Min skygge og min beste vennhar gått over regnbuebroen 💔

[Sommerfugel79]

Er vel verdt å se om jeg kan skrive av meg noe av sorgen.

Lørdag 9 des måtte jeg ta den tyngste tlf jeg noen sinne har tatt. Jeg måtte ringe dyrlegen å si at Luke trengte å få slippe nå. Vi hadde sett hvilken vei dette gikk, men a like vel. Det var helt jævelig og han ble bare litt over 4 år.

Det startet ca to uker tidligere med at vi observerte at det dryppet blod fra penisen hans. Hos dyrlegen konstaterte de at han hadde for stor prostata. Dette kunne leges med medisiner. Noen dager gikk og jeg så at han hadde vondt. Kontaktet vet igjen og fikk smertestillende, men fortsatt så hadde han det ikke bra. Ny runde hos dyrlegen og der fikk jeg sjokkbeskjeden. Min kjæreste Luke hadde nyresvikt. Alle medisiner han hadde gått på ble kuttet ut og han ble satt på drypp i håp om å kunne gjøre noe. Den turen hjem var helt jævlig. Ringte mannen. Min helt oppløst i tårer. Han beordret meg til å parkere bilen min og så ville han komme fra jobb og hente meg. Den smerten,,det var som om en klo klempte rundt hjertet mitt så det var vanskelig å puste. Det vekslet mellom sorg, håp og sinne. Måtte prøve å ta meg sammen på ettermiddagen når mini kom hjem fra barnehagen. Det var ikke alltid jeg klarte å stoppe tårene, men jeg tror og håper han er for liten til å forstå. Alt var bare tungt og mørkt til vi kunne dra å hente Luke hos dyrlegen på kvelden. Det føltes så godt å se ham logre med halen og holde rundt ham. Vi prøvde dette i noen dager, men blodprøvene på fredag fortalte oss at det ikke var noen bedring. Dyrlegen sa at vi kunne ta ham med hjem og at han kanskje ville ha det bra i en uke, men natt til lørdag så, så jeg at han ikke hadde det godt. Jeg viste at vi ikke kunne utsette ham for flere dager til med dette for vår egen del. Vi viste at han ikke kom til å leve lenge

Luke har i sine litt over fire leveår alltid vært en mammadalt. Følger meg over alt, selv inn på do. Han har alltid skulle ligge inntil meg eller oppå meg. 32 kg hund er mye å ha på fanget, men Gud som jeg savner ham. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har snublet over ham fordi han lå foran eller bak beina mine. Når vi gikk turer i skogen så stoppet han ofte for å se hvor jeg var og han gikk aldri langt unna. Han elsket å bade i alt som kunne bades i og så gikk han bananas. Hoppet og spratt rundt. Tusen vis av minner knuser meg nesten. Jeg orker ikke tenke på dem, men klarer ikke å stenge det ute.

Jeg vet at sorgen og smerten vil gå over. Jeg har vært gjennom dette før når jeg mistet broren min, men det er bare helt jævlig nå. Noen tenker kanskje at dette bare var en hund, men for meg var han barnet mitt og så klarte jeg ikke å redde ham 😭

[Bonusmammaen]

❤️💔 Klem til deg.. vondt å miste sin gode venn og skygge. Fint skrevet.