Angrer på barna...

[AnonymBruker]

Jeg kan, med hånden på hjertet, si at jeg angrer på at jeg fikk barn. Jeg drømmer om å reise vekk og være borte til de blir store. Jeg har full forståelse for mødre som stikker av og forsvinner for å bli lykkelige igjen. 

Men nå har jeg jo disse barna da, så må vel bare stå i det. Flere som har hatt det sånn? Når ble det bedre? 

De er ca 1,5 og 6 mnd gamle.

Anonymkode: e5901...c96

[Gjest Axl Rose]

Normal reaksjon. Ikke alle takler å få barn heller. 

[AnonymBruker]

Dette er tabu, men jeg forstår deg. Jeg tror forøvrig at det vil bli lettere for deg når de blir eldre. Sånn var det for meg. Det er jo et faktum at man blir mindre lykkelig med barn. Det er det forsket på. Og parforhold går gjerne skeis når yngste barnet er rundt tre år. Det er en rar drift det der med å forplante seg... Klem til deg. 

Anonymkode: c7117...ad5

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Axl Rose skrev:

Normal reaksjon. Ikke alle takler å få barn heller. 

Nei, jeg føler virkelig ikke jeg takler det. Men what to do! De er jo her.

Anonymkode: e5901...c96

[AnonymBruker]

Det er ok at fedre stikker stikker av, og evt har barna annhver helg. Da er det vel greit at mødre også gjør det.

 

Men du har to veldig små barn. Det er på sitt mest hektiske nå, så drøy det en stund.

Anonymkode: 2f169...9ed

[AnonymBruker]

Jeg tar de gjerne jeg.....

Anonymkode: caf73...ca3

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg tar de gjerne jeg.....

Anonymkode: caf73...ca3

Haha!

Anonymkode: 43997...abd

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tar de gjerne jeg.....

Anonymkode: caf73...ca3

Sikkert mange ufrivilligebarnløse som reagerer på et sånt innlegg, og mener ikke å støte noen. Men når jeg hører om par som har prøvd lenge og endelig lykkes, så tenker jeg bare «stakkars dem»

Anonymkode: e5901...c96

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke ha barn selv og kan forstå at du angrer. Barn er ikke for alle. Men hvorfor fikk du da 2 barn? Følte du det ikke sånn etter nr 1? 

Anonymkode: e9922...99a

[AnonymBruker]

Helt sant.. ufrivillig barnløs.. Så jeg hadde gjort alt for å Være I ts sin situasjon

Anonymkode: caf73...ca3

[Gravity]

Har tre barn i småskolealder og tenker ofte at jeg ikke ville gjort det igjen.... Jeg elsker dem alle 3, men ansvaret er så enormt, så gjennomgripende og ikke minst livsvarig - og jeg var ikke forberedt på det. Og hvem er vel forberedt på det? Jeg hadde nesten ingen bekymringer før jeg fikk barn. Nå har jeg haugevis med bekymringer, og jeg vet at de vil vedvare, om enn endre seg - resten av livet mitt. Snakker med eldre kolleger som sier at de fortsatt bekymrer seg for hvordan barna har det, og f.eks. tenker at de ikke kan dø fra barna sine, selv om barna er voksne og har barn selv. 

Jeg føler egentlig jeg har mer enn nok med å ha ansvar for mitt eget ve og vel. Hadde jeg visst hvordan det var å ha barn, ville jeg nok ikke fått dem. Men nå har jeg fått dem, og det er jo også fantastisk på sin måte - så man må bare tåle det, og holde det ut, for alltid. 

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil ikke ha barn selv og kan forstå at du angrer. Barn er ikke for alle. Men hvorfor fikk du da 2 barn? Følte du det ikke sånn etter nr 1? 

Anonymkode: e9922...99a

Med nummer en følte jeg egentlig bare at det var som forventet, mye styr og jobb og litt kos. Og så var det litt enklere enn jeg trodde. Men så ble vi plutselig gravid med nr 2, uventet og uplanlagt. Jeg tenkte at jeg måtte ta abort, men la tanken fort bort, for vi ville jo ha mer enn ett barn. Det er himmelstor forskjell på ett og to.... 

Anonymkode: e5901...c96

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt sant.. ufrivillig barnløs.. Så jeg hadde gjort alt for å Være I ts sin situasjon

Anonymkode: caf73...ca3

Hadde dette vært før jeg fikk barn hadde jeg forstått deg så godt. Mens nå tenker jeg bare at du vet ikke hvor godt du har det....

men det er vel det som er aberet med barn. Man må liksom få dem for å finne ut hvordan det er å ha dem. 

