Finne tilbake etter brudd

[AnonymBruker]

Hei,

Det er laget en hel del tråder om dette emnet allerede, men jeg ville lufte en annen tilnærming til det å finne tilbake til hverandre/få tilbake eksen etter brudd.

Er det noen (i hovedsak som selv har dumpet) som har opplevd at de ØNSKET at den de dumpet var ærlig og tydelig på at de fortsatt ville være sammen, at den de dumpet skulle vise kampvilje og kjempe for deg og forholdet, at de ikke vil gi opp og er villig til å strekke seg for å få en sjanse til? Og da mener jeg ikke mase og klenge og fremstå som desperat, men gi et tydelig uttrykk for at "dette ønsker ikke jeg, jeg har gått i meg selv og funnet ut av hvor det gikk galt og hvilke endringer som må til for å få det til å fungere, hvilke områder jeg kan bli bedre på og som jeg er villig til å gjøre".

Opplever at mange råder folk til å vise at de takler bruddet bra og klarer seg fint uten den andre, holde fullstendig avstand og aldri ta kontakt, og at dette skal virke attraktivt i den andres øyne. Og det er vel og bra det, å skulle vise seg fra sin beste men uanfektede side, men kan ikke det også sende signaler om at en faktisk klarer seg bra og dermed heller ikke ønsker gjenforening?

Hva med å heller vise at en har tatt tak i de tingene som ikke var bra nok, samtidig som en formidler (med ord) at man ønsker gjenforening og at man ikke har gitt den andre opp, at man har gått flere runder med seg selv og funnet ut av de endringene (som skulle vært gjort tidligere), som man nå er i gang med?

Så, er det noen som har opplevd etter et brudd at de skulle ønske at den andre gjorde dette, for da hadde de i større grad vurdert å forsøke på nytt?

Anonymkode: bcb0c...243

[AnonymBruker]

Ja, jeg hadde ønsket det! Jeg gjorde det slutt med kjæresten min for et par uker siden. Syns det er veldig trist og leit, selv om det var mitt valg. Har forsøkt å sende han noen hyggelige ord i etterkant ifm noe praktisk vi måtte få avklart, men han svarer ikke. Regner med at han er såret og sint på meg. Om han hadde tatt kontakt og ville pratet, ev prøve å løse problemene hadde jeg vært veldig åpen for det. 

Jeg er kvinne, og dette gjelder et 6mnd langt forhold, ingen barn eller felles bosted, så ukomplisert brudd ( bare om det skulle ha noen betydning😊) 

Anonymkode: 20179...956

[AnonymBruker]

Jeg vil på stå at min ex gjorde akkurat det. Etter at han ble dumpet så gikk det kort tid før det kom masse innrømmelser om at han forsto hvorfor jeg ville gjøre det slutt. Han innså at han hadde masse å forbedre seg på, og han ønsket å jobbe med dette. Han ville veldig gjerne at vi skulle bli sammen igjen. (Hadde vært sammen i 5 år og bodd sammen i flere av dem.)

For min del var det altfor lite, altfor sent. Det opplevdes som pinlig.

Jeg hadde forsøkt å få han med på å jobbe for forholdet mens vi fortsatt var i det. Snakke sammen, finne ut av hvor vi hadde problemer, forsøke å fikse de største irritasjonsmomentene. Da syntes han ikke det var viktig. For han syntes forholdet fungerte, selv om jeg sa det ikke fungerte for meg.

Så jeg sørget meg ferdig over forholdet før jeg egentlig brøt ut. Jeg følte jeg "hadde prøvd alt" og var helt ferdig.

Han var faktisk ganske pågående helt til han innså at dette var helt tapt. Da tok han fullstendig avstand og sørget selv.

 

Jeg tenker det kommer an på situasjonen. For meg var det veldig uvelkomment at han ønsket å bli sammen igjen raskt etter bruddet. Det betydde ingenting at han hadde funnet ut hva han kunne gjøre annerledes. Følelsene mine var helt borte, og jeg hadde ikke lenger tillit til at han egentlig ønsket å gjøre en innsats heller.

 

Anonymkode: 53a74...840

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg hadde ønsket det! Jeg gjorde det slutt med kjæresten min for et par uker siden. Syns det er veldig trist og leit, selv om det var mitt valg. Har forsøkt å sende han noen hyggelige ord i etterkant ifm noe praktisk vi måtte få avklart, men han svarer ikke. Regner med at han er såret og sint på meg. Om han hadde tatt kontakt og ville pratet, ev prøve å løse problemene hadde jeg vært veldig åpen for det. 

