Angrer på barna...

[Marie90]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke hvor gammel du er. Men dette er nok mest vanlilg blant veldig unge mødre som får barn pg av at det er trendy og ikke er helt mentalt moden til å få barn. Hvordan kan man ha lyst til å dra fra noen man elsker? det henger ikke på greip. 

Anonymkode: cec6c...bcf

Jeg tror ikke det har noe med alder å gjøre.

Med det massive presset det er på kvinner til å få barn er det da neppe overraskende at det eksisterer mødre som angrer. Fra alle kanter hører man om hvordan "livet fikk mening" og hva slags "herlige skapninger de er". Noen kvinner presterer å lire av seg at de som ikke vil ha barn "vil endre mening når de får dem". Slike kvinner er ikke skikket til noe som helst, etter min mening. Av all dumskap, er dette den ytterste. Hvilket formål har det å presse folk til å bli foreldre - direkte eller indirekte?

Innlegg som TS sine burde få mange kvinner til å gå i tenkeboksen. Det er dette som er resultatet av dette idiotiske presset de selv bidrar til og de får ta sin porsjon av ansvaret for at noen barn vokser opp med foreldre som ikke er begeistret for dem.

Barn er ikke for alle og så enkelt er det.

[AnonymBruker]

Jeg fikk fødselsdepresjon med eldstemann, men holdt det skjult. Var mamma og gjorde alle de riktige tingene, men hadde ærlig talt lyst til å sette ham ut på gaten, så noen kunne ta ham med seg. Jeg hadde vært glad i barnet i magen, men selv om jeg logisk sett visste at det var samme barn følte jeg at jeg hadde mistet barnet i magen, og sørget over det. Barnet jeg hadde fått med hjem var liksom bare en tilfeldig unge jeg måtte passe på. Følte ingen nærhet til ham, og fikk ikke til ammingen. Først da han var 4 måneder ble mammafølelsen vekket litt i meg, men jeg var fysisk og mentalt utslitt, og følte meg allerede som verdens verste mamma, som hadde hatt alle disse vonde følelsene. Da han var halvåret sendte min mor meg bort en langhelg, og tok barnet. De fire dagene følte jeg at reddet meg. Både det at hun forsto hvor vanskelig jeg synes det hadde vært, og det at jeg fikk sove ut og tenke på litt annet. Ting gikk gradvis bedre etter dette. 

Det er et stort tabu å ikke ha de riktige mammafølelsene, og når man går med tankene alene kverner de rundt og vokser seg så store at de kveler alt godt. Alt ble bedre av at jeg innrømmet at mitt forhold til barnet var vanskelig, og fikk hjelp. 

Å være utrolig sliten er i seg selv noe som får deg til å tenke urasjonelt, og  det å kverne på vonde tanker gjør det også verre. Jeg vil råde deg til å søke hjelp, hos familie eller helsesøster. 

Anonymkode: 77e7e...26d

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ca tolv mnd mellom barna dine. Det betyr at mesteparten av permisjonsåret ditt var du gravid, du ble gravid før alle hormonene hadde "roet seg" etter fødselen. Ikke rart du er sliten og føler deg fanget.

En 1,5-åring er jo veldig anstrengende, de er så mobile og kan rote seg borti alt mulig farlig (klatre opp, stikke av, putte ting i munnen), samtidig som de som regel ikke er så verbale, har begrenset forståelse for muntlige beskjeder og for verden generelt. Det er en alder da man må ha øynene på dem konstant... Samtidig skal du ha med deg babyen som må bæres og ammes. To bleiebarn samtidig.

Det høres ut som du trenger noen lommer med fritid! At du bare får fri fra dem hos frisøren, høres lite ut. Synes du skal snakke med mannen din om at du blir sliten og føler deg innestengt. Selv om han jobber og du er i perm, bør du kunne få barnefri til å dra på trening, skogstur, venninnebesøk e.l. innimellom, hvertfall en økt i uka. Det er gull verdt å kunne gå ut uten vogn å trille, å kunne lange ut og gå i voksenfart! 