Anonymkode: e5901...c96

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Gravity skrev:

Har tre barn i småskolealder og tenker ofte at jeg ikke ville gjort det igjen.... Jeg elsker dem alle 3, men ansvaret er så enormt, så gjennomgripende og ikke minst livsvarig - og jeg var ikke forberedt på det. Og hvem er vel forberedt på det? Jeg hadde nesten ingen bekymringer før jeg fikk barn. Nå har jeg haugevis med bekymringer, og jeg vet at de vil vedvare, om enn endre seg - resten av livet mitt. Snakker med eldre kolleger som sier at de fortsatt bekymrer seg for hvordan barna har det, og f.eks. tenker at de ikke kan dø fra barna sine, selv om barna er voksne og har barn selv. 

Jeg føler egentlig jeg har mer enn nok med å ha ansvar for mitt eget ve og vel. Hadde jeg visst hvordan det var å ha barn, ville jeg nok ikke fått dem. Men nå har jeg fått dem, og det er jo også fantastisk på sin måte - så man må bare tåle det, og holde det ut, for alltid. 

Takk! Jeg elsker jo også mine, jeg bare tenker ofte at jeg hadde hatt det så mye bedre uten dem, og at de sikkert etterhvert kunne fått det like bra med en stemor som med meg. 

Men når det kommer til stykket så klarer jeg jo ikke en gang tanken på å dra på ferie uten dem for øyeblikket. Og det er vel en del av den klaustrofobiske følelsen jeg har. Jeg er liksom fanget i et nett av følelser, engstelse og kjærlighet som jeg aldri vil komme ut av. 

Anonymkode: e5901...c96

[Sillyline]

Helt normalt å tenke sånn når de er så små. Det blir bedre når de blir eldre. Om 5-6 år, har du nok endret mening.

[Sillyline]

21 minutter siden, Gravity skrev:

Har tre barn i småskolealder og tenker ofte at jeg ikke ville gjort det igjen.... Jeg elsker dem alle 3, men ansvaret er så enormt, så gjennomgripende og ikke minst livsvarig - og jeg var ikke forberedt på det. Og hvem er vel forberedt på det? Jeg hadde nesten ingen bekymringer før jeg fikk barn. Nå har jeg haugevis med bekymringer, og jeg vet at de vil vedvare, om enn endre seg - resten av livet mitt. Snakker med eldre kolleger som sier at de fortsatt bekymrer seg for hvordan barna har det, og f.eks. tenker at de ikke kan dø fra barna sine, selv om barna er voksne og har barn selv. 

Jeg føler egentlig jeg har mer enn nok med å ha ansvar for mitt eget ve og vel. Hadde jeg visst hvordan det var å ha barn, ville jeg nok ikke fått dem. Men nå har jeg fått dem, og det er jo også fantastisk på sin måte - så man må bare tåle det, og holde det ut, for alltid. 

Sånn er det når man elsker et menneske høyere enn man elsker seg selv. Det fantastiske med barn er at de får en til å kjenne på hele spekteret av følelser. Man kan ofte føle at man ikke kan leve med dem, men heller ikke uten dem. Samme følelse som våre egne foreldre mest sannsynlig har hatt for oss.

Barn er noen fantastiske skapninger. Vi har mye å lære dem, men jammen tror jeg vi kan lære mye av dem også.

[AnonymBruker]

Jeg elsker barn, har aldri hatt slike tanker, elsker min sønn

samtidig respekterer jeg deg, men ville nok jobbet med meg selv.

Anonymkode: 2c65d...563

[Bonnica]

Fødselsdepresjon? Tankene dine er normale, og jeg tror- alle til tider kan tenke "hva hvis"? 

Samtidig så hørtes dette veldig ille ut :/ Kanskje du har fødselsdepresjon. Da får man gjerne helt absurde tanker, noen så ekstreme at de til og med ønsker barna sine døde. Man sitter med tanker om at man ikke takler det, ikke er bra nok, ikke flink nok, ikke glad i dem, ønsker de bort, at de ødelegger livet ditt osv osv... Tanker som- etter man har fått hjelp, ikke kan forstå at man noen gang har hatt. 

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde dette vært før jeg fikk barn hadde jeg forstått deg så godt. Mens nå tenker jeg bare at du vet ikke hvor godt du har det....

men det er vel det som er aberet med barn. Man må liksom få dem for å finne ut hvordan det er å ha dem. 

Anonymkode: e5901...c96

Jeg tenkte også fødselsdepresjon. Kan det være det?

Hvis ikke så synes jeg vanvittig synd på dine barn, hvis dette er tanker som ikke forsvinner innen et par år.

Anonymkode: 2c960...10b

[AnonymBruker]

Vet ikke hvor gammel du er. Men dette er nok mest vanlilg blant veldig unge mødre som får barn pg av at det er trendy og ikke er helt mentalt moden til å få barn. Hvordan kan man ha lyst til å dra fra noen man elsker? det henger ikke på greip. 

 

Har selv 2 barn og blir gal om jeg er borte fra dem en uke. Og jeg er MANN. Joda, ble ikke noe pang og stupglad i dem med en gang de ble født. Men etter ett halvår ble ting noe annet. 

Anonymkode: cec6c...bcf