Samlivsbrudd. Hvordan har du det?

[oqegic]

Jeg har det jævlig. 12 år er over. Vet det er min feil, har problemer inni meg som har gjort at jeg har ødelagt all tillitt og følelser. Og nå er det for sent å gjøre det godt og endre seg .. Hvordan komme seg videre når alt  man vil er å gå tilbake i tid. Valgte han foran barn,men klarte ikke være god   nå er jeg 40 og alene..

Endret 3. november 2017 av oqegic

[Gjest padawan]

Jeg er 42 og blitt alene for ikke så lenge siden så sitter i samme båt.

[oqegic]

Var det du som ble dumpa?  Hvordan kommer man seg igjennom dette vonde helvete?

[AnonymBruker]

On 11/3/2017 at 12:05 PM, oqegic said:

Jeg har det jævlig. 12 år er over. Vet det er min feil, har problemer inni meg som har gjort at jeg har ødelagt all tillitt og følelser. Og nå er det for sent å gjøre det godt og endre seg .. Hvordan komme seg videre når alt  man vil er å gå tilbake i tid. Valgte han foran barn,men klarte ikke være god   nå er jeg 40 og alene..

Hva mener du med at du valgte han foran barn? Har du barn som du valgte bort eller valgte du å ikke få barn? Uansett, du må bare ta tiden til hjelp. Tiden leger alle sår. Jeg vet det er klisje og at ingen ord egentlig hjelper deg akkurat nå, men jeg har også vært der, og tro meg... Det blir bedre selvom det ikke føles slik akkurat nå. Hold deg opptatt, finn en ny hobby, møt nye mennesker, ta vare på deg selv. Klem

Anonymkode: ce715...008

[AnonymBruker]

Har det veldig forferdelig akkurat nå.   Er 43 år og var sammen med kjæresten i nesten 6 år.

Dessverre var det dårlig match med stedatteren. Kjæresten flyttet ut da datteren ikke ville bo hos oss lenger.

Var dessverre en stedatter som ikke hadde regler og rutiner,så en veldig umoden og lite oppegående unge på 11 år.

Jeg og kjæresten hadde det veldig godt sammen da det var barnefri ,men da datteren kom hit så starte helvette,dessverre.

Anonymkode: cb346...c0f

[oqegic]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du med at du valgte han foran barn? Har du barn som du valgte bort eller valgte du å ikke få barn? Uansett, du må bare ta tiden til hjelp. Tiden leger alle sår. Jeg vet det er klisje og at ingen ord egentlig hjelper deg akkurat nå, men jeg har også vært der, og tro meg... Det blir bedre selvom det ikke føles slik akkurat nå. Hold deg opptatt, finn en ny hobby, møt nye mennesker, ta vare på deg selv. Klem

Anonymkode: ce715...008

Tusen takk, nei vi klarte ikke få barn, og det var pga hans sædkvalitet, har prøvd prøverør.... Eg måtte velge han eller barn, og tenkte at han var viktigest, at viss vi bare hadde der bra sammen. Men det var ikke bra, men eg prøvde. Han kunne vel fortalt det for 2 år siden, at han var så lei. Nå føler eg panikk for å miste den.beste eg har, og tiden renner ut for meg

[Christina82]

20 timer siden, oqegic skrev:

Tusen takk, nei vi klarte ikke få barn, og det var pga hans sædkvalitet, har prøvd prøverør.... Eg måtte velge han eller barn, og tenkte at han var viktigest, at viss vi bare hadde der bra sammen. Men det var ikke bra, men eg prøvde. Han kunne vel fortalt det for 2 år siden, at han var så lei. Nå føler eg panikk for å miste den.beste eg har, og tiden renner ut for meg

Kunne dere ikke vært sammen og hatt en sæddonor? 

[oqegic]

7 timer siden, ninab82 skrev:

Kunne dere ikke vært sammen og hatt en sæddonor? 

