Angrer på barna...

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Bonnica skrev:

Fødselsdepresjon? Tankene dine er normale, og jeg tror- alle til tider kan tenke "hva hvis"? 

Samtidig så hørtes dette veldig ille ut :/ Kanskje du har fødselsdepresjon. Da får man gjerne helt absurde tanker, noen så ekstreme at de til og med ønsker barna sine døde. Man sitter med tanker om at man ikke takler det, ikke er bra nok, ikke flink nok, ikke glad i dem, ønsker de bort, at de ødelegger livet ditt osv osv... Tanker som- etter man har fått hjelp, ikke kan forstå at man noen gang har hatt. 

 

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenkte også fødselsdepresjon. Kan det være det?

Hvis ikke så synes jeg vanvittig synd på dine barn, hvis dette er tanker som ikke forsvinner innen et par år.

Anonymkode: 2c960...10b

Har tenkt på det. Hadde nok en fødselsdepresjon da yngste var nyfødt og det er mye de samme følelsene jeg har nå. Jeg tror ikke barna mine merker noe, for jeg legger all min energi i at de skal føle seg elsket, sett, bekreftet og verdsatt. De er jo høyt elsket, det bare koster meg så mye å ta meg sammen og ikke bare låse meg inne på soverommet hele dagen og la pappaen ta støyten. Føler jeg tar på meg en «glad maske» hver gang jeg går ned trappen for å være familiemor. 

Anonymkode: e5901...c96

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke hvor gammel du er. Men dette er nok mest vanlilg blant veldig unge mødre som får barn pg av at det er trendy og ikke er helt mentalt moden til å få barn. Hvordan kan man ha lyst til å dra fra noen man elsker? det henger ikke på greip. 

 

Har selv 2 barn og blir gal om jeg er borte fra dem en uke. Og jeg er MANN. Joda, ble ikke noe pang og stupglad i dem med en gang de ble født. Men etter ett halvår ble ting noe annet. 

Anonymkode: cec6c...bcf

Jeg er ikke i denne kategorien. Var over 30 da jeg fikk førstemann. Jeg har aldri hatt luksusen av å være borte fra mine lenge nok til å kjenne på savn. De eneste gangene jeg er borte fra begge samtidig er når jeg er hos frisøren. 

Anonymkode: e5901...c96

[AnonymBruker]

Jeg forstår hvordan du føler det. Og jeg er i kategorien ung mor, så jeg faller vel rett inn i syereotypien der. Men jeg skulle gjerne valgt om igjen. Kanskje hadde jeg bare fått ett barn? Og jeg ville i hvert fall venter til jeg var nærmere 30. 

Men nå er de her og de er i barneskolealder. Det var verst da de var baby-2 år og 2 til 4 år. Nå er det begge såpass store at de klarer mye selv. Ikke lenger noen nattvåk og jeg må ikle stå opp med dem grytidlig om morgenen. Det blir bedre:) Selvfølgelig kommer nye utfordringer og bekymringer på rekke og rad. Det slipper man ikke unna. Men den følelsen av å være fanget og ikke slippe unna, den letter. Nå kan jeg fint gå meg en tur i skogen med bikkja for å få fred og alenetid mens ungene la være hjemme alene en halvtimes tid. Bare det er jo helt utenkelig når de er spedbarn og barnehagebarn;)

Anonymkode: 19f50...50f

[AnonymBruker]

Tror jeg ville snakket med en lege/helsesøster om dette. Det er vel slett ikke unormalt å ha slike tanker, men det kommer gjerne av fødselsdepresjon.

Blir uroet av at det virker som du faktisk er veldig glad i barna dine, men likevel har tanker om at du gjerne skulle vært uten dem resten av livet. Det må være tungt å bære på. 

Håper du får snakket med noen, slik at du får nyte barndommen til barna dine. Ja, det er tøft å være mor, men SÅ tøft skal det ikke føles tenker jeg. Det finnes hjelp å få

Anonymkode: 5084c...74b

[AnonymBruker]

Hvorfor i all verden får du 2 tette barn da? Hvorfor ikke vente til den ene er 4-5år så får.den andre? Du får hjelp, og den andre greier det meste selv.. skjønner ikke  noen mødre.

Anonymkode: 58635...c6e

[Gjest marie_82]

Jeg har en på snart 2 år og en på 4 mnd. Selv om det er hektisk og slitsom så har jeg aldri følt at jeg angrer eller hadde hatt det bedre uten barna. Tvert imot så gleder jeg meg veldig over dem og koser meg med dem og nekter å tro at det normale er å føle anger. Jeg synes du skal snakke med feks helsesøster for det høres veldig ut som du kan ha fått en fødselsdepresjon. Det kan ikke være noe godt ut å ha de følelsene og det er jo veldig tabu å snakke om, så da går man gjerne og skammer seg over å ha det sånn i tillegg.. Du kan få mye hjelp fra helsesøster, og hun kan eventuelt hjelpe deg til å bli henvist videre i systemet dersom du skulle trenge det.

