Følelser rundt et nytt ekteskap.

[AnonymBruker]

Jeg er i situasjonen at jeg er nyskilt (fikk papirene her om dagen) etter et samliv på bortimot 20 år. Bruddet var klart for oss begge for rundt 2,5 år siden (noen omstendigheter gjorde at selve prosessen tok litt tid) og jeg flyttet fra min eks for drøye halvannet år siden. Ingen drama, ingen problemer med samarbeid om barn

Jeg møtte en en ny mann for i underkant av et år siden, han i samme situasjon - separert, men med skilsmissepapirer underveis nå på nyåret. Vi har kjøpt hus sammen, og gleder oss stort til livet fremover. Brudd og alt rundt har gått veldig ryddig for seg hos ham, han og eksen var enige hele veien og de er på god talefot den dag i dag.

Han har kommet med en del hint om at han og jeg skal gifte oss, blant annet i går kveld når vi snakket om papirene han snart får. Da er han snart "fri" han også, og virker mer enn klar nok til å binde knuten en gang til. Jeg blir jo selvfølgelig glad og varm av det, siden han viser meg at han ikke er redd for å satse på meg og levner ingen tvil om at det er meg han vil ha. Men, jeg kjenner også at jeg blir litt stresset.. Jeg er på en måte ikke skremt av eget havarert ekteskap, og jeg synes at det å gifte seg er en fin ting å gjøre for å gjøre forholdet og mellom to mennesker som elsker hverandre. Ekteskap er en herlig bekreftelse, og jeg kjenner at jeg på mange måter gjerne vil ta det steget med ham.

Derfor er det så ekkelt når jeg ikke klarer å synke mot ham, litt henført og drømmende lykkelig når han nevner på dette..  Jeg føler at det er noe i veien med meg, og jeg synes selv jeg takler det dårlig ovenfor ham selv om jeg føler jeg ikke er åpenlys med den indre vegringen. Jeg har absolutt null følelser ovenfor eksen (som også har fått seg nytt følge med ei veldig flott dame), og har ingen andre tanker enn at jeg elsker min nåværende og vil leve livet med ham. Jeg vet at livet ikke vil endre seg sånn praktisk sett etter et giftermål, og at med tanke på juridiske forhold og rettigheter generelt står man sterkere om man er gift.

Jeg vet at mange menn ikke tenker på slike ting, særlig ikke etter et allerede mislykket ekteskap, og at jeg sånn sett er utrolig heldig. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne svare ham glad og uforbeholdent tilbake når han tok det opp, men jeg merker at jeg liksom trekker meg litt tilbake og får penset over på andre og mer spøkefulle emner slik at temaet faller dødt. Og jeg skulle ønske jeg forstod hvorfor.. 

Noen som har opplevd liknende, og at ting har "løsnet"? Hadde han tatt opp det store spørsmålet seriøst i morgen så hadde jeg svart ja, men mest fordi han hadde tatt mot til seg for å gjøre den gesten og jeg ikke hadde villet såre ham..

Anonymkode: 8c5da...a45

[AnonymBruker]

Har det akkurat som deg, TS. Etter et lengre ekteskap (15 år) ser jeg ikke noe poeng i noengang skulle gifte meg igjen. Da jeg giftet meg var jeg ung og full av forhåpninger. Jeg elsket mannnen min av hele mitt hjerte. Tviler på at jeg noengang finner noen jeg kan føle det samme for (ikke på grunn av at eksmannen var så fantastisk, men fordi jeg er blitt eldre og mer reflektert og kritisk). Det at illusjonene bleknet gjør også sitt til at jeg ikke ser på bryllup som noe aktuelt for meg lenger. Jeg har vært brud og har gode minner fra den dagen og har ikke noe behov for å skulle gjenta seansen igjen. Dersom dere elsker hverandre er vel dette det viktigste. Forklar han hvordan du har det fremfor å gifte deg på nytt dersom du faktisk ikke ønsker dette. Det koster dessuten MYE penger å gifte seg og jeg ville aldri prioritert å bruke så mye penger på et bryllup i dag.

Anonymkode: 5ece1...bf2

[Gjest Blondie65]

Mitt forslag er at du setter deg ned med han og sier at du synes det er litt for tidlig å snakke om ekteskap. Ikke lag masse grunner, eller dybde forklaring, bare at du har lyst å være kjærester en stund til. Det må jo kunne gå an?