Finne tilbake etter brudd

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Kan bare signere på alt du skriver her. Følelser, lidenskap og romantikk høres fint og flott ut som argument for å få gjennom sitt syn, men når det kommer til stykket så er det det å argumentere på et brudd, det samme som å betvile og forsøke å overstyre et menneskes avgjørelse (som hun er i sin fulle rett til å ta). Det å ikke godta et nei, regnes i vår siviliserte kultur som et overtråkk av andre menneskers grenser. Det skal holde å si nei. 

Anonymkode: 26fa7...6c0

Ja....la oss dyrke negativiteten og la dette tale saken i stedet  Det høres tross alt fornutig og mer relaistisk ut

Anonymkode: 701bf...4c0

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan bare signere på alt du skriver her. Følelser, lidenskap og romantikk høres fint og flott ut som argument for å få gjennom sitt syn, men når det kommer til stykket så er det det å argumentere på et brudd, det samme som å betvile og forsøke å overstyre et menneskes avgjørelse (som hun er i sin fulle rett til å ta). Det å ikke godta et nei, regnes i vår siviliserte kultur som et overtråkk av andre menneskers grenser. Det skal holde å si nei. 

Anonymkode: 26fa7...6c0

Altså, jeg skjønner det. Trangen vil å vise følelser og bruke dem for å vinne den andre tilbake.

Eksen min fikk en del "men hvorfor" og "du sa jo ikke noe om det mens vi var sammen" og "du sa jo selv at jeg har forbedret meg masse på ting du klagde på" "hvordan kan du vite at følelsene ikke kommer tilbake" osv osv osv. Han fikk roser og god middag og unnskyldninger og jeg blandet inn det overnaturlige og jeg vet ikke hva. Jeg følte at jeg holdt på å gå i stykker, jeg var desperat. Problemet var jo at han var akkurat like desperat - etter å komme seg vekk. Og da jeg skjønte det, ble jeg veldig flau over meg selv og skulle gjerne spist i meg ordene. Problemet var at dersom han hadde vært på et sted der vi kunne virkelig diskutere forholdet og vår framtid, så hadde vi fortsatt vært sammen. Det er som å prøve å heise seil på en båt som har gått til bunns.

Anonymkode: aabf6...3f1

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Altså, jeg skjønner det. Trangen vil å vise følelser og bruke dem for å vinne den andre tilbake.

Eksen min fikk en del "men hvorfor" og "du sa jo ikke noe om det mens vi var sammen" og "du sa jo selv at jeg har forbedret meg masse på ting du klagde på" "hvordan kan du vite at følelsene ikke kommer tilbake" osv osv osv. Han fikk roser og god middag og unnskyldninger og jeg blandet inn det overnaturlige og jeg vet ikke hva. Jeg følte at jeg holdt på å gå i stykker, jeg var desperat. Problemet var jo at han var akkurat like desperat - etter å komme seg vekk. Og da jeg skjønte det, ble jeg veldig flau over meg selv og skulle gjerne spist i meg ordene. Problemet var at dersom han hadde vært på et sted der vi kunne virkelig diskutere forholdet og vår framtid, så hadde vi fortsatt vært sammen. Det er som å prøve å heise seil på en båt som har gått til bunns.

Anonymkode: aabf6...3f1

 truet du med dårlig karma?

 

Fra spøk til alvor; Jeg er enig i det du skrev, nettopp fordi du innså alt dette etterhvert. Og nettopp fordi vi begge ser dette tydelig - at den andre er like desperat etter å komme bort, som det den forlatte er etter å få tilbake forholdet - så forsøker vi å få trådstarter til å også innse dette.

Jeg er overbevist om at et brev vil skyve eksen lengre bort, men jeg kan ikke bevise at det motsatte fungerer, til tross for at jeg har minst fire eksempler på at det gjør det, og ingen eksempler på at det motsatte har fungert. De som heier på brevet kan på samme måte ikke bevise at det fungerer. Trådstarter må nesten velge hvem hun vil lytte til og ta en avgjørelse basert på dette, noe det later til at hun har gjort. 

Og hva er det de sier? Mennesker lærer kun av egne feil, ikke av andres. 