Kom aldri så langt, prata litt om det, men det var ennå et liiiiiite håp om at vi kunne få det til 

[hilde77]

På 3.11.2017 den 12.05, oqegic skrev:

Jeg har det jævlig. 12 år er over. Vet det er min feil, har problemer inni meg som har gjort at jeg har ødelagt all tillitt og følelser. Og nå er det for sent å gjøre det godt og endre seg .. Hvordan komme seg videre når alt  man vil er å gå tilbake i tid. Valgte han foran barn,men klarte ikke være god   nå er jeg 40 og alene..

hva gjordet du som var grunnen til at han dumpet deg ? er det ikke håp for dere og bli sammen igjen ? skal du ikke kjempe for forholdet ?

[oqegic]

9 minutter siden, hilde77 skrev:

hva gjordet du som var grunnen til at han dumpet deg ? er det ikke håp for dere og bli sammen igjen ? skal du ikke kjempe for forholdet ?

Jeg har tatt han for gitt , ikke sett alt det gode han har gjort og følt for meg. Eg har kvelt han, vert sjalu og mistroisk, uten grunn. Han sier han har mistet alle følelser, og har følt det sånn i 2 år_! 2 år uten å fortelle meg at han var i ferd med å gå lei. Det ER for seint å kjempe, det måtte eg ha fått sjangse til for lenge siden. Ingenting eg kan gjøre, og drømmen vi hadde er knust. Det var jo oss to. At vi aldri klarte få barn, gjorde at eg ble mer og mer i tvil om det var riktig  av meg å.bli i forholdet. Men eg elsker han jo. Nå føles alt for seint, både forholdet og drømmen om familie. Og klarer ikke se for meg et liv med en annen.Han er den snilleste og beste eg har i livet mitt

[Gjest padawan]

3 minutter siden, oqegic skrev:

Jeg har tatt han for gitt , ikke sett alt det gode han har gjort og følt for meg. Eg har kvelt han, vert sjalu og mistroisk, uten grunn. Han sier han har mistet alle følelser, og har følt det sånn i 2 år_! 2 år uten å fortelle meg at han var i ferd med å gå lei. Det ER for seint å kjempe, det måtte eg ha fått sjangse til for lenge siden. Ingenting eg kan gjøre, og drømmen vi hadde er knust. Det var jo oss to. At vi aldri klarte få barn, gjorde at eg ble mer og mer i tvil om det var riktig  av meg å.bli i forholdet. Men eg elsker han jo. Nå føles alt for seint, både forholdet og drømmen om familie. Og klarer ikke se for meg et liv med en annen.Han er den snilleste og beste eg har i livet mitt

 Historien din minner veldig mye om min og min forrige samboers. Det var ikke noe medisinsk i veien for at vi ikke skulle klare det men på et tidspunkt gav vi opp og hun gravde seg ned i et mentalt, sort hull og ville ikke gjøre noe verdens ting. 

[oqegic]

1 minutt siden, padawan skrev:

 Historien din minner veldig mye om min og min forrige samboers. Det var ikke noe medisinsk i veien for at vi ikke skulle klare det men på et tidspunkt gav vi opp og hun gravde seg ned i et mentalt, sort hull og ville ikke gjøre noe verdens ting. 

Ja, eg har ikkje vert lett å leve med, men skulle så ønske at han kunne sagt noe før alt var for seint, eg visste ikkje hvordan han har hatt det, og ikkje innsett mine feil.. Han har prøvd og prøvd han, å rette på følelsene sine, og prøvd lenge å holde ut sammen, men eg visste ikkje hvor ille det var før nå for en uke siden . Håper eg har råd tilå beholde huset, min siste trygghet, men blir vanskelig aleine. Og alt har vi pusst opp sammen, ( utenom det som skulle være barnerom) så mange minner og drømmer om det som skulle bli........