[Mooria]

Jeg forstår deg veldig godt. Den småbarnsperioden er veldig stressende, men jeg lover at det vil bli lettere etter hvert:) Jeg fikk 2 barn med 12 mnd mellomrom, og de første par årene var mer slit enn glede, for å si det sånn..selv om jeg selvfølgelig elsket barna mine kjempehøyt så var jeg totalt utslitt og var fast bestemt på at jeg i hvertfall _aldri_ skulle ha flere barn. Ingen av dem sov en hel natt før de var over 2 år og det hendte jeg satt og gråt og ønsket meg langt vekk noen ganger.

Men etter hvert som de vokste seg større og både ble mer selvstendige og kunne ha mer glede av  (krog kommunisere med) hverandre, så ble altmye enklere og jeg følte at jeg endelig fikk livet mitt tilbake og hadde mulighet til å både jobbe og gjøre ting jeg hadde lyst til.

Og enden på visa var at jeg valgte å få et barn til likevel. Og enda et. Så nå har jeg plutselig fire stykker, men har det veldig bra og stresser mindre enn noen gang😊

 

[Tanuki]

Skjønner deg godt. Elsker ungen min, men til tider hater jeg å være mor. Syns det er et slit, "alle" andre virker flinkere og så tilfredse med morsrollen. Riktig nok har det blitt lettere etter han ble 3 år, syns den 2 års alderen var et sant helvete.

[AnonymBruker]

Det er ca tolv mnd mellom barna dine. Det betyr at mesteparten av permisjonsåret ditt var du gravid, du ble gravid før alle hormonene hadde "roet seg" etter fødselen. Ikke rart du er sliten og føler deg fanget.

En 1,5-åring er jo veldig anstrengende, de er så mobile og kan rote seg borti alt mulig farlig (klatre opp, stikke av, putte ting i munnen), samtidig som de som regel ikke er så verbale, har begrenset forståelse for muntlige beskjeder og for verden generelt. Det er en alder da man må ha øynene på dem konstant... Samtidig skal du ha med deg babyen som må bæres og ammes. To bleiebarn samtidig.

Det høres ut som du trenger noen lommer med fritid! At du bare får fri fra dem hos frisøren, høres lite ut. Synes du skal snakke med mannen din om at du blir sliten og føler deg innestengt. Selv om han jobber og du er i perm, bør du kunne få barnefri til å dra på trening, skogstur, venninnebesøk e.l. innimellom, hvertfall en økt i uka. Det er gull verdt å kunne gå ut uten vogn å trille, å kunne lange ut og gå i voksenfart! 

Ikke ha dårlig samvittighet. Mange har følt det som deg. For min del er kjærligheten til barna der absolutt, og det vet jeg hele tiden, men det er ikke hvert øyeblikk jeg føler det. Jeg tror at du vil få det mye bedre om noen år, når de blir større og mer selvstendige, og du faktisk kan prate med dem, og de ikke er så avhengige av deg og så tett på kroppen din hele tiden. Det blir stor forskjell når de er f eks 5 og 6, eller 9 og 10.

Men da må pappaen stille opp og gi deg pusterom så du ikke kjører deg selv så langt ned i grøfta at du ikke kommer opp igjen.

Anonymkode: e2a9c...2cc

[AnonymBruker]

Du har to veldig tette barn. Tipper det er helt crazy hjemme hos dere? Det er egentlig ikke mer å forvente med to så små barn, spør du meg, det er nok vanligere enn du tror. Det vill i bedre om et par år. Fram til da gjelder det mer å overleve (og ikke bli gravid igjen...). Snakk gjerne med lege eller helsesøster.

Anonymkode: 70424...777

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Helt sant.. ufrivillig barnløs.. Så jeg hadde gjort alt for å Være I ts sin situasjon

Anonymkode: caf73...ca3

Jeg kan forstå det. Men dette er ikke din tråd. Den handler ikke om dine problemer. TS har et reelt problem, og trenger virkelig ikke å bli dyttet enda lengre ned i gjørma av innlegg som dette. Start gjerne en egen tråd om hvilke ting det sårer deg som ufrivillig barnløs at folk sier/skriver, det er helt ok. Men hold sorgen og bitterheten unna tråder som denne. 

Anonymkode: 70424...777

[AnonymBruker]

Håper den eldste går i bhg så du får litt avlastning der.

Anonymkode: eae51...a08

[Minlillelykke]

Med så små barn er det stor forskjell pp ennog og to. Spør mannen din om du kan få en helg på spa weekend med ei venninne. Mulig du kun trenger fri. Mine er snart tre og 5 uker. Slitsomt ja, men eldste klarer nye selv og kan snakke

[AnonymBruker]

Med såpass tette barn tror jeg igrunnen jeg ville følt det sånn selv.