Anonymkode: 26fa7...6c0

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lest tråden veldig godt, men ser at det kan virke "mot sin hensikt" for TS å skrive brev. Jeg er også en sånn brevskriver, og må si at jeg har vel heller ikke hatt noen særlig suksess med å vinne folk tilbake. Det som er godt med å skrevet et slikt brev og levert det, er at det hjelper den som skriver til å faktisk gå videre etterpå.

TS, hvis du kjenner at du skal skrive brev, så skriv. Men gjør det for din egen del. Jeg tror du vil få det bedre etterpå, fordi du har fått sagt det du ville. Så må du starte på oppgaven med å gå videre, også får du se hva som skjer. Og jeg vet at det er vanskelig. Gruuusomt vondt og vanskelig. Og kommer hun ikke tilbake så vil du etterhvert møte en ny og bedre kjærlighet i noen andre.

Klem!

Anonymkode: c56ee...93e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 truet du med dårlig karma?

Fra spøk til alvor; Jeg er enig i det du skrev, nettopp fordi du innså alt dette etterhvert. Og nettopp fordi vi begge ser dette tydelig - at den andre er like desperat etter å komme bort, som det den forlatte er etter å få tilbake forholdet - så forsøker vi å få trådstarter til å også innse dette.

Anonymkode: 26fa7...6c0

Hehe, nei, heller det helt motsatte kan du si. Jeg truet vel med godhet, på en måte...  

Jeg hadde ikke ordlagt meg sånn i dag, tror jeg. Men jeg trodde oppriktig i starten at bruddet var en slags pause. Vi hadde tegnet felles testamente uka før...Timingen var helt rar, noe som nok hang sammen min eks' desperate forsøk på å skjule at han holdt på å slå opp. 

Det er rart med at hvor mye man enn ser det utenfra, venners brudd og så videre, så oppleves det så annerledes når en opplever det fra innsida og det blir nesten et spørsmål om overlevelse.

Derfor så blir det også sånn at selv om man med hodet langt på vei kan forstå bruddet, så gir det likevel liten mening for følelsene. Følelsene henger etter forstanden og sier "greit nok, men hva med meg? Skulle du ikke elske meg for alltid?"

Anonymkode: aabf6...3f1

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hehe, nei, heller det helt motsatte kan du si. Jeg truet vel med godhet, på en måte...  

Jeg hadde ikke ordlagt meg sånn i dag, tror jeg. Men jeg trodde oppriktig i starten at bruddet var en slags pause. Vi hadde tegnet felles testamente uka før...Timingen var helt rar, noe som nok hang sammen min eks' desperate forsøk på å skjule at han holdt på å slå opp. 

Det er rart med at hvor mye man enn ser det utenfra, venners brudd og så videre, så oppleves det så annerledes når en opplever det fra innsida og det blir nesten et spørsmål om overlevelse.

Derfor så blir det også sånn at selv om man med hodet langt på vei kan forstå bruddet, så gir det likevel liten mening for følelsene. Følelsene henger etter forstanden og sier "greit nok, men hva med meg? Skulle du ikke elske meg for alltid?"

Anonymkode: aabf6...3f1

Ja, jeg har bare vært på motsatt side, og kan derfor ikke sette meg helt inn i hvordan det føles. Men jeg har mine erfaringer med å gjøre slutt, og det er jo heller ikke noe man gjør med lett hjerte. Ofte har man forsøkt i måneder og år å få ting til å bli bra, men vet ikke hva som skal til eller hvordan man gjør det. Det eneste man vet er at man er sliten, stresset og bare vil og må bort. Men også de som gjør det slutt, har jo en gang vært der at de trodde det skulle bli bra. Det er ikke sånn at vi tenkte eller ønsket at det skulle skjære seg. 

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg forsøkte minst like mye å få ting til å fungere, jeg, som hva eksen min gjorde. 

 

Anonymkode: 26fa7...6c0

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har bare vært på motsatt side, og kan derfor ikke sette meg helt inn i hvordan det føles. Men jeg har mine erfaringer med å gjøre slutt, og det er jo heller ikke noe man gjør med lett hjerte. Ofte har man forsøkt i måneder og år å få ting til å bli bra, men vet ikke hva som skal til eller hvordan man gjør det. Det eneste man vet er at man er sliten, stresset og bare vil og må bort. Men også de som gjør det slutt, har jo en gang vært der at de trodde det skulle bli bra. Det er ikke sånn at vi tenkte eller ønsket at det skulle skjære seg. 