Jeg er kvinne, og dette gjelder et 6mnd langt forhold, ingen barn eller felles bosted, så ukomplisert brudd ( bare om det skulle ha noen betydning😊) 

Anonymkode: 20179...956

Ville du vurdert å bli sammen med ham igjen, hvis han hadde tatt kontakt?

Anonymkode: 48218...917

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei,

Det er laget en hel del tråder om dette emnet allerede, men jeg ville lufte en annen tilnærming til det å finne tilbake til hverandre/få tilbake eksen etter brudd.

Er det noen (i hovedsak som selv har dumpet) som har opplevd at de ØNSKET at den de dumpet var ærlig og tydelig på at de fortsatt ville være sammen, at den de dumpet skulle vise kampvilje og kjempe for deg og forholdet, at de ikke vil gi opp og er villig til å strekke seg for å få en sjanse til? Og da mener jeg ikke mase og klenge og fremstå som desperat, men gi et tydelig uttrykk for at "dette ønsker ikke jeg, jeg har gått i meg selv og funnet ut av hvor det gikk galt og hvilke endringer som må til for å få det til å fungere, hvilke områder jeg kan bli bedre på og som jeg er villig til å gjøre".

Opplever at mange råder folk til å vise at de takler bruddet bra og klarer seg fint uten den andre, holde fullstendig avstand og aldri ta kontakt, og at dette skal virke attraktivt i den andres øyne. Og det er vel og bra det, å skulle vise seg fra sin beste men uanfektede side, men kan ikke det også sende signaler om at en faktisk klarer seg bra og dermed heller ikke ønsker gjenforening?

Hva med å heller vise at en har tatt tak i de tingene som ikke var bra nok, samtidig som en formidler (med ord) at man ønsker gjenforening og at man ikke har gitt den andre opp, at man har gått flere runder med seg selv og funnet ut av de endringene (som skulle vært gjort tidligere), som man nå er i gang med?

Så, er det noen som har opplevd etter et brudd at de skulle ønske at den andre gjorde dette, for da hadde de i større grad vurdert å forsøke på nytt?

Anonymkode: bcb0c...243

Ja..Gjett om

Jeg synes dette innlegget var veldig positivt interessant til å være på Kvinneguiden  

Anonymkode: b9dcb...f62

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg hadde ønsket det! Jeg gjorde det slutt med kjæresten min for et par uker siden. Syns det er veldig trist og leit, selv om det var mitt valg. Har forsøkt å sende han noen hyggelige ord i etterkant ifm noe praktisk vi måtte få avklart, men han svarer ikke. Regner med at han er såret og sint på meg. Om han hadde tatt kontakt og ville pratet, ev prøve å løse problemene hadde jeg vært veldig åpen for det. 

Jeg er kvinne, og dette gjelder et 6mnd langt forhold, ingen barn eller felles bosted, så ukomplisert brudd ( bare om det skulle ha noen betydning😊) 

Anonymkode: 20179...956

TS her

Takk for svar

Hva var grunnen til at du gjorde det slutt, om jeg får spørre? Og var du "bastant" og tydelig på at dette er endelig, eller gav du på noen måte uttrykk for at du var usikker eller at det "med tiden kunne endre seg"?

I mitt tilfelle er det 1,5 år som kjærester og 1 år som samboere. Og hun var veldig tydelig på at hun ikke orket/ville mer, at følelsene var der men ikke like sterke som før, og at hun følte hun mistet seg selv pga vi er forskjellige. I ettertid har vi kun hatt kontakt pr sms ang praktiske ting vedr felles hus, og møtt på hverandre "i døra" ved en anledning, hvor hun for øvrig fremstod uanfektede av situasjonen og heller glad og fornøyd.

Det er 3 uker siden og jeg ønsker å formidle at jeg har gått disse rundene med meg selv og funnet ut av ting jeg kan bli bedre på, hva som ikke var bra nok som de var, og hva som egentlig skal til for å få det til å fungere. Og det er ikke uoverkommelige ting - i hovedsak endring av enkelte uvaner, og innstilling og holdning til våre ulikheter og forskjeller. Respekt, aksept og annerkjennelse er nøkkelord jeg har kommet frem til.