Barnet mitt var 2,5 år når den følelsen av «jeg klarer ikke mer» begynte å gå over og jeg klarte (mentalt sett altså) begynne å prøve på barn nummer 2. Og selv da var jeg i tvil. Nå har vi prøvd lenge, men uansett - når han var 3-4 år så var liksom hverdagene helt annerledes, og jeg kan se for meg at det skal gå fint/OK å håndtere to stykk.

Før det hadde jeg nok dauet sånn rent mentalt. Det er jo ekstremt hektisk når de er små, og man sover ekstremt lite hele tiden.

Anonymkode: f0097...cab

[AnonymBruker]

Jeg har foreløpig bare én, men for min del så følte jeg at alt var mer slitt og stress enn kos og kjærlighet frem til han var to år. Da løsnet det betraktelig, så hold ut! <3 Det er jo aldri bare sort/hvitt, men fra han fylte to har jeg virkelig kost meg i mammarollen. Nå er han snart fire år og vi venter på lillesøster. Hadde du spurt meg for 2,5 år siden om jeg kom til å få flere barn hadde svaret vært klart nei, men nå gleder jeg meg stort, selv om jeg vet at de første årene ikke nødvendigvis blir rosenrøde.

Jeg hadde selv en mamma som ikke taklet livet/mammarollen veldig bra. Hun flyttet til andre siden av jorden da jeg var åtte år ... mulig hun hadde det topp, men sånn fra barnets perspektiv er det virkelig ikke å anbefale. 

Anonymkode: 43aff...f81

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Med nummer en følte jeg egentlig bare at det var som forventet, mye styr og jobb og litt kos. Og så var det litt enklere enn jeg trodde. Men så ble vi plutselig gravid med nr 2, uventet og uplanlagt. Jeg tenkte at jeg måtte ta abort, men la tanken fort bort, for vi ville jo ha mer enn ett barn. Det er himmelstor forskjell på ett og to.... 

Anonymkode: e5901...c96

Mange sier det blir lettere med to fordi de kan leke med hverandre?

Anonymkode: 95c7e...df9

[AnonymBruker]

45 minutter siden, Minlillelykke skrev:

Med så små barn er det stor forskjell pp ennog og to. Spør mannen din om du kan få en helg på spa weekend med ei venninne. Mulig du kun trenger fri. Mine er snart tre og 5 uker. Slitsomt ja, men eldste klarer nye selv og kan snakke

En helg er jo ikke nok.

Det blir som å invitere en ensom person til julaften - men hva med de andre 363 dagene?

Anonymkode: 95c7e...df9

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En helg er jo ikke nok.

Det blir som å invitere en ensom person til julaften - men hva med de andre 364 dagene?

Anonymkode: 95c7e...df9

 

Anonymkode: 95c7e...df9

[AnonymBruker]

Jeg er sånn som deg, og jeg har fire! barn.

Når barna var små, var hver dag en sann lidelse. Skulle jeg være alene med de en ettermiddag, kunne det ødelegge hele dagen min. Det var så mye lyd, plikter, forventninger, rot og alt utenfor min kontroll. Jeg vurderte å skille meg, for å komme bort fra barna.

Men jeg er ikke en person som gir opp, derfor holdt jeg ut. Nå har de blitt store, og livet har blitt bra igjen  Nå kan jeg diskutere saklig med ungene, vi kan gjøre skikkelige ting sammen, de kan hjelpe til hjemme og vi har blitt mer likestilt som familie. Og ikke minst: jeg har fått tilbake kontrollen over min egen tid!!!

Poenget mitt er at du må holde ut! Ikke få flere barn, og hold ut de to du har. Allerede neste jul vil du nok kunne si at livet har blitt bedre, og julen etter har livet blitt mye bedre. Julen etter det, vil livet være neeesten normalt igjen  

Lag deg små pusterom i hverdagsslitet! Jeg har en mann som forstår frustrasjonen min, og han har vært flink til å gi meg friminutt i hverdagen. Jeg har hatt flere ferier uten barna, faste venninnekvelder, faste turtider og mannen har tatt med seg barna ut av huset, for å gi meg ro.

Mannen min er motsatt av meg, to dager uten barna, og han savner de vilt.

Heldigvis evner vi til å respektere hverandres forskjeller, og vi vet at vi er like gode foreldre selv om vi har ulike behov for å være sammen med barna våre.

Anonymkode: 544b0...e83

[Polly Ester]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mange sier det blir lettere med to fordi de kan leke med hverandre?

Anonymkode: 95c7e...df9

Det er det også, men det kan også bli mye søskensjalusi og konkurranse mellom to barn som er så tett i alder.