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg forsøkte minst like mye å få ting til å fungere, jeg, som hva eksen min gjorde. 

Anonymkode: 26fa7...6c0

Nei, jeg tror ikke at de fleste gjør det slutt for gøy. Det er nok noe man har tenkt på mye! Kanskje tenkt uten å dele det med den man er med... Forskjellen er nok at når man går og tenker lenge på å gjøre det slutt, så motarbeider man på en måte den andres prosjekt, som er å fortsette forholdet og kanskje gjøre det bedre. Dermed er det jo duket for mange irritasjoner på begge sider, når den ene heller mot å få være i fred og den andre bare hvorfor sier du med ord at du vil satse på forholdet, men følger det ikke opp? Det blir en trenering. 

Jeg tror man gjerne har både litt ulike forventninger til hvilke utfordringer man kan forvente at livet bringer.

Jeg er oppdratt med ei mor som sier "nå skal vi brette opp ermene" i annenhver setning og som sang nattasang om at døden kanskje skulle hente oss i natt, sånn litt brutal, men kjærlig. Forventningene var at livet var hardt, men dette fikser du. Eksen min er vokst opp med foreldre som gav mange praktiske og materielle goder (som jeg kunne drømme om i min oppvekst, vi levde nøysomt og jeg måtte sykle om jeg ville et sted) og samtidig ikke var så mentalt forutsigbare og enkle. Han har hatt vanskelig for å svelge hvor lang tid det tar å få lån til en større leilighet i storbyen (og han var lenge sint fordi jeg sa at vi ikke har råd til bil) og samtidig tatt med seg hjemmefra at det er greit å lyve om hvordan man har det og smile uansett. Mens jeg som barn ble belønnet når jeg sa sannheten, selv om det gjaldt at jeg hadde gjort noe veldig galt. Og jeg isolerer meg når jeg har det tøft, akkurat som mine foreldre gjorde - jeg er vant til at man snakker om det etterpå, når man har fordøyd det man føler. Det opplevde han som kaldt og avvisning, enda jeg i mitt hode sparte ham for kaos jeg antar at folk ikke vil høre. Men det er jo så banalt, man gjentar mønstre fra egen familie. 

Og så er det dette med ulik personlighet - at det kan være så banalt som at utadvente og innadvendte tenker ganske ulikt, for eksempel. Gjennom hele forholdet vårt hadde jeg problemer med min eks' utadvendte "talestrøm" - jeg kan synes det er anstrengende å høre på "utygde tanker", og han likte ikke at jeg "oversatte" hans tanker på måter jeg forsto (men hvordan skulle jeg ellers forstå dem?). Han kunne motsatt føle seg utelatt, tror jeg, fordi jeg fordi jeg oftest sier høyt ting jeg har tenkt på lenge og ikke trenger andres input på. Men det er sånn introverte prater. Sånn går no dagan... 

Det er nok mange veier til at det blir slutt, og ofte kan bruddet være "fortjent"; når ens eks i lengre tid har annonsert hva som er problemet, og den andre ikke tar det seriøst og bare blåser av det (som en kompis av meg sa; hun slo opp fordi hun var så misfornøyd med husarbeidet, det er da en liten ting som kunne blitt fikset - og ser ikke helt sjøl at om det var en så liten ting, så kunne han jo endret seg da hun bad om det). Andre ganger er bruddet "pakket inn" i uklare bestillinger, slik at forholdets oppløsning kommer mer overraskende på den som blir og som et uhåndterbart kaos av den som går... 

Anonymkode: aabf6...3f1

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg tror ikke at de fleste gjør det slutt for gøy. Det er nok noe man har tenkt på mye! Kanskje tenkt uten å dele det med den man er med... Forskjellen er nok at når man går og tenker lenge på å gjøre det slutt, så motarbeider man på en måte den andres prosjekt, som er å fortsette forholdet og kanskje gjøre det bedre. Dermed er det jo duket for mange irritasjoner på begge sider, når den ene heller mot å få være i fred og den andre bare hvorfor sier du med ord at du vil satse på forholdet, men følger det ikke opp? Det blir en trenering. 

Jeg tror man gjerne har både litt ulike forventninger til hvilke utfordringer man kan forvente at livet bringer.