Anonymkode: bcb0c...243

[AnonymBruker]

I mitt tilfelle treffer du veldig spot on... men det treffer ikke i alle tilfeller. 

Jeg synes du skal kjøre på med det du har fremlagt her.. Det er ikke sikkert det blir ønsket resultat men da har hun hvertfall forstått din side og kan ta det med seg når hun vurderer sin side/sine saker. 

Det trengs to for å skape endringene..Hvis hun vet hva du er klar for så kan hun ta det i betrakning når hun vurderer sine endringer

Anonymkode: c1b76...7fc

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja..Gjett om

Jeg synes dette innlegget var veldig positivt interessant til å være på Kvinneguiden  

Anonymkode: b9dcb...f62

TS her

Og takk for hyggelig respons Jeg har selv savnet denne vinklingen på dette med brudd og gjenforening. Så tenkte det kunne være interessant å se om det kun er i mitt hode det appellerer mer at den andre viser evne til refleksjon, selvgranskning, personlig utvikling og kampvilje. Jeg har dog aldri vært i situasjonen som "dumper" av et seriøst forhold, så jeg vet jo ikke hvordan det (kan) føles når en selv har "gitt opp".

Men jeg innbiller meg likevel at for noen (flere?) kan det være vel så attraktivt og hensiktsmessig at den andre parten viser sårbarhet, følelser, vilje og ønske om gjenforening, i motsetning til å skulle skygge bane, komme seg videre, leve livet og på den måten forsøke å appellere til "jaktinstinktet" i den andre. 

Har du lyst til å fortelle om din egen erfaring og tanker rundt det?

Anonymkode: bcb0c...243

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I mitt tilfelle treffer du veldig spot on... men det treffer ikke i alle tilfeller. 

Jeg synes du skal kjøre på med det du har fremlagt her.. Det er ikke sikkert det blir ønsket resultat men da har hun hvertfall forstått din side og kan ta det med seg når hun vurderer sin side/sine saker. 

Det trengs to for å skape endringene..Hvis hun vet hva du er klar for så kan hun ta det i betrakning når hun vurderer sine endringer

Anonymkode: c1b76...7fc

TS her

Takk for svar

Har du lyst til å fortelle mer om din erfaring på området?

Jeg tenker at jeg skal gjøre det, få formidlet dette til henne. Jeg strides dog en del med "timingen" rundt det. Det er som jeg nevner i posten over, 3 uker siden bruddet. Og vi bør annenhver uke i felles hus. Da hun ikke er så komfortabel i dialog og vil slite litt med å "ta til seg" all informasjon i en samtale, tenker jeg å skrive det ned i et brev. Da vil hun kunne lese det når hun selv ønsker det, og også ha mulighet til å lese det flere ganger om ønskelig. Jeg er likevel redd for at hun pr i dag fortsatt er i samme "sinnstilstand" som da hun gjorde det slutt for 3 uker siden, og som følger av det ikke være mentalt (eller følelsesmessig for den saks skyld) mottakelig for det jeg formidler. Samtidig er jeg redd for å vente for lenge, med fare for at jo lengre tid det går desto lettere har hun for å "legge meg på hylla".

Jeg vet at hun er svært sosial om dagen og mistenker henne litt for å være i "flyktmodus". Og da blir jeg usikker på om det er noe gunstig modus for henne å være i samtidig som hun skal ta til seg og reflektere over det jeg skriver til henne.

Noen tanker her?

Anonymkode: bcb0c...243

[Trolltunge]

Jeg har opplevd akkurat det, og valgte da å gi ham en ny sjanse. Et valg jeg nå er usikker på, fordi jeg ikke er så sikker på at de rundene han liksom tok med seg selv førte til en så stor endringsvilje og selvinnsikt som han "reklamerte for", for å få meg tilbake.

Å endre seg er vanskelig! Selv om viljen er tilstede er det å endre seg en kontinuerlig prosess, som krever stor bevissthet, hele tiden. Det er for lett å bare skli tilbake til gamle mønstre, og å gi endringsmotivasjonen litt slakk, så fort man har fått foten innenfor igjen. 

Jeg tviler ikke på at min mann mente alt han sa om at han virkelig ønsker å ta tak og endre seg på de områdene som er nødvendig for at jeg skal få gode følelser, tro, håp og tillit tilbake, MEN jeg tror ikke han selv var klar over hvor vanskelig det faktisk er å snu fullstendig om på tankemønstre og handlingsmønstre. Det er dessverre nesten umulig. 