Ikke ha dårlig samvittighet. Mange har følt det som deg. For min del er kjærligheten til barna der absolutt, og det vet jeg hele tiden, men det er ikke hvert øyeblikk jeg føler det. Jeg tror at du vil få det mye bedre om noen år, når de blir større og mer selvstendige, og du faktisk kan prate med dem, og de ikke er så avhengige av deg og så tett på kroppen din hele tiden. Det blir stor forskjell når de er f eks 5 og 6, eller 9 og 10.

Men da må pappaen stille opp og gi deg pusterom så du ikke kjører deg selv så langt ned i grøfta at du ikke kommer opp igjen.

Anonymkode: e2a9c...2cc

DETTE!

TS, det er jo ikke rart du er utslitt og føler deg fanget. Du trenger pustepauser. Det er helt normalt å føle det sånn når du er sliten, jeg kjenner meg igjen! Jeg har to små barn alene, og det er en helsikes stor jobb og et enormt ansvar og massevis av bekymringer, men jeg elsker dem over alt her på jord. Men av og til tenker jeg også - fordi jeg er ganske kjørt ned i energinivå - at jeg ikke orker mer, men samtidig vet jeg at jeg ikke kan leve uten dem. Men det man da trenger er PUSTEPAUSER for seg selv, for å få påfyll for egen del - helst FØR man blir så kjørt ned som det høres ut som du er, TS, (og som jeg egentlig er, men jeg jobber med å finne mer rom for pauser & egenpåfyll.)

Stor klem, du er et godt menneske og en god mor, TS 

Anonymkode: 3d614...e46

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tar de gjerne jeg.....

Anonymkode: caf73...ca3

Jeg også

Anonymkode: 1ab9a...438

[Minlillelykke]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

En helg er jo ikke nok.

Det blir som å invitere en ensom person til julaften - men hva med de andre 363 dagene?

Anonymkode: 95c7e...df9

Det er jo ikke akkuratt sånn at man kan få 14 dager ferie fra barna. Ihvertfall ikke så små barn. 

[Vera Vinge]

Men det er jo ikke rart du er sliten nå, ts. Du har barn med et års mellomrom, og det er jo nesten som å ha to babyer på en gang. Det sier seg nesten selv at det er mye mer krevende enn å ha f.eks. 3-4 år mellom barna. Jeg tror du kanskje du står i den mest hektiske perioden nå, og at du sikkert er så sliten at tankesettet ditt påvirkes veldig av det. Jeg har ikke så tette barn som deg, da det er to år mellom mine, men husker jeg var veldig sliten noen perioder. Fordi de er jo så små, både den eldste og den yngste, minst en av dem sover typisk ikke godt om natta, det er en del å passe på på dagtid med begge og det er ofte mye sykdom etter tur på de små. Men jeg husker perioden fra min yngste var rundt to år som et vendepunkt. Og nå som de nærmer seg 4 og 6, har de enorm glede av hverandre og har hatt det lenge. Ser at vi f.eks. slipper de utfordringene venner med større aldersforskjell mellom barna har i helger og ferier, siden våre har så mange felles interesser og leker masse sammen. Så hold ut, jeg tror det er helt standard at de med veldig tette barn eller tvillinger er mye mer slitne i starten enn andre foreldre, men at man får igjen for det på sikt.

Er du mye alene med dem, eller deler du på ansvaret med far? Er eldste i barnehage?

[AnonymBruker]

Jeg synes folk er vel kjappe med å slenge rundt seg med fødselsdepresjon. Jeg tror det fint går at å føle slik som deg uten å være deprimert. Det kommer an på mange ulike faktorer. Hvordan du er som person, hvordan barna er, hvor mye hjelp det er i mannen og øvrig familie. Osv osv. 