Jeg er oppdratt med ei mor som sier "nå skal vi brette opp ermene" i annenhver setning og som sang nattasang om at døden kanskje skulle hente oss i natt, sånn litt brutal, men kjærlig. Forventningene var at livet var hardt, men dette fikser du. Eksen min er vokst opp med foreldre som gav mange praktiske og materielle goder (som jeg kunne drømme om i min oppvekst, vi levde nøysomt og jeg måtte sykle om jeg ville et sted) og samtidig ikke var så mentalt forutsigbare og enkle. Han har hatt vanskelig for å svelge hvor lang tid det tar å få lån til en større leilighet i storbyen (og han var lenge sint fordi jeg sa at vi ikke har råd til bil) og samtidig tatt med seg hjemmefra at det er greit å lyve om hvordan man har det og smile uansett. Mens jeg som barn ble belønnet når jeg sa sannheten, selv om det gjaldt at jeg hadde gjort noe veldig galt. Og jeg isolerer meg når jeg har det tøft, akkurat som mine foreldre gjorde - jeg er vant til at man snakker om det etterpå, når man har fordøyd det man føler. Det opplevde han som kaldt og avvisning, enda jeg i mitt hode sparte ham for kaos jeg antar at folk ikke vil høre. Men det er jo så banalt, man gjentar mønstre fra egen familie. 

Og så er det dette med ulik personlighet - at det kan være så banalt som at utadvente og innadvendte tenker ganske ulikt, for eksempel. Gjennom hele forholdet vårt hadde jeg problemer med min eks' utadvendte "talestrøm" - jeg kan synes det er anstrengende å høre på "utygde tanker", og han likte ikke at jeg "oversatte" hans tanker på måter jeg forsto (men hvordan skulle jeg ellers forstå dem?). Han kunne motsatt føle seg utelatt, tror jeg, fordi jeg fordi jeg oftest sier høyt ting jeg har tenkt på lenge og ikke trenger andres input på. Men det er sånn introverte prater. Sånn går no dagan... 

Det er nok mange veier til at det blir slutt, og ofte kan bruddet være "fortjent"; når ens eks i lengre tid har annonsert hva som er problemet, og den andre ikke tar det seriøst og bare blåser av det (som en kompis av meg sa; hun slo opp fordi hun var så misfornøyd med husarbeidet, det er da en liten ting som kunne blitt fikset - og ser ikke helt sjøl at om det var en så liten ting, så kunne han jo endret seg da hun bad om det). Andre ganger er bruddet "pakket inn" i uklare bestillinger, slik at forholdets oppløsning kommer mer overraskende på den som blir og som et uhåndterbart kaos av den som går... 

Anonymkode: aabf6...3f1

Ja, jeg har aldri gått og ventet på å gjøre det slutt uten å si noe, og det tror jeg de færreste har. Vi gikk i parterapi, så det kom neppe som noe sjokk at det var problemer. Tror man bør være forsiktig med å anta at den som gjør det slutt har motarbeidet eller trenert. 

Anonymkode: 26fa7...6c0

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har aldri gått og ventet på å gjøre det slutt uten å si noe, og det tror jeg de færreste har. Vi gikk i parterapi, så det kom neppe som noe sjokk at det var problemer. Tror man bør være forsiktig med å anta at den som gjør det slutt har motarbeidet eller trenert. 

Anonymkode: 26fa7...6c0

Nei, jeg tror de færreste gjør det helt bevisst. Samtidig; når min eks sier at han har vurdert å gjøre det slutt i to år, antar jeg at det et snev av sannhet, selv om han sier at han "ikke var bevisst tanken før mot slutten". Vi gikk ikke i terapi i den perioden, kanskje fordi jeg opplevde at han, ikke vi som sådan, slet. For vi hadde vært i parterapi før, da begge slet med forholdet. Jeg foreslo at han skulle gå i individuell terapi, fordi det virket som at han hadde tunge tanker, men det ville han ikke da (han startet etter bruddet). Vi hadde det tøft ytre sett og det påvirket forholdet, men for meg var det livet som prøvde seg, mens for han var det grusomt, selv ting som angikk meg mest (som at mamma ble syk). Jeg skjønte ikke i starten at han mente at det var slutt (å ha sex med meg hver natt var kanskje ikke så lurt?). Da han flyttet ut, skjønte jeg at vi ihvertfall ikke kom til å bli sammen på noen måneder.  Jeg tenkte på det som en pause og var ved godt mot. Det kunne jo være at vi ble sammen igjen seinere? Men så såret han meg så mye at jeg virkelig skjønte at det var slutt-slutt. Det er rart med det, en eks vet godt hvor det svir... 