Å få en ny sjanse og så feile i de endringene man har lovet føles faktisk som en dobbelt svik. Jeg var på vei videre i livet mitt, og han hanket meg inn igjen med gyldne løfter, og så klarer han ikke å leve helt opp til løftene. Så han stoppet min healingprosess etter første bruddet, bare for å dra meg gjennom vonde følelser igjen?!! Jeg vil ha dobbelt så vonde følelser for ham om det nå blir nytt brudd, fordi dette føles som et dobbelt svik. 

Så at man ønsker å endre seg er ikke nok! Man må vise det, og holde de løftene resten av livet. Kan man klare det? Jeg begynner å tvile på at å endre seg slik er mulig, uansett ønske og vilje. 

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ville du vurdert å bli sammen med ham igjen, hvis han hadde tatt kontakt?

Anonymkode: 48218...917

Ja det ville jeg😊

Anonymkode: 20179...956

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja det ville jeg😊

Anonymkode: 20179...956

Men hva var grunnen til at du gjorde det slutt? Var det måten han oppførte seg? Vil han ikke svare deg, tror du, fordi han er deppa eller fordi han er sur/sint? Ikke lett dette....

Anonymkode: 48218...917

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Trolltunge skrev:

Jeg har opplevd akkurat det, og valgte da å gi ham en ny sjanse. Et valg jeg nå er usikker på, fordi jeg ikke er så sikker på at de rundene han liksom tok med seg selv førte til en så stor endringsvilje og selvinnsikt som han "reklamerte for", for å få meg tilbake.

Å endre seg er vanskelig! Selv om viljen er tilstede er det å endre seg en kontinuerlig prosess, som krever stor bevissthet, hele tiden. Det er for lett å bare skli tilbake til gamle mønstre, og å gi endringsmotivasjonen litt slakk, så fort man har fått foten innenfor igjen. 

Jeg tviler ikke på at min mann mente alt han sa om at han virkelig ønsker å ta tak og endre seg på de områdene som er nødvendig for at jeg skal få gode følelser, tro, håp og tillit tilbake, MEN jeg tror ikke han selv var klar over hvor vanskelig det faktisk er å snu fullstendig om på tankemønstre og handlingsmønstre. Det er dessverre nesten umulig. 

Å få en ny sjanse og så feile i de endringene man har lovet føles faktisk som en dobbelt svik. Jeg var på vei videre i livet mitt, og han hanket meg inn igjen med gyldne løfter, og så klarer han ikke å leve helt opp til løftene. Så han stoppet min healingprosess etter første bruddet, bare for å dra meg gjennom vonde følelser igjen?!! Jeg vil ha dobbelt så vonde følelser for ham om det nå blir nytt brudd, fordi dette føles som et dobbelt svik. 

Så at man ønsker å endre seg er ikke nok! Man må vise det, og holde de løftene resten av livet. Kan man klare det? Jeg begynner å tvile på at å endre seg slik er mulig, uansett ønske og vilje. 

TS her

Takk for svar

Hvordan opplever du at han ikke lever opp til lovnadene nå? Hvilke ting er det det skorter på? Hvor lenge var dere fra hverandre? Og hvor lenge har dere nå vært tilbake med hverandre etter bruddet?

Jeg leser det du skriver og forstår hva du mener. Og er i bunn og grunn enig. Det ER vanskelig å endre vaner/uvaner, tankesett og handlingsmønstre. Men jeg tror (for mitt vedkommende) at det slettes ikke er umulig. Fordi jeg nå er bevisst de tingene jeg skal/må endre på og gjøre annerledes. Og jeg er bevisst på at jeg MÅ være meg selv bevisst dette i lang tid fremover, før det har dannet og lagret seg et nytt forbedret mønster i meg. Men motivasjonen min er så inderlig sterk, og følelsene mine for henne er så dype, at jeg ville ikke tillate meg selv å falle tilbake i godt, gammelt mønster. Jeg ønsker selv også, for min egen del og for mitt eget liv, å gjøre disse endringene. Fordi det er slik jeg ønsker å leve livet mitt fremover - også uavhengig av henne. Det er med andre ord i mitt tilfelle snakk om å begynne å leve livet mer, være mer spontan og impulsiv, tørre å prøve nye ting og ikke begrense meg selv med frykt for "hva om jeg ikke får det til" og "hva om jeg ikke liker det/synes det er noe gøy", etc. Jeg har bare dette livet så vidt jeg vet, og jeg ønsker å leve det til det fulle. At det er hun som står bak hovedmotivasjonen og ikke minst inspirasjonen, er jeg veldig klar over. Men jeg er overbevist om at jeg faktisk vil få det til - ikke minst fordi jeg ser gevinsten ved det som så stor.

