha to små barn, og sier ofte at vi var lykkeligere før vi fikk dem. Det virker nesten som han er sjalu på barna på et vis, fordi de krever så mye av meg - og han sier ofte at han skulle ønske at det var bare vi to. Samtidig så elsker han dem, og ville gjort hva som helst for dem. Veldig blandede følelser tror jeg. For meg er det fryktelig sårt at han føler det sånn, for barna er det beste som har skjedd meg, og jeg elsker dem og jeg elsker å være mamma. Jeg prøver å forstå han, og at det å være foreldre ikke er like enkelt for alle. Og så håper jeg det blir enklere for han etterhvert som de blir større. 

Anonymkode: 33bfc...250

[Tippemor]

Vil ikke si at jeg angrer på barna. Jeg har ganske hektiske dager med 2 adhd barn,pluss en uten adhd. Jeg angrer heller på alt jeg ikke fikk gjort før jeg fikk barn.men tenker at den tiden får jeg igjen når de blir eldre☺️

[AnonymBruker]

Det som plager meg mest er hvor kjipt ting kan være når det like gjerne kunne vært fint. Føler at det er Murphys lov som gjelder i hjemmet for tiden. Begge ungene i seng. Jeg og mannen dropper husarbeid eller andre ting som egentlig bør gjøres. Vi har rigget oss til i sofaen med snacks og film. Da kan du banne på at den ene kommer opp, nekter å legge seg når h*n ser vi er oppe. Eller at minste våkner og ikke får sove før en av oss ligger ved siden av. Da er babyen kanskje oppglødd, og trenger en halvtime på å roe seg ned. Da er det plutselig for sent til at vi greier å se ferdig filmen. Fordi vi vet at vi må legge oss i rett tid siden ungene våkner tidlig. Dette gjør at vi aldri får avkobling. 

Anonymkode: 328d1...dd5

[AnonymBruker]

Gi det litt tid. Jeg var kanskje ikke den beste forelderen når ungen min var baby. Heldigvis var partner flink og tok i et tak da. 

Rett og slett for det babystadiet ga meg ingen ting. Det var bare bleier, gråt og våkenetter. 
Men så begynte babyen å gå over til en person og menneske ved ca. 2års alder. Så startet gradvis morroa, og det dukket opp et tenkende og herlig vesen. Som er bestekompisen min og jeg er veldig glad i.

Nærmer seg 10år nå. Men jeg har ikke gode minner fra den babytiden. 

Anonymkode: 2ed95...67c

[Lammelåret]

Kanskje dere trenger avlastning? Eller en av dere om gangen? Ikke rart du er sliten. Det er tøft med små unger, de spiser en opp. Heldigvis blir det bedre. De blir mindre avhengige av deg, mer selvstendige og du får bedre/mer søvn og tid for deg selv. 

 

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg kan forstå det. Men dette er ikke din tråd. Den handler ikke om dine problemer. TS har et reelt problem, og trenger virkelig ikke å bli dyttet enda lengre ned i gjørma av innlegg som dette. Start gjerne en egen tråd om hvilke ting det sårer deg som ufrivillig barnløs at folk sier/skriver, det er helt ok. Men hold sorgen og bitterheten unna tråder som denne. 

Anonymkode: 70424...777

Nå vet jeg seff ikke hvordan Ts tolket innlegget, men som en leser av tråden syntes jeg innlegget til ufrivillig barnløs var høyst relevant. Det er jo et perspektiv som kan være nyttig å minne seg selv på. Kan hende Ts setter pris også på dette?

Det fremstår overhodet ikke som noe forsøk overhodet på å få fokus på seg (come on, hun skrev tre setninger..ikke noe om bakteppet, prøving og skuffelser). Kort sagt; skjønner ikke hvorfor du er så slem mot denne innsenderen. Eller hvorfor du påberoper deg rollen som «politi» i tråden. 

Anonymkode: 88c69...8aa

[AnonymBruker]

Søs følte det på samme måte. Var misunnelig på de skilte som hadde barna 50%(!!!). Endte med at hun skilte seg når gutten var tre år, og nå ser hun sønnen annenhver uke, og koser seg med sin nye barnløse mann (de skal ikke ha barn). Helt utrolig spør du meg, men personlig synes jeg at søs ikke passer til å være mamma. Heldigvis er barnefar veldig flink pappa.

Anonymkode: 72677...b81