[oqegic]

Prøver å være tøff og vise at det går bra, gikk ganske bra i går og tidligere i dag, men nå sitter eg bare og gråter. Har sagt at eg forstår han, og at eg vil se på dette som en ny muliget, men det er jo ikkje heilt sant. Klarer ikkje for meg noen andre enn han ved min  side. Vi er venner, hadde det ganske koselig sammen i helga, laga pinnekjøtt middag og spillt spill sammen. Vi MÅ være venner, viss ikkje mister eg alle felles venner og sosiale liv utenom også

[helledussen]

På 6.11.2017 den 11.33, oqegic skrev:

Jeg har tatt han for gitt , ikke sett alt det gode han har gjort og følt for meg. Eg har kvelt han, vert sjalu og mistroisk, uten grunn. Han sier han har mistet alle følelser, og har følt det sånn i 2 år_! 2 år uten å fortelle meg at han var i ferd med å gå lei. Det ER for seint å kjempe, det måtte eg ha fått sjangse til for lenge siden. Ingenting eg kan gjøre, og drømmen vi hadde er knust. Det var jo oss to. At vi aldri klarte få barn, gjorde at eg ble mer og mer i tvil om det var riktig  av meg å.bli i forholdet. Men eg elsker han jo. Nå føles alt for seint, både forholdet og drømmen om familie. Og klarer ikke se for meg et liv med en annen.Han er den snilleste og beste eg har i livet mitt

Dette er en veldig vanskelig og vond situasjon å være i uten tvil. Det er en sorg og da klarer man ikke å se for seg at man skal bli lykkelig med en annen person. Føles som det blir litt som når man er forelsket. Da klarer man bare å se de positive tingene ved den personen man er forelsket i. Og når vi opplever sorg så klarer vi ofte i starten bare å tenke på de positive tingene. Vet ikke om det er til noen trøst men tror det du føler er noe mange kan kjenne seg igjen i. 

[AnonymBruker]

Slutt etter 13 år her. Skulle ønske jeg kunne se tilbake og se at jeg gjorde noe "feil", men jeg finner ikke noe, så jeg blir jo sprø av å spekulere i hvorfor. Var vi feil match? Var det noe i hans barndom? Er han sånn som bare blir lei av folk etterhvert? Vet ikke om han vet sikkert selv en gang. Plutselig var både forhold og barneplaner kansellert. Han også sa at han tenkte på det i to år. To år der vi kjøpte større leilighet, fikk bedre jobber og gjorde andre forberedelser fram mot å få barn. Jeg føler meg litt holdt for narr. Han hadde ikke trengt å gjøre alle de tingene med meg hvis han var usikker på forholdet. Det var ikke bare min jobb å gjøre ham lykkelig, det måtte han jo gjøre selv også. Han ble så tung, på slutten. Jeg var redd for hans mentale helse, prøvde å få ham til legen. Og så ville han ut. 

I dag kjente jeg at jeg er så trist over bruddet og måten det skjedde på, det var så uverdig på en måte. Jeg savner ham voldsomt, men jeg savner jo han som var glad i meg (i 11 år ihvertfall), ikke han sure, selvsentrerte gubben som til slutt forlot meg og så gren til alle om hvor ensom han hadde vært i forholdet. Man er jo to om å skape nærhet sammen. Jeg vet at vi ikke hadde det perfekt, men jeg trodde at han som jeg så på det som en fase. Det bare kjennes så urettferdig, alt sammen. Og jeg blir redd når jeg tenker på å skulle stole på andre menn. Får litt lyst til å bare få unge aleine, og drite i alt annet. Eller bli sammen med det helt motsatte enn eksen min - en helt lik meg, som hadde skjønt hva jeg mente.

Kanskje jeg er vanskelig å leve med? Jeg er annerledes enn ham. Hvis jeg føler noe, bare sier jeg det. Hvis jeg tenker på noe, sier jeg det. Jeg blir skremt når noen holder ting tilbake, da mister jeg kontroll. Han var alltid sånn som samlet opp og jeg skjønte aldri hvorfor han tok opp ting tre måneder etter de skjedde, tenkte at det var en rar liten uvane han hadde. Han sa at det tok så lang tid før han visste hva han mente. Og til slutt konfronterte han meg altså 2 år etterpå under bruddet. Men broren er helt lik - for noen år siden tok også han opp alvorlige ting 2 år etterpå (det var til og med en misforståelse, så de hadde faktisk innbildt seg ting i 2 år). Kanskje det bare er sånn familien er og at jeg skal være glad jeg er kvitt ham? 