Anonymkode: bcb0c...243

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men hva var grunnen til at du gjorde det slutt? Var det måten han oppførte seg? Vil han ikke svare deg, tror du, fordi han er deppa eller fordi han er sur/sint? Ikke lett dette....

Anonymkode: 48218...917

Litt sammensatt, men hovedgrunnen til at jeg gjorde det slutt var manglende kommunikasjon, som gjorde meg veldig usikker og engstelig.  

Om han er sur/sint eller deppa, eller kanskje bare lettet, har jeg ingen anelse om, for han vil ikke svare meg. Så da tenker jeg bare at jeg skal la han få være i fred😊

Anonymkode: 20179...956

[Trolltunge]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her

Takk for svar

Hvordan opplever du at han ikke lever opp til lovnadene nå? Hvilke ting er det det skorter på? Hvor lenge var dere fra hverandre? Og hvor lenge har dere nå vært tilbake med hverandre etter bruddet?

Jeg leser det du skriver og forstår hva du mener. Og er i bunn og grunn enig. Det ER vanskelig å endre vaner/uvaner, tankesett og handlingsmønstre. Men jeg tror (for mitt vedkommende) at det slettes ikke er umulig. Fordi jeg nå er bevisst de tingene jeg skal/må endre på og gjøre annerledes. Og jeg er bevisst på at jeg MÅ være meg selv bevisst dette i lang tid fremover, før det har dannet og lagret seg et nytt forbedret mønster i meg. Men motivasjonen min er så inderlig sterk, og følelsene mine for henne er så dype, at jeg ville ikke tillate meg selv å falle tilbake i godt, gammelt mønster. Jeg ønsker selv også, for min egen del og for mitt eget liv, å gjøre disse endringene. Fordi det er slik jeg ønsker å leve livet mitt fremover - også uavhengig av henne. Det er med andre ord i mitt tilfelle snakk om å begynne å leve livet mer, være mer spontan og impulsiv, tørre å prøve nye ting og ikke begrense meg selv med frykt for "hva om jeg ikke får det til" og "hva om jeg ikke liker det/synes det er noe gøy", etc. Jeg har bare dette livet så vidt jeg vet, og jeg ønsker å leve det til det fulle. At det er hun som står bak hovedmotivasjonen og ikke minst inspirasjonen, er jeg veldig klar over. Men jeg er overbevist om at jeg faktisk vil få det til - ikke minst fordi jeg ser gevinsten ved det som så stor.

Anonymkode: bcb0c...243

Jeg opplever det som at han ikke fullt ut forstår i hvor stor grad det kreves endringer. Han har bedret seg litt på flere områder, og mener selv dette er en prosess, der han nå "er på vei". For min del var dette enten eller. Umiddelbare totale endringer eller takk for meg. FØR bruddet kunne jeg godtatt en prosess, der han jobbet med gradvise endringer, men ikke nå. Nå er det enten eller! 

Når det allerede har vært et brudd starter man ikke på noe nullpunkt, hvor man kan jobbe seg gradvis opp mot noe, man starter på minus. Det har ALLEREDE vært så store tillitsbrudd at man valgte brudd. Det har ALLEREDE vist seg så umulig å få forholdet til å fungere at man valgte brudd. Situasjonene har ALLEREDE tæret slik på partners følelser at de står i minus. Det er mange vonde følelser i forholdet ALLEREDE, så det tåler ikke mer negativt. Absolutt alt man legger i det, om man skal ha noen som helst mulighet til å lykkes, må derfor være ting som bygger opp, for hver minste ting som river ned river mer med seg enn tingen i seg selv ville gjort dersom man var på et tryggere sted i forholdet. 