Selv sliter jeg veldig for tiden selv. Elsker de to barna mine over alt på jord, og kan ikke si at jeg angrer. Da ville de jo ikke vært her. Og når de nå først er det så er det utenkelig å miste dem. Men i perioder er det utrolig tøft. Merker det spesielt nå i julen. Vi har ordnet og fikset, slik at det skal bli koselig og avslappende julefeiring. Men jul med barn er langt fra så kos som mange skal ha det til. Det er mas, sutring, bleieskift, klesvask, husarbeid og matlaging. Prøver å aktivisere ungene og ta de med på tur osv. Enden på visen er at både jeg og pappaen er helt utslitt. Null julestemning, kort lunte og en del kjefting og krangling. Lite romantikk. Hadde ungene vært litt mer medgjørlige, så hadde det blitt mer kos. Men absolutt alt blir styr og mas. Skal vi ut sutrer eldstemann fordi vottene er feil, eller fordi h*n ikke får til å lage snøball. Minste er for liten til å gå, men nekter å sitte noe sted. Må derfor bæres rundt. Og selv om vi gjør det vi kan for at ungene skal ha fin jul, føler jeg at vi aldri gjør nok. Har en konstant følelse av å være stresset. Mest av alt har jeg lyst til å rømme fra alt. For en ukes tid, i alle fall. Eller, jeg vil at de skal forlate huset så jeg får vært hjemme alene. Da skulle jeg koset meg med varm, ikke lunken, kaffe. Lest bøker, sett filmer, gått lange turer og nytt matlagingen. Huset ville vært ryddig og jeg kunne sovet så lenge jeg vil. Jeg er veldig glad i eget selskap, og blir veldig sliten av ungene. Og aldri få nok tid for meg selv. Det gjør meg til en dårligere mamma enn jeg ønsker å være. Får dårlig samvittighet. 

Anonymkode: 328d1...dd5

[Raven Emerald]

Ryddet for personangrep og svar til dette.

Kommentarer og spørsmål til modereringen kan tas på Ris, ros og spørsmål om forumet, eller på PM til moderator.

Raven Emerald, mod.

Endret 27. desember 2017 av Raven Emerald

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes folk er vel kjappe med å slenge rundt seg med fødselsdepresjon. Jeg tror det fint går at å føle slik som deg uten å være deprimert. Det kommer an på mange ulike faktorer. Hvordan du er som person, hvordan barna er, hvor mye hjelp det er i mannen og øvrig familie. Osv osv. 

Selv sliter jeg veldig for tiden selv. Elsker de to barna mine over alt på jord, og kan ikke si at jeg angrer. Da ville de jo ikke vært her. Og når de nå først er det så er det utenkelig å miste dem. Men i perioder er det utrolig tøft. Merker det spesielt nå i julen. Vi har ordnet og fikset, slik at det skal bli koselig og avslappende julefeiring. Men jul med barn er langt fra så kos som mange skal ha det til. Det er mas, sutring, bleieskift, klesvask, husarbeid og matlaging. Prøver å aktivisere ungene og ta de med på tur osv. Enden på visen er at både jeg og pappaen er helt utslitt. Null julestemning, kort lunte og en del kjefting og krangling. Lite romantikk. Hadde ungene vært litt mer medgjørlige, så hadde det blitt mer kos. Men absolutt alt blir styr og mas. Skal vi ut sutrer eldstemann fordi vottene er feil, eller fordi h*n ikke får til å lage snøball. Minste er for liten til å gå, men nekter å sitte noe sted. Må derfor bæres rundt. Og selv om vi gjør det vi kan for at ungene skal ha fin jul, føler jeg at vi aldri gjør nok. Har en konstant følelse av å være stresset. Mest av alt har jeg lyst til å rømme fra alt. For en ukes tid, i alle fall. Eller, jeg vil at de skal forlate huset så jeg får vært hjemme alene. Da skulle jeg koset meg med varm, ikke lunken, kaffe. Lest bøker, sett filmer, gått lange turer og nytt matlagingen. Huset ville vært ryddig og jeg kunne sovet så lenge jeg vil. Jeg er veldig glad i eget selskap, og blir veldig sliten av ungene. Og aldri få nok tid for meg selv. Det gjør meg til en dårligere mamma enn jeg ønsker å være. Får dårlig samvittighet. 

Anonymkode: 328d1...dd5

Dette kunne jeg skrevet selv! Julen forsterker nok veldig de følelsene som har lagt og ulmet lenge. 

-Ts 

Anonymkode: e5901...c96

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mange sier det blir lettere med to fordi de kan leke med hverandre?

Anonymkode: 95c7e...df9

Det stemmer, men ikke før de er store nok til å kunne leke. Ett- toåringer leker i høyden parallell-lek "med" hverandre, og yngre babyer leker ikke i det hele tatt (ikke på den måten storesøster/storebror ser for seg, i alle fall).