Anonymkode: 57c57...fdc

[AnonymBruker]

Etter et langt ekteskap begikk min kone utroskap, det var ikke  noe sjanse for at hun kom på bedre tanker og kunne fortsette. Jeg er singel nå og stortrives med det, slik forblir det til jeg treffer den rette, og da skal jeg være sikker så langt det går an. Hun for sin del trodde nok garantert at hun skulle forsette forholdene hun hadde i utroskapen, men ble dumpet raskt. Uten at det gleder meg overhodet. Så er det bare å fortsette livet, det er jo ikke  noe annet alternativ. Kan nå bruke all min tid på meg selv og mine barn, og det er en glede i livet som jeg faktisk ikke trodde eksisterte. Gresset var ikke så mye grønnere på andre siden viste det seg for min tidligere kone.

Anonymkode: 59ad8...e08

[AnonymBruker]

På 6.11.2017 den 11.33, oqegic skrev:

Jeg har tatt han for gitt , ikke sett alt det gode han har gjort og følt for meg. Eg har kvelt han, vert sjalu og mistroisk, uten grunn. Han sier han har mistet alle følelser, og har følt det sånn i 2 år_! 2 år uten å fortelle meg at han var i ferd med å gå lei. Det ER for seint å kjempe, det måtte eg ha fått sjangse til for lenge siden. Ingenting eg kan gjøre, og drømmen vi hadde er knust. Det var jo oss to. At vi aldri klarte få barn, gjorde at eg ble mer og mer i tvil om det var riktig  av meg å.bli i forholdet. Men eg elsker han jo. Nå føles alt for seint, både forholdet og drømmen om familie. Og klarer ikke se for meg et liv med en annen.Han er den snilleste og beste eg har i livet mitt

Hadde han tatt det opp med deg, hvordan ville du reagert da? Mange som bare lever med problemene fordi de ikke orker krangler og konflikt, helt til det en dag eksploderer. Jeg var nok litt slik selv. For når ting ble tatt opp, ja så ble det bare krangel og alt ble vinklet tilbake på at det var meg det var noe galt med. Det var det sikkert også, men langt ifra alt. Det er jo problemet i mange forhold, man tar hverandre for gitt, holder kjeft og fungerer som en "bedrift" i familielivet. Helt til det smeller. Da er det ofte alt for sent.

Anonymkode: 59ad8...e08

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde han tatt det opp med deg, hvordan ville du reagert da? Mange som bare lever med problemene fordi de ikke orker krangler og konflikt, helt til det en dag eksploderer. Jeg var nok litt slik selv. For når ting ble tatt opp, ja så ble det bare krangel og alt ble vinklet tilbake på at det var meg det var noe galt med. Det var det sikkert også, men langt ifra alt. Det er jo problemet i mange forhold, man tar hverandre for gitt, holder kjeft og fungerer som en "bedrift" i familielivet. Helt til det smeller. Da er det ofte alt for sent.

Anonymkode: 59ad8...e08

(svarer selv om det ikke var stilet til meg) Hvis eksen min hadde tatt ting opp med meg, så hadde jeg blitt lykkelig. Da hadde han kommunisert med meg! Han tok jo opp konkrete ting, men ikke det som var problemet for ham. 