Et brudd kan man på en måte sammenligne med en bygning som har rast sammen. På mange måter er det mye mer jobb å bygge opp igjen en bygning som har rast sammen enn det er å bygge en ny bygning. Selv om grunnmuren (grunnene til at man en gang falt for hverandre, og de verdiene og følelsene for hverandre som man er enige om at er gode) står der et sted under det totale kaoset, så må hver del over varsomt løftes opp og plasseres på rett sted igjen. Det er en møysommelig og krevende prosess. Det tar tid, vilje og hardt arbeid! Og man må være utrolig målrettet for å få alle ting på riktig plass igjen, for det er så mye lettere å ta snarveier, eller å erstatte det med noe annet.

Å bygge opp igjen tillit som var der, men er blitt borte, er mye vanskeligere enn å vinne tillit i første omgang. I første omgang starter du uten svik, på et nullpunkt. Å bygge opp igjen tillit som er mistet, da starter man på minus, og må først reparere skaden før man i hele tatt kommer seg opp på nullpunktet. Og fra nullpunktet må man også videre oppover, for at forholdet skal ha noen som helst sjanse. For uten tillit i forholdet er det ikke noe forhold. Ikke liv laga! 

Jeg tror deg når du sier at du er motivert. Som jeg tror at min egen mann er motivert. For min mann tror jeg likevel at det blir for krevende. Han har allerede gjort en del feil som har revet med seg mer enn sin egenvekt. Vi tåler ikke flere slike feil! Det verste er imidlertid at han ikke fullt ut forstår at hvert feiltrinn han gjør river med seg mer enn egenvekten, fordi han mener han virkelig gjør en innsats nå. Han mener jeg skal ha litt forståelse og toleranse, men forstår ikke at jeg HADDE tålmodighet og toleranse i så mange år, og at det var helt tomt for det da jeg gikk. At det var derfor jeg gikk. Hvordan i all verden skulle jeg nå ha mer tålmodighet og toleranse igjen, når tålmodighet og toleranse er et biprodukt av tro, håp, tillit og gode følelser, som ennå ikke er bygget opp igjen, men som ennå befinner seg på minussiden? 

Kun du vet hvor hardt du er villig til å jobbe! Kun tiden vil vise om du klarer det! 

Vi var sammen i 14 år, og separert i 7-8 måneder før jeg gav ham en ny sjanse. Det er 2-3 måneder siden. 

 

[Cronosgjesten]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja det ville jeg😊

Anonymkode: 20179...956

Hvorfor gjorde du det slutt i utgangspunktet da? Hvis du ikke kan leve uten ham, er jo det å skyte seg selv i foten. 

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Hei,

Det er laget en hel del tråder om dette emnet allerede, men jeg ville lufte en annen tilnærming til det å finne tilbake til hverandre/få tilbake eksen etter brudd.

Er det noen (i hovedsak som selv har dumpet) som har opplevd at de ØNSKET at den de dumpet var ærlig og tydelig på at de fortsatt ville være sammen, at den de dumpet skulle vise kampvilje og kjempe for deg og forholdet, at de ikke vil gi opp og er villig til å strekke seg for å få en sjanse til? Og da mener jeg ikke mase og klenge og fremstå som desperat, men gi et tydelig uttrykk for at "dette ønsker ikke jeg, jeg har gått i meg selv og funnet ut av hvor det gikk galt og hvilke endringer som må til for å få det til å fungere, hvilke områder jeg kan bli bedre på og som jeg er villig til å gjøre".

Opplever at mange råder folk til å vise at de takler bruddet bra og klarer seg fint uten den andre, holde fullstendig avstand og aldri ta kontakt, og at dette skal virke attraktivt i den andres øyne. Og det er vel og bra det, å skulle vise seg fra sin beste men uanfektede side, men kan ikke det også sende signaler om at en faktisk klarer seg bra og dermed heller ikke ønsker gjenforening?

Hva med å heller vise at en har tatt tak i de tingene som ikke var bra nok, samtidig som en formidler (med ord) at man ønsker gjenforening og at man ikke har gitt den andre opp, at man har gått flere runder med seg selv og funnet ut av de endringene (som skulle vært gjort tidligere), som man nå er i gang med?

Så, er det noen som har opplevd etter et brudd at de skulle ønske at den andre gjorde dette, for da hadde de i større grad vurdert å forsøke på nytt?

Anonymkode: bcb0c...243d

Jeg gjorde det slutt med mannen min for 10 år siden. Da var vi gift, og hadde vært sammen i flere år. Det var ikke utroskap i dette. 