Jeg har barn på 3 og 4 som er som erteris og veldig glade i å være sammen, men for 2-3 år siden hadde jeg i praksis to krevende babyer som ikke hadde så mye å hente på samvær med hverandre.

Anonymkode: 2b45b...b7d

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

DETTE!

TS, det er jo ikke rart du er utslitt og føler deg fanget. Du trenger pustepauser. Det er helt normalt å føle det sånn når du er sliten, jeg kjenner meg igjen! Jeg har to små barn alene, og det er en helsikes stor jobb og et enormt ansvar og massevis av bekymringer, men jeg elsker dem over alt her på jord. Men av og til tenker jeg også - fordi jeg er ganske kjørt ned i energinivå - at jeg ikke orker mer, men samtidig vet jeg at jeg ikke kan leve uten dem. Men det man da trenger er PUSTEPAUSER for seg selv, for å få påfyll for egen del - helst FØR man blir så kjørt ned som det høres ut som du er, TS, (og som jeg egentlig er, men jeg jobber med å finne mer rom for pauser & egenpåfyll.)

Stor klem, du er et godt menneske og en god mor, TS 

Anonymkode: 3d614...e46

Tusen takk  

jeg begynner heldigvis å jobbe igjen snart. Gleder meg SÅ enormt..

Anonymkode: e5901...c96

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det stemmer, men ikke før de er store nok til å kunne leke. Ett- toåringer leker i høyden parallell-lek "med" hverandre, og yngre babyer leker ikke i det hele tatt (ikke på den måten storesøster/storebror ser for seg, i alle fall).

Jeg har barn på 3 og 4 som er som erteris og veldig glade i å være sammen, men for 2-3 år siden hadde jeg i praksis to krevende babyer som ikke hadde så mye å hente på samvær med hverandre.

Anonymkode: 2b45b...b7d

Ja, nei mine kan ikke leke sammen. Vi må vokte dem som hauker bare de er i nærheten av hverandre fordi eldste er direkte farlig for yngste. 

-ts

Anonymkode: e5901...c96

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan, med hånden på hjertet, si at jeg angrer på at jeg fikk barn. Jeg drømmer om å reise vekk og være borte til de blir store. Jeg har full forståelse for mødre som stikker av og forsvinner for å bli lykkelige igjen. 

Men nå har jeg jo disse barna da, så må vel bare stå i det. Flere som har hatt det sånn? Når ble det bedre? 

De er ca 1,5 og 6 mnd gamle.

Anonymkode: e5901...c96

Hvorfor fikk du to så tette? Kanskje det til og med hadde holdt med en?

Anonymkode: d80c6...ec4

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, nei mine kan ikke leke sammen. Vi må vokte dem som hauker bare de er i nærheten av hverandre fordi eldste er direkte farlig for yngste. 

-ts

Anonymkode: e5901...c96

Igjen da; 

Min er 4 snart, og det er denne julen og feriene i år jeg har vært helfrelst på ferie og lager istand ditt og datt - og det faktisk sånn nogenlunde går etter forventning(altså, jeg har lave forventninger - men det er ikke uttalt slitsomt pga surr og fjas døgnet rundt).

 

Anonymkode: f0097...cab

[AnonymBruker]

5 timer siden, Vera Vinge skrev:

Men det er jo ikke rart du er sliten nå, ts. Du har barn med et års mellomrom, og det er jo nesten som å ha to babyer på en gang. Det sier seg nesten selv at det er mye mer krevende enn å ha f.eks. 3-4 år mellom barna. Jeg tror du kanskje du står i den mest hektiske perioden nå, og at du sikkert er så sliten at tankesettet ditt påvirkes veldig av det. Jeg har ikke så tette barn som deg, da det er to år mellom mine, men husker jeg var veldig sliten noen perioder. Fordi de er jo så små, både den eldste og den yngste, minst en av dem sover typisk ikke godt om natta, det er en del å passe på på dagtid med begge og det er ofte mye sykdom etter tur på de små. Men jeg husker perioden fra min yngste var rundt to år som et vendepunkt. Og nå som de nærmer seg 4 og 6, har de enorm glede av hverandre og har hatt det lenge. Ser at vi f.eks. slipper de utfordringene venner med større aldersforskjell mellom barna har i helger og ferier, siden våre har så mange felles interesser og leker masse sammen. Så hold ut, jeg tror det er helt standard at de med veldig tette barn eller tvillinger er mye mer slitne i starten enn andre foreldre, men at man får igjen for det på sikt.