Anonymkode: 57c57...fdc

[oqegic]

På 10.12.2017 den 0.39, AnonymBruker skrev:

Slutt etter 13 år her. Skulle ønske jeg kunne se tilbake og se at jeg gjorde noe "feil", men jeg finner ikke noe, så jeg blir jo sprø av å spekulere i hvorfor. Var vi feil match? Var det noe i hans barndom? Er han sånn som bare blir lei av folk etterhvert? Vet ikke om han vet sikkert selv en gang. Plutselig var både forhold og barneplaner kansellert. Han også sa at han tenkte på det i to år. To år der vi kjøpte større leilighet, fikk bedre jobber og gjorde andre forberedelser fram mot å få barn. Jeg føler meg litt holdt for narr. Han hadde ikke trengt å gjøre alle de tingene med meg hvis han var usikker på forholdet. Det var ikke bare min jobb å gjøre ham lykkelig, det måtte han jo gjøre selv også. Han ble så tung, på slutten. Jeg var redd for hans mentale helse, prøvde å få ham til legen. Og så ville han ut. 

I dag kjente jeg at jeg er så trist over bruddet og måten det skjedde på, det var så uverdig på en måte. Jeg savner ham voldsomt, men jeg savner jo han som var glad i meg (i 11 år ihvertfall), ikke han sure, selvsentrerte gubben som til slutt forlot meg og så gren til alle om hvor ensom han hadde vært i forholdet. Man er jo to om å skape nærhet sammen. Jeg vet at vi ikke hadde det perfekt, men jeg trodde at han som jeg så på det som en fase. Det bare kjennes så urettferdig, alt sammen. Og jeg blir redd når jeg tenker på å skulle stole på andre menn. Får litt lyst til å bare få unge aleine, og drite i alt annet. Eller bli sammen med det helt motsatte enn eksen min - en helt lik meg, som hadde skjønt hva jeg mente.

Kanskje jeg er vanskelig å leve med? Jeg er annerledes enn ham. Hvis jeg føler noe, bare sier jeg det. Hvis jeg tenker på noe, sier jeg det. Jeg blir skremt når noen holder ting tilbake, da mister jeg kontroll. Han var alltid sånn som samlet opp og jeg skjønte aldri hvorfor han tok opp ting tre måneder etter de skjedde, tenkte at det var en rar liten uvane han hadde. Han sa at det tok så lang tid før han visste hva han mente. Og til slutt konfronterte han meg altså 2 år etterpå under bruddet. Men broren er helt lik - for noen år siden tok også han opp alvorlige ting 2 år etterpå (det var til og med en misforståelse, så de hadde faktisk innbildt seg ting i 2 år). Kanskje det bare er sånn familien er og at jeg skal være glad jeg er kvitt ham? 

Anonymkode: 57c57...fdc

Så trist !  Og jeg kjenner meg så enormt igjen i alt du skriver! Holdt for narr, nemlig, sånn føles det. Sier han prøvde å få det til i 2 år, men sa aldri noe til meg!? Hallo?! Jeg har alltid sagt hva jeg tenker og mener, han har aldri gjort det kansje. Man begynnerbå lure på alt han kansje aldri sa. Feig og konfliktsky. Masse lykke til til deg, neste gang blir det en man som kan kommunisere ekte og være ærlig der og da

[oqegic]

På 10.12.2017 den 0.56, AnonymBruker skrev:

Hadde han tatt det opp med deg, hvordan ville du reagert da? Mange som bare lever med problemene fordi de ikke orker krangler og konflikt, helt til det en dag eksploderer. Jeg var nok litt slik selv. For når ting ble tatt opp, ja så ble det bare krangel og alt ble vinklet tilbake på at det var meg det var noe galt med. Det var det sikkert også, men langt ifra alt. Det er jo problemet i mange forhold, man tar hverandre for gitt, holder kjeft og fungerer som en "bedrift" i familielivet. Helt til det smeller. Da er det ofte alt for sent.

Anonymkode: 59ad8...e08

Vi har stort sett aldri kranglet,så jeg trodde ting var bra. Men han har bare vert for feig. Viss min beste venn/samboer hadde satt seg ned og sagt, vi må snakke sammen,så hadde jeg blitt livredd for at han ville gjøre det slutt, og viss det var for å ta opp et begynnende problem så hadde jeg tatt det veldig alvorlig og hørt etter og gjort mitt ytterste for å fikse. Men han har vel egentlig aldri snakt ærlig om noen ting av betydning,følelser,tanker