Anonymkode: aabf6...3f1

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er rart med det, en eks vet godt hvor det svir... 

Anonymkode: aabf6...3f1

Jeg har vært enig med deg i mye i denne tråden, men nå synes jeg du drar den langt over på en side jeg ikke er med deg på. Selv om du mener DIN eks såret deg med vilje,, så betyr ikke det at ALLE som gjør det slutt med noen, sårer med vilje.

Jeg forstår at på KG anser mange de forlatte som uskyldige ofre, og de som forlater er noen uempatiske svin. Det er nok en sannhet som er like feilaktig som at et brudd alltid kan rettes opp.

Anonymkode: 26fa7...6c0

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært enig med deg i mye i denne tråden, men nå synes jeg du drar den langt over på en side jeg ikke er med deg på. Selv om du mener DIN eks såret deg med vilje,, så betyr ikke det at ALLE som gjør det slutt med noen, sårer med vilje.

Jeg forstår at på KG anser mange de forlatte som uskyldige ofre, og de som forlater er noen uempatiske svin. Det er nok en sannhet som er like feilaktig som at et brudd alltid kan rettes opp.

Anonymkode: 26fa7...6c0

Nei, ikke med vilje. Det tror jeg faktisk ikke. Jeg tror aldri han har gjort meg eller noen andre vondt med vilje. Men vondt gjør det like fullt. Det er nok like mange typer brudd som det finnes par. Ofre og svin tror jeg dog det finnes få av. Man har vel som oftest akkurat de samme problemene i bruddet som i slutten av forholdet. Og det kan være ille nok. 

Anonymkode: aabf6...3f1

[AnonymBruker]

TS her

Følte for å oppdatere litt her.

Brevet ble levert og responsen kom (på melding vi fb...) allerede dagen etter, hvor hun skrev at det var fint og flott at jeg ønsket å gjøre disse endringene i livet, men at jeg i så tilfelle måtte gjøre dem kun for meg og ikke for henne, da det ikke vil bli oss to igjen.

Ikke så overrasket over selve tilbakemeldingen, men ble nok litt tatt på sengen av at hun svarte så raskt og via den kanalen hun gjorde.

Uansett, så har det i kjølvannet av brevet kommet frem at hun sammen med en god venninne av henne, har ledd av og kritisert brevet, harselert og hånet meg som person, og at hun er så ekstremt ferdig og allerede godt opptatt med noen nye om dagen.

Dette er personen jeg har levd sammen med det siste 1,5 året, som for inntil 1 måned siden bedyret at hun elsket meg og at jeg er den beste hun vet om, og som for 3 uker siden satt oppløst i tårer da hun gjorde det slutt fordi hun såret meg og ikke ønsket å miste bestevennen sin. En person som i løpet av 1 måned har gått fra å elske til å håne, undergrave, spotte og le av meg.

Jeg angrer likevel ikke på at jeg gav fra meg brevet. Det føltes riktig og viktig for meg å gjøre. Og når denne informasjonen kommer frem i kjølvannet av nettopp det, så stiller jeg meg naturligvis veldig annerledes til situasjonen og henne videre. Ja, det er sårt, Ja, det er svikende. Ja, det er helt forjævlig. Rett og slett. Men jeg er "glad" for at jeg nå vet hvem det faktisk er jeg har levd med, hvem det er jeg har elsket og hatt så mye kjærlighet for, og hvem jeg (dessverre) har kastet bort 1,5 år av livet på.

Jeg håper, og skal forsøke som best jeg kan, å kunne bruke dette til lettere/fortere å legge denne delen av livet mitt bak meg og se fremover. Og ta lærdom av alt som har vært vanskelig og utfordrende, og forhåpentlig vokse meg sterkere og mer bevisst nettopp av den grunn. Gode tips og råd i den prosessen som nå ligger foran meg, mottas med takk.

Man vet ikke hva man har før man har mistet det, fikk plutselig en helt annen og ny betydning.

Anonymkode: bcb0c...243