Han nektet at det skulle blir slutt mellom oss så snart. Jeg var ikke villig til å fortsette, men ga det en siste sjans.

Vi reiste bort. Den turen er litt bittersøt i ettertid, men det var da jeg fant ut at vi kunne le sammen, og ha det koselig sammen likevel. Da vi reiste hadde jeg ikke noe som helst håp for forholdet vårt, men vi hadde det veldig fint på den turen. Og det tok lang tid etter det også før vi var et par igjen. Det tok omtrent et år fra denne reisen til at jeg kunne mene og si at jeg elsket han igjen. For da hadde jeg ikke følelser for han i det hele tatt. Men etter det, så har jeg faktisk elsket han. Og nå kan jeg ikke tenke meg en hverdag og et liv uten han. 

Vi har fått et helt annet og bedre forhold fordi vi begge vet at vi ikke er en selvfølge for hverandre. Han behandlet meg dårlig før mitt oppbrudd, men har ikke gjort det igjen siden. Han tok tak i sine dårlige sider (og endret mye i måten han behandlet meg på), og jeg tok tak i mine, og sammen funker vi nå veldig godt! Det tok tid, men det var verdt det.

 

 

 

Anonymkode: af395...93c

[AnonymBruker]

Jeg og eksen (nå kjæreste) slo opp etter 1,5år sammen og 1år som samboere. Nå er vi nettopp blitt sammen igjen, etter et halvt år pause/brudd ☺

Det var jeg som slo opp, fordi ting ikke fungerte i hverdagen. Jeg sleit psykisk og innså ikke hvor mye jeg sleit, og han ville hjelpe men kunne ikke og strakk seg altfor langt og ble utslitt. Og det ble mange stygge ord og krangler på slutten. Så jeg hadde ikke samvittighet til å fortsette mer når jeg innså at jeg dro ham med meg i søla, så jeg slo opp og sa at jeg trenger "space". Da hadde vi allerede prøvd på nytt en stund men det fungerte ikke. Så jeg slo opp og flyttet for meg selv. Etter ca 6mnd begynte vi å henge igjen sammen med felles venner, og begge innså at vi fortsatt hadde følelser for hverandre. Så var det litt fram og tilbake, en eks er en eks og vi kan såre hverandre igjen, det er bare forelskelse ikke ekte og alt det der. Men vi tok en jævlig ærlig prat og bestemte oss for å prøve på nytt så nå går vi forsiktig frem. 

Er glad for at han ga meg den tiden jeg trengte alene og ikke maste selv om han selvfølgelig savnet meg. Han hadde også sine problemer men begge får hjelp nå og det er på mange måter et mer voksent forhold nå. Det krevde bare at begge var ærlige og villige til å gå gjennom både godt og vondt sammen.

Hilsen jente, 20

Anonymkode: 5bbb8...326

[AnonymBruker]

2 timer siden, Cronosgjesten skrev:

Hvorfor gjorde du det slutt i utgangspunktet da? Hvis du ikke kan leve uten ham, er jo det å skyte seg selv i foten. 

Har aldri sagt at jeg ikke kan leve uten han. Det går fint det, men ville helst levd med han😊 men da hadde ting vært nødt til å være litt annerledes. 

Anonymkode: 20179...956

[AnonymBruker]

Jeg tipper at eksen min kunne ønske at vi på sikt fant tilbake til hverandre. Han spør hvordan det går med meg og den nye kjæresten osv (får ikke vite noe). Jeg kommer alltid til å elske ham, på en måte, men jeg tror ikke vi kunne vært sammen igjen, for han har jo vist hvordan han reagerer når ting blir vanskelig for ham (ved å ta det ut på meg). Kanskje jeg ikke passer til å date noen med psykiske problemer. Jeg visste at han hadde slitt da vi ble sammen, og han gikk lenge i terapi også, men så fikk han et tilbakefall og det var i forbindelse med det at han dro sin vei og sa at han lenge hadde hatt lyst til å gå. Jeg føler meg bare tatt for gitt og ikke verdsatt, det er vel noe av utfordringa med psykisk sykdom at man ikke nødvendigvis er så generøs og fleksibel av seg. Jeg kunne kanskje tålt det hvis han ble hos meg, å bli hos hverandre er et helt minimum av hva man kan forvente. 

Anonymkode: aabf6...3f1