Er du mye alene med dem, eller deler du på ansvaret med far? Er eldste i barnehage?

Takk for svar  jeg håper også det verste er akkurat nå. Eldste går heldigvis i barnehage (når han ikke er syk...). De har en far, men han kommer som regel hjem fra jobb en time før leggetid, så jeg er en del alene med dem. Vi har dessverre lite familie, så bortsett fra litt kjærkommen og veldig satt pris på, hjelp til å hente i barnehagen innimellom har vi ingen avlastning. 

Anonymkode: e5901...c96

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor fikk du to så tette? Kanskje det til og med hadde holdt med en?

Anonymkode: d80c6...ec4

To så tette var et uhell. Og at det generelt hadde holdt med ett visste jeg ikke før vi hadde fått to. Og de kom ikke med angrerett... 

Anonymkode: e5901...c96

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

To så tette var et uhell. Og at det generelt hadde holdt med ett visste jeg ikke før vi hadde fått to. Og de kom ikke med angrerett... 

Anonymkode: e5901...c96

Skjønner, skulle gjerne hatt barn selv☺

Anonymkode: d80c6...ec4

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk fødselsdepresjon med eldstemann, men holdt det skjult. Var mamma og gjorde alle de riktige tingene, men hadde ærlig talt lyst til å sette ham ut på gaten, så noen kunne ta ham med seg. Jeg hadde vært glad i barnet i magen, men selv om jeg logisk sett visste at det var samme barn følte jeg at jeg hadde mistet barnet i magen, og sørget over det. Barnet jeg hadde fått med hjem var liksom bare en tilfeldig unge jeg måtte passe på. Følte ingen nærhet til ham, og fikk ikke til ammingen. Først da han var 4 måneder ble mammafølelsen vekket litt i meg, men jeg var fysisk og mentalt utslitt, og følte meg allerede som verdens verste mamma, som hadde hatt alle disse vonde følelsene. Da han var halvåret sendte min mor meg bort en langhelg, og tok barnet. De fire dagene følte jeg at reddet meg. Både det at hun forsto hvor vanskelig jeg synes det hadde vært, og det at jeg fikk sove ut og tenke på litt annet. Ting gikk gradvis bedre etter dette. 

Det er et stort tabu å ikke ha de riktige mammafølelsene, og når man går med tankene alene kverner de rundt og vokser seg så store at de kveler alt godt. Alt ble bedre av at jeg innrømmet at mitt forhold til barnet var vanskelig, og fikk hjelp. 

Å være utrolig sliten er i seg selv noe som får deg til å tenke urasjonelt, og  det å kverne på vonde tanker gjør det også verre. Jeg vil råde deg til å søke hjelp, hos familie eller helsesøster. 

Anonymkode: 77e7e...26d

Jeg drømmer om en helg uten barn. Eller bare et døgn. Eller en natt... men har en baby som ikke tar verken kopp eller flaske, så det går ikke enda. Men så godt å høre at det gradvis kom seg!  

Anonymkode: e5901...c96

[Gjest GiftMann38]

22 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg kan, med hånden på hjertet, si at jeg angrer på at jeg fikk barn. Jeg drømmer om å reise vekk og være borte til de blir store. Jeg har full forståelse for mødre som stikker av og forsvinner for å bli lykkelige igjen. 

Men nå har jeg jo disse barna da, så må vel bare stå i det. Flere som har hatt det sånn? Når ble det bedre? 

De er ca 1,5 og 6 mnd gamle.

Anonymkode: e5901...c96

Peak egoisme der altså.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner, skulle gjerne hatt barn selv☺

Anonymkode: d80c6...ec4

Ja, det forstår jeg. Det ønsket jo jeg også før jeg fikk dem. Håper for din del at du får det en gang, og at du trives med det. 

Anonymkode: e